Mystikk og vitenskap

Vi er ikke særlig mystiske i vår kultur. Jeg husker den dagklare verden jeg ble dyttet inn i som barn. Det var et liv som gikk ut på å leve fra hverdag til hverdag til søndag med rent tøy og kirkeklokker. Man spiste brød med ost og gjerne fisk til middag. Jeg likte ikke fisk fordi den var full av ben. Det var mye jeg ikke likte. Det var lite jeg igrunnen likte. Jeg likte å se på skyer. Og jeg var glad i trekkspill.

På skolen lærte vi om matsmeltingskanalen. Jeg husker ennå plansjen med kuens hjørnetenner, eller var det hundens. En ku har visst bare en slags plater å tygge med. I blant sang vi også salmer. Jeg hadde et svare strev med å lære byer i Norge. Jeg kan ennu ramse opp byene langs Oslo-fjorden. Resten har jeg glemt. Tyske gloser lærte jeg aldri, men det var ikke så farlig den gangen, for det var krig. Vi kjempet mot tyskerne. Jeg lot være å lese tysk. Jeg var på ingen måte uten patriotisme.

Livet var oversiktlig, det kunne måles og veies. Alt som ikke kunne måles og veies, var fantasi. At mennesker hadde fantasi var en fastslått ting, men ellers var det visst uten enhver interesse. Vi levde i virkeligheten. Fantasi var uvirkelighet. Fantasi var en nattens verden. Vi levde midt på dagen. Det er »vackrast när det skymmer», sier en svensk poet. Det var ikke alltid så vakkert rundt meg i min barndoms verden.

Det var heller ikke skjønnhet tilværelsen gikk ut på. Det var saklighet, orden og oversikt. Fantasien ble et hemmelig pulterkammer hvor man gikk inn og hvilte blikket efter for mye dagslys.

Først som voksen, efter mange års liv i mitt pulterkammer, hvorfra jeg har hentet opptil flere selvskrevne bøker, gikk det opp for meg at fantasi ikke er uvirkelighet, men en del av virkeligheten. Det er ikke tilfeldig hva man drømmer i sine drømmer, hva man skriver i sine bøker, hva man maler, hva man tegner. Det skapende menneske er i sitt pulterkammer av eventyr og visjoner midt i livets hjerte. Fantasien er livets pulsslag og tilværelsens åndedrett, der fortiden gjøres opp og fremtiden langsomt skapes. Det var en lettelse for meg å få lov til å bli »fantast». Det vil si, jeg ble det ikke, jeg hadde bestandig vært det. Men nå tør jeg også innrømme at jeg er det, fordi jeg er sikker på at jeg ikke flykter fra noen virkelighet når jeg slipper frem drøm og diktning, men at jeg tvert imot er iferd med å utforske virkeligheten. Vitenskapelig. Å, for et dynamisk ord vitenskap har vært i vår tids menneskeliv. Vitenskapen bragte tilværelsen i balanse for tidligere generasjoner. Det var een lettelse for dem å oppdage at man kunne bruke metermål på livet og veie det i hektovis og at spøkelser ikke fantes. Man tenkte ikke på at vektene kanskje var for dårlige redskaper og et metermål rett i kanten.

Fantastene ble overlatt til å søke religionen, det ble understreket at troen var deres domene. De visste ingenting, de fikk sitte der med sin tro. I deres liv av tro fikk de merkelige syner, visjoner, de hørte stemmer. De falt utenfor virkeligheten. Men også vitenskapen krabbet seg videre som en tålmodig snegl. Idag står den ved den døren hvor følgende erkjennelse lurer: Det finnes ingen virkelighet. Nei. Ingen virkelighet i den gammeldagse bokstavelige betydningen av ordet.

Jeg hørte nettopp om en fremragende vitenskapsmann som følte seg stilt overfor dette faktum: At verden ikke finnes, slik vi tror den finnes, at materien egentlig er bare bølger og svingninger. Han er så avansert at nesten ingen forstår hva han sier. Men det mennesket som skrev Bhagavadgita, ville forstått det.

