Universell og opprørende alminnelig
Døden er universell. Ens død og dødelighet peker ut over ens eget og mot noe fundamentalt. Men denne universalitet kan provosere som krenkende alminnelighet.
Døden er universell. Ens død og dødelighet peker ut over ens eget og mot noe fundamentalt. Men denne universalitet kan provosere som krenkende alminnelighet.
Ritualer rundt døden varierer veldig. Fotballfans vil begraves i favorittlagets drakt; munker har lagt seg i egen kiste for å venne seg til døden.
Hverken aldersforfall, livstruende sykdom eller døden harmonerer med forever young eller 100 veier til god sex. For slike samtidsidealer blir aldring og død uinteressant, irrelevant og provoserende.
Samtidens dominerende institusjonsdød etterlater liten tvil: Døden har reist hjemmefra. En bortgjemt død avspeiler en paradoksal fremmedgjorthet til det vi alle har felles i en multikulturell og urbant tettpakket, men isolert og segmentert levemåte.
Å tenke over sitt liv med døden som horisont kan få frem det man ellers ikke snakker om eller tenker over, og hvilke hendelser og kapitler i ens liv som er mer og mindre sentrale.
En utbredt vits: Hva er forskjellen mellom dødeligheten i Oslo og Delhi? Et postmodernistisk aksiom er at intet er absolutt. Men vår dødelighet er det. Gjennom noen titusener av år har over 100 milliarder med vår genetiske utrustning levd. Alle har dødd eller skal dø.