Rus og kosmiske vyer — en narkotisk historie

DEL I: I BEGYNNELSEN . . .

KINAS KLÆR, INDIAS RUS

Første gang cannabis er omtalt i litteraturen, er da den kinesiske keiser Chen Nung beskriver planten ca. 2800 f.Kr.. Men i Kina ble aldri cannabis særlig utbredt som rusmiddel. Planten ble mest brukt til fremstilling av tøy (hamp), og den ble tilskrevet enkelte medisinske virkninger, bl. a. skulle den hjelpe mot mental fjernhet!

Allerede 23000 år f.Kr. har imidlertid stoffet funnet veierkjil India. Her slo rusen bedre an. I et lavskikt av Indias åndelige liv ble cannabis betraktet som hellig, en enkel vei til religiøs ekstase. De seriøse indiske filosofer og yogier har derimot alltid på det sterkeste tatt avstand fra all bruk av rusmidler. Cannabisrusens blomsterfantasier står fjernt fra deres oppfatning av åndelighet.

PÅ VEI VESTOVER

Flere hundre år f.Kr. bredte cannabis seg til Midt-Østen. Assyrerne brukte det på 800-tallet f.Kr., noen hundre år senere nevnes stoffet i en av Persias hellige bøker. Også de gamle grekere kjente cannabis, både som rusmiddel og medisin.

I Arabia ble etterhvert cannabis svært populært. På 600-tallet e.Kr. sprer det seg med Islams invasjon til hele NordAfrikakysten. Myndighetene kjempet riktignok tidlig mot bruken, med straffemetoder som tanntrekning, fengsel og til og med dødsstraff. Men for en stor del har araberne foretrukket cannabis som rusmiddel fremfor f.eks. opium og alkohol. Enkelte islamske sekter har endog sett det som et hellig stoff.

FRANSKE KUNSTNERBOHEMER

Jacques Moreau het en kjent fransk fysiker i forrige århundre. Han interesserte seg for behandling av mentale lidelser, og hasjisj, mente han, kunne helbrede emosjonelle forstyrrelser. Moreau innviet den unge forfatteren Téophile Gautier i cannabisrusens mysterier. Gautier ble tent og skrev begeistret om hasjens virkninger. Sin livsholdning uttrykte han i setninger som denne: «Å ha det fint er, etter det jeg kan se, livets mål, og den eneste nyttige ting i verden.» Med en slik innstilling måtte cannabisrusen, iallfall dens behagelige sider, passe fortreffelig.

Antagelig var det Gautier som gjorde en større kunstnergruppe i Paris kjent med cannabis, og i 1844 ble «Club des Hachichins» stiftet. Her var spesialiteten en dessert som inneholdt hasjisj. Berømte kunstnere besøkte klubben, bl.a. Baudelaire, som senere skrev diktet «Le Poéme de Hachich».

Moreau, Gautier og medlemmene av «Hasjisjklubben» var de første som for alvor tok i bruk cannabis i Europa – hvis man ser bort fra Hellas og Spania, der stoffet har vært kjent i århundrer. Men fremdeles vant cannabis liten popularitet i Europa. Lenge mente man at alkohol var eneste rusmiddel som «passet» her i Vesten – cannabis hørte Østen til.

AMERIKA SPISER HASJ

The Hasheesh Eater het en bok utgitt av en ung amerikansk lærer i 1857, FritzHugh Ludow. Ludow var inspirert av «fortellinger om de Arabiske Netter» og bestemte seg for å utforske rusmidlenes nattlige veier. I 1854 støtte han på indisk hamp, og etter å ha tatt mengder av stoffet uten rusvirkning, opplevde han et sjokk: Ukontrollerbar angst jog gjennom ham, tid og rom ble splittet opp, samtidig som en del av ham fremdeles satt nøytral og iakttok alt det skrekkelige som utspant seg. Ludow gjentok sine forsøk, men etter å ha funnet cannabisrusen altfor uforutsigbar, ga han seg etterhvert.

