Den lille kalven stanger mot eika

- Om det etiske grunnlag for Aleksander Sohjenitsyns virke — med utgangspunkt i hans selvbiografiske verk 'Kalven og eika'

«Russland er et Golgata, og Kristus blir  korsfestet i Russland». Dimitri Dudko, ortodoks prest.

«Mine vaner er formet i straffearbeidet og i leiren. Uten å forstille meg, kan jeg si at jeg ikke er mer forpliktet overfor og ikke tilhører den russiske litteraturen mer enn det russiske straffearbeidet, det er der jeg har fått min oppdragelse, og det for bestandig. Når jeg skal ta et viktig skritt her i livet, lytter jeg først til hva mine kamerater fra straffearbeidet har å si meg, noen av dem er døde allerede, av sykdom eller av en kule, og da hører jeg klart hvordan de ville ha oppført seg hadde de vært i mitt sted».
Aleksander Solzjenitsyn i Kalven og eika

Aleksander Solzjenitsyn — allerede navnet kaller på en reaksjon — akseptering eller motsigelse. Hvor mange av oss er det ikke som har en eller annen holdning til denne person, uansett hvor meget eller lite vi måtte vite om ham. Solzjenitsyn har utfordret de fleste med sine verk og med sin «rettut»tale. Han legger ikke skjul på hvor han står — han kan tale de mektigste imot — ja, endog en hel verden om han finner det er nødvendig.

Han er en urkraft — et konstant uromoment — først og fremst overfor det mektige sovjetsamfunnet, men også vi har fått føle hans profetiske legning. Også i vår vestlige kultur er han blitt et uromoment.

Han hisser på seg mange med sine kraftige advarsler og anklager — om Vestens manglende åndelige og moralske kraft.

Hans skole har i første rekke vært fangeleiropphold og hans senere arbeide som forfatter i Sovjetunionen. Hvert ord han sa og skrev, kunne bli anklageskrifter mot ham. Han visste at Makten hvert øyeblikk kunne gripe ham og føre ham tilbake til fengslene og fangeleirene — der han tilbrakte 11 år på grunn av noen kritiske ord om Stalin i et brev. Ved arrestasjonen under krigen tjenestegjorde han som offiser i de sovjetiske styrker.

Sin forfattergjerning starter han i fangeleirene, og mange av sine verk skapte han der, uten mulighet til å få skrevet dem ned. Problemet løste han ved å lære seg dikt utenat, mange tusen verselinjer — blant annet utpønsket han en bønnekrans etter et metrisk system som hjalp på hukommelsen. Etterhvert ble det så meget å huske og repetere at han brukte en uke hver måned for å holde det skrevne present.

I 1953 fikk han beskjed om at han ville leve maksimum tre uker til, han hadde fått kreft. Han hadde ingen muligheter til å få skrevet ned sine verker på den korte tiden. Alt synes forgjeves. Men livet ville det annerledes. Solzjenitsyn skriver selv om hvordan han følte at livet «ikke var mitt i egentlig betydning — det var nedlagt en særlig hensikt i det.»

De 12 første årene etter løslatelsen brukte han tiden — ved siden av sitt arbeide — utelukkende til å skrive. Han hadde minimal sosial kontakt, blant annet for at ingen skulle få kjennskap til hva han utformet. Stoffet måtte stadig gjemmes unna fordi han rett og slett ikke turde ha manuskriptene liggende på ett sted på grunn av husundersøkelse eller arrestasjon. Det kunne være umulig å få lest et manuskript i sammenheng.

I en kortere liberaliseringsperiode under Krustsjov fikk Solzjenitsyn anledning til å publisere En dag i Ivan Denisovitsjs liv, den første beretning fra Stalins leire trykket offentlig. Men de sovjetiske myndighetene kom snart til å angre. Etterhvert ble det umulig for ham å få utgitt noe i hjemlandet.

Noen år senere fikk myndighetene tak i et manuskript til GULag-arkipelet, en beretning på over 2000 sider om fangeleirsystemet i Sovjetunionen, nedskrevet på grunnlag av 227 fangers erfaringer og beretninger.

Jeg tilegner denne boken alle, hvis liv ikke strakk til så de kunne fortelle om det. Måtte de tilgi meg at jeg ikke så alt, ikke husket alt, ikke kunne gjennomskue alt.

skriver han innledningsvis. Da regimet så hva som var nedtegnet, fikk Solzjenitsyn tilbud om å få trykket sin roman Kreftavdelingen i stort opplag, såfremt han ikke ville publisere GULag-beretningene i utlandet. Men han kunne ikke tie:

Jeg har utført min plikt overfor de omkomne, og det gjør meg lettet og bringer meg fred. Denne sannheten var dømt til å bli brutt sønder og sammen, man har forsøkt å ta livet av den, drukne den, brenne den, knuse den til støv. Men den kom seg på fote igjen, den lever, den er trykket — og det skal ingen mer kunne stryke ut.

Og så ble han utvist, uverdig til å være borger av sitt eget land. I USA fortsetter han sin forfattergjerning og gjør det klart at han først og fremst er knyttet til det russiske folk — han mener å gi impulser til en kulturs fremtidsmuligheter. Det finnes synd i menneskers liv, handlinger som må sones. Men det finnes også holdninger et helt folk må gjøre opp for:

Bare gjennom anger hos det store flertall av folket kan luften og jordbunnen i Russland bli renset, slik at et nytt og sunt nasjonalt liv kan vokse frem.

KRIG, FANGELEIR, KREFT

I sitt selvbiografiske verk Kalven og eika som kom på norsk i høst, forteller Solzjenitsyn om sitt virke som forfatter i Sovjetunionen i tiden etter at han ble løslatt fra fangeleirene, om alle vanskelighetene, om maktapparatets utallige forsøk på å stoppe ham  innbrudd, tyveri av manuskripter og litterært arkiv, telefon terror, skygging og pressekampanjer. Med utgangspunkt i denne boken vil jeg forsøke å finne frem til det etiske grunnlag for hans virke — og hvordan han selv ser på sin forfattergjerning. Hvordan han har fått styrke til å stå imot et totalitært samfunn. Jeg ser på Solzjenitsyn som den sterkeste motkraft Sovjetsamfunnet overhodet har hatt. Trolig vil GULagarkipelet en gang i fremtiden bli det viktigste fundament for forandring av Sovjetsamf unnet. Verket har allerede hatt avgjørende betydning for nyfilosofenes oppgjør med marxismen.

Krig, fangeleir, kreft — tre grunnleggende livserfaringer i Solzjenitsyns liv, erfaringer som har brakt ham i kontakt med de dypeste livsforhold i konfrontasjon med utslettelsen, døden. I tillegg kommer den historiske erfaring av det onde. Konfrontert med dette kan vi oppdage tomheten i våre egne liv, må vi stille de eksistensielle spørsmål om hva mennesket er, hva det lever for. Solzjenitsyns verk dreier seg derfor ikke først og fremst om meninger, standpunkter, ideer, men om en livsholdning. Hva vi er, hva vi lever og representerer gjennom våre liv, det er et kjernepunkt for ham. Og hans visjon er religiøs:

Jeg var i mitt eget liv fra årene i fengsel blitt vant til å ane en styrende hånd og en klart lysende hensikt utenfor meg selv. Jeg hadde ikke alltid maktet å forstå kastene i min egen tilværelse i tide, ofte hadde min svakhet i legeme og sjel fått meg til å se en helt annen mening i dem enn den egentlige og større som var der. Men etterpå åpenbarte uvegerlig den innerste fornuft i hendelsene seg for meg — og jeg kunne bli stum av forbauselse. Meget i mitt liv hadde jeg gjort stikk i strid med det viktigste mål jeg hadde satt meg fordi jeg ikke forstod hvilken vei som var den riktige og alltid hadde Noe fått meg på rett kurs. Dette var jeg blitt så vant til, og jeg hadde slik tillit til at det skulle skje, at det bare var to oppgaver som gjenstod for meg: så riktig og så hurtig som mulig å fatte hensikten med hver større begivenhet i mitt liv.

Hans forfatterskap er derfor mer enn opprør mot et totalitært samfunn som vil ha total kontroll over menneskelivet. Han gir også uttrykk for en livsfilosofi, en etikk, en visjon.

Bøkene er mettet med religiøs symbolikk, og i så måte viderefører han flere åndelige tradisjoner i Russland, han er talsmann for metanoia, omvendelse, ikke bare i betydningen å få tro, men som moralsk og åndelig gjenfødelse som omfattter hele personen og viljen til å leve etter en indre stemme og samvittighet. Selv står Solzjenitsyn solid forankret i den ortodokse kristendomsforståelse, men han kan være kritisk overfor meget. Kirkens svake stilling i det sovjetiske samfunn mener han skyldes den har gitt etter overfor makthaverne. Den lever på en grunnleggende løgn fordi deler av det kirkelige hierarki tilhører det totalitære system. Kirken nekter å tale sannhet — for eksempel om forfølgelsen av troende. Men hvordan kan de som lyver, feire den hellige eukaristi? spør han i et brev. For det kristne menneske må alternativet være sannhet og kjærlighet — selv om det fører til martyriet. Han betoner verdier som moralsk renhet og sannhet mot løgn og vold, «lev ikke med løgnen»:

I kampen mot løgnen har nemlig kunsten alltid seiret og seirer alltid... Og når løgnen avsløres, vil voldens avskyelige nakenhet vise seg — og den skrøpelige volden vil falle.

