Når vi hører eller leser en historie, aktiveres hjernens språkområder, og områder knyttet til sanseopplevelser, kroppsbevegelser og innlevelse i andre mennesker. Enhver fortelling vil også spille på vår selvopplevde livshistorie.
Vi begynner å huske ting fra vår egen historie etter at vi har et språk, ofte fra 2-3 års alder. Mitt eget første minne er fra jeg var et par år gammel. Jeg husker at det var kveld, jeg lå i sengen min og skulle sove. På den tiden bodde jeg og mine foreldre i Tromsø. Jeg lå i et rom med malt trepanel, med loddrette bord. På veggen hang det jeg tror var min samedrakt på en spiker. Jeg tror det var vinter og mørkt ute. I rommet utenfor soverommet, ute i kjøkkenet, sto lyset på. Her satt min mor og far og snakket dempet sammen. Men særlig husker jeg den trygge, gode stemningen av mine foreldres lave stemmer. Den stemningen hang i, og gjorde at de mer konkrete tingene i minnet hadde noe å knytte seg til. Den stemningen er knyttet til min opplevelse av gode, omsorgsfulle relasjoner mellom mine foreldre, og mellom mine foreldre og meg.
Denne episoden er blitt en del av min livshistorie. Den er ikke en historie i seg selv, men et øyeblikksbilde. Den inneholder sanseinntrykk, følelser, relasjoner og en tid-og-sted-plassering i mitt eget livsforløp. Dette er nødvendige ingredienser for at jeg i det hele tatt skal kunne klare å huske den og for at den skal finne sin plass sammen med andre episodiske minner i en selvbiografisk fortelling. Det uvanlige med dette minnet er at det er så gammelt i mitt livsforløp. De aller fleste selvbiografiske minner som vi tenker på er langt, langt yngre. Og så forsvinner de fort i glemselen.
SELVBIOGRAFISKE MINNER SETTES SAMMEN TIL DEN LIVSHISTORIEN VI HAR BEHOV FOR
En ting er løsrevne selvbiografiske minner i seg selv. Men vi bruker dem spontant til å sette sammen vår egen livshistorie, fortellingen om vårt liv. Vi organiserer dem hierarkisk, med livsperioder øverst, deretter generelle begivenheter innenfor en bestemt livsperiode, og nederst i hierarkiet er de spesifikke enkeltepisoder som finner sted innen de generelle begivenheter. Vårt selv, eller det kognitive psykologer kaller arbeidsselvet, strukturerer enkeltepisodene innenfor generelle begivenheter og livsperioder.
Selvet strukturerer tilgangen til minner slik at vi fremstår for oss selv slik at det passer med våre ulike selvbilder. Vi husker altså ikke alt, men selvet selekterer ut de selvbiografiske minnene som til sammen danner et selvbilde. Slik bruker selvet historien om livet til å danne et bestemt bilde av hvem vi er.
Mitt bilde fra episoden som to-åring er preget av den gode, fortrolige stemningen av mine foreldres lave stemmer der ute. Den ga meg et bilde av at verden grunnleggende sett var et trygt sted, hvor noen passet på meg. Men jeg vet ikke hvor representativ denne stemningen mellom mine foreldre egentlig var. Da jeg ble eldre, var det ikke ofte det var en slik stemning mellom dem. Kanskje er det slik at mitt selv lar meg huske akkurat denne episoden, fordi den passer med et selvbilde og et verdensbilde selvet ønsker å skape av og for meg?
Kanskje for å la meg slippe belastningen med å huske mer konfliktfylte relasjoner foreldrene mine imellom så tidlig i livet?
EN STRØM AV SELVBIOGRAFISKE MINNER
Vi bruker mye tid og hjernekapasitet til det forskerne kaller tankevandring eller stream of consciousness, dvs en strøm av små brokker og episoder av selvbiografisk materiale, vanligvis fra nyere fortid, eller umiddelbar fremtid. Gjennom dem tenker vi gjennom, i tilsynelatende spontan rekkefølge, hendelser fra livet for å holde dem opp, undersøke dem, lære av dem for bedre å kunne møte nye hendelser i fremtiden. Dette skjer ikke på en bevisst, planmessig, kognitiv måte, men automatisk, av seg selv, på måter som vår bevisste vilje har liten styring med.
Det er sjelden den tidlige episoden fra jeg var to år i Tromsø dukker opp i bevisstheten. De fleste ting som dukker opp i oppmerksomheten er mye ferskere. Det er dem vi har et behov for å undersøke, prøve ut, vurdere. Men akkurat episoden fra Tromsø er allikevel veldig typisk i og med at den er klart selvbiografisk. De fleste av oss er grunnleggende sett selvsentrerte. Det er oss selv og ting som er viktige for akkurat oss vi tenker på.
Men vi kan bruke ordet selvbiografisk i vid forstand, det er ikke alltid at disse episodene faktisk har skjedd. Hvorfor blir vi ikke her forvirret? Hvordan kan vi skille mellom de episodene som faktisk har skjedd og de som bare er noe vi tenker oss kunne ha skjedd, og hvordan kan vi i det hele tatt skille mellom de episoder som bare foregår i mitt eget sinn her og nå og det som faktisk skjer i den verden jeg lever i? Du synes kanskje det er en selvfølge å skille mellom disse tingene, men dette er nokså kompliserte oppgaver for en stakkars hjerne å holde styr på.
