Teknologiske revolusjoner og revolusjonær lengsel

Hva som motiverer mennesker til å gjøre voldelig opprør mot det bestående og kreve rask og radikal endring– en revolusjon - er sikkert sammensatt. Det er ikke dristig å tenke at grunnleggende misnøye må være en del av motivasjonen. Men det er heller ikke dristig å tenke at revolusjonær lengsel – et ønske og en visjon om et radikalt annerledes og bedre liv og samfunn som skal oppstå etter revolusjonen – også er en sentral en del av drivkraften. Visjonene om det nye samfunnet og det nye mennesket – homo sovjeticus - som skulle springe frem etter at revolusjonen var gjennomført og det nye samfunnet etablert, var ikke snaue: Mot slutten av sin bok «Litteratur og revolusjon» skrev Leo Trotsky:

«Den nåværende fordeling av fjell og elver, av marker og enger, av stepper, skoger og kystlinjer kan ikke betraktes som endelig. Mennesker vil ha fullstendig herredømme over naturen, med dens villhøns og stør. Det nye menneske vil også omskape seg selv. Det vil mestre sine følelser, og gjøre dem fullstendig gjennomsiktige. Til slutt vil det skape en høyere biologisk art – et overmenneske.»

Og han avsluttet med et løfte:

“Gjennomsnittsmennesket vil heve seg opp på nivå med en Aristoteles, en Goethe, eller en Marx. Og fra disse fjelltoppene kommer nye fjelltopper til å heve seg opp.”

Troen på at en kommunistisk revolusjon vil føre frem til slike utopiske tilstander, er vel i dag forhåpentligvis en gang for alle henvist til historiens skraphaug. Om man leter etter tilsvarende visjoner i dag, finner man dem snarere i troen på at teknologiske revolusjoner helt grunnleggende vil kunne omskape og radikalt forbedre menneskenes kår – ja kanskje til og med menneskekroppen og –sinnet - en gang i en ikke så fjern fremtid, kanskje til og med ikke så ulikt Trotskys visjoner. Og slike håp har tross alt bedre grunnlag i historiske erfaringer enn troen på revolusjonære utopier; for i motsetning til de politiske revolusjonene til kommunistene, har jo teknologiske revolusjoner alt i alt brakt menneskeheten fremover.

Det er ikke tvil om at det er mye som kunne vært bedre. Transport går fortsatt langsomt. Tradisjonelle energikilder forurenser og skaper klimaendringer. Sykdommer plager menneskeheten, både i tredje verden og i vår egen.  Det er for mye fattigdom, for mye forgjeves strev, for mye konflikter.

Og kjenner vi enda grundigere etter, vil vi kunne gjenkjenne at tilværelsen i det hele frembyr mye som vi kunne ønske var annerledes. Ikke bare er vi ikke alltid i godt humør - vi er vel alle i alle fall noe mindre lykkelige enn vi ideelt kunne ønske oss. Våre relasjoner er ikke alltid like stimulerende. Vi må arbeide, selv om det ikke alltid er like utviklende eller spennende. Og vi forfaller. Kroppen blir eldre, kroppens celler dør, og erstattes ikke fullt ut av friske nye celler. Også sinnet degenererer, og selv om vi blir blant dem som ikke blir senile, husker vi stadig dårligere. Til slutt dør vi – den endelige krenkelsen.

Mon ikke teknologiske løsninger på alle disse eksistensielle byrdene vil kunne utvikles en gang i fremtiden?

Tur til månen, eller til Mars?

Hvilke visjoner næres av teknologioptimister i dag?

10 megamilliardærer -   blant dem Paul Allen fra Microsoft, Jeff Bezos fra Amazon, Richard Branson fra Virgin Airlines og Elon Musk fra Tesla, har investert i i alt 6 selskaper - Stratolaunch Systems, Planetary Resources, Blue Origin, Virgin Galactic, SpaceX, og Bigelow Aerospace, som på ulike måter skal utvikle kommersiell romfart. De lokkes bl.a. av en pris – «The Google Lunar XPRIZE (GLXP)” - som er en konkurranse sponset av  Google. Utfordringen er å lande et privatfinansiert romfartøy på månen, bevege seg 500 meter, og så overføre høydefinerte video- og stillbilder fra det fjernstyrte fartøyet tilbake til jorden. Det er p.t. – 2016 – i alt 16 lag som deltar i konkurransen, hvorav to - SpaceIL og Moon Express – som allerede har sikret seg kontrakter om oppskyting i 2017.

Er disse visjonene uttrykk for en form for «revolusjonær lengsel» via teknologi? Eller er de bare en guttedrøm som megamilliardærene kan leke seg med? Det må i alle fall være uttrykk for eventyrlyst. Og i alle fall for Elon Musk er det også uttrykk for noe mer. I en reportasje fra et møte som Musk hadde med romfartseksperter, skriver the Guardian:

«Musk sa at det er “to fundamentale veivalg” menneskene star overfor i dag. «Den ene veivalget er at vi kan forbli på jorda for alltid. Da vil det inntreffe en uungåelig uttryddeleshendelse. Alternativet er å bli en romfarende sivilisasjon, og en multiplanetær art.”»[1]

Visjonen er altså ikke bare å dra på oppdagelsesferd som Amundsen og Scott og Nansen. Den er ikke snauere enn å bidra til at menneskeheten ikke går til grunne, ved å kolonisere andre planeter.

Noahs ark ut i rommet

Fysikeren Freeman Dyson deler visjonen, men mener at grepet til Musk og andre er gammeldags. Ifølge Dyson burde man i stedet ta utgangspunktet til visjonene til russeren Konstantin Tsiolkovsky, som allerede for 150 år siden begynte å tenke på menneskets fremtid i rommet. Tsiolkovsky oppfattet dette mer som en biologisk utfordring enn et transportproblem. Hvordan komme herfra til dit er relativt enkelt. Det vanskelige er å vite hva man skal gjøre når man er kommet dit man skal. Problemet er ifølge Dyson primært biologisk - hvordan finne måter å overleve og utvikle samfunn på i helt andre og svært ugjestmilde omgivelser.  Dyson ser for seg at om noen få hundre år vil bioteknologi ha utviklet seg slik at vi vil kunne designe hele økosystemer som vil kunne overleve på andre planeter langt fra jorda. Han gir denne tilnærmingen navnet «Noahs ark», og tenker seg at et romfartøy på størrelse med et strutseegg vil kunne inneholde frøene til millioner av mikrober, planter og dyr, inklusive mennesker, som kan leve sammen og støtte hverandre i et helt annet og fremmed miljø et annet sted i verdensrommet.[2]

Leve lengre. Og enda lengre.

Å redde menneskeheten fra å gå til grunne ved å kolonisere andre planeter, er ikke eneste teknologiske drøm som driver oss. Det arbeides også intenst med å forlenge levealderen til menneskene. Bioteknologi.

I erkjennelse av at det vil kunne ta lang tid, har en rekke mennesker bestemt seg for at de skal la seg fryse ned før de dør, eller rett etter at døden har inntruffet, i håp om at de kan tines opp om 200, eller 400, eller 600 år når teknologien er på plass og leve videre. Det heter gjerne at det bare er to ting som er sikkert i livet: Død og skatt. Kanskje det i fremtiden bare vil være en ting som er sikkert – skatt.

Menneskelegemet er forgjengelig. Celler og organer svekkes med alder, og deler av kroppen vår dør gradvis og langsomt, før den endelige død inntreffer. Kanskje kan noe eller det vesentlige av dette stanses ved at vi erstatter organer som er utslitte med mekaniske deler. Allerede i dag kan ikke bare ødelagte hofter eller knær byttes ut med hofter og knær av plast og titan; også ødelagte deler av hørselsorganene kan erstattes med mekaniske innretninger som sender elektriske impulser til hjernen som hjernen etter hvert kan læres opp til å oppfatte som lyd. I fremtiden kan kanskje utslitte øyne på lignende vis byttes ut med optiske sensorer som sender signaler til hjernen, og tilsvarende med andre deler av kroppen, og mekaniske proteser som mottar bevegelsesimpulser fra hjernen erstatte ødelagte eller utslitte lemmer. Det arbeides også med såkalt terapeutisk kloning – etter hvert ser man for seg at ødelagte indre organer som lever, nyrer, hjerte, lunger osv kan klones og dyrkes i laboratoriet og at de klonede organene kan erstatte de ødelagte.

Kanskje fremtidsmennesket kommer til å bli en «cyborg» - en skapning med både organiske og biomekaniske deler. En cyborg er ikke det samme som en biorobot, dvs en robot laget av biologisk materiale – men en organisme hvor vesentlige deler av et opprinnelig menneske er erstattet med mekanikk. Noe forestiller seg at cyborger vil kunne gi grunnlag for hva man kaller transhumanisme, hvor mennesker får egenskaper langt ut over hva de har i dag.

