Hverken aldersforfall, livstruende sykdom eller døden harmonerer med forever young eller 100 veier til god sex. For slike samtidsidealer blir aldring og død uinteressant, irrelevant og provoserende.
KONTRAST TIL FOREVER YOUNG
Hvorfor har samtiden et avstandspreget forhold til døden slik at vi får liten hjelp til å nærme oss et så viktig tema?
For den unge er døden et overtramp, en tyv som tar fra en det man burde ha rett til. Den evig unge blir også i senere livsfaser uforberedt på døden. Ett er å ivareta en friskhet i kroppen, noe annet å holde fast ved en ung mentalitet som blir umoden, til tider patetisk, når den kommer i utakt med egne livsfaser.
Senere historikere kan nok undre seg over det moderne vestlige, narsissistiske og opplevelsesorienterte samfunn. Det er et uendelig antall manualer om gode orgasmer; langt færre om hvordan bidra til en bedre død for oss selv og andre.
Skyves tanken på døden helt bort, tror man nærmest man er evig ung og usårlig, kan man fristes til uhemmet risikoatferd med tragisk utfall. Risikosport og farlig opplevelsesjakt kan forstås som del av en kultur med lav dødsbevissthet.
60, 70, 80 OG 90 – BARE TALL!
Flere kulturer har tradisjonelt vist særlig respekt for de eldre, slekten og forgjengerne. I dag opplever mange at de er mindre attraktive på arbeidsmarkedet allerede ved 50 år.
I Udødeligheten ironiserer Milan Kundera over at barnets rettigheter for vår tid «står selvfølgelig over alle andre rettigheter. Den nyfødte befinner seg på toppen av aldershierarkiet, dernest kommer barnet, så tenåringen, og først deretter det voksne mennesket. Hva den gamle angår, befinner han seg nesten på bakken, helt nederst i denne verdipyramiden. Og den døde? Den døde er under jorden. Altså enda lavere enn den gamle.»
Motviljen mot døden kan smitte over i manglende verdsettelse av eldre. «Det er nesten skam å bli gammel, det er en sykdom som isoleres fjernt fra det pulserende liv. » 1 (1 Dyade 3/1974 s 16.)
Gjennomsnittlig levealder øker. Mange eldre er mer vitale enn tilsvarende aldersgrupper tidligere. I en viss grad er «50» det nye «40». Men det tar av når 60, 70, 80 og 90 omtales som «bare tall». Tiden har sin virkning, immunitet svekkes, genetiske svake punkter slår gjennom tross all trening og sunnhetskonsumpsjon, reaksjonstid øker og hukommelse blir svakere. Tiden virker på alle; for mange noe langsommere enn før, men retningen er klar.
Du ser ung ut, sa en kvinne til en eldre mann. Det er bare noe du sier fordi du ikke har sett meg naken, lød det lakoniske svar.
UTEN RETTIGHETER I RETTIGHETSSAMFUNNET
Tiden etter 2. verdenskrig har i Vesten vært preget av en ny tenkemåte, til tider nærmest en kvasi-religion: rettighetstenkningen. Formuleringene varierer, men essensen uttrykkes i FNs Verdenserklæring 1948: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.»
Menneskerettighetene var ikke ment å representere en ny «meningen med livet», men skulle beskytte mot statlige overgrep nazistene hadde dratt inn i det ekstreme. Men etter hvert har rettighetstenkningen for enkelte blitt et eksistensielt ståsted. Dermed blir døden en provokasjon.
Rettigheter finnes ikke i naturen. De er menneskeskapt. I forhold til døden eksisterer de ikke. Overfor den har man ingen rettigheter.
I lover og konvensjoner er innskrevet en menneskerett til ikke å bli drept; men en rett til å fortsette å leve, til å være uten sin dødelighet, har ingen. Døden bryter med rettighetssamfunnets grunnleggende premiss. Den passer ikke inn.
Overfor tiden, forgjengeligheten og døden nytter det ikke å gå inn i en offerrolle, eller påstå seg krenket. Man kan føle at døden er urettferdig; det hjelper bare ikke.
I forhold til egen dødelighet kan den politiske rettighetstenkning bli et eksistensielt blindspor. Det er dypere sett ingen der til å hjelpe en, ingen til å søke om støtte, ingen man kan kreve noe av, ingen rettigheter man kan hevde. Over aldring og døden er det ingen offentlig instans å klage til.
De automatiserte reflekser gjelder ikke. Man er så vant til å kunne bebreide, klage eller kreve hjelp. Her er ingen klagemur. Å undertegne opprop mot døden er like fånyttes som å bli sint alene. Man må selv ta ansvaret for å forholde seg til denne absolutte dimensjon i livet.
DER PLIKTENE TELLER
FNs og Europas menneskerettkonvensjoner dreier seg mye om de krav man kan stille til andre, ikke hva den enkelte selv skal forpliktes av. Det afrikanske charter om menneskerettigheter legger mer vekt på plikter, ikke bare for det offentlige, men for den enkelte.
Stillet overfor døden er den enkeltes etiske utfordring ikke hvilke rettigheter man gjorde krav på, men de eksistensielle plikter man tok på alvor.
I de livsfaser der døden nærmer seg, kan ens forhold til ens dypere plikter bli stadig viktigere. Det sentrale i livet blir for mange ikke hva ens foreldre gjorde mot en, men hvordan man selv ivaretok sine barn og nære. Det som gikk galt der, kan være særlig tungt å kjenne på, ikke minst når døden banker på og det ikke er noe man kan gjøre for å rette opp. I forhold til døden er ansvarsrollen viktigere enn offerposisjoner.
I en religiøs verden var ærefrykt og takknemlighet grunnleggende følelser. For det moderne rettighetsmenneske kan takknemlighet kjennes fremmed. Å tenke på døden kan klargjøre at livet, hver eneste dag, ikke er en selvfølge.
MER KLAR TIL Å DØ SOM PRESIDENT?
Å bli eldre og til slutt dø er en prosess mot det å bli borte for verden. For en prestasjons-, oppmerksomhetsdrevet og ungdomssentrert kultur med vekt på fremtiden er det vanskelig å f inne mening i et glemselens perspektiv.
Vektlegging av «et fremtidig mål stimuleres av samtidens prioritering av objektive prestasjoner fremfor subjektive egenskaper. … Man spør ikke etter livslykke, men etter hva du har prestert i samfunnssammenheng. Da henter vi innholdet til vår eksistens fra fremtiden … Munken blir en outsider … [m]en han kan lære oss at ytre mål ikke er det viktigste i våre liv. Snarere legger han vekt på menneskelige egenskaper, som gjør oss i stand til å leve og være, - ikke i kraft av fremtidens håp og prestasjoner.» … «Men hvem er mer ferdig til å dø om han blir president? 1 (1 Dyade nr 3/1974 s 5 og 7)»
«Så lenge våre liv vesentlig er orientert mot fullbyrdelse av fremtidig mål eller en gestalt, blir døden lett noe som ikke passer inn i skjemaet. For skulle den komme før målet var realisert, er vi i høyeste grad ikke beredt til å dø. Døden er i sitt vesen ukontrollerbar. …. For det menneske som lever for den fremtidige virkeliggjørelse, blir …[døden] en siste bitter motstander med sin evige trussel om å tvinge seg inn mellom oss og gestaltfullbyrdelsen. Igjen og igjen skyves døden vekk fra sinnet, - fordi vi ikke er klare, ikke ennu, - vi har en gestalt å fullbyrde. Siden kan vi leve og dø. 2 (2 Dyade 3/1974 s 6.)»
Samtidig kan det å fullbyrde adekvate livsmål gi en ro. Dermed har fremtidsforestillinger og ambisjoner en funksjon i deler av livet. Å ha gjort ting kan gjøre det lettere å forsone seg med at det en gang tar slutt. Men en dypere eksistensiell fullbyrdelse tilhører nuet, ikke fremtiden.