Duer

Da hans kone døde, hadde professor Vladislav Eibeschutz bare sine bøker og sine fugler igjen. Han hadde trukket seg tilbake som professor i historie ved Universitetet i Warzawa fordi han ikke lenger holdt ut pøbelstrekene til studentene i Orzel Polskiforeningen. De brukte å komme til timene med sine gullbroderte luer, de veivet med stokker, alltid innstilt på å få igang bråk. Av en eller annen grunn professor Eibeschutz aldri hadde kommet til bunns i, hadde de fleste av dem røde fjes, kvisete nakker, oppstopperneser og firkantete kjaker — som om deres felles hat til jødene hadde gjort dem til medlemmer av samme familie. Selv stemmene deres, som forlangte at de jødiske studentene skulle sitte på ghettobenkene, var makne.

Vladislav Eibeschutz var gått av med en liten pensjon. Den strakk såvidt til for husleie og mat, men hva annet trenger man på sine eldre dager? Hans halvblinde hushjelp, Tekla, var en polsk bondekone. Professoren hadde for lenge siden sluttet å betale henne lønn. Hun kokte til dem begge supper og ragout de kunne spise uten tenner. Ingen av dem trengte å kjøpe nye klær, ikke engang et par sko. Dresser, kapper, loslitte pelser, såvel som fru Eibeschutz' kjoler var bevart fra gamle dager. Alt var blitt pakket omhyggelig bort med møllkuler.

Gjennom årene var professorens bibliotek blitt så stort at alle veggene fra gulv til tak var dekket med bokhyller. Det var bøker og manuskripter i kleskapene, i koffertene, i kjelleren og på loftet. Da fru Eibeschutz levet, hadde hun nå og da forsøkt å holde litt orden — det ble tørket støv av bøkene, og de var blitt luftet. Ødelagte permer og rygger ble reparert. Manuskripter ingen hadde bruk for lenger, var blitt brent i ovnen. Men etter hennes død var husstellet blitt forsømt. På denne tiden hadde professoren også samlet seg bortimot et dusin fuglebur — papegøyer, parakitter og kanarifugler. Han hadde alltid elsket fugler, og dørene i burene sto åpne slik at fuglene kunne fly fritt omkring. Tekla klaget over at hun ikke klarte å gjøre rent etter dem, men professoren brukte å si: — Lille dumming, det er rent alt det som tilhører Guds skapninger.

Og som om det ikke var nok, matet professoren duene i gaten daglig. Hver morgen og ettermiddag kunne naboene se ham komme ut med en pose fuglemat. Han var en liten mann med krum rygg, glissent skjegg som var blitt gulaktig igjen etter å ha vært hvitt, krum nese og innsunken munn. De tykke brilleglassene fikk hans brune øyne under de buskete brynene til å se større ut, og han virket litt skjeløyd. Han hadde alltid på seg den samme grønnlige overfrakken og sko med elastikk og runde foran, en mote som ikke lenger var å få. Uryddige hvite hårtufser unnslapp fra hans Lille, runde hodeplagg. Det øyeblikk professoren gikk gjennom hovedporten, selv før han begynte å lokke dush-dush-dush (lokkesignal for duer, slik tip-tip-tip er det for kyllinger), samlet det seg flokker av duer fra alle kanter. De hadde ventet oppe på de gamle teglstenstakene og i trærne rundt Hospitalet for hudsykdommer. Gaten hvor professoren bodde, begynte ved Nowy Swiat bulevarden og skrånet nedover mot Vistula. Om sommeren sprengte gresset opp mellom blomstene. Det var lite trafikk her. En gang imellom kom en likvogn for å hente liket av en pasient som var død av syfilis eller hudtuberkulose, eQer politi vognen kom med en gjeng prostituerte som var ffaHpp* opp på grunn av kjønnsykdommer. I noen av gårdsranmene var de gamle vannpumpene fortsatt i bruk. Leieboerne var for det meste gamle mennesker som sjelden gikk ut Her ute slapp duene vekk fra bråket i byen.

Professoren brukte å si til Tekla at det å mate duene betydde det samme for ham som å gå i kirke eller i synagoge. Gud hungrer ikke etter lovprisning, men duene fra soloppgang på å bli matet. Det er ingen bedre måte å tjene Skaperen på enn å være god mot Hans skapninger.

Det var ikke bare glede professoren fikk ved i mate de sultne duene. Han lærte av dem. Han hadde en gang lest et utdrag fra Talmud der jødene ble lignet med duer, og først nylig hadde han fattet meningen med denne sammenligningen. Duer har ingen våpen i kampen for å overleve. De livberger seg nesten utelukkende på smuler folk kaster til dem. De frykter støy, flykter fra den minste hund. De jager ikke engang bort spurvene som stjeler maten deres. Duene, slik som jødene, trives med fred, stillferdighet og godvilje. Men ingen regel uten unntak. Både blant duer og jøder finnes det krigerske eksemplarer som fornekter sin arv. Det fantes duer som drev bort de andre, hakket på dem og sikret seg frøene før de andre kunne komme til. Professor Eibeschutz hadde forlatt universitetet ikke bare på grunn av de antisemittiske studentene, men også på grunn av de jødiske kommunistiske studentene som brukte de andres jødeforfølgelse i propaganda for egne formål.

I alle de år professor Eibeschutz hadde forsket, undervist, gjennomsøkt arkiver og skrevet i vitenskapelige publikasjoner, hadde han allid lett etter en mening, en historiefilosofi, en lov som kunne forklare hva menneskeheten er på vei mot, drivkraften bak menneskenes stadige kriger. Det var en tid da professoren hadde vært tilbøyelig til å godta en materialistisk tolkning av hendelsene. Han hadde beundret Lucretius, Diderot, Vogt, Feuerbach. En kort periode hadde han til og med trodd på Karl Marx. Men den ungdomstiden var gått fort over. Nå befant professoren seg i den andre ytterlighet. Man behøvde ikke være troende for å se en hensikt i naturen, sannheten i den såkalte teleologi — et tabu-begrep i vitenskapen. Jo, det er en plan i naturen, selv om den ofte fremtrer for oss som fullstendig kaotisk. Vi er nødvendige, alle sammen: jødene, de kristne, muslimene, en Aleksander den Store, en Karl den Store, en Napoleon, selv en Hitler. Men hvorfor og til hva? Hva oppnår Guddommen med å la katt ete mus, hauker drepe kaniner og polske studenter angripe jøder?

I det siste hadde professoren så godt som gitt opp sine historiestudier. På sine gamle dager var han kommet til den konklusjon at hans egentlige interesser lå i biologi og zoologi. Til tross for det faktum at han led av grønn stær og nesten ikke kunne se på høyre øye, hadde han kjøpt seg et gammelt mikroskop. Hans studier hadde intet vitenskapelig formål. Han leste for sin egen oppbyggelses skyld, på samme måte som fromme gutter leser Talmud og nikker og nynner mens de gjør det. Eller — han kunne trekke ut et hårstrå fra skjegget, legge det på en glassplate og studere det i mikroskopet. Hvert hårstrå hadde sin egen kompliserte mekanisme. Et blad, et stykke av en løk, litt fuktig jord fra en av Teklas blomsterpotter — de viste ham en skjønnhet og en harmoni som oppløftet hans ånd. Professor Eibeschutz satt ved sitt mikroskop, kanarifuglene sang, parakittene kvitret, pratet, kysset på hverandre, papegøyene skravlet og kalte hverandre apekatt, småen, slukhals på Teklas landsbydialekt. Det er ikke lett å bevare troen på Guds godvilje, men Guds visdom lyser fra hvert gresstrå, hvert insekt, hver blomst.

Tekla kom inn. Hun var liten, kopparret, med hår som ble stadig tynnere, en blanding av stråfarget og gult. Hun hadde på seg en falmet kjole og utslitte tøfler. Over de høye kinnbena speidet to skrå øyne, grønne som på en katt. Hun trakk på den ene foten. Hun led av leddgikt og behandlet sin skrøpelighet med salver og smørelser hun fikk tak i hos kvakksalvere. Hun gikk til kirke for å tenne lys for sine helgener.

—     Jeg har kokt melken, sa hun.
— Jeg vil ikke ha noe.
— Skal jeg ta oppi litt kaffe?
— Nei, takk skal du ha, Tekla. Jeg vil ikke ha noe.
— De kommer til å bli tørr i halsen.
— Hvor står det skrevet at halsen må være fuktig?

Tekla svarte ikke, men hun gikk ikke ut av rommet. Da fru Eibeschutz lå for døden, hadde Tekla lovet at hun skulle ta vare på professoren. Etter en stund løftet professoren seg ut av stolen. Han satt på en spesialpute slik at hemorroidene ikke skulle bli irritert.

— Er du her fortsatt, Tekla? Du er like sta som min avdøde hustru, må hun hvile i fred.

— Det er tid for professorens medisin.

—     Hvilken medisin? Tåpelige kvinne. Intet hjerte kan pumpe i evighet.

—      

Professoren la fra seg sitt forstørrelsesglass på sidene i Polens fugler og gikk for å se på sine egne.

Å mate duene i gaten var bare en fornøyelse, men å stelle for en mengde fugler som holdt til i åpne bur og kunne fly rundt i leiligheten som de ville, var forbundet med arbeide og ansvar. Det var ikke bare det at Tekla måtte gjøre rent. Ingen dag gikk uten kalamiteter av en eller annen art. En parakitt kunne sette seg fast bak en bokhylle og måtte reddes.

Hannene slåss. Nylagte egg ble ødelagt. Professoren hadde skilt de ulike artene i forskjellige rom, men Tekla glemte seg og satte dørene på gløtt. Det var vår, og vinduene kunne ikke åpnes. Luften luktet innestengt og søtlig på grunn av fuglenes etterlatenskaper. Vanligvis sov fuglene om natten, men del kunne hende at en papegøye ble vekket av et eller annet fuglemareritt og fløy blindt rundt i mørket. Lysene måtte slås på så fuglene ikke skulle drepe seg. Men allikevel — hvilken glede fikk ikke professor Eibeschutz igjen for det lille kornet de spiste! En av parakittene hadde lært seg massevis av ord og tilogmed hele setninger. Den brukte å vagle seg på professorens blanke isse, hakket ham i øreflippen, klatret bort på en av brillestengene hans — den kunne tilogmed stå som en akrobat på professorens pekefinger mens han skrev. Alle disse årene sammen med fuglene hadde overbevist professor Eibeschutz om hvor kompliserte disse vesnene var, hvor rike i karakter og individualitet. Etter å ha observert en fugl i årevis kunne han fortsatt bli overrasket over hva den fant på.

Professoren gledet seg særlig over det faktum at disse skapningene ikke hadde noen sans for historie. Fortid var fortid. Alle opplevelser ble glemt med en gang. Hver dag var en ny begynnelse. Allikevel — det fantes unntagelser. Professoren hadde sett en hanparakitt sykne hen etter makens død. Han hadde sett blant fuglene tilfeller av henførelse, sjalusi, avsky, tilogmed mord og selvmord. Han kunne betrakte dem i timesvis. Deres gudegitte sanser, deres instinkter, vingenes konstruksjon, måten de ruget sine egg på, skiftet fjær, farge   alt hadde sin hensikt. Hvordan virket alt dette? Arv? Hva var kromosomene, genene?

Etter hustruens død hadde professoren lagt seg til den vane å snakke med seg selv og med dem som hadde vært døde lenge. Han kunne si til Darwin: — Nei, Charles, dine teorier løser ikke gåten. Heller ikke Deres, monsieur Lamarck.

 

 Etter å ha tatt sine medisiner den ettermiddagen fylte professoren en pose med linfrø, hirse og tørrerter og gikk ut for å mate dutene. Til tross for at det var mai, hadde det regnet og en kald vind sto inn fra Vistula. Nå var det sluttet å regne, og solen skar gjennom skyene som en himmelsk øks. I det øyeblikk professoren dukket opp, stupe duene ned fra alle sider. Noen hadde det så travelt at de slo vingene mot professorens hatt og dasket den nesten av hodet på ham. Han skjønte at lian ikke hadde tatt med seg nok mat for slike skarer. Han passet godt på å spre maten utover slik at duene ikke skulle slåss med hverandre, men ganske snart utgjorde de en krafsende og skubbende hop. Noen landet på ryggen av de andre for å presse seg inn i en åpning. Gaten var for trang for en så diger fugleflokk. — Stakkerne er sultne, mumlet professor Eibeschutz for seg selv. Han visste utmerket godt at han ikke kunne løse noen problemer med å mate dem. Jo mer de får å spise, desto flittigere formerer de seg. Han hadde lest at et eller annet sted i Australia var duene blitt så tallrike at takene hadde brutt sammen under vekten av dem. I det lange løp kan ingen lure naturlovene. Men heller ikke kunne professoren la disse skapningene sulte.