Helt frem til 1910 var det stille rundt stoffet i USA. Fra 1910 begynte imidlertid cannabis å vekke ny interesse, og nå ikke lenger bare blant enkeltpersoner. Fra Mexico drev marihuana med arbeidere mot sørstatsbyene. Jazzmusikere, bohemer og amerikanske arbeidere lærte av meksikanerne, og i løpet av 20-årene var det til og med blitt vanlig blant unge skoleelever å røyke marihuana. På apotekene kunne man kjøpe cannabis som medisin. For første gang kom stoffet for alvor inn i narkotikadebatten. I aviser og tidsskrifter kunne man lese alt fra skrekkhistorier om blodige mord i marihuanarus til solskinnshistorier om marihuanaparadiset. Begge sider overdrev kraftig.

Synet på cannabis som farlig seiret, og fra «The Marihuana Tax Act» i 1937 og ut 50-årene ble cannabislovgivningen stadig strengere i USA. Flere og flere brukte stoffet, men fremdeles kunne man støtte seg til den almene opinion når man skjerpet lovene.

DEL II: 60-årene —
HIPPIENES STOFFROMANTIKK

LSD

En varm vårdag i 1943 skjedde det noe som skaket sjeledypet til en kjemiker i Sveits. Uvitende fikk han i seg ørsmå mengder av et nytt stoff. Han følte seg rastløs og svimmel, dro derfor hjem og la seg. I dagboken noterte han: «Jeg sank inn i et ikke ubehagelig delirium som utmerket seg ved ekstrem fantasi. I en slags trance med lukkede øyne hvirvlet fantastiske visjoner av usedvanlig tydelighet ledsaget av kaleideskopisk spill rundt meg.» Stoffet mannen hadde fått i seg, var blitt døpt lysergsyre diethyamid, bedre kjent som LSD. Dette var den første syretrip (LSD-reise) i historien. Det skulle komme flere.

Kjemikerens tilfeldige oppdagelse av LSDs hallusinogene egenskaper startet noe som i 60-årene slo ut i full blomst. Plutselig hadde man et stoff som på merkelig vis forandret opplevelsesmåten slik at det kunne minne om det mystikere til alle tider hadde snakket om. Var LSD nøkkelen til livets dypeste mysterium? Stoffet ble iallfall en av hippiekulturens viktigste inspirasjonskilder. Mye hippiefilosofi ville vært utenkelig uten LSD og andre hallusinogener som meskalin og psilcybin. Cannabis hører også hjemme blant de mest populære stoffer i tiden fra ca. 1965 og inn i 70-årene.

Hippietidens stoffideologer skilte strengt mellom hallusinogener (psykedeliske stoffer) og cannabis på den ene side og rusmidler som opium, morfin, heroin, alkohol, kokain og amfetamin (speed) på den andre. Sistnevnte gruppe ble ansett som svært ødeleggende, mens deres egne stoffer ble religiøse sakramenter. De hevdet at hallusinogener og cannabis utvider bevisstheten. Det er derfor ikke snakk om rus i vanlig forstand det er mer snakk om at stoffene tydeliggjør prosesser som allerede er tilstede i bevissthetsdypet.

IDEOLOGENE

Allen Ginsberg (f. 1926), avantgardpoet og sentral beatnicprofet på 50-tallet, var i begynnelsen av 60-årene i India for å finne nytt åndelig innhold til sitt skakkjørte liv. Sammen med asketer i Calcutta sang han gudenes pris mens de hevet hasjpipene. Asketvennene til Ginsberg anså hasj som en viktig støtte på den åndelige vei, røyken stiller sinnet og åpner for mystisk kontemplasjon. Sin vane tro var ikke Ginsberg sen om å bringe sine tanker ut i skrifter – han ble igjen en slags guru, nå for en ny ungdomsgenerasjon. Midt i hippietiden, i 1967, henter vi følgende sitat fra undergrunnspressen i San Fransico – hippiekulturens høyborg:

Ginsbergs skrifter er kanskje den beste kilde til gode argumenter for hvorfor .marihuanarøyking er en av de gunstigste ting et menneske kan gjøre – det er en hellig handling. Mange av oss vet dette ut fra overbevisende egenerfaring. Jeg har ikke den minste betenkelighet med å si at denne planten har krefter i seg som hever den menneskelige tilstand fra det rent materielle til det åndelige.

Dette er ikke tomt snakk – det er en erfaring vi deler med fire millioner mennesker i verden.

Forestillingen stammer fra Østens laveste skikt av åndelighet  men man finner lignende tanker også i andre kulturer. Indianerne i SørAmerika har tilsvarende forestillinger knyttet til peotekaktusen. (Peote inneholder meskalin, som i virkning er beslektet med LSD). Disse kaktusene blir av indianerne kalt «Guds kjød» og inngår i ulike religiøse riter. Forfatteren og filosofen Aldous Huxleys (18941963) eksperimenter med meskalin, omtalt i boken Doors of Perseption (1954), er kanskje de mest berømte erkjennelsesforsøk med narkotiske stoffer noensinne. Boken ble flittig lest av 60-årenes stoffideologer. Til tross for sin klare forståelse av at meskalinrusen vanskeliggjør handlingslivet, virker det som Huxley går god for ektheten i de «mystiske opplevelser» eksperimentene angivelig ga ham.

Og så har vi altså LSD – stoffet som mer enn noe annet satt preg på hippienes tankebaner. Selv om nok cannabis var langt hyppigere brukt «Hasj var hverdag, mens LDS var som å gå til høymesse» – vil vi i det følgende konsentrere oss om LSD, da den mest formulerte stofffilosofi oppsto rundt dette stoffet. Men vi må hele tiden holde det klart at cannabis inngikk i samme forestillingsverden man regnet bare stoffet som svakere og mindre potent.

I begynnelsen av 60-årene var LSD ennå nytt og uprøvd. Det var lett å skaffe, det var ikke stemplet som narkotika av myndighetene – kjente legemiddelprodusenter fremstilte stoffet for salg. I disse -årene ble det forsket en del på LSD, både som behandlingsmedikament innen tradisjonell psykiatri og som bevissthetsutvidende middel. I Norge var f.eks. overlege Gordon Johnson ved Modum Bad involvert i LSD-forskning. Mest beryktet ble en gruppe forskere ved Harvard-universitetet i USA. Etter en del oppstyr ble de alle sparket fra sine stillinger, noe som gjorde dem til en slags martyrer i den psykedeliske verden.

Suspensjonen førte imidlertid ikke til at de sluttet med sine eksperimenter – de fortsatte, men nå innenfor en ramme som ikke kan kalles akademisk. Den mest kjente av disse forskerne var psykologen Timothy Leary (f. 1929). 39 år gammel fikk han i 1960 for første gang smaken på LSD. Han ble helfrelst og skulle «turn on» all verden. Som et eksempel på Learys glød kan nevnes følgende: Da det ble kjent at LSD muligens ødelegger arvestoffet, gjorde Leary dette til sitt poeng og lanserte slagordet: «La oss mutere!», la oss skape det nye menneske. I et intervju i amerikansk fjernsyn i 1968 uttalte Leary at kjemiske stoffer til bevissthetsendringer vil være nesten like så vanlig til opplysning om 20-30 år som bøker er nå.

DEN PSYKEDELISKE RELIGION

En av bøkene Timothy Leary var med på å skrive, heter The Psycedelic Experience. A manual based on The tibetan book of the dead (1964). Dette er en lærebok i LSD-bruk som benytter Den tibetanske dødebok som grunntekst for sjelereiser ved hjelp av hallusinogener. Den tibetanske dødebok er en av den tibetanske buddhismens mest berømte bøker, den skal beskrive sjelens vandringer i 49 dager etter døden. Tradisjonelt skal en prest resitere boken for den døde – en bedre reinkarnasjon i neste liv vil dermed bli sikret. Boken kan visstnok også forstås som en symbolsk beskrivelse av sjelereiser i levende live. Hos Leary er presten byttet ut med en psykedelisk reiseguide som leser for den som er i LSD-rus. Det er mange instruksjoner om hvordan det hele skal foregå – med røkelse og bjeller, om natten eller dagen, ute eller inne, hvor mye LSD man skal ta osv. Han foreskriver også medikamenter man kan ta før en trip, f.eks. kan nervøse personer ta ulike mengder beroligende midler. Det slår en hvor mye disse folkene må ha eksperimentert med stoffene. 5 tabletter med vitamin B3 skal raskt få en «bad-trip» til opphør, C-vitaminer og sukker ordner nervøsitet etter en trip osv. Det ble også organisert et hjelpeapparat for folk på bad-trips. I undergrunnspressen i San Fransisco rundt 1967 averterer ulike grupper med krisetelefon om du trenger øyeblikkelig hjelp fra erfarne psykedeliske guider. Det var utrykning hele døgnet.

