Kjøttparadokset

Skrevet av: Eirik Jensen

Vi har glede i dem, og har omsorg for dem. Og samtidlig dreper vi og spiser dem.

Mens jeg skriver denne artikkelen, viser NRK første program i høstens serie av Folkeopplysningen. Der er tema vårt forhold til kjøtt. Teamet bak Folkeopplysningen ville ha med tre kjendiser som selv skulle slakte sin egen hovedrett, et lam. Kjendisene var med på programmet, og en av dem slaktet lammet. Men de trakk seg siden, og ville ikke eksponeres for hva de hadde vært med på.

På NRKs nettside redegjør redaksjonen for hvordan kjendisene reagerte:

«Den første som trakk seg var personen som slaktet lammet.

– Kjendisen ble nok litt rystet av å ha slaktet lammet, men først og fremst redd for karrieren og for hvordan publikum ville reagere på å se slaktingen på TV.

Redaksjonen tenkte at de hadde hatt uflaks med valg av gjester, og at få trolig ville reagere like sterkt. Derfor bestemte de seg for et nytt opptak med tre nye kjendiser.

– Denne gang sørget vi for å informere enda bedre. Vi sa at det kom til å bli etiske utfordringer og at det ikke bare kom til å bli hyggelig rundt spisebordet.

Også denne gangen gikk opptakene fint, og et nytt lam ble slaktet, men kjendisene valgte å trekke seg.

– Vi er overrasket. De skrev i et brev til oss at de var redde for å fremstå som «slemme, dumme eller i beste fall hyklerske». Vi forstår jo nå at det er vanskelig å slakte en sau på TV, men synes alle seks kom godt ut. De fremsto som reflekterte og fine mennesker, sier programleder Andreas Wahl, som mener hele prosessen ble en kjøttfarse.»

I programmet ble en psykolog intervjuet om kjendisenes reaksjon. Psykologen mente at den var forståelig, og at forskning viser at den også er nokså alminnelig, men nevnte ikke hvilken forskning dette var.

Kjendisenes reaksjon kan sees på som en løsning på det forskere betegner som «kjøttparadokset»: De aller fleste mennesker i verden, spiser kjøtt. De er fullt klar over at kjøtt kommer fra dyr, og at deres matvaner koster dyrene livet. Globalt konsumerer gjennomsnittspersonen rundt 48 kg kjøtt hvert år, og vi holder 50 milliarder produksjonsdyr bare på land for å få dette til. Vårt kjøttkonsum kan tyde på at de av oss som spiser kjøtt, ikke bryr oss om hvordan dyrene har det. Men det stemmer ikke. De aller fleste synes det er plagsomt å tenke på at dyr lider, og finner det moralsk forkastelig. Dette gjenspeiler kjøttparadokset: De fleste bryr seg om dyr og ønsker ikke at de blir skadet, men spiser mat som medfører at dyr lider og drepes.

Vegetarianere og veganere løser paradokset ved å velge ikke å spise kjøtt. Selv om antall vegetarianere vokser, utgjør de fortsatt et mindretall. Forskere har undersøkt hvordan kjøttspisere løser kjøttparadokset.

En rekke studier viser at vi gjennomgående mener at det er bedre å spise dyr som vi tror har mentale evner som ligger på et lavere nivå, enn dyr som vi oppfatter som mentalt høyerestående.

En måte å løse ubehaget som ligger i kjøttparadokset på, er å mene at de mentale evnene til dyr som vi spiser, ligger på et lavere nivå enn dyr vi ikke spiser. Forsøkspersoner ble bedt om å vurdere på hvilket nivå 32 ulike dyrearter lå hva gjaldt bestemte mentale evner som å kunne føle sult, frykt, lyst, smerte, sinne, ha selvkontroll, moral, hukommelse, følelser, kunne gjenkjenne og planlegge. Undersøkelsene viste at forsøkspersonene gjennomgående tilla dyr som spises, lavere bevissthetsnivå enn dyr som ikke spises. Forskerne kaller dette «benektning av bevissthet» («denial of mind»).

Dette kan tyde på at hvilke bevissthetsegenskaper vi tillegger ulike dyr, beror på om vi spiser dem. Men det kan alternativt tyde på at vi bare velger å spise dyr som faktisk ikke har så høyt utviklede mentale evner.

For å teste de to alternative forklaringene, ble forsøkspersoner bedt om å vurdere nivået på de mentale evnene til en kenguruart som de ikke var kjent med på forhånd. Halvparten fikk vite at folk spiste denne kenguruarten, den andre halvparten det motsatte. Første gruppe tilla kenguruarten vesentlig lavere mental utrustning enn den andre. Det tyder på at vi tilpasser vår oppfatning av dyrets mentale evner til om vi spiser det, og ikke omvendt.

I et annet forsøk ble også to grupper, hvor alle var omnivorer (spiser kjøtt), bedt om å vurdere bevissthetsevnene til en okse. Samtidig fikk den ene gruppen et stykke biff å spise, og den andre et fat med cashewnøtter. Første gruppe tilla oksen vesentlig lavere mentale evner enn siste.

Forsøkene tyder på at våre oppfatninger om hvilken grad av bevissthet og mental utrustning dyr har, avspeiler våre matvaner, og ikke omvendt. Ved å benekte at dyrene har bevissthet på særlig høyt nivå, reduserer vi ubehaget ved «kjøttparadokset».