Professor Eibeschutz gikk tilbake til entreen der han hadde en sekk med for, og fylte posen påny. — Jeg håper de venter, mumlet han. Da han kom ut, var fuglene der fortsatt. — Gudskjelov, sa han — litt forlegen over den religiøse implikasjon av ordene. Han begynte å kaste maten utover, men hånden skalv, og frøene ramlet ned for nær rundt ham. Duene vaglet seg på skulderen hans, på armene, flakset med vingene og hakket på ham med nebbene. En dristig due forsøkte å lande på kanten av selve posen.

Pluselig traff en sten professor Eibeschutz i pannen. Et øyeblikk fattet han ikke hva som var hendt. Så ble han truffet av to til: den ene traff ham i albuen, den andre i nakken. Alle duene lettet. På en eller annen måte klarte professoren å komme seg tilbake til huset. Han hadde ofte lest i avisene om bander som angrep jødene i Den saksiske have og i forstedene. Men det hadde aldri hendt ham før. Akkurat da visste han ikke hva som gjorde mest vondt — smerten i pannen eller skammen. — Har vi sunket så dypt, mumlet han. Tekla måtte ha sett det som var hendt gjennom vinduet. Hun løp mot ham med utstrakte armer, grønn av sinne. Hun bannet, hveste og for ut i kjøkkenet for å fukte et håndkle i kaldvann. Professoren hadde tatt av seg hatten og lot fingerene gli over kulen i hodet. Tekla førte ham inn i soveværelset, tok av ham kappen og fikk ham til å legge seg. Hun bannet ustanselig mens hun stelte med ham. — Straff dem. Gud. Straff dem, Far i himmelen. La dem brenne i helvete. La dem råtne, send pesten på dem!

— Det holder, Tekla, det holder.
— Hvis dette er vårt Polen, burde det brenne opp.
— Det er mange gode mennesker i Polen.
— Avskum, horer, skabbete bikkjer!

Tekla gikk ut, sannsynligvis for å hente politiet. Professoren hørte henne hyle og beklage seg til naboene. Etter en stund ble alt stille igjen. Det virket som om hun ikke var gått til politiet, for han hørte henne komme tilbake alene. Hun puslet rundt på kjøkkenet, mumlet og bannet. Professoren lukket øynene. — Før eller siden blir du nødt til å føle alt på din egen kropp, tenkte han. — På hvilken måte er jeg bedre enn de andre ofrene? Slik er historien, og det er den jeg har beskjeftiget meg med hele mitt liv.

Et hebraisk ord han hadde glemt for lenge siden, dukket plutselig opp: reshayim, det onde. Det er det onde som skaper historie.

Et øyeblikk lå professoren der forbløffet. På ett sekund hadde han funnet det svar han hadde lett etter i årevis. På samme måte som eplet Newton hadde sett falle fra et tre, hadde stenen kastet av en pøbel åpenbart for ham, Eibeschutz, en sannhet gyldig for alle tider. Det var akkurat som det er skrevet i Det gamle Testamente. Hver generasjon hadde sine falske menn, menn som får blod til å flyte. Kjeltringer kan ikke hvile. Enten det er krig eller revolusjon, samme hvilket flagg de slåss under, uansett hva deres slagord er, forblir alltid målet det samme — å spre ondskap, påføre smerte, utgyde blod. Ett felles mål forente Aleksander av Makedonia og Hamilcar, Djengis Khan og Karl den Store, Chmielnitzki og Napoleon, Robespierre og Lenin. For enkelt? Tyngdeloven var også enkel — det var derfor det tok så lang tid å oppdage den.

Mørket falt på. Vladislav Eibeschutz begynte å døse. Like før han sovnet, sa han til seg selv: — Allikevel, det kan ikke være så enkelt.

 

Utpå kvelden fikk Tekla tak i litt is og lagde et kaldt omslag for professoren. Hun ville få tak i doktoren, men han lot henne ikke få lov til det. Han kom til å bli skamfull både overfor doktoren og overfor naboene. Tekla kokte litt havregrøt til ham. Vanligvis, før han trakk seg tilbake for kvelden, brukte professoren undersøke alle burene, sette inn friskt vann, mere frø og grønnsaker og skifte sand. Denne kvelden stolte han på at Tekla overtok. Hun hadde skrudd av lysene. Noen av parakittene i hans soveværelse holdt seg inne i burene. Andre sov vaglet på gardinstengene. Selv om professoren var trett, klarte han ikke sovne med en gang. Han var hoven over det friske øyet, og han kunne bare såvidt røre på øyelokket. Jeg håper jeg ikke blir fullstendig blind, bønnfalt han de makter som styrer verden. Jeg vil heller være død enn å være blind.

Han sovnet og drømte om underlige land, steder han aldri hadde sett, fjell, daler, haver med høye trær og eksotiske blomsterbed. — Hvor er jeg? spurte han seg selv i drømme. — I Italia? I Persia? Afganistan? Jorden under ham beveget seg som om han reiste i et fly. Men han var ikke i et fly. Det virket som om han hang i rommet. — Er jeg utenfor rekkevidde av jordens tyngdekraft? Hvordan er det gått til? Det er ingen atmosfære her. Jeg håper jeg ikke blir kvalt.

Han våknet, og en stund husket han ikke hvor han var. Han kjente omslaget. — Hvorfor har jeg bandasje rundt hodet? undret han seg. Plutselig dukket alt frem for ham igjen. — Jo, historien blir skapt av det onde. Jeg har funnet Newtons lov for historien. Jeg må omskrive alle mine arbeider. Plutselig kjente han smerte i venstre side. Han lå og lyttet til smertepulsen i brystkassen. Han hadde piller for disse angrepene av angina pectoris, men han hadde dem i en skuff på arbeidsværelset. Stephanie, hans avdøde hustru, hadde gitt ham en liten bjelle for å tilkalle Tekla hvis han skulle få et illebefinnende om natten. Men professor Eibeschutz nølte med å bruke den. Han betenkte seg også for å skru på nattbordlampen. Fuglene ble skremt av lys og bråk. Tekla var helt sikkert trett etter dagens arbeide og den ubehagelige opplevelsen. Angrepet fra pøbelen hadde skaket henne mer enn ham. Hva annet hadde hun enn disse få timene med søvn? Ingen husbond, ingen barn, ingen slektninger, ingen venner. Han hadde testamentert henne alle sine eiendeler. Men hva var de verd? Hva var verdien av hans upubliserte manuskripter? Den nye loven... .

En stund virket det for professor Eibeschutz som stikkene i brystkassen ble mindre smertefulle. Så kjente han et voldsomt hugg i hjertet, skuldrene, armen, ribbena. Han strakte hånden ut etter bjellen, men fingrene ble slappe før han fikk tak i den. Han hadde aldri trodd en slik smerte kunne være mulig. Det var som om hjertet ble klemt av en knyttneve. Han holdt på å bli kvalt og gispet. En siste tanke løp gjennom sinnet. Hva kommer til å hende med duene?

Neste morgen, da Tekla kom inn på professorens værelse, kjente hun ham knapt nok igjen. Skikkelsen hun så, var ikke lenger professoren, men en slags grotesk dukke: gul som leire, hard som bein, med gapende munn, uformelig nese, skjegget strittet oppover, et øye lukket, det andre halvåpent med et smil fra en annen verden. En hånd med voksfingre lå på puten.

Tekla begynte å skrike. Naboene kom løpende inn. Noen ringte etter en ambulanse. Snart kunne de høre lyden av sirenen, men studenten som kom inn, kastet et blikk bort på sengen og ristet på hodet. — Vi kan ikke hjelpe ham lenger.