Inspirert av bl.a. Leary reiste en gjeng – The Pranksters – rundt i USA og holdt «syretester». De delte ut store mengder LSD til folket og sammen trippet de alle til lysshow og psykedelisk musikk. De første syretester ble arrangert i begynnelsen av 66, LSD var fremdeles lovlig.

Mange av ungdomskulturens ideologer ble også med på Learys frelseskampanje, ikke minst utallige kjente popmusikere. På The Pranksters syretester spilte f.eks. The Grateful Dead, prototypen på et syreband. Ustanselig kom slagere som på mer eller mindre kryptisk vis hentydet til LSD og cannabis. Da The Beatles' kanskje mest berømte LP, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, kom i 1967, var det åpenbart for alle som ville høre at musikk og tekster var inspirert av syre. Opplevelseskvaliteten som f.eks. sangen «Lucy in the Sky with Diamonds» (forbokstavene blir LSD) avspeiler, ville vært utenkelig uten stoff. Det var også på mote å lage musikkstykker som prøvde å gjengi syretrippen; Pink Floyd er vel mest typisk i så måte – ikke minst med kuttet «A Saucerful of Secrets» (1968) viser de innsikt i emnet. Musikken begynner rolig med ilinger oppigjennom ryggraden og ender i kosmisk orgelbrus, dypt og mystisk.

FILMEN «HAIR» – USANN NOSTALGI

Hippiekulturen nådde sitt høydepunkt for 10-15 år siden, og er idag lite annet enn historie og fortid. Mange som vokste til i de -årene synes likevel aldri å bli helt ferdig med denne tiden – naturlig nok kanskje, det var en sterk tid med omfattende drømmer. Det er heller ikke vanskelig å merke en viss idealisering og tiltrekning mot 60-årene blant en ny ungdomsgenerasjon. For mange tenåringer ble nok musicalen Hair som i 1979 fikk en pussig renessanse som film – et første møte med de mystiske 60-årene. Filmen viser hippiekulturen på høyden av rusen, rundt 67/68. Alt er festelig, alt er gøy – alt er psykedelisk drømmende. «Dette er morgengryet til Vannmannens tidsalder», begynner musicalen. Vi står foran en tid da alt skal bli snudd på hodet og det åndelige bli virkelighet – forandringer på stjernehimmelen er det ytterste bevis. Nok en gang i historen begynte altså en ny tid. (Nye tider begynner stadig, men det blir gjerne ikke til noe.)

Filmen gir et svært uriktig bilde av hippietiden. Det er en av de mest direkte oppfordringer til stoffbruk som har gått på norske kinoer. Filmen underbygger nemlig myten om at cannabis og hallusinogener er morsom, ufarlig lek. Hadde filmen vist hippiekulturen noen år senere, måtte den trukket frem en helt annen virkelighet – vi skal komme tilbake til denne virkelighet etter å ha gått 60-årenes stoff-filosofi nærmere etter i sømmene.

RUSROMANTIKK

Som nevnt var 60-årenes stoff-filosofi sterkt preget av mystisk og religiøs dragning. «Dette er det samme som mystikere til alle tider har snakket om», var et gjennomgående refreng. Stoffene muliggjorde en kjemisk vei til Gud og indre oppvåkning. Stoffene man brukte ga voldsomme opplevelser med en flom bilder og syner. Denne opplevelse ble dyrket som det som ville forløse mennesket. Det var en tro på at om du har den rette opplevelse, så vil du grunnleggende forandres.

I opplevelsesjakten glemte man imidlertid noe fundamentalt om menneskelig erkjennelse. Opplevelse og erkjennelse er ikke det samme. Vi har alle møtt mennesker som har opplevd utrolig mye og vært med på det meste, men som likevel er kjedelige og tomme. De har ikke vokst og nyttiggjort seg sine erfaringer. Så er det mennesker som eier evne til å trekke prinsipiell forståelse ut av den minste erfaring. Opplevelse i seg selv gir altså ingen erkjennelse – men opplevelse fungerer utmerket om du er ute etter å slå ihjel tiden.