Livet var en illusjon, har store tenkere og mystikere forkynt til alle tider. Foreløbig har godtfolk kunnet stemple dette som herlig nonsens og mystikerne som noen glade tullinger. Men den dagen vitenskapsmannen har greid å formulere sin erkjennelse i en ligning, og det er kanskje ikke lenge til, da er han og mystikeren plutselig kommet i samme vogn. Og hva skal vi flire av da? Mystikken eller vitenskapen?

Da jeg skrev min tredje bok fikk jeg det gode råd av en av mine personer å begynne å studere astrologi. Jeg kan ikke si jeg var særlig glad for forslaget. Jeg husket plansjen med matsmeltingskanalen. Astrologi falt liksom utenfor systemet. Men jeg begynte. For som forfatter har jeg lært å få respekt for de fantomene som befolker mitt arbeidsrom. Med dirrende stemme ba jeg bibliotekaren på UB om å vise meg kartotekskuffen for okkultisme. I den skuffen lå det mye vrøvl om stjernetyding. Og så lå det noe der som rett og slett låt fornuftig. Det sto i en bok jeg fant at den verdensepoken som var gått inn med Kristi fødsel (og en stall med en stjerne over) sluttet i disse dager. Den hadde hett »fiskenes tid». Vår tid heter »Vannmannens». Fiskene er et dobbelt bilde av uro og splittelse. Vannmannen tømmer livets vann fra sin sareptakrukke. I hans tid, som er den siste spoke i vendekretsen, skal mennesket gå sin endelige vandring frem mot lyset. Erkjennelsens store lys. Vår tid, sier astrologene, er en to tusenårig epoke hvor mystikken og vitenskapen, hvor religion og forskning omsider skal finne frem og oppdage at de arbeider med det samme. Ikke to adskilte verdener lenger, ikke virkelighet og uvirkelighet, ikke matsmeltingskanalen holdt opp mot åndene og astrologien. Men alt sammen organiske deler av samme sannhet. Vitenskap blir mystikk. Mystikk blir vitenskap.

Man kan se seg om i sin samtid og se at vi er underveis. Ja, allerede. En vitenskapsmann som Jung har gjort det fantastiske å ta fantasi alvorlig. Les noen av bøkene hans og se hvor langt han er kommet. Andre forskere følger efter. Psykosomatiske sykdommer er en legevitenskapelig sannhet fra vår egen tid. Det at matsmeltingskanalen kan blø hvis menneskesinnet blør, har mystikere lenge visst. Nå vet vitenskapsmannen det også.

Det er ikke uten grunn jeg har skrevet denne lille epistelen i »Dyade». Jeg er vannmann, og som vannmann føler jeg meg forpliktet til å prøve å forklare mine medmennesker hva den nye epoken rommer.

Vi er et folk som krabber oss fremover mot lyset. Vi går alle den samme vei, og vi går mot det samme lys. Men veien er meget rik. Den har like mange stadier og forskjellige stasjoner som det er mennesker. Dette krever toleranse, en toleranse for anderledes tenkende som var fiskenes tid helt fremmed. Jeg har nettopp sittet og lest om de første religionskrigene innenfor kristendommen. I samme øyeblikk som keiser Konstantin i det 4. århundre godkjente kristendommen og holdt kirkemøtet i Nikea for å få fastslått hva det egentlig dreide seg om, var det slutt på freden og sverdene kom av skjeden. Krangelen samlet seg om følgende spørsmål: Var Jesus et menneske eller var han lik med, en del av Gud? For dette var fiskenes mennesker villige til å slå ihjel. Og da de først var igang fortsatte de innpå to tusen år. De visste ikke bedre.

Men det var i fiskenes tid. Velkommen i Vannmannens.

Er meditasjon mystikk eller vitenskap? Hva er vitenskap, hva mystikk? Det er ingen av oss som vet det.