Også hjernen vil leve lenger

Og hvorfor stanse med lemmer og indre organer? Kanskje kan også deler av hjernen etter hvert erstattes av datamaskiner. Eller vi vil kunne laste opp hele innholdet i vår hjerne – alle tanker, følelser, minner, væremåter, personlighet – til en datamaskin, som så kan fortsette å fungere som hjernen vår. Enkelte tenker at innholdet i datamaskinen ikke bare vil være en simulering av oss – det vil da simpelthen være oss. Fremgangsmåten kalles «Whole brain emulation” (WBE) («simulering av et helt sinn» eller “mind uploading” («opplasting av et sinn»), og går ut på å skanne en mental tilstand i et menneske (inklusive alle sinnets erindringer og “selvet”) og så å kopiere dette inn i en computer. Computeren kunne så kjøre en simulert modell av informasjonsbehandlingen i hjernen slik at den responderer vesentlig på samme måte som den opprinnelige hjernen. Denne simulerte  computeren kunne så befinne seg i en virtuell eller simulert virkelighet som er koblet sammen med en 3D-simulert kropp, alternativt styre en robot eller en biologisk kropp.[3] Og når man først er inne på tanken – kanskje man da også kunne redigere litt under opplastingsprosessen – fjerne litt uønskede personlighetstrekk, triste minner og belastninger, slik at kopien ble en forbedret utgave av originalen?

Tankene er ikke bare luftige fremtidsvyer. Nevrovitenskapsmannen Randal Koene har allerede stiftet en almennyttig organisasjon som heter “Carbon Copies” for å fremme vitenskapelige studier av «mind uploading».

Hvem er jeg?

I den utstrekning slike metoder blir virkelige, vil de utfordre våre forestillinger om hva det er å være et menneske, og hva det er å ha en identitet, på helt grunnleggende måter. Hvordan vi vil se på resultatene av slike metoder, om de lar seg gjennomføre, er umulig å ha sikre oppfatninger om. Bevissthetsfilosofer har holdt på med tankeeksperimenter i disse banene lenge. De blir ikke enige om hva de betyr – våre forestillingsevner strekker simpelthen ikke til. 

Også arbeidene med å forlenge menneskelivet vil utfordre oss. Hvor lenge vil vi komme til å leve i gjennomsnitt om 100-200 år? Til vi blir 200? Og hva vil det gjøre med oss, og med samfunnet? Om vi fortsatt pensjonerer oss når vi er 67, blir pensjonsfasen veldig lang, og veldig kostbar. Noen forestiller oss imidlertid at vi om 100-200 år samtidig helt vil slippe å arbeide – robotene vil ha overtatt.

Hva vi da skal gjøre med våre liv, er det ikke lett å svare på. Vil vi kjede oss? Eller vil nye kjemiske midler som øker humøret og lindrer kjedsomheten, uten kjedelige bivirkninger, komme oss til unnsetning?[4] Vil selvutviklingsmetoder som Acem-meditasjon da bli avleggs, og erstattes av kjemisk ledighet? Det er lettere å spørre enn å svare. Men allerede i dag utfordres vi av nye droger som sies å skulle øke konsentrasjonsevnen og intelligensen ut over tradisjonelle virkemidler som koffein, avspenningsmetoder mm. Og som stadig flere studenter er villige til å ta i bruk.

Ett er om slike kjemiske midler virker i dag. Om de ikke gjør det, vil det ganske sikkert utvikles bedre i fremtiden. Og hvem blir vi da – hvem var det som fikk god karakter til eksamen i matematikk, eller fant opp den nye fremgangsmåten for xxxx, eller malte det utfordrende maleriet eller komponerte den banebrytende komposisjonen, eller som sjarmerte deg så mye at du falt pladask og giftet deg med henne? Var det deg, var det henne, eller var det kjemikaliene?

Singularitet – kan vi miste kontrollen over konsollen?

Arbeid med å utvikle stadig mer kraftige datamaskiner pågår intenst. Det er fantasieggende å tenke på at den samlede datakraften som man anvendte under månelandingene i 1969 – ikke bare på romfartøyene selv, men også på NASAs senter i Houston som styrte ferdene - var vesentlig mindre enn i en vanlig mobiltelefon i dag. En del av arbeidet går ut på å utvikle datamaskiner som kan lære og deretter utvikle seg selv. Tanken er at datamaskiner etter hvert selv kan produsere enda mer intelligente datamaskiner.