Disse tankene om forskjellen mellom opplevelse og erkjennelse gjelder generelt. Ser vi på stoff, reiser det seg et uunngåelig spørsmål: Er det virkelig mulig at LSD, cannabis etc. kan gi erkjennelse? Profeter som Timothy Leary hevder som vi har sett at den psykedeliske opplevelse ikke er rus i vanlig forstand — men at noe som vanligvis ellers er overskygget i bevisstheten, blir tydeliggjort. Dette er trolig en helt gal slutning. En analyse av stoffenes opplevelseskvaliteter synes å vise at rusen er fullstendig bestemt av medikamentets virkemåte, ikke av naturlige prosesser i menneskesinnet. Setter man de religiøse kilder stoffprofetene yndet å ta til inntekt for seg selv opp mot rusen, er det minst like mye som tyder på avgjørende forskjeller som det som tyder på likhet. Konklusjonen må være at den psykedeliske opplevelse er resultat av en kjemisk reaksjon som er utenkelig uten stoffet – nerveimpulsene i hjernen tar andre baner og følgelig endres opplevelsesmåten. Man finner selvfølgelig ut hvordan ulike stoffer virker inn på den menneskelige organisme, men blir man visere i livssammenhenger om man vet hvordan LSD og cannabis virker?

Troen på slektskap mellom rus og mystikk avspeiler trolig hvor vanskelig det er å vurdere indre erfaringer som faller utenfor den tradisjonelle psykologi. At man finner visse likhetstrekk i terminologi mellom gamle vismenn og moderne stoffbrukere, behøver ikke å tyde på indre slektskap i erfaring. En undersøkelse av indre opplevelser og erfaringer som tar ord for god fisk, er dømt til å mislykkes. Det er snakk om et poetisk og flertydig språk, som kan dekke over dyptgripende ulike virkeligheter.

Ekte åndelighet eller visdom er neppe å ha opplevelser av det rette slag. Livsvisdom bør kjennes på fruktene – ikke på fascinerende opplevelser som er uten betydning for verden. Hvor er det blitt av alle de visjonære fra 60-tallet? I følge teorien skulle verden være full av dem. De som fremdeles lever, er påfallende tause og uproduktive. Få tanker og lite forståelse kommer fra dem idag. Deres ideer fra 10-15 år tilbake virker idag naive og livsfjerne. Følgende er nok typisk: En person under LSD-rus følte han sa de dypeste sannheter, og han var overbevist om å ha kontakt med universets innerste kjerne. For å bevare visdommen for ettertiden tok han det opp på bånd. Han gråt da han senere hørte på tullet han hadde sagt.

Hele syrereligionen er vel egentlig en nærmest total virkeliggjørelse av de grelleste sider ved ukebladenes lykkejakt. Kjemisk frelse – ta et stoff og bli en annen. Enkelt og greit: Etter at jeg begynte med ... (prikk, prikk) er mitt liv blitt et annet. Få reflekterende mennesker innretter sine liv etter slike enkle løfter, men mange trodde på stoff-filosofien. Hvorfor? Trolig fordi det var vanskelig å se de naive ønskedrømmene midt i begeistringen over opplevelsene.

Idag er det lett å le av denne barnlige tro – men tankegangen har fremdeles et grep på oss alle gjennom rester etter opplevelsesmåter fra de tidligste barneår. Hva ga oss lykke og forløsning da vi var små? Jo, noen (mor og far) kom og gjorde noe med oss, enkelt og greit ble alt godt. Denne passive livsinnstilling henger mer eller mindre igjen, og det kan være med på å gi en psykologisk forklaring på den blinde tro på stoff blant intelligente og velutdannede mennesker. Leter vi etter kulturelle og historiske modeller, kan det synes som strukturer i den lutherske frelsesforestilling er inspirert av samme opplevelsesmåte. Noe skal skje med deg, voldsomt og plutselig skal du forandres. Muligens fortsetter også denne kulturarv å spøke i våre tankebaner om hva det vil si å forandre seg som menneske. I hvert fall finner man forestillingen utbredt i de fleste grupper som driver med menneskelig vekst og åndelige sysler. Et eksempel fra hippietiden kan være illustrerende. Den indiske guru Maharishi Mahesh Yogi var profet for mange syrefantaster på slutten av 60-tallet. En kort tid frelste han The Beatles, The Rolling Stones, The Doors, The Beach Boys, The Greateful Dead m.fl. med sin enkle livsfilosofi. Han hadde byttet ut stoffene med den meditasjonsteknikk som folk trodde ga det samme, minst like fort og enkelt. Han snakket ikke om en kjemisk vei til Gud, men om en mekanisk. Maharishis filosofi har flere strukturelle trekk tilfelles med syrefilosofien og han er ikke alene. Det er ikke vanskelig å finne mange minst like gode eksempler i den religiøse og vekstpsykologiske verden.

