Døden er universell. Ens død og dødelighet peker ut over ens eget og mot noe fundamentalt. Men denne universalitet kan provosere som krenkende alminnelighet.
NARSISSISTISK MENINGSLØST OG UFORSTÅELIG
En del «store» mennesker har forsøkt å kompensere det alminnelige ved døden gjennom store gravsteder og spektakulære begravelser. Den flotte forestillingen der man selv har hovedrollen, skal aldri stoppe.
En del av tilvenningen til døden er imidlertid å ta inn over seg at ens død ikke er en stor ytre begivenhet, hverken i kosmos og kanskje ikke for så mange rundt en, i det minste hvis man dør gammel. Med ordene til den tyske forfatterinnen Jenny Erpenbeck: «Slutten på en dag da noen dør, er langt ifra alle dagers ende. 1 » (1 Fra Alle dagers ende, Forlaget Oktober 2018.)
Selv i et lite land som Norge med bare 0,07 % av verdens befolkning er døden der hele tiden. Årlig faller 40 000 bort, 800 i uken, 125 i døgnet og fem i timen. På norske sykehjem dør over 20 personer i døgnet. For de pårørende kan dødsfallet være en stor hendelse; for sykehjemmet hverdagslig. Ingen 1 medier vil vanligvis være der for å fortelle, kanskje ingen andre enn ansatte for å følge en over dødens terskel; og muligens heller ikke de hvis man sovnet inn i utakt med institusjonens døgnrytme.
Dødens alminnelighet kan for de etterlatte bli ekstra tydelig når representanter for sykehjemmet høflig gjør oppmerksom på at rommet bør være disponibelt innen 48 timer.
For et narsissistisk livsperspektiv kan dødens alminnelighet opprøre. Døden kommer i veien for en narsissistisk samtids ideal om å være spesiell. Alt som skulle skille en ut, blir borte. I stedet for å være i sentrum, blir man irrelevant og forsvinner.
En basal narsissistisk drivkraft er at alt skal dreie seg om meg: min helse, mine særegenheter, mine følelser og krenkelser, min identitet, mine penger, mitt velvære, mitt utseende. Når alt skal sentreres om meg, blir intet igjen når døden fører til at jeg er borte, bare tomhet og fravær. Rune Belsvik skriver i Dyade 4/2021: «Eg øver på å innsjå kor alminneleg eg er, og kor greit verden vil kunne gå vidare utan meg.»
LITEN I MØTET MED DET FUNDAMENTALE
Meditasjon og refleksjon rundt døden kan hjelpe til et mer helhetlig, mindre selvsentrert perspektiv. I forhold til døden er det uten mening å skulle være enestående og unik. Dødens dimensjon har ikke plass for det. Trangen til enestående individualitet og dødens universalitet er inkompatible størrelser.
Enkelte som prøver lange meditasjoner, kan frustreres av at det å nærme seg universelle dimensjoner ikke gjør en spesiell. Man kommer ikke inn i intense, klare erfaringer av å føle seg enestående. Det særegne og belønnende ligger i det å ta del i noe mer enn ens eget. Man blir på en måte noe mer, men uten å bli spesiell, siden det man tar del i, er universelt.
En berøring med grunnleggende sider ved tilværelsen kan tydeliggjøre egen litenhet. I forhold til det grenseløse, som døden er del av, er ethvert individ uendelig unnselig. Med det følger en ro; det som er, er godt; og det er egentlig ikke noe annet å streve etter.
Særlig lange meditasjoner dreier seg om å kultivere evnen til å nærme seg det felles og universelle. Er man opptatt av å gjøre ting på sin måte, rendyrke sin individualitet og forfølge sitt særegne, fører fordypelse i meditasjon ikke frem.
MÅ VÆRE MINST FEM ÅR FOR Å FORSTÅ
Larry Ellison, grunnlegger og hovedeier av programvaregiganten Oracle, har gjentatte ganger sagt at for ham er døden unaturlig, uforståelig, meningsløs. Utsagnet kan romme en gjenklang av Ellisons konkurransementalitet som er tydelig å lese i Oracles aggressive markedsføringsprofil. Det kan vekke sinne at i forhold til døden skal vi alle, ikke bare konkurrentene, tape.
Det sies at barn må være minst fem år for å forstå det irreversible med døden. De fleste trenger langt flere år for å forholde seg til dødens definitive slutt. Enkelte kan mangle motivasjon for noensinne å prøve.
INGEN FORTSETTELSE UTEN MEG
En annen måte å uttrykke bitterhet over at det hele skal ta slutt, at man ikke lenger er med og trengs, er å motsette seg en fortsettelse uten en selv. Ingenting gir mening når man selv ikke er der.
Å trekke seg tilbake fra en lederposisjon kan være et første skritt mot den endelige utgang. Atskillige ledere har hatt motstand mot å forberede maktskifte. Tilsvarende kan mange ha vanskelig for å tilrettelegge for hva som skal skje etter at man er død. Det kjennes dårlig at man selv ikke skal være der.
Aleksander den store unnlot å sørge for en skikkelig suksesjon da han selv lå for døden. Hitler ville at Tyskland skulle følge ham i undergangen. Men det er nok av andre langt mindre dramatiske eksempler. På en avskjedskonsert for en som hadde bygget opp et vellykket kor, kom det frem at grunnleggeren ikke ville at korfellesskapet skulle fortsette når han trakk seg ut. Man kunne spørre om en fortsettelse nærmest ville være en krenkelse ved å tydeliggjøre at verden kunne klare seg uten den første nøkkelpersonen.
ENDELIG PLASS TIL ANDRE
Et ubehagelig aspekt ved å tenke på sin død er at den også kan representere en lettelse for andre. Det kan gi en frihet at vi ikke er der: til opprykk, til familiebolig, penger og arv, til posisjoner, til å slippe vurderinger og kontroll. Enkelte har sagt det tar bort en begrensning når begge ens foreldre er døde.
Uttrykket er velkjent: Man kan ha to tanker i hodet samtidig. Det menneskelige sinn kan romme en masse ideer, til dels fulle av motsigelser. Logisk kan det være en motsetning mellom både å frykte en annens død, men også se frem til den. Følelsesmessig er det ikke samme motsetning. Vi kan være glade i og litt lei en person på samme tid.
Med økende levealder er en del regenter blitt stadig eldre. Det er ikke vanskelig å tenke seg at en tronfølger som i flere tiår har ventet på å overta, kan oppleve en lettelse når troninnehaveren faller fra. Men det ville vekke oppstyr hvis det opplagte ble sagt, og for enkelt, siden relasjonen er mer sammensatt.
I mer alminnelige forhold: En sykepleier hadde i ung alder giftet seg med en overlege som var førti år eldre. Da han etter hvert ble 90 år og hun 50 år, spurte nære bekjente hvorfor hun hadde gått sammen med en så gammel mann. Hun svarte med indignasjon i stemmen: Jeg ante ikke at han skulle bli så gammel!
Å godta mangfoldet i de etterlattes reaksjoner når man blir borte, kan hjelpe til å se døden som naturlig og nødvendig. Uten den kunne vi blitt godt lei hverandre!
DØDEN SOM OPPTREDEN – KOMMER IKKE SLUTTEN!
Enkelte har valgt å gjøre sin død offentlig. Et nyere alternativ er å dø mens man filmes på sosiale medier.
I Mot døden omtaler Bernhard Ellefsen at «stadig flere forfattere … serielt publiserer rapporter fra sitt syke- og dødsleie» og nevner, foruten Per Fugelli, det mest offentlig regisserte tilfelle i Norge, Christopher Hitchins som delte sin kreftsykdom i Vanity Fair, Jenni Diskis i London Review of Books og Clive James om sin situasjon som leukemipasient.
Per Fugelli var professor i medisin og samfunnsdebattant. Han hadde kreft i både tykktarm og lillehjerne og døde 73 år gammel. Om sin egen dødsprosess skrev han bøkene Per dør og Døden, skal vi danse? Utgivelsene og Fugellis utallige medieopptredener rundt egen sykdom ble rost av Kreftforeningen og andre for å gjøre døden mer akseptabel. Tor Åge Bringsværd er ikke like begeistret i Mens jeg har dere her : ”Jeg kan ikke huske noen andre som til de grader har godpratet om livets utgang. Som om døden var en grei ting, ikke bare en nødvendighet, men nesten noe å glede seg til.”
VERRE Å DØ ETTER FUGELLI
En av Tor Åge Bringsværds pregnante formuleringer: «Det er vanskelig å hoppe etter Wirkola (tidligere kjent norsk skihopper), men det er verre å dø etter Fugelli.”
Siden Fugellis død dro ut, vakte det også en viss utålmodighet at det hele ikke tok slutt. Tilsvarende har skjedd med andre offentlige dødsprosesser. Den engelske forfatter Julian Barnes kommenterte en kollega, John Diamond, som startet en ukentlig spalte etter å ha blitt diagnostisert med kreft. Til å begynne med syntes Barnes det var interessant, men så skapte formatet og temaet en forventning om en slutt. Men den kom ikke.
Blant de personer Ellefsen omtaler, nevner han at Clive James «skjelmsk … innrømmet å være litt pinlig berørt over …» at han ikke «har … dødd ennå». Akkurat det fikk sin løsning da James døde i 2019, ett år etter at Ellefesens bok utkom. Ellefsens oppsummering er lik den til Barnes: «Et offentlig kringkastet dødsleie trenger en avslutning, ellers blir det ingen fortelling.»
At Fugelli snakket åpent om sin forestående død, innebærer en refleksjon over døden og en slags aksept. Men det kan spørres om ikke Fugellis performance-død også representerte en kamp mot dens uunngåelige ensomhet. Fugelli hadde i sin tid slåss mot den norske røykeloven og på flere andre områder representert et opprør. Selv på det siste omtalte han i artikler meningsmotstandere temmelig negativt.
I Bringsværds uttrykk kan ligge at det ble ikke så mye plass til de mange andre døende som hvert døgn trer over samme terskel.
DØDEN, IKKE BEGRAVELSEN, ER DEMOKRATISK
Døden gjelder alle og er så måte demokratisk. Men omsorg og ritualer for den døde følger ikke et likhetsprinsipp.
Da Titanic sank i Nord-Atlanteren i 1912, ble likene ikke behandlet på samme måte. Redningsbåtene fanget opp 328 druknede. De 209 som var første-klasse passasjerer ble balsamert, plassert i kister og fraktet til begravelser på deres respektive hjemsteder. Likene fra annen og tredje klasse ble puttet i sekker og returnert havet. Forskjellen er brutal, men ikke usedvanlig, også tatt i betraktning at det er over 100 år siden. Begravelser har gjennomgående avspeilt økonomiske, sosiale, kulturelle og religiøse forskjeller. Det er døden hinsides begravelsen som er lik for alle.
Enkelte har ment urner til de ukjentes grav og askefellesgraver viderefører en sosialistisk tradisjon der alle er like. Men også katolske munker begraves enkelt og navnløst. Holdningen illustrerer en ydmykhet, og en realisme. Etter døden er vi borte fra den vi var her.