Visjonene finnes. Men også uroen. En vesentlig kilde til uro som har utviklet seg i senere år, særlig etter innspill fra den svenske Oxford-filosofen Nick Bostrøm, og som nå tas på alvor av kapasiteter som Elon Musk, Stephen Hawking og Bill Gates, gjelder såkalt «singularitet» - dvs en helt enestående hendelse som vi i dag ikke har evne til å forestille oss som vil ha uoverstigelige konsekvenser for hele menneskeheten.

Singularitetshendelsen Bostrøm, Musk, Hawking og Gates frykter er denne: Kunstig intelligens – AI – («Artificial Intelligence») kan utvikles videre og bli mer og mer intelligent. Nye former for AI vil da kunne skape enda mer intelligent AI, på samme måter som mennesker i dag kan skape datamaskiner som er mer intelligente enn de mest intelligente menneskene. Allerede i 1996 slo sjakkprogrammet Deep Blue daværende verdensmester i sjakk Garri Kasparov. Det var sjokkerende. Hva vil kunne skje når datamaskiner som er vesentlig mer intelligente enn i dag, og enda vesentlig mer intelligente enn menneskene, begynner selv å utvikle enda mer intelligente maskiner? Vil vi ha noen kontroll over denne utviklingen, eller er det en risiko for at slike intelligente maskiner begynner å leve sitt eget liv, og ta kontroll over oss – superintelligente som de er?

 

Teknologiske revolusjoner – ikke bare lengsel, men også angst

Drømmene om teknologiske revolusjoner som de som er beskrevet her, vekker altså ikke bare drømmende lengsler. De vekker også angst. Det gjelder ikke bare frykten for singularitet i AI, men generelt.

Nick Bostrøm mener at de teknologiske revolusjonene vi står overfor i fremtiden, vil være kvalitativt annerledes og mer utfordrende enn de vi har opplevd til nå. Han mener at alle tidligere teknologiske revolusjoner har bestått i at vi har endret vårt forhold til den ytre verden, men ikke til oss selv. Nå vil vi imidlertid bli i stand til å endre grunnleggende sider ved selve menneskenaturen – dødelighet, hukommelse, intelligens, sinnstemning og våre fysiske evner. Andre teknologiske endringer som en mulig Singularitet vil kunne endre ikke bare menneskenaturen, men hele skjebnen til menneskeheten. Det utfordrer oss på helt andre måter enn tidligere.[5] Det gjør de etiske utfordringene langt større, særlig fordi virkningene er så usikre.

Man hører implikasjonene av argumentasjonen: Her må vi har mer kontroll – kanskje et internasjonalt etisk råd som overvåker utviklingen og kan sette stopper for det som er for usikkert eller for farlig. Risikoen er ellers for stor, og konsekvensene kan bli for dramatiske.

Kontroll over kreativiteten?

Men premissene er diskutable. Alle teknologiske revolusjoner – også tidligere - har påvirket levealder, samfunnsformer og væremåter på grunnleggende måter, og virket inn på våre skjebner i lang tid deretter. Ingen har sett for seg mulighetene og konsekvensene av innovasjonene da de ble tatt i bruk. Ingen så for seg at den første teknologiske revolusjon - den neolittiske revolusjonen, som fant sted for vel 12 000 år siden, da menneskene for første gang begynte med systematisk jordbruk og husdyrhold – ville føre til at dødelige sykdommer smittet over på mennesker. Men det skjedde, noe som var svært uheldig på kort sikt. Men over tid ble de som overlevde immune (og kunne dessuten smitte andre – altså to fordeler). Gutenberg forutså neppe de religiøse og samfunnsmessige konsekvensene av sin oppfinnelse – reformasjonen, religionskrigene i Europa, politiske omveltninger, opplysningstid. Få forutså de omfattende økonomiske og sosiale følgene av den industrielle revolusjon. Og konsekvensene av den digitale revolusjonen vi er midt oppe i, ligger til dels langt frem i tid. 

Mer overordnet er de fremtidsvyene jeg har beskrevet ovenfor – om cyborger, vesentlig forlengelse av levealder, av «mind uploading» – foreløpig helt spekulative. Om de vil bli mulige, vet vi på langt nær ennå.

