Keyword: barneoppdragelse

Dyade 1996/04: Hvem eier våre barn?

Noen har sagt at barn eier seg selv. Foreldre har dem til låns. Men former dem avgjørende likefullt. Former dem. Hvordan?

AcemProduct

Dyade 1998/03: Det har aldri vært lett å være barn – eller foreldre

Vårt samfunn preges av en foreldregenerasjon som hungrer etter bekreftelse.

AcemProduct

Barnefordelingssaker bør løses utenfor domstolene

Foreldre skilles. De slåss om sine barn og blir ikke enige. Er en rettsak beste løsningen? Neppe. Når foreldrene med hver sin advokat skal prosedere mot hverandre i rettsalen, blir konflikten betydelig skjerpet. Sakene bør i størst mulig utstrekning finne sin løsning utenfor domstolene, mener advokat Anne-Blanca Dahl – som oppfordrer til nytenkning og presenterer et forslag.

AcemArticle

Hvem er best – mor eller far?

Hvem som «eier» barna er greit så lenge foreldrene bor sammen, men etter samlivsbrudd, hvem «eier» dem da? Bør de bo hos far eller hos mor? Hvem er mest egnet og hvor vil barna få det best?

AcemArticle

Et barn gråter... Når er barneoppdragelse ikke lenger privatsak?

Du er på ferie i Syden og får ikke sove. Det er lytt mellom leilighetene. Et sted gråter et barn. Roper på mamma, er neppe mer enn to år. Du hører musikk fra hotellets restaurant. Tankene flyr. Kanskje du har sovet litt, kanskje ikke. Barnet gråter ennå. Sårt. Roper fortsatt på mamma. Gråten må ha vart en time nå? Kanskje foreldrene er i restauranten og barnet alene i leiligheten? Noen burde si fra. Du står opp, går ut på gangen. Gråten er inntrengende. Noe må være galt. Kanskje barnet er sykt? Eller solbrent? Da høres en mannstemme fra leiligheten. Lettelse, barnet er ikke alene. Men mannstemmen kjefter. På norsk. Klask! Barnet mister nesten pusten, hikster, skriker desperat. Du tviler på om du hørte riktig. Han kan da ikke ha slått så hardt at det hørtes helt ut på gangen? Et nytt klask. Nye hikst, og rop etter mamma. Du er ikke i tvil lenger. Mannen slår et lite, gråtende barn.

AcemArticle

Hvorfor denne foreldrekjærlighet?

De finnes dessverre - foreldre som ikke føler kjærlighet for sine barn, eller som ikke kan eller vil vise dem tilstrekkelig omsorg. Men det er vesentlig at det dreier seg om unntak. Regelen er at vi er glade i våre barn, og at vi ønsker å ta vare på dem så godt vi kan. Men hvorfor er det slik? Hvorfor er vi så glade i våre barn? Og hvorfor er tanken på at våre barn ble tatt fra oss uhyrlig? Vår kjærlighet til våre barn forekommer oss så naturlig, og så rotfestet, at å stille slike spørsmål kan virke anstrengt – vitner om en uforstående holdning til noe grunnleggende gitt i tilværelsen. Men det kan hende at å stille spørsmål ved det mest opplagte kan kaste nytt og interessant lys også over det som tas for gitt.
AcemArticle