— De drepte ham, drepte ham, jamret Tekla. — De kastet steiner på ham. Måtte de falle døde om, morderne,  faen ta dem, måtte de få kolera, de jævlene!

— Hvem er de? spurte doktoren.

— De er våre egne polske snikmordere, pøbler, best, drapsmenn, svarte Tekla.

— En jøde, eh?

— Ja, en jøde.

— Vel..

Professoren hadde vært nesten glemt mens han levde. I døden ble han berømt. Delegasjoner kom fra Universitetet i Warzawa, Det frie universitet, Historieselskapet og en rekke andre organisasjoner, grupper, selskaper og foreninger. Fra de historiske instituttene ved universitetene i Krakow, Lemberg, Vilna kom det telegram om at de aktet å sende representanter til begravelsen. Professorens leilighet ble fylt av blomster. Professorer, skribenter, studenter holdt æresvakt over hans legeme. Ettersom professoren var jøde, sendte det jødiske begravelsesselskap to menn for å resitere salmer over den døde mannen. De forskremte fuglene fløy fra vegg til vegg, fra bokhylle til bokhylle, prøvde å slå seg til på lampene, på gesimsene og på forhengene. Tekla forsøkte å husje dem tilbake inn i burene, men de fløy vekk fra henne. Noen forsvant gjennom dørene og vinduene som skjødesløst var blitt stående åpne. En av papegøyene hvinte det samme ordet om og om igjen, advarende og formanende. Telefonen ringte i ett kjør Lederne i det jødiske samfunn forlangte forskuddsbetaling for gravstedet, og en polsk major, tidligere en av professoren; studenter, truet dem og sa at dette kunne få de frykteligste følger.

 Neste morgen kom en jødisk likvogn oppover gaten, hestene hadde dekken og sorte hetter, med åpninger bare for øynene. Da kisten var båret ut av huset, og begravelsesprosesjonen begynte å bevege seg nedover mot Tamkiavenyen og den gamle bydelen, kom flokker av duer flyvende inn over takene. De økte så hurtig i antall at de dekket himmelen mellom bygningene på begge sider av den smale gaten og gjorde dagen så mørk som om det skulle vært solformørkelse. De stoppet, hang i luften et øyeblikk, så — som ett legeme — holdt de følge med prosesjonen ved å sirkle rundt den.

Utsendingene, som gikk sakte bak vognen og bar på kranser med bånd, så forundret opp. Innbyggerne i gaten, de gamle og de syke som var kommet ut for å vise professoren den siste ære, korset seg. Et mirakel hendte rett foran øynene på dem som i Bibelens tid. Tekla løftet sine hender under det sorte sjalet og ropte: — Jesus!

Dueflokken eskorterte vognen helt til den kom ut i Browarna-gaten. Mens de sirklet rundt, ble vingene skiftesvis røde som blod eller sorte som bly — ettersom de fløy ut og inn av sol og skygge. Det var tydelig at fuglene styrte slik at de fløy hverken foran eller bak prosesjonen. Det var ikke før de nådde krysset mellom Furmanska og Marienstadt at duene gjorde en siste runde og fløy tilbake — en vinget hærskare som hadde fulgt sin velgjører til den evige hvile.

Neste morgen rant høstlig og grå. Himmelen hang lav og rustrød. Røken fra pipene sank og samlet seg på teglstentakene. Regnet stakk som nåler. I løpet av natten hadde noen malt et hakekors på professorens dør. Tekla kom ut med en pose fuglemat, men bare noen få duer fløy ned til henne. De hakket forsiktig i maten, så seg nølende rundt som om de var redde for å bli grepet i å forbryte seg mot et fugleforbud. Lukten av brent kull og forråtnelse steg opp fra rennestenen, den bitre stanken av ødeleggelse.

Isaac Bashevis Singer

Copyright ©Isaac Bashevis Singer Illustrasjoner: Gunnar Dietrichson Oversatt av Carl Henrik Grøndahl

Produkter

Dyade 1979/02: Isaac Bashevis Singer

 

Relaterte artikler

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2020-utgivelsene

1/20: Skammen

Tidligere utgivelser:

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.