Fremtiden i fortiden

Troen på at teknologiske revolusjoner radikalt vil kunne endre samfunnet og tilværelsen, er ikke ny. For ser vi tilbake, er det slående at vi ganske lenge har drømt og fantasert om at ny teknologi vil komme som vil revolusjonere våre liv, men at visjonene har sett at utviklingen ville skje langt raskere enn hva som har vist deg å være tilfelle. Man sier gjerne at fremtiden kommer før man aner. Ser man på hvordan man tidligere har forestilt seg at samfunnet og teknologien kom til å arte seg i fremtiden, kan man nesten tenke motsatt.

Allerede i 1969 sendte amerikanerne de første menneskene på månen. Stanley Kubricks film 2001: En romodyssé fulgte en lineær utvikling fra månelandingene til det man så for seg ville være fremtidens logiske resultat: I filmen hadde menneskene i 2001 for lengst opprettet en permanent base på månen, og var på vei til Mars. Jeg husker selv at jeg i 1969 så for meg at jeg ville kunne feire min 50-årsdag i 2000 nettopp på månen. Jeg kan i dag avsløre at det gjorde jeg ikke -fremtiden kom ikke på langt nær så fort.

 

I en analyse av hvordan man mente at teknologi ville påvirke oss i fremtiden, skrev the Rand corporation i 2001 på oppdrag fra det amerikanske forsvarsdepartementet følgende om hvordan man så for seg at 2015 – altså bare 14 år frem i tid - ville arte seg:

  • Innen 2015 vil det sannsynligvis skje en markert forlengelse av vår levealder, i tillegg til vesentlige forbedringer i livskvalitet. Bedre kontroll med sykdommer, skreddersydde medisiner, genterapi, aldringslindring og aldringsreversering, hukommelsesstimulerende medikamenter, prostetikk, bioniske implantasjoner, implantasjoner fra dyr, og mange andre fremskritt vil fortsette å øke den menneskelige levealderen og forbedre vår livskvalitet. Noen av disse fremskrittene vil til og med forbedre menneskelige prestasjoner ut over nåværende nivåer (for eksempel gjennom kunstige sensorer).
  • Innen 2015 kan vi ha evne til å bruke genteknologi til å "forbedre" menneskearten og klone mennesker. Disse vil være en svært kontroversiell utvikling - blant den mest kontroversielle i hele menneskehetens historie. Det er uklart om bred innsats vil bli igangsatt i 2015, og kloning av mennesker vil kanskje ikke være teknisk mulig innen 2015. Imidlertid vil vi trolig se minst noen smale forsøk som genterapi for genetiske sykdommer og kloning av useriøse forskere. Striden vil være i full sving i 2015 (om ikke før).[7]

Lite av dette har skjedd til nå. Det arbeides fortsatt med alle disse mulighetene, men foreløpig er de ikke realisert. Kan hende vil en artikkelskribent i Dyade om 100 år more seg over den overdrevne fremtidsoptimismen som finnes i dagens fremtidsvyer.

Ingen plan, ingen mål

Fremtidsdrømmene vi kan ha om når og hvordan teknologiske revolusjoner vil grunnleggende endre vår tilværelse, kan også lede oss på villspor av andre grunner. For ser vi på visjonene i bildene om hvordan hele kvartaler vil kunne flyttes, og hvordan transportsystemet vil bli radikalt endret, er det slående at bildene er preget av datidens teknologi. Fremtiden ble helt annerledes. Og den ble helt annerledes på måter man da ikke kunne forestille seg. En av grunnene er at selv om tidligere teknologiske revolusjoner alle har vært menneskeskapte, har ingen vært resultat av noen overordnet plan. I stedet vokste de frem organisk, og ga nye muligheter som få kunne se for seg før de fant sted.

Skoleeksempelet er internett. Da internett først ble oppfunnet på begynnelsen av 1960-tallet som en måte å kommunisere på, initiert av det amerikanske forsvarsdepartementet, og senere utviklet seg via universitetene, ante ingen at den ville skape fenomener som Google og Facebook.

Den endelige forløsning – eller ikke?

Det bør også være plass til en viss skepsis til om fremtidige teknologiske nyvinninger virkelig kommer til å forløse de mer grunnleggende eksistensielle utfordringer vi står overfor. Det er lett å forestille oss at menneskene i fremtiden vil komme til å føle, tenke og oppføre seg helt annerledes enn i dag – at de ikke vil være grådige, aggressive, manipulerende, og at krig og sult og smerte vil være helt avskaffet. Ser vi på historien, er det imidlertid lite som tyder på slike grunnleggende trekk ved menneskesinnet endrer seg særlig over tid. Fremtidsvyene til Trotsky er i så måte kanskje like usannsynlige følger av teknologiske revolusjoner som av de politiske.

 

Hører vi ordet revolusjon, tenker vi gjerne umiddelbart på de politiske: Den franske - hvor blod fra giljotinene rant i gatene, den russiske - som skapte den kommunistiske Sovjetunionen, den kinesiske - som førte Mao til makten, og den iranske - som brakte med seg Khomeini og prestestyret. Men ordet revolusjon betegner ikke bare plutselige og grunnleggende politiske omveltninger. Ordet brukes også om grunnleggende endringer i tenking eller teknologi. De er de siste – teknologiske revolusjoner - denne artikkelen dreier seg om.

Teknologiske revolusjoner har trolig endret levekårene til langt flere mennesker på langt mer grunnleggende måter enn de politiske revolusjonene. Selv om teknologiske endringer har bedret menneskers kår på vesentlige måter, har endringene ikke bare vært smertefrie. Etymologi kan gi oss et lite kikkhull i historien: Ordet «sabotasje» kommer opprinnelige fra det franske «sabot», som var navnet på en tresko som belgiske arbeidere gjerne gikk med i fabrikkene. Da nye maskiner ble innført i fabrikkene som gjorde mange av dem arbeidsledige, kastet de treskoene inn i maskinene for å ødelegge dem – den første «sabotasje»[8].

Hva er egentlig en teknologisk revolusjon?

Den svenske Oxfordfilosofen Nick Bostrøm gir denne definisjonen: “We might define a technological revolution as a dramatic change brought about relatively quickly by the introduction of some new technology.”

Samfunnsanalytikeren og økonomen Carlota Perez skriver: 

"What distinguishes a technological revolution from a random collection of technology systems and justifies conceptualizing it as a revolution are two basic features:

  1. The strong interconnectedness and interdependence of the participating systems in their technologies and markets.
  2. The capacity to transform profoundly the rest of the economy (and eventually society)."

 

Den første – den neolittiske

 

Det er ingen alminnelig enighet om hva som har representert teknologiske revolusjoner gjennom historien. De fleste regner den neolittiske revolusjonen som den første. Den fant sted for vel 1200 år siden, da menneskene for første gang begynte med systematisk jordbruk og husdyrhold. Det gjorde det mulig å leve i langt større og mer tettbefolkete samfunn enn da mennesker livnærte seg gjennom jakt og sanking. Det ga igjen grobunn for langt større kunnskapsdeling og spesialisering, og skapte  etter hvert materielt grunnlag for å utvikle sivilisasjoner med kompliserte hierarkiske strukturer. Menneskene kunne nå opparbeide seg større lagre av mat for å møte dårlige tider, og gjennom spesialisering utvikle handel og etter hvert stadig mer avansert krigsteknologi både for å forsvare seg og underlegge seg andre.

 

Heller ikke den neolittiske revolusjonen var imidlertid udelt positiv. De fleste antar at den også brakte med seg mindre næringsrikt matforråd og større konsentrasjoner av smittefarlige sykdommer. Meslinger, kopper og influensa spredte seg fra husdyr til mennesker, og den gjennomsnittlige levealder sank i denne epoken. Men samtidig gjorde den etter hvert at de som levde tett med dyrene, utviklet resistens mot slike sykdommer, noe som ga dem fordeler i konkurranse med andre.

I sin bok Guns, Germs and Steel argumenterer Jared Diamond for at europeerne og østasiatene dro fordeler av å leve i en gunstig geografisk plassering som ga dem et forsprang i den neolittiske revolusjonen. Begge levde i et mildt klima som viste seg ideelt til det første landbruket, og begge levde i nærheten av en rekke plante- og dyrearter som kunne domestiseres.  Diamond mener at fordelen med å være blant de første som utviklet landbruk, ga særlig europeerne muligheten til kunnskapsdeling og spesialisering som igjen gjorde at de kunne utvikle våpenteknologi som skytevåpen. Dermed kunne de erobre og legge under seg resten av verden, som hadde levd med jordbruk og husdyrhold i en langt kortere periode. Og samtidig kunne de smitte befolkningen med dødelige sykdommer som nettopp meslinger og kopper, noe som tok livet av langt flere indianere i Sør- og Nord Amerika enn de europeiske våpnene.

Gutenbergs revolusjon

Under renessansens teknologiske revolusjon var det særlig én teknologisk oppfinnelse som hadde enorme virkninger på samfunnet: boktrykkerkunsten. Før boktrykkerkunsten ble oppfunnet ble bøker laget for hånd, og hver bok ble kopiert fra munk til munk. Den viktigste boken var naturligvis bibelen. Teknologien gjorde det derfor svært vanskelig for allmenheten å få tilgang på den hellige skrift. Det gjorde det også langt lettere for den katolske kirke å forvalte hvordan bibelen skulle fortolkes.

 

Men med Gutenbergs første bibel kunne allmenheten få tilgang til bibelen, og etter hvert begynte grupper å utvikle egne syn på hva som stod der som avvek fra den katolske lære. Blant dem var Martin Luther, som trykket sine 95 teser og andre løpeblader og spredte dem, takket være den nye teknologien. Pamflettene ble senere til aviser. Samtidig ga den nye teknologien langt flere tilgang til filosofiske og vitenskapelige verk, og bidro vesentlig til renessansens og opplysningstidens endring av menneske- og samfunnsbilder.

 

Damp og maskiner

 

Den teknologiske revolusjonen de fleste kjenner best til, er den industrielle, som fant sted fra ca 1760 til 1870. Grunnlaget for den industrielle revolusjonen var teknologiske endringer som gjorde det mulig å gå fra håndproduksjon til bruk av maskiner, noe som økte produktiviteten i økonomien og samfunnet enormt. I tillegg fant man opp nye måter å bruke vannkraft og dampmaskiner, og produksjon ble lagt til fabrikker. Kull erstattet etterhvert trevirke som brennstoff, og nye legeringer gjorde at jern og etter hvert stål fikk egenskaper som tidligere metaller manglet. Gradvis utviklet det seg også en kjemisk industri, som igjen gjorde det mulig å lage nye materialer og produsere dem langt renere og billigere. I 1824 ble sement oppfunnet som bygningsmateriale, og i samme periode fikk London for første gang gatebelysning med gasslykter. Tilsvarende ble det gjort enorme fremskritt i transport – jernbane og propelldrevne skip, som mangedoblet handel og satte ytterligere fart i økonomien i den vestlige verden.

 

Økonomer og samfunnsvitere er ikke enige om hvordan den industrielle revolusjon virket på levestandarden til vanlige mennesker. Flere mener at under den industrielle revolusjonen økte levestandarden til den jevne befolkning gjennom hele perioden, noe som aldri hadde skjedd før. Andre hevder motsatt at levestandarden til allmenheten gjennomgående sank. Folketallet i England og Wales økte i alle fall dramatisk under den industrielle revolusjon, og mer enn doblet seg fra 1801 til 1850, og doblet seg igjen fra 1850 til 1900. Samtidig økte sosiale spenninger mellom klassene, noe Marx og Engels mente ville skape grunnlag for politiske revolusjoner.

 

Digital revolusjon

 

I dag sier man gjerne at vi lever i en digital revolusjon. Det er opplagt at allmenhetens tilgang på datamaskiner og internett har hatt en enorm virkning. Den digitale revolusjon har bla skapt helt nye kommunikasjonsformer og forretningsområder som tidligere var utenkelige (Google, Apple, Facebook). Også den digitale revolusjonen har skapt nye sosiale fenomener og væremåter – sosiale medier, og nye industrier – i dag er dataspillindustrien større enn filmindustrien, og stadig voksende. Den har også totalt forandret hvordan vi får tilgang til musikk og visuell informasjon – først gjennom cd og digitale kameraer, nå gjennom strømmetjenester, Youtube osv.

 

Også denne revolusjonen har hatt en pris. Selskaper som Kodak – som på det meste hadde 145 000 ansatte, er nå borte. Kodak gikk konkurs bare noen få måneder før Facebook kjøpte Instragram, et selskap som da var 18 måneder gammelt, for en milliard dollar. Da det ble kjøpt opp hadde Instagram 30 millioner brukere, men bare 13 ansatte. Yrkesgrupper som telefonoperatør og skrivemaskinist er nå helt borte, og nye fag som lyddesign og spillutvikling vokser frem. Og dette er trolig bare begynnelsen. En undersøkelse av 12 000 unge mellom 18 og 30 i 27 land viser at 2/3 tenker at de vil kunne komme til å bli freelancere.

 

De sosiale og økonomiske konsekvensene av den digitale revolusjonen er bare i sin begynnelse. Men allerede nå aner vi at den er i ferd med å endre våre være- og samværsmåter. Middager tilbringes nå i et fragmentert familiefellesskap hvor hvert medlem kikker på sin mobiltelefon og  oppdaterer sine sosiale medier. Nye mobbeformer utvikler seg – unnlate å gi den utstøtte likes på Facebook. Dingser kjøpes like enkelt fra Kina via internet som fra butikk, ofte til en brøkdel av prisen. Papiraviser er i ferd med å gå under, og mediehusene skjelver. Det samme gjelder tradisjonelt fjernsyn. Osv osv.

 

Ingen plan, ingen mål

 

Teknologiske revolusjoner ser ut til å ha visse fellestrekk. Alle har naturligvis vært menneskeskapte. Men ingen var resultat av noen overordnet plan. I stedet vokste de frem organisk, og ga nye muligheter som få kunne forestilt seg før de fant sted. Økonomen Carlota Perez mener at de følger et felles mønster: først en oppfinnelses- og installasjonsperiode, så et vendepunkt – hvor gamle teknologier og samfunnsformer utfordres og opplever krise, mens nye institusjoner utvikler seg, så synergier som skapes, og til slutt en modningsfase:

 

 

 

I motsetning til de politiske revolusjonene, har ingen teknologiske revolusjoner blitt gjennomført gjennom vold eller tvang. De har heller ikke vært resultat av noen få menneskers visjoner om hvordan hele samfunnet burde organiseres. I stedet har de utviklet seg organisk, som de samlede resultatene av titusenvis av enkeltbeslutninger, av prøving og feiling og skaping av nye muligheter som opprinnelig ingen hadde forestilt seg. Den digitale revolusjonen er illustrerende: da internet først ble oppfunnet på begynnelsen av 1960-tallet som en måte å kommunisere på, initiert av det amerikanske forsvarsdepartementet, og senere utviklet seg via universitetene, ante ingen at den ville skape fenomener som Google og Facebook. Da de første smart-telefonene kom på markedet, så de fleste på dem som håpløst upraktiske. Det har selskaper som Nokia og Blackberry angret på.

 

Uansett ligger de langt frem i tid. Om erfaring fra tidligere teknologiske revolusjoner lærer oss noe, må det være at vi ikke kan overskue når de inntreffer, eller hva de bringer med seg, bla fordi de utvikler seg organisk som følge av det kompliserte samvirke av svært mange menneskers enkeltbeslutninger, utprøving, valg og utforsking av nye muligheter som oppstår i denne prosessen. Og derfor bør vi kanskje være nokså tilbakeholdne med å tro at vi kan være i stand til å kontrollere konsekvensene på forhånd gjennom komiteer eller annen styring. I stedet bør vi kanskje ha grunnleggende tillit til at menneskene vil være i stand til å ta stilling til nyvinninger etter hvert som de oppstår.

 

[1] SpaceX founder Elon Musk plans to get humans to Mars in six years, The Guardian, Wednesday 28 September 2016 07.42 BST

[2] The Green Universe: A Vision Freeman Dyson, The New York Review October 13, 2016  Volume 63, Number 15

[3] Mind uploading, Wikipedia

[4] Se min artikkel «The ultimate designer drug» i Dyade 03/2003

[5]  Bostrom, Nick. (2007) "Technological Revolutions: Ethics and Policy in the Dark" Nanoscale: Issues and Perspectives for the Nano Century, eds. Nigel M. de S. Cameron and M. Ellen Mitchell (John Wiley, 2007):

[6] http://www.skytran.com/skytran/

[7] The Global Technology Revolution - Bio/Nano/Materials Trends and Their Synergies with Information Technology by 2015, Philip S. Anton, Richard Silberglitt, James Schneider, RAND Corporation

[8] Dette er visstnok en etymologisk myte, men det er en god historie….. den riktige er visstnok at de som gikk med saboter, subbet m beina (gikk sakte) – de første gå-sakte aksjonene var derfor «sabotering». 

Produkter

STORE TANKER, BEGRENSEDE RESULTATER, HØYE KOSTNADER

Dyade 2017/02 Revolusjon

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2021-utgivelsene

3/21: Projeksjon og fordreining

2/21: Forfattere om livet

1/21: Stillhetens kraft

Tidligere utgivelser:

4/20: Korona - slutten på den lange freden 

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.