Alternativene for ham er åndelig uavhengighet eller åndelig slaveri, og det er bare gjennom personlige ofre vi kan reformere verden rundt oss. «Et ord av sannhet veier mer enn hele verden», avsluttet han sitt Nobelforedrag.

Solzjenitsyn understreker også de kristne dyder som faste, betydningen av å være disiplinert, måtehold, offervilje. Ortodoksien taler om at ethvert menneske er bærer av et gudsbilde, og Solzjenitsyn viser at lysets aktivitet inne i oss nok kan være uklart, men holder aldri opp når det bryter frem av natten. Når dette lys er blitt sentrum i ens liv, da har ikke lenger liv, lykke, velferd sine grep i en. Dette indre lys i hvert enkelt menneske kan bli en kilde til visdom.

Denne beskrivelse av hjertets oppvåkning kunne vært tatt ut av bøker som Philokalia og En russisk pilgrims beretning, sentrale verk for meditasjon og bønneliv i den ortodokse tradisjon. I alle sammenhenger fremhever Solzjenitsyn gjerningene, nødvendigheten av å leve i ansvarsfølelse — og av å nå hinsides seg selv. Kjærlighet er for ham vesentlig, kjærligheten er sterkere enn døden. Særlig er han påvirket av og fortsetter linjen fra de russiske religionsfilosofer Solovjov og Berdjajev. Dessuten står han nær de slavofile, som betoner betydningen av den gamle russiske kultur.

EN INDRE FRIHET

I romanen «I første krets skriver Solzjenitsyn om en fangetransport:

Fangene tidde, de lyttet til surringen av motoren. Ja, taigaen og tundraen, kuldepolen Oj-Mjakoj og koppergruvene i Dzjezkazgan ventet på dem. Hakken og trillebåren, hungerrasjoner og dårlig stekt brød, sykehus, død, ventet dem igjen. Det var bare verre ting som ventet dem.
Men det var fred i deres sinn.
De var behersket av den fryktløshet som mennesker som har mistet absolutt alt har, av en fryktløshet som er vanskelig å vinne, men varig.

Denne dimensjon — muligheten av å nå frem til en indre frihet, en åndelig forankring som er sterkere enn allverdens tortur er levende i Solzjenitsyns forfatterskap. Ut fra den kan et menneske si hva det tenker og føler — uansett ytre omstendigheter. For hans mennesker er ikke bare formet av livet, ikke bare et produkt av omgivelsene. De har muligheter til å være kraftsentra som ikke underkaster seg i frykt for konsekvenser. De har i seg mulighet til å leve nær åndskreftene:

Av den erfaring de seneste generasjoner har gjort, forekommer det meg til fulle bevist at det bare er menneskets ånd, menneskets ubøyelige ånd når det har fått et sikkert fotfeste på den rørlige grenselinje for den fremadstormende vold i verden og som beredt til offer og død har erklært «hit, og ikke lenger!» — at det bare er denne åndens ubøyelighet som er et sant forsvar for individets verden, for alles verden og for hele menneskeheten.

I senere år har vi sett økende interesse for opposisjonelle i Sovjetunionen og deres kamp for menneskerettighetene. Men kan hende har vi ikke alltid vært åpne for det mange av disse mennesker står for i sin livsholdning. Mange av dem viser adskillig åndsstyrke og uselviskhet og er villige til å gå i leir eller møte døden for sitt humanitære virke. Kanskje kan en Solzjenitsyn — med sin ubøyelige åndskraft i konfrontasjon med vold og makt — være et av de mennesker som lærer oss noe om oss selv, vår egen tomhet og vage livsperspektiv. Fangeleirene avdekker grunnleggende tendenser i menneskene — det i oss som er bødler, og det i oss som er ofre; det som taper, og det som seirer. Solzjenitsyn forteller at i innesperringen begynte han å forstå sitt indre liv. Derfor omtaler han også sin første celle som sin første kjærlighet.

La oss for all del ikke romantisere leirlivet.

De fleste mennesker blir ødelagt av fangeleiren, de går til grunne i menneskenes fornedrelse. Men de få som får styrke til å bevare sin menneskelighet, samler i seg summen av erfaringene med en styrke og en erkjennelse det er verdt å lytte til.

 Russland har gjennomlevet lidelser kanskje uten sidestykke i historien. Neppe noen bok vil få slik virkning for landets nære historie som GUL-arkipelet.

En stor forfatter er som en alternativ regjering. Solzjenitsyn gir oss grunn til å tro på ordet, på at litteraturen kan ha vikning i menneskers liv, at ordet kan forandre verden — en grunntanke i russisk litteratur, som klart kommer til uttrykk i makthavernes behandling av Solzjenitsyn.

Den lille kalven stanger mot eika. Treet står nok fortsatt, men det svaier. Det kjenner det helt ned i røttene

Viktor Roddvik

 

 

 

 

 

 

Produkter

Dyade 1981/04: Filosofiske fordommer - møte med Hans-Georg Gadamer

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook