- Intervju med Hans-Georg Gadamer
Det er ikke slik at vi først erfarer, og deretter tolker hva dette er. Erfaring av virkeligheten er allerede tolkning. Siden erfaring er tolkning er erfaring også beslektet med lesning. Og enhver erfaring er en form for refleksjon. Den sentrale hermeneutiske filosofen Hans-Georg Gadamer viser hvordan vår måte å være i verden på som det å være tolkende, reflekterende, selv i situasjoner vi vanligvis ikke oppfatter som "reflekterte".
FORSTÅELSE ER TOLKNING
Lindseth: Hvis vi til innledning kort karakteriserer hermeneutikken som kunsten å tolke, interpreteres ikke bare tekster, men også vår erfaring av virkeligheten kunne De gå med på en slik beskrivelse?
Gadamer: Ja, vel spørsmålet forener to ting som ikke passer helt homogent sammen, nemlig tolkningen av tekster og det hermeneutiske element som finnes i all erfaring av virkeligheten. Den tese som jeg har utviklet og man må vel virkelig medgi at den er riktig er jo den at vi er språklige vesener, at vi gjør våre erfaringer innenfor språkets rammer. Vi erkjenner ingen ting uten allerede å være i ordets dimen-sjon. Og derfor er spørsmålet Deres i hvert fall på tysk ikke helt korrekt. Jeg ville ikke si: «å tolke vår erfaring av virkeligheten», men derimot: «virkelighetserfaring er tolkning» !
Lindseth: Mange ville umiddelbart mene at de først erfarer noe og deretter interpreterer erfaringen, bestemmer den nærmere. Men De sier altså at denne bestemmelse, denne tolkning i seg selv utgjør vår erfaring.
Gadamer: Ja. For en erfaring som ikke allerede var for-stått, ville jo være fullstendig ubestemt, den lot seg ikke forstå overhodet.
Most: Men selv om tolkningen av tekster og forståelsen av verden er to forskjellige ting, så er de allikevel nært forbun-det med hverandre.
Gadamer: Nettopp! Tolkningen av tekster er bare et spe-sialtilfelle av den langt mer almene språklige, interpreteren-de virksomhet som vår erfaring av virkeligheten utgjør.
FORSTÅELSE SOM DELTAGELSE
Lindseth: Å forstå en tekst er utvilsomt en interpretasjonsoppgave, men å forstå livet eller virkeligheten, er ikke det sekundært et spørsmål om tolkning av det som er gitt for oss og primært et spørsmål om evne til innlevelse og delta-gelse i en dynamisk, enhetlig livssammenheng? Gadamer: Ja, De har nå gjengitt treffende og uttrykksfullt med Deres ord hva hermeneutikk egentlig er. Hvordan var det, å ha del i en dynamisk...?
Lindseth: Deltagelse i en dynamisk, enhetlig livssammenheng.
Gadamer: Nettopp! Det er hermeneutikk.
Lindseth: Ja?
Gadamer: Nettopp det er hermeneutikk! Hva har De egentlig i tankene når De her snakker om deltagelse?
Lindseth: Utgangspunktet er sammenheng, en sammenvirken...
Gadamer: Akkurat, kommunikasjon!
Lindseth: Ja, men ikke bare kommunikasjon. Når man kommuniserer er ordene det viktigste, så å si, innholdet...
Gadamer: Ikke nødvendigvis!
Lindseth: Nei , for ofte bestemmes dynamikken i sammenhengen av måten vi virker og innvirker på hverandre.
Gadamer: Ja selvfølgelig, utvilsomt!
Lindseth: Slik får man feedback, ikke bare gjennom ord, men også gjennom måten de andre forholder seg på.
Gadamer: Bevegelser, atmosfære, alle mulige ting .
Lindseth: Jeg innbiller meg at det her¾i denne ordløse dynamikken er gitt en virkelighet som vi vel ofte er nødt til å fange inn i språkets dimensjon for å kunne forholde oss til den. Men dermed står vi også i fare for å interpretere den feil. Der er ikke alltid kongruens mellom språksfæren og den kroppsligumiddelbare sammenheng vi lever i, mellom virkelighet og idelogisk overbygning, så å si. Ofte merker vi jo at vår beskrivelse av den situasjon vi står i, ikke er treffende, at en annen beskrivelse bedre fanger opp det vesentlige.
Gadamer: De ønsker altså å skjelne mellom et grensebegrep om fullstendig uforstått adferd og en prosessual tolkningsvirksomhet som så bygger på denne adferden. Jeg har store betenkeligheter overfor det første av disse begrepene. Hva er en fullstendig uforstått adferd? Blant mennesker kjenner jeg ikke noe slikt. Alt hva De beskriver , tar vi f.eks. et kjærlighetsforhold, eller et første bluss av sympati eller antipati, det er da alt sammen ting som allerede er forstått.
Lindseth: Hvis vi ser nærmere på kjærlighetsforholdet som eksempel...
Gadamer: Ja, ja.
Lindseth: En person er forelsket for første gang. Da skjønner han jo ikke alltid hva som skjer med ham. Forelskelsen fanger ham rett og slett - og kanskje har han foreldre som tolker eller forholder seg til det inntrufne på en slik måte at det blir ubegripelig for ham, kanskje problematisk og belastende.
Gadamer: Ja, men man lever allikevel sin forelskelse og det betyr dog at ens totalte forhold til virkeligheten, som man alltid har forstått, nå blir forstått på en annen måte. De har et alt for refleksivt begrep om forståelse, har jeg inntrykk av. Teoretisk ligger det bak alle mine konflikter med Frankfurterskolen at de har et refleksjonsbegrep som i siste instans er bestemt av det cartesianske eller greske objektivitetsbegrep. At man forstår, vil rett og slett si at man tar del i en livssammenheng, en kommunikasjonssammenheng i den forstand som vi nettopp var inne på.
Lindseth: Det er interessant, for da mener De altså at man kan skjelne mellom en reflektert og en ikkereflektert for-ståelse, så å si; det finnes altså noe slikt som en umiddelbar, ikkereflektert forståelse...
Gadamer: Ja, dermed forutsetter De utvilsomt Deres stivnede refleksj onsbegrep og ser ikke at enhver forståelse inneholder refleksjon. Det er jo nettopp det som skiller oss fra dyrene.
SPRÅKET ER FORSTÅELSENS MEDIUM
I løpet av denne første delen av intervjuet var Gadamer blitt nesten heftig, uten at jeg helt hadde skjønt hvorfor. Men nå mente jeg å oppfatte hva som var så viktig for ham.
Når han innledningsvis så sterkt betoner at vi er språklige vesener, så ligger det mer i dette enn en fremhevelse av det forhold at vi besitter et språk vi kan uttrykke oss i og gjøre oss forstått ved hjelp av. Det har man alltid visst og hevdet. Men innenfor europeisk idéhistorie hadde man tidligere ment at menneskets erkjennelse er ubundet av språket. Språket kom inn i bildet, trodde man, først når man skulle formidle oppfatninger og kunnskaper. På den måten ble språket et redskap, et kommunikasjonsmiddel som den rene erkjennelse benytter seg av. Grunnleggende i menneskelivet er en intuitiv, ikke-språklig erkjennelse, mente man, og først i neste omgang får denne sin språklige utlegning, fortolkning. I likhet med Heidegger og de fleste av vår tids filosofer forkaster Gadamer dette synspunkt med ettertrykk. Det er ikke slik at vi først erkjenner utenfor språket og deretter anvender språket til å uttrykke erkjennelsen. Vi erkjenner i språket: all erkjennelse, forståelse, erfaring er tolkning! Eller sagt på en annen måte: all forståelse bygger på forutforståelsens grunn. Dermed behøver hverken forståelsen eller forutforståelsen å være klar eller tydelig for subjektet. Ofte er den temmelig ureflektert eller ubevisst slik den ytrer seg i meninger, holdninger og handlinger. Men like fullt inneholder all forståelse refleksjon: Menneskets væremåte er ikke bundet og bestemt av instinktmønstre, slik som hos dyrene, men rommer et element av selvforståelse, av evne til å se seg selv og dermed også evne til å modifisere seg selv.
Denne oppfatning var jeg jo ikke uenig i. Når jeg skjelnet mellom den kroppsligumiddelbare sammenheng vi lever i og en «ideologisk» bestemmