Ole Gjems-Onstad
Meditasjonslærer i Acem. Professor emeritus rettsvitenskap.
Er døden en kulturell konstruksjon, en kulturell løk uten kjerne, eller er den «noe» (har den en essens)? Enkelte tankeretninger og ideologier avviser døden som mer enn bare en absolutt slutt. Andre sier pragmatisk at livet er for kort til å spekulere over det man ikke kan vite.
DØDEN – KULTURELL LØK
Store deler av moderne tenkning mener mange tradisjonelle svar på basale eksistensielle spørsmål er konstruksjoner. Alle våre tanker kan forklares med kulturen, herunder våre forestillinger om døden. Det er intet mer enn kultur, intet hinsides eller utenfor her og nå. Vi tenker innenfor et stort kulturelt ekkokammer og kan ikke nå ut over det. Døden blir en løk; intet er tilbake når alle forestillinger er avkledt og eliminert som konstruksjoner.
Med dette konstruktivistiske eller post modernistiske perspektiv er intet sant, virkelig eller objektivt. Din oppfatning er like god som min. Ingen kan si at deres verden er mer reell enn andres. Egentlig er intet, og ingenting har essens. Det er ingen realiteter. Alt er forestillinger. Gud er en konstruksjon, skapt av behov i kulturen eller hvordan hjernen fungerer. Denne konstruktivismen blir, paradoksalt nok, en slags siste absolutte sannhet og forvandler døden til et speil på samtiden; døden nærmest forsvinner.
At mange kulturer har likeartede elementer i sine fremstillinger av døden, innebærer fra en postmodernistisk synsvinkel ikke at døden har en kjerne eller noe felles. Mener man at døden (eller Gud) er noe, er man til forskjell fra konstruktivistene, åpen for at det finnes mer enn bare kulturelle avspeilinger, at tilværelsen har essenser, ikke bare konstruksjoner. Det blir et skille mellom (gammeldagse) essenser og virkelighetsoppfatninger og (postmodernistiske) konstruksjoner. Tenker man at døden kan dreie seg om mer enn et dødt legeme, er man døden essensialist. Lik all dualistisk oppdeling, blir disse skiller tatt på ordet for bokstavelig. Det dreier seg om et kontinuum av synspunkter.
REDUKSJONISTISK KULTURRELATIVISME
En indre utforskning av døden synes lite relevant for postmodernistiske døden-konstruktivister. Da bør man ha noe av en døden-essensialist i seg.
For en konstruktivist kan døden fremby lite å finne ut av eller forstå. Riktignok kan vi avdekke våre forestillinger om døden, og deres ytre og kulturelle opphav. Men vi kommer ikke videre til hva døden «egentlig» er og kan forbli gående i en sirkel eller et speilkabinett der vi vanskelig når ut over våre oppfatninger, meninger og konstruksjoner. Vi kommer bare dit vi kommer fra.
Det gir for en konstruktivist ingen mening å søke innover i bevisstheten for å utforske døden. Tvert imot, skal vi forstå våre tanker om døden, må vi ut i kulturen og der finne røttene til våre synspunkter. Det konstruktivistiske spørsmål blir hvordan kulturene kan ha påvirket hverandre, eller hva kulturene har felles som gir opphav til de samme forestillinger om døden. Å studere døden kan være interessant; ikke fordi man da finner ut noe om døden, men man kan lære kulturer bedre å kjenne gjennom deres syn på døden.
Dette Dyade kan representere en slags døden-essensialisme: Døden er ikke en avspeiling av kulturen, men en eksistensiell dimensjon som overskrider den og kan peke mot reelle sider ved tilværelsen. En kulturrelativiserende konstruktivisme fremstår da reduksjonistisk.
POSITIVISTER: FORMÅLSLØS SPEKULASJON
Jødedommen sies å være praktisk orientert, der livet på jorden er det viktigste: Vi mennesker kan ikke vite hva som skjer etter døden; derfor bør vi heller ikke gruble mye over det. Hvis jødiske forfattere omtaler en tilværelse etter døden, skjer det gjerne med et håp om at den blir fredfylt og harmonisk, men ingen offisiell jødisk teologi beskriver systematisk et etterliv.
I nyere tid har fremtredende filosofer avvist som formålsløst å spekulere over det som ikke lar seg uttrykke i språk og logikk. Den østerrikske tenker Ludwig Wittgenstein mente det for mange spørsmål ikke ga mening å utforske der vi er uten klare ord. Men Wittgenstein hadde også et mystisk drag med utsagn om at det viktigste kan vi ikke tale om.
En annen kjent nyere filosof, Bertrand Russell, var negativ til famlende indre utforskning: «I have tried to extend the exact and demonstrative methods of mathematics and science into regions traditionally given over to vague speculation. I like precision. I like sharp outlines. I hate misty vagueness.» Men Russell regnes som et ytterpunkt, selv om mange vil være enig i at rene spekulasjoner ikke bør inngå i vitenskapelig kunnskapsoppbygging.
Men ett er å ha som mål å finne objektive og allmenngyldige svar hvor det er mulig. Noe annet er å la de store spørsmål i livet ligge til tross for at mange til alle tider har kjent et behov for å få et forhold til dem. Ved flere sider av tilværelsen der endelige svar ikke er mulig, kan det berike å reflektere.
Døden er ikke logisk og synes lite egnet for formler. Den inngår i de evig uløste, men for mange livsutvidende spørsmål eller mysterier som Gud, ondskap, tiden og bevisstheten. De er alle deler av menneskelivets horisont, men forstås gjennom ulike tilnærminger.
DØDEN – DEN ABSOLUTTE DEMENS ELLER SLUTT
Mange ateister er materialister. Biologisk er et nytt uttrykk for et materialistisk-ateistisk perspektiv på døden.
For et gjennomført materialistisk syn på tilværelsen frembyr ikke døden vanskelige erkjennelsesmessige problemstillinger; den er ikke et mysterium. Når kroppen er død, er det ikke mer. Døden kunne nærmest sammenlignes med totalbedøvelse eller anestesi. Vi blir helt borte (men med den forskjell at etter anestesi kommer vi tilbake).
Hjerneforskning kunne resultere i noe av den samme holdning til døden som materialistisk marxisme og ateistisk eksistensialisme dersom man mener den gir uttømmende svar på hva døden er. Når hjernen og legemet ikke fungerer fysiologisk, opphører personen. Døden blir en absolutt slutt, et totalt mørke, strengt tatt en ikke-væren, en kulminasjon av den gradvise utslukning, den snikende død demens kan føre en inn i: døden som den fullbyrdede Alzheimer.
MYSTERIELØS ATEISME
Dialektisk materialisme, marxisme, omtales undertiden som en religion, men da som metafor. Det dreier seg om religion uten himmel og undring.
Siden døden for den dialektiske materialisme ikke fremstår som et mysterium, har den med Halvor Eifrings formuleringer i Dyade 3/2014 s. 13 ingen stor plass i marxistisk litteratur: «Det er kanskje rimelig at politiske ideologer lar spørsmål av mer eksistensiell natur ligge. Men ideologien utgir seg som nevnt for å kunne besvare alle spørsmål av betydning for mennesket. Dialektisk materialisme er intet unntak, men neglisjerer neppe dødsproblematikk fordi den her innser sin begrensning – snarere fordi temaet anses uinteressant og betydningsløst.» Fra et rent materialistisk ståsted stopper grublingen over døden ved den avdødes kropp. Det er øyensynlig ikke mer å si.
Til forskjell fra den marxistiske ateisme vier den eksistensialistiske ateisme døden mye oppmerksomhet. Eksistensialistisk ateisme ser imidlertid ikke døden som en port, men en svart mur. Dødens definitive mørke vekker eksistensiell angst og en opplevelse av livet som meningsløst, surrealistisk og smertelig.
Enkelte materialister har en slags «visjon» om at livet går videre siden atomene i vår kropp fortsetter innenfor andre konstellasjoner. Også likene, levningene og de forkullede restene etter et militært slag eller i nyere tid bombeangrep, vil ha en fortsettelse. Et slikt atomistisk perspektiv vil for de fleste gi liten hjelp til å forstå eller forsone seg med døden. En erstatnings-, gjenbruks- eller resirkulalsjonsidé rommer knapt en eksistensiell visjon. Tankegangen gir liten basis for en indre tilhørighet eller fortsettelse. Det kan være annerledes med den taoistiske visjon om at vi forandrer oss og går over i andre former for fysisk eksistens, som søppel, planter, andre dyr etc. Den tjener i hvert fall delvis som et utgangspunkt for å romme en slags identifikasjon med verdensaltet.
FLYTENDE DEFINISJON AV MATERIELL DØD
Definisjonen av hva som er en definitiv legemlig død, har beveget seg fra hjertedød til hjernedød. Særlig ut fra ønsket om å gjøre flest mulig organer tilgjengelig for transplantasjon diskuteres fortsatt hva som er «tilstrekkelig» død.
Alle kroppens celler avhenger av at hjertet pumper ut blod med oksygen. Stopper tilførselen, dør en celle, hjerneceller allerede etter noen minutter. En del muskelceller kan overleve noen timer, og hudceller noen døgn. Hjernedød forutsetter en total ødeleggelse av storhjernen, lillehjernen og hjernestammen, og at prosessen er absolutt irreversibel. Varig hjerte- og åndedrettsstans medfører total ødeleggelse av hjernen og dermed en kroppslig død.
Den menneskelige organisme er uendelig komplisert med over 100 milliarder celler. Hva man velger å definere som døden etter hvert som sentrale funksjoner forvitrer og stopper, vil alltid ha noe arbitrært over seg. Det endrer ikke at for et gjennomført materielt menneskesyn inntrer døden når legemet ansees endelig å ha stoppet å fungere.
BEVISSTHET UTEN HJERNE
Med utgangspunkt i hjernefysiologi kunne spørsmålet om døden omformuleres: Fortsetter noe av vår identitet som en eller annen bevissthetseksistens etter at de elektromagnetiske impulser i hjernen opphører? De fire kanskje største hjerneforskere i det forrige århundre som alle fikk Nobelprisen (Golgi, Cajal, Sherrington og Eccles) skal ikke ha vært avvisende til idéer om en sjel eller eksistens etter døden. De fleste av dagens nevroforskere er trolig fremmed for et slikt perspektiv.
For det enkelte individ kan problemstillingen fremstå paradoksal. Bevisstheten har vi et direkte forhold til. Den har vi som subjekt en umiddelbar kontakt med. Vi både opplever den og dens mange skiftninger, og erfarer verden gjennom den. Hjernen har de fleste ingen direkte eller opplevd relasjon til, selv om vi forstår at det er en direkte sammenheng mellom fysisk påvirkning av hjernen, inntak av stimulerende midler, rusmidler og medisiner, og hvordan vi kjenner oss. Vår vanlige bevissthet synes helt avhengig av hjernen. Spørsmålet er om det finnes dimensjoner ved bevisstheten som er uavhengig av hjernen og som vi kan ane gjennom det sinnet vi har her med kropp og hjerne. I så fall er det ikke et vanntett skott mellom disse bevissthetsaspekter eller -eksistenser.
For dette Dyades utforskning av døden er et sentralt spørsmål om det finnes en form for subtil bevissthet som vi gjennom forfinelse, fordypelse og introspeksjon kan ha kontakt med. En fortsettelse etter døden forutsetter at noe i oss kan ta del i denne subtile eksistens og bevissthet også når hjernen og den form for væren vi er vant til, opphører - enkelt sagt en bevissthet uten hjerne. Skulle man mene at mennesket kan ha del i en overordnet bevissthet, vil denne mulige kollektive bevissthet også være uten en underliggende kollektiv hjerne. Når problemstillingene formuleres slik innenfor en materiell og hjernefysiologisk ramme, lyder det veldig uvant og det kan være vanskelig å forstå at det er mulig. Men undrer man hva døden er, blir spørsmålet sentralt.
Superveniens er et nyere filosofisk-ontologisk begrep som handler om forholdet mellom ulike virkelighetssjikt, herunder mellom hjernen og bevisstheten/sinnet. Det hevdes at et objekt ikke kan endre seg i mental henseende uten å korrespondere med en eller annen fysisk endring. Det skulle da ikke være mulig med en fortsatt bevissthetseksistens når hjernen er helt ikke-fungerende eller borte. Et annet syn er å være åpen for en potensiell fortsatt bevissthetseksistens etter at kroppen og hjernen har opphørt å fungere. Det må likevel representere en radikal endring at legemet ikke lenger er der.
I India skilles til dels mellom den legemlige død og den som skjer når en sjelesørger brekker hodeskallen åpen slik at prana eller den sentrale åndelige energi kan forlate kroppen. Hjerneforskning og materielle tilnærminger til døden kan gi lite hjelp til å romme denne forståelse av dødsprosessen.
FRA LEVENDE ORGANISME TIL SPESIALAVFALL
Fra et praktisk perspektiv kan døden banalt omtales som menneskets forvandling fra levende organisme til avfall. I The Red Badge of Honor fra den amerikanske borgerkrigen beskriver Stephen Crane den brå overgangen fra levende og nyttig soldat til livløs kropp og et administrativt søppelproblem, i moderne terminologi en slags spesialavfall, en del av en endeløs mengde lignende ubrukbare og brysomme lik på en slagmark.
Språkbruken avspeiler dødens sammen satthet. Den er en grunnleggende og formende realitet og samtidig banal, triviell og ofte praktisk brysom.
I en del kulturer er liket en forurensningskilde sjelen har forlatt. Den kristne formulering om at fra støv eller jord har du kommet og til støv eller jord skal du bli, er tvetydig. Uttrykket kan romme en visjon om en fysisk fortsettelse eller gjenoppstandelse, eller som et skille mellom sjelen som går videre, og kroppen som oppløses i jorden. Men den kan også tolkes som en, muligens utilsiktet, materialistisk forståelse av døden som kroppslig oppløsning.
Et absolutt forhold til døden kan gjøre en del ting enklere. Diktatoren og massemorderen Josef Stalin skal ha uttalt: «Døden løser alle problemer. Intet menneske, intet problem.» Med et dødt legeme er alt slutt. Alle «regninger» gjøres opp på denne siden. At likene til sentrale kommunistiske ledere har blitt liggende til offentlig dyrkelse, kan avspeile en alternativ, uerkjent anelse om at noe kan fortsette. Men også uten et slikt metafysisk perspektiv kan bevaringen av de behandlede lik ivareta en dyrkelse av ideologien og dens sentrale skikkelser.