Komplisert er det også for forskerne som prøver å finne ut av dette. Særlig to eller tre områder av hjernebarken samarbeider om å skille mellom fantasi og virkelighet: en del av prefrontal cortex langt fremme i annelappen, bakre deler av gyrus cinguli, og hippocampus (”sjøhesten”) på innsiden av tinninglappen. Jo mer vi kjenner en person, jo sterkere blir aktiveringen av prefrontal cortex og bakre gyrus cinguli når vi tenker på ham eller henne, dvs jo mer virkelig fremstår denne personen for oss. Når jeg tenker på mine foreldre, vil jeg altså ha en sterk aktivitet i disse områdene, til tross for at de begge to nå faktisk er døde og sånn sett ikke eksisterer lenger. Litt svakere aktivitet vil det være hvis jeg tenker på for eksempel kronprins Haakon, som jeg aldri har truffet men som jeg vet eksisterer, og lavest aktivitet vil de ha hvis jeg tenker på Harry Potter, som jeg også vet en del om, men som jeg tross alt vet er en fantasifigur.
Hos mennesker med sinnssykdom går denne sorteringen mellom fortid og nåtid og fremtid, og mellom indre og ytre, ofte litt i surr. Vi vet ikke hvorfor dette skjer ved for eksempel schizofreni. Men når forskerne en dag kan forklare dette bedre, vet i også mer om hvordan vi strukturerer vår egen fortelling eller livshistorie.
INTROSPEKSJONSNETTVERKET OG SKILLET MELLOM SELV OG ANDRE
Men la oss allikevel se litt mer på hva vi allerede i dag tross alt vet: Generelt er tankevandring knyttet til aktivitet i et nettverk av områder i hjernebarken som på engelsk kalles ”default mode network”, på norsk er det kalt introspeksjonsnettverket.
Selvbiografiske minner aktiverer en del av, men ikke hele, introspeksjonsnettverket. Ett av de delene av introspeksjonsnettverket som ikke aktiveres ved selvbiografiske minner, er precuneus dypt inne i isselappen.
Precuneus er knyttet bl.a. til den funksjonen forskerne kaller ”theory of mind”, dvs vår evne til empatisk innlevelse i andre mennesker, eller det å kunne forstå følelsene og motivasjonene til et annet menneske i en bestemt situasjon. Ser du en annen som banker seg i fingeren med en hammer istedenfor på spikeren han holder, bruker du precuneus til å tenke deg at sannsynligvis opplever den andre personen smerte og ubehag i denne situasjonen. Men dette området av hjernen viser seg altså mindre aktivt når vi er opptatt med selvbiografiske minner.
Når precuneus er aktiv, viser det at vi skjønner at det nå dreier seg om andre mennesker, ikke oss selv. Når jeg som to-åring kunne danne meg en opplevelse av at stemmene ute fra kjøkkenet kom fra to mennesker som der og da hadde det godt og fortrolig sammen, brukte jeg min precuneus til dette.
Precuneus og ”theory of mind” ser ut til å aktiviseres i større grad hos personer, både voksne og barn, som hyppig leser historier enn hos personer som sjelden leser historier. De bruker med andre ord sine sosiale evner ved historielesing.
DEN GODE ROMANEN OG INNLEVELSE I ANDRE
En helt ny studie, publisert i tidsskriftet Science under utarbeidelsen av denne artikkelen, viser et nytt aspekt av sammenhengen mellom
historielesning og empati eller ”theory of mind”. Studien bekrefter at å lese fortellinger er en god måte å bygge opp evnen på. Forskerne viser at empati eller ”theory of mind” utvikles og forsterkes når man leser skjønnlitteratur. Men, det må være såkalt høyverdig skjønnlitteratur, la oss si slik som Dostojevski eller Hamsun. Å lese kioskromaner, slik som for eksempel legeromaner, har ikke en slik effekt! Denne effekten ses på både følelsesmessige aspekter ved ”theory of mind” (for eksempel: jeg skjønner at han er lei seg nå), som kognitive aspekter (for eksempel: nå tror jeg at hun tenker på hvordan hun skal rekke bussen).
Hvorfor i all verden må det absolutt være høyverdig skjønnlitteratur? Forskerne sier her at i denne type fortellinger rommer personene i fortellingene flere dimensjoner. De har ulike trekk og tanker og følelser enten samtidig, parallelt, eller underveis i handlingen. Videre blir ofte ikke alle aspekter ved personenes handling og liv forklart direkte i teksten. I begge tilfelle må vi selv trekke slutninger for å forstå personene. Vi er nødt til å ”leve oss inn” i dem, legge noe av vårt eget inn for å forstå fortellingen.
En del historier opptar oss dermed mer fordi det er viktige ting av historien eller hendelsesforløpet som forfatteren eller fortelleren ikke forteller oss, eller som han eller hun gjør uklare, gåtefulle. Dette har moderne forfattere og kunstnere gjort bruk av bevisst. Picasso spiller på dette i sine deformerte skikkelser. Vi tenker mer gjennom disse personene, lurer på hvem de er og hvorfor de ser sånn ut etc. En nyere forfatter som Per Petterson utelater viktige deler av fortellingen i den ferdige romanen. Men dette knepet er gammelt. Orakelet i Delfi kom med uklare ytringer, som kunne tolkes i flere retninger. Og Mona Lisa, hvorfor opptar hun oss? Sannsynligvis fordi vi ikke forstår hva som ligger i hennes forsiktige smil. Eller er det i det hele tatt et smil? Underfundige fortellinger fungerer fordi de får oss til å tenke. Leve oss inn i historien.
”Hvordan ville jeg ha handlet i den eller den situasjonen?” Romaner, historier og drama hjelper oss å forstå livets kompleksiteter, de gir oss et erfaringsmateriale som er langt større enn vi får bare i vårt eget liv. De blir et verdifullt supplement til våre egne opplevelser, enten de nå er fra fjern barndom eller nær fortid.