NEKROLOG

Vi påsto at filmen Hair viste et falskt bilde av hippietiden. Den forfører folk inn i en myte som sprakk ettertrykkelig for 10 år siden for de fleste som var en del av den. Hippietidens flirt med stoffer begynte riktignok i vill begeistring og entusiasme. Men det endte trist. Den svenske filmen Et anstandig liv (som sensuren i Norge snauklipte og først da kunne godta med 18års grense, mens Hair var en tolvårsfilm) er på mange måter fortsettelsen av hippietidens stoffmiljø. Stadig flere fant liten grunn til å begrense bruken til de psykedeliske stoffene og cannabis. Speed, morfin, heroin ble vanlig.

Hva Timothy Leary bedriver idag, vet vi lite om. Han fabler visstnok om å forflytte hele menneskeheten ut i verdensrommet. På universitetene i California sprer ivrige tilhengere opplysninger om Learys romkolonier. Mer håndgripelig er alle triste meldinger om dødsfall som følge av stoffbruk blant de fremste eksponentene for livsstilen – rockestjernene. Dette er bare overflaten av en tragedie, men tydelig nok. Først ute var Brian Jones i The Rolling Stones, så fulgte på løpende bånd: Jimi Hendrix, Janis Joplin, Jim Morrison i The Doors, Gram Parson i The Byrds, Pigpen i The Greateful Dead, Gass Elliot i The Mamas and Papas, Paul Kossoff i The Free, Mare Bolan i T. Rex, Keith Moon i The Who m.fl. Andre gikk mer eller mindre i frø. Den legendariske leder for The Pink Floyd, Syd Barret, er et eksempel. Andre kom seg tilsynelatende mer helskinnet igjennom, men hvilke problemer stoffbruken har satt i dem, vet offentligheten mindre om.

DEL III: 70-ÅRENE — FRA OPPLEVELSE TIL NYTELSE

NYTELSE

På 70-tallet falmer gullalderdrømtnene. Man bruker ikke lenger narkotika for å forbedre verden, knapt nok for å forbedre seg selv. Narkotiske stoffer blir betraktet som det de helst er: Midler til å oppnå rus. I de fleste ungdomsmiljøer som bruker stoff, er målet utelukkende noen timers nytelse. Filosofien som satte rusmidlene inn i en sammenheng, forsvinner. Tilbake er bare ønsket om å få en behagelig rusfølelse i kropp og sinn. Narsissismen, «egokulturen», preger alt fra freaks til discoungdom. Man er langt på vei uten filosofisk perspektiv på handlinger og samtid.

Det er karakteristisk at LSD, som på 60-tallet sees på nærmest som hellig frelse, utover i 70-årene mister sin popularitet og nesten bare overlever i harde miljøer av narkomane der alle rusmidler er populære. Typiske nytelsesstoffer som speed og kokain tar over. Mens 60-tallet var opptatt av at sterke opplevelser skal sprenge en ut av det borgerlige, er 70-tallet mer opptatt av at behagelige opplevelser skal gi noen timers lindring fra gråhet og misnøye.

Av de psykedeliske stoffene beholder bare cannabis sin popularitet. Selv om cannabis på 60-tallet ble regnet som et hellig stoff på linje med LSD, har det egenskaper som gjør at det går like godt inn i 70-årenes nytelseskultur. Det er for det første et svakt psykedelisk stoff, som ikke har like stor risiko for bad-trip og i verste fall psykose som LSD har knyttet til seg. Det mest vanlige er at cannabis gir en følelse av behag og av å være et annet sted enn hverdagsgråheten. I 70-tallsmentaliteten passer et slikt stoff inn som en smukk.

Vi skal i det følgende se på de mest typiske narkotikamiljøer i 70-årene: Freaks og disco-folk. Men disse er slett ikke de eneste. Narkotika er idag utbredt i helt ulike miljøer, som f.eks. idrettsmiljøer og i overklassemiljøer på Vestkanten i Oslo. Ikke mindre viktig er de som er blitt narkomane, de som setter sprøyter med amfetamin, morfin og heroin. Disse harde miljøene er blitt et slags oppsamlingssted for dropouts fra alle typer narkotikamiljøer – Østkant og Vestkand, freaks og «soss». Her går de mer eller mindre raskt til grunne av noe som kanskje begynte med deilig rus eller «kosmiske vyer».

FRA HIPPIES TIL FREAKS

Såkalte «åndsfreaks» var de som på 70-tallet holdt noe av hippiedrømmen ved like. Oppfatningen av cannabis skiftet likevel i mange slike miljøer – stoffet mistet etterhvert sitt «hellige» image. «Hasj var bare gøy,» uttaler en tidligere åndsfreak. Men man fortsatte å bruke stoffet. Følgelig tok de del i 70-årenes tankegang: Stoff er rusmidler og bare det.

Åndsfreakerne kom dermed til å ligne på den andre store gruppe freaks som utover på 70-tallet tok helt over. Det var dem som hadde tatt avstand både fra hallusionogener og andre sterke stoffer, men som hadde små skrupler med å røyke hasj eller marihuana. Cannabis ble man neppe fysisk avhengig av, og de psykologiske forandringer stoffet førte til, var ikke nok til at man holdt seg unna.

Freakermiljøene består gjerne av vanlig ungdom på gymnaser, folkehøyskoler, universiteter osv. Spesielt utilpasset er de gjerne ikke. De kommer fra alminnelige hjem, har en normal oppdragelse, mange gjør det bra på skolen. Men stemningen i freakermiljøene er likevel ofte misfornøyd. Det er frustrasjon over hverdagen, frustrasjon over foreldre, skole, jobb og samfunnet generelt. Som hippiene er de mot det etablerte, men drømmen om en ny tidsalder har de ikke arvet. Hasjrøyking er meningsfylt, ikke fordi det oppleves som en visdomskilde, men fordi rusen bryter med det man er lei. Men jo mer man røyker, desto mer umettelig blir behovet for å ruse seg vekk fra det trivielle, fordi man ofte gir opp andre måter å bryte med det grå. Særlig spennende blir gjerne heller ikke rusen i lengden, den blir grumset og sløv. Å røyke hasj blir noe man bare gjør, uten at det gir særlig stor glede. Misnøyen glir derfor ofte over til også å gjelde rusmidlene.

DISCO – DANS, DRIKKING OG DRUGS

For mengdevis av 70-tallsungdom er disco mer enn musikk, dans og klær. Det er en livsstil. Livet på discoteket står sentralt, man lever fra natt til natt, det er det som holder det gående. På samme måte som freakerne er de nytelses jegere som vil sprenge seg ut av den grå hverdag når de kan, og som for freakerne er det først og fremst rusmidlene som blir løsningen. Men det er viktige forskjeller. Discoungdommen går annerledes kledd, har ulik hårfrisyre og aller viktigst: De deler ikke freakernes opprør mot det bestående. For dem har ikke rusmidlene noen opprørsfunksjon.

Det er de stimulerende narkotika discokulturen helst vil ha. Stoffene skal geare en opp. Hasj blir sett på som kjedelig, det blir man så innadvendt av. Marihuana gir derimot en lettere rus, og med den rette innstilling får man stoffet til å virke som oppkvikker og sterk stimulans til aktivitet og snakkesalighet. Sterkere stoffer som speedstoffet amfetamin og det oppkvikkende kokain blir også brukt, særlig i USA. På det amerikanske kjempediskoteket «Studio 54» i New York, som nå er nedlagt pga. økonomiske misligheter, var Kokain stoffet fremfor noe. Hver kveld hadde diskoteket en rituell hyllest til kokainen: Den 2-3 meter høye nymånen på veggen begynner å lute bakover og vil sove. Men så begynner en skje på veggen å vri seg, den styres mot månenes nese og SNIFF! Månen puster igjen og stiger blinkende og fornøyd. Publikum jubler.

Kokain hører særlig til i den amerikanske discokulturen. I Europa er stoffet vanskeligere å få tak i og det er svært dyrt. Her er amfetamin det store. Om London-diskotekene sies det at amfetaminduften henger tungt i luften. Har man planer om å unngå å bli beruset, trenger man gassmaske.

I Norge er forholdene mindre ekstreme. Kokainmoten finnes nok også her, men stoffet er lite utbredt. Amfetamin er vanligere. Eneste stoff som virkelig er utbredt, er marihuana. Det brukes av nesten alle i discomiljøene, sammen med alkohol.

La oss nå se hvilken plass stoffene har i discomiljøene.

Karakteristisk for mange discofolk er stor avstand mellom deres bakgrunn og evner på den ene side og drømmene og det ytre image på den annen. Selv om discoungdommen presenterer seg som et overklassemiljø, kommer de fleste i Oslo fra Østkanten. Den typiske discojenta eller gutten bor på hybel på Grønland, har en kjedelig jobb f.eks. i butikk, har trøbbel med familien, og er misfornøyd med skolen eller jobben. Hverdagen føles temmelig grå og meningsløs.

Nattens discoverden blir stedet der man kan leve ut uforløste drømmer om å være noe. Som for John Travolta i Saturday Night Fever er hverdagen triviell. Men på lørdag kveld, på stedets diskotek, kan Travolta, eller Tony Manero som han heter i filmen, føle han lever. Der er han sexmagnet og dansekonge. Travolta gir næring til discofolkets drømmer om å gjøre noe av det samme. Det gjelder å være på høyden. Derfor bruker de alle pengene sine på klær og diskoteker, derfor skryter de av at de kjenner motekongen Per Spook, enda de kanskje aldri har sett ham, og derfor holder de en selvsikker mine så lenge de greier.

For å være på topp i discomiljøet, må man dessuten kunne spille hemningsløs. Stemningen på discofester er oppjaget og hektisk, folk snakker i ett kjør, og det er om å gjøre å finne på noe «sprøtt». Å sove minst mulig, å være mest mulig med, å kle seg mest mulig ekstremt, å gjøre de mest hemningsløse tingene – det hører med til discoimaget. Det skal ikke så mye til å få jentene til å plukke av seg klærne, og det er ikke uvanlig at folk på fest starter gruppesex. Å kjøre jente mot jente og gutt mot gutt hører med – moten stammer fra Amerikas discomiljøer.

I dette racet er alkohol, marihuana og andre narkotika en psykisk nødvendighet for mange. Det hjelper en for det første til å spille rollen bedre, til lettere å gå inn i drømmen om å være noe stort. Men ikke minst stimulerer beruselsen hemningsløsheten og hektiskheten. Stoffene speeder en opp og grensene fra hva man føler er rett og galt, flyter.

ET NYTT TIÅR

60-årenes stoffideologer skapte en metafysisk filosofi som rettferdiggjorde stoffbruken til en hel generasjon. 70-tallets ungdom følte ikke behov for en slik overbygning. Det var nok at det var godt. Eller man tydde til en enklere tankegang: «Alle har behov for rusmidler, det er nærmest naturgitt og følgelig ok. Så hvorfor skal vi bare bruke alkohol?».

Man kan kanskje si at 70-årenes ungdomskulturer hadde et mer realistisk syn på hva stoffbruk innebar. Men først og fremst var 70-årenes ungdomskulturer preget av resignasjon og desillusjon i forhold til 60-tallets drømmer og idealer. Man greide ikke finne et sterkt alternativt engasjement. Mange, også de som var en del av det, vil betegne 70-tallet som et ganske dødt tiår. En tid da man levde halvhjertet på noe som hadde vært, og som nå har bevist sin ubrukelighet. Hva 80-årene vil bringe, får tiden vise. Fremdeles synes ungdomskulturen å henge igjen i 70-tallets vakuum.

Halvor Eifring, Torbjørn Hobbel