Kan hende noen vil innvende at vi ikke trenger forskning for å forstå kjøttparadokset. Allerede i det gamle Kina var innsikten til stede: Kjendisene som ikke ville slakte maten sin selv, er ifølge den konfusianske filosofen Mencius (372 -289 f. Kr.) moralske vesener:

«Slik er den edle [den moralsk høyverdige] sitt forhold til dyr: Har han sett dem i live, holder han ikke ut å se dem dø. Har han hørt skrikene deres, holder han ikke ut å spise kjøttet. Derfor holder den edle seg langt vekke fra kjøkkenet [der dyrene slaktes].»

Måtene vi velger å løse kjøttparadokset på, beror kanskje likevel på en grunnleggende misforståelse. Vi er tilbøyelige til å tenke at jo mer dyrearter har mentale evner på nivå med oss mennesker, jo større grunn til å behandle det med varsomhet og respekt, og ikke drepe og spise dem. De aller fleste har derfor klare motforestillinger mot å spise sjimpanser (om det skulle være aktuelt!). Mange støtes av tanken på å spise hval – den er jo så intelligent. Og våre kjæledyr er jo også så menneskelige! Kuer og svin er derimot dumme, for ikke å snakke om kyllinger. De har det vel bra i fangenskap, så enkle som de er. Og de vet jo ikke hva som venter dem – kan ikke tenke om fremtiden, og har ikke kunnskap om døden, slik vi mennesker har.

Resonnementet ser altså ut til å være at jo mer et dyr har mentale evner som ligner på våre, jo høyere verdi har det. Men er resonnementet holdbart? Vi kan prøve det ut ved å kjenne etter hvordan vi reagerer på lignende tenkemåter: «Jeg synes i grunnen at kvinner bør respekteres. For de er jo like intelligente som menn.» «Jeg synes afrikanere fortjener anerkjennelse. For de er jo like flinke som oss.» Kjenner vi etter, vil vi vel tenke at slike resonnementer er grunnleggende nedlatende. Et levende vesen må kunne ha verdi ikke fordi det ligner på oss, men kanskje tvert om fordi det er forskjellig fra oss.

I tillegg hjelper det naturligvis på ubehaget ved kjøttparadokset at vi skaper avstand mellom kjøttet og hvor det kommer fra. Få drar regelmessig på besøk til slakterier. Animal Planet, Discovery Channel, Nat Geo Wild og NRK viser masse programmer om ville dyr og kjæledyr, men ingen om produksjonsdyr, selv om de er langt flere. Vi pakker kjøttet inn i plastikk, og gir det andre betegnelser – ikke «musklene til drepte okser», men «biff». Kokebøker viser ikke lenger plansjer over hvor de ulike kjøttstykkene kommer fra på dyret, slik de gjorde på 1950-tallet. I flere undersøkelser svarer folk at de har redusert sitt kjøttforbruk. Men nærmere utspørring avdekker at de ikke regner pølse, hamburger, pizza med kjøtt osv som kjøtt. Det er blitt så prosessert og forvandlet, at vi mister assosiasjonen til hvor det kommer fra. Det er vanskelig ikke å tenke at dette er villet.

Endelig har vi kampanjer som skal overbevise oss om at produksjonsdyr egentlig har det bra. Sist er Rema 1000, se hjemmesiden til høyre.

Meningen med slike kampanjer er åpenbart å lindre ubehaget ved kjøttparadokset. Etter beskrivelsen å dømme, lever Hubbarden i reneste forlystelsesparken. Kan hende den til og med utfolder seg på en måte som mer ligner på hvordan den ville gjort i det fri, slik hjemmesiden påstår. Og for virkelig å eliminere paradokset, avsluttes annonsen med: «... fordi vi tror at en kylling som har det bedre, smaker bedre.»

Vi får altså både i pose og sekk: God smak og god trivsel! Og forskere bekrefter at Rema her er inne på noe. To grupper fikk servert biff. Den ene fikk høre at biffen kom fra produksjonsdyr i industrielle omgivelser, den andre at den kom fra dyr som levde i frie og naturlige omgivelser. Første gruppe syntes biffen smakte for salt og var for fet, andre gruppen syntes den smakte godt. Biffene var imidlertid identiske. Våre tanker om hvor vi tror maten kommer fra, påvirker hvordan vi synes den smaker.

Så får man heller hoppe over det som blir igjen av paradokset etter Remas annonsekampanje: Ville en kylling som utfolder seg i det fri, synes det er flott at den derfor smaker bedre, og derfor ønske etter noen måneder å bli slaktet og spist, i stedet for å fortsette å leve?

Litteratur

Steve Loughnan, Brock Bastian, Nick Haslam, The Psychology of Eating Animals. Current Directions in Psychological Science http://cdp.sagepub.com/content/23/2/104

Brock Bastian, Steve Loughnan, Nick Haslam, Don’t Mind Meat? The Denial of Mind to Animals Used for Human Co Affective Beliefs Influence the Experience of Eating Meat https://www.rema.no/artikler/hubbard/?gclid=EAIaIQobChMIp6 7p49Xd3QIVwhUYCh2sqQLuEAAYASAAEgLLA_D_BwE

Eric C. Anderson and Lisa Feldman Barrett, Affective Beliefs Influence the Experience of Eating Meat, PLOS One, 2016

Produkter

Dyade 2018/4 Vårt forhold til dyr

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2023-utgivelsene

4/23: Sannere enn virkeligheten

3/23: Intuisjon – føleri eller vei til viten?

2/23: Lyset: Dødens farge

1/23: Meditasjonsforskningen i en ny fase?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook