Ole Gjems-Onstad
Meditasjonslærer i Acem. Professor emeritus rettsvitenskap.
Døden er et utfordrende, til dels ensomt tema. Temaet er universelt, men hvert individ har sitt vindu. - Man kan være tjent med å lese nummeret etappevis og gi seg god tid.
EN FORTSETTELSE?
Det grunnleggende spørsmål er om det venter en eller annen fortsettelse. Betyr døden at alt er over, eller blir den avdøde del av en form for væren? Døden som inngang til en videre eksistens er en forestilling mennesker har hatt i uminnelige tider, i hvert fall fra sen steinalder for omtrent 30 000 – 50 000 år siden.
En tilsvarende undring er om døden åpner for kontakt med, nærhet til eller absorbsjon i noe allment. Et bekreftende svar forutsetter at tilværelsen rommer mer enn det materielle, det vi ser og kjenner her og nå, det som er i vanlig fenomenell forstand.
Å kontemplere over hva døden innebærer, kan utfordre ens forestillinger om eksistens. Begrepet kan dekke langt mer, andre og mer vàre eller subtile former for væren enn man i utgangspunktet tenker seg; noe som ikke lar seg måle og bare kan være tilgjengelig i det indre, subjektivt gjennom bevissthet, og ikke ved ytre observasjon eller registreringer. Det utelukker ikke at hjerneforskere vil kunne måle at noe skjer i hjernen hos en person som mener å erfare mere subtile former for væren. Men slike registreringer ville ikke uten videre hjelpe oss nærmere å forstå hva dette er. Samtidig har forskning kartlagt nye områder som man tidligere trodde lå utenfor det som lot seg beskrive vitenskapelig.
Er ønsket fullt ut å forstå døden, er prosjektet nytteløst; det blir å gjenta en taperposisjon i forhold til alle menneskers uavvendelige og allmektige sluttspill. Også det å forsøke å skjønne mye av et tema som døden kan bli som å gripe hardt rundt et glatt såpestykke. Men bare en beskjeden, uavklart og uoversiktlig forståelse bety mye. Fryktbaserte forestillinger om et helvete eller overveldende mørke som venter, kan stimuleres av det ukjente ved døden.
Det dreier seg ikke om at døden skal bli ens «venn». Den er annerledes, og så mye av en avslutning i et i beste fall vagt skyggelandskap, at den for mange alltid vil vekke uro og utrygghet. Men totalt ukjent behøver den muligens ikke være.
LESEVEILEDNING
En leting etter hva døden, eller en eksistens etter døden, måtte representere, er en indre, personlig prosess. Det dreier seg om å ane mer enn å erkjenne, langt mindre vite.
Å forsøke å kjenne etter innenfra hva døden representerer, kan oppleves uvant og utfordre. Drøftelsene er ikke for dem som ønsker analyser, argumenter eller bevis. Sier man til betraktningene i det følgende at «jeg er uenig», kan man ha misforstått. Fremstillingen er minst mulig argumentativ uten pretensjon om sannhet, objektive fakta eller konsensus. Teksten representerer undringer som hos noen kan stimulere egen refleksjon. For andre vil den være uinteressant og irrelevant.
Det kan være nyttig å dele opp lesingen for å gi seg selv anledning til å reflektere over momenter og innfallsvinkler som vinner gjenklang. For noen kan lange meditasjoner være nyttig for å komme lenger inn i temaet.
Ydmykhet kan hjelpe når temaet er døden. Hver nærmer seg denne basale dimensjonen på sin måte der det neppe hjelper å ønske seg en avklart felles forståelse.
Å dø er ofte omtalt som en ytterste ensomhet. Å kjenne etter hva døden måtte representere, kan stimulere strenger av den samme forlatthet. Vi beveger oss fra det kjente til noe annerledes. Enhvers psykologi møter verden med forskjellige grader av uro, mistenksomhet og tillit. Stillet overfor det absolutte kan ens svakere punkter bli ekstra merkbare.
VALGBART: REFLEKTERENDE FORSONING
Om vi skal dø, er ikke et valg. Hvorvidt jeg vil forholde meg til min død, er derimot innenfor det vi kan velge – og det valget kan være viktigere enn mange forstår.
Dette Dyade-prosjekt bygger på at refleksjon over egen død kan øke livskvalitet – uten å sluke et bhutansk ordtak om at eneste vei til lykken er å kontemplere over døden fem ganger om dagen. Døden vil for mange være et uromoment. Et overkommelig bidrag til å forsone seg med det uavvendelige ved egen død, er å reflektere over den.
Å lese om, tenke, dvele ved og kjenne på døden, kan etablere et forhold til den. I starten kan det primært dreie seg om å bli mer bevisst sin holdning til døden; deretter å utvikle en relasjon til den. Da kan døden bli noe vi i en viss grad tar del i også før det er helt slutt.
DET UVANTE IKKE-FENOMENELLE
En hovedutfordring med døden er vår erfaringshorisont. Vi er så vant til å tenke i fenomener, i gestalter som fremtrer og kan sees, erfares, rommes inn i begreper, snakkes om og forestilles. Inn i verden fødes vi som hjelpeløse spebarn som fra første stund søker et annet objekt for å overleve. Vi er avhengig av symbiosen som etableres med personene, objektene, rundt oss.
Vi er knyttet til den ytre fysiske og fenomenelle verden som er den eneste vi kjenner. Ved å kontemplere over døden kan vi måtte bevege oss fra det kjente fenomenelle til noe som i siste instans kan være ikke-fenomenelt, noe som ikke er til å ta, føle på, se og fange inn med vanlige ord. Det dreier seg om noe hinsides det som skjer mellom oss, det sosiale og intersubjektive felt, dimensjoner vi i en viss forstand må håndtere alene.
Fenomen er et gresk uttrykk som betyr å fremtre. Omsorgspersoner, andre mennesker, mat, drikke, luft; alt vi vet om og er vant til, er i den ytre, fenomenelle verden. Der tilegner vi oss språket som er bygget opp rundt det feno menelle. Det vokabular vi bruker til å beskrive bevisstheten, lærer vi i den ytre, fenomenelle verden. Når vi formidler oss til andre, gjennom språk, mimikk og bevegelser, skjer det innenfor vår tilvante eksistens. Ord kan ha vanskelig for å nå frem når de er hentet fra en form for eksistens med rom og tid, men anvendes om en annen type væren. Tenkemåter utviklet i en tilværelse med gestalter og et før og et etter kan bli utilstrekkelige i form- og tidløse dimensjoner.
Avhengighet av å tenke i objekter kan begrense evnen til å fatte en underliggende ikke-fenomenell virkelighet og annen type eksistens lik døden. Ikke bare kan vi mangle begreper, det kan også dreie seg om dimensjoner eller former for eksistens der vi helt eller delvis er uten språk og kognitive forutsetninger for å ta imot og fornemme. Musikk og andre former for kunst kan formidle forhold som vanskelig kan beskrives fullt ut med ord, men døden er mer fremmed, mer på den andre siden.
Det er ikke merkelig at vi har motstand mot å slippe oss inn i forestillinger om en eksistens der alt det ytre og fortrolige er borte. Men døden som en annen dimensjon, representerer en slik ukjent væren. Å gi seg inn i så fremmede aspekter ved eksistens vekker naturlig uro.
KULTURFREMMED
Sperren mot å gå inn i temaet understøttes av kulturen. Vitenskap og anerkjent kunnskap knytter seg til den ytre, sosiale, intersubjektive, fenomenelle verden og til språket som er del av det samme. Scientisme som har overtatt for positivisme har opphøyet naturvitenskapen til gullstandarden i kunnskap. Pålitelig kunnskap forstås som subjektuavhengig. Men en indre forståelse av døden dreier seg ikke om objektiv eller omforent erkjennelse mellom flere. Det er tale om personlige tilnærminger og egen evne til å slippe til nyanser og nye uklare strukturer i ens indre tåkelandskap.
Undertiden sies at personer, bygninger (typisk templer, kirker), geografiske steder og objekter kan romme en atmosfære, ladethet, nærvær eller åpning mot grunnleggende dimensjoner.
Den atmosfære eller ladning det er tale om, kunne betegnes som ikke-materiell eller ikke-fenomenell eksistens. I stedet for å forholde seg til slike oppfatninger som teori eller overtro, kan man prøve seg som sitt eget barometer. Er man på steder, i bygninger eller nær personer der noen sier det er en slik kraft, kan man ganske enkelt prøve å kjenne etter, mest tilgjengelig for de fleste hvis man lukker øynene og gir seg inn i stille indre kontemplasjon. Aner man noe, har man ingen sikkerhet for hva de subjektive fornemmelser dreier seg om. Det kan være innbilning, egne behov og ønsker om å «være med», eller emosjoner knyttet til ens forhold til personen eller stedet det gjelder. Gjentas erfaringen, kan det kjennes mer naturlig å undre om det er noe mer.
For denne type dimensjoner ved tilværelsen er det ikke så meget mer man kan gjøre enn selv å forsøke å forholde seg til det nærvær som måtte være. Det dreier seg om sider ved verden der ingen kan bevise noe. Skulle en eller annen kraft la seg registrere på et subtilt fysisk måleapparat, ville det fortsatt ikke være et avgjørende argument for en annen eksistens.
GRADER AV JEG-BEVISSTHET?
Bevissthet er mye mer enn bare én bestemt erfaring eller væremåte. En slik pluralistisk tilnærming kan ha betydning for hvordan vi måtte forestille oss at det er en eller annen bevissthet også etter en materiell død.
For levende mennesker er jeg-bevissthet en selvfølge. Vi tar del i en fenomenell verden og er et objekt for oss selv. Men vi har også øyeblikk og perioder med bevissthet uten jeg-bevissthet; vi er «borte». Og vi har grader av jeg-bevissthet hvor vi er mindre til stede i egen verden.
Et mye benyttet bilde på døden er søvn, en bevissthet fortsetter, men på en annen måte. I drøm under søvn kan mye skje i bevisstheten, men uten at vi kan influere eller styre. Vi er bevisst, men mangler en aktiv bestemmende jeg bevissthet. Fra dagliglivet kjenner vi en rekke forskjellige former for jeg-bevissthet. Vi kan være intenst til stede i oss selv og det som skjer rundt oss eller fjern, frakoblet og helt avsporet - med et meditasjonspedagogisk uttrykk spontanabsorbert.
Hvis døden åpner for en fortsatt bevissthetseksistens, en væren i eller av bevissthet, i hvilken grad kan det være en jeg-bevissthet? Et nyfødt foster kan oppleve ting, men uten så mye bevissthet om seg selv. Den kan ta gradvis tid å utvikle. Det å bli født kan i så fall være en omvendt prosess av å dø.
Et alternativt perspektiv er at man uten kropp heller ikke har en bevissthet, men mer en mulighet for en bevissthet, et frø som igjen kan «spire» hvis man kommer tilbake til en fysisk verden. En annen mulighet er kombinasjoner, at ikke alle avdøde følger samme prosess.
SLIPPE HÅPET
En side ved vår motstand mot å gå inn i døden som tema, kan være vår lengsel etter å leve videre som del av den ytre fenomenelle tilværelse vi er så kjent med. Kristendommen og islam har kommet dette håpet i møte med forestillinger om gjenoppstandelse, himmel og paradis.
Kroppen og hjernen er genetisk og biologisk konstruert slik at vi automatisk får angst for døden og det å miste et levende legeme. Dødsangst har en klar evolusjonsmessig funksjon. Mennesker kan ha flere tanker i hodet samtidig. Vi kan både ha en biologisk betinget angst for døden og en mer eksistensielt forsonet holdning til det å dø. Abbeden ved et buddhistkloster i det gamle Kina skrek høyt da han ble stukket i hjel av soldater. En munk kunne flere hundre år senere ikke forstå hvorfor denne åndelig utviklede mannen møtte døden med smerte og redsel. Til slutt innså munken at abbeden bare lot sine kroppslige reaksjoner slippe til da han var i dødsøyeblikket.
Uten visjoner om en nærmest legemlig eller i det minste en eller annen fenomenell fortsettelse gir vi opp et håp. Det kan kjennes som et forvirrende tap. Hvor står vi da?
Kanskje bør annen og sett fra denne siden uendelig nyansert form for væren. Da kan det være vanskelig å beskrive døden med ord og begreper som har mening innenfor en fenomenell verden. Og hvem kan utelukke at døden kan være flere ting; et mangfold av værensformer?
EGEN BEVISSTHET, NEPPE
AI Enkelte har ment at vår tid tenker klarere om døden fordi mange myter om døden fra tidligere tider åpenbart er feil eller overtro. Mange visjoner om døden har vært groteske og latterlige. Men man beviser ikke egne forestillinger ved å motbevise andre, selv om det kan bidra til å sannsynliggjøre at egne perspektiver er bedre enn alternativene.
Det kan bli en fattig løsning å avvise undring over døden, fordi så mange tidligere forestil linger var gale, eller fordi endelig avklaring er umulig. Enkelte ateister kan ha som ideal en verden uten religion, uten illusjoner, uten intuisjon der vi bare forholder oss til det vi vet eller kan vite ut fra objektive tilnærminger. Da kan det bli mindre rom for å kontemplere over døden.
Vi vet ikke mer om døden enn menneskene før oss. Enkelte som forsker på AI (kunstig intelligens), mener at kunstig intelligens kan frembringe bevissthet. Men mange vil betvile at AI kan erstatte den enkeltes indre utforskning av livets mysterier. I en indre søken etter hva døden er, har samtiden neppe kommet særlig, om noe, lenger enn tidligere mennesker. AI betyr neppe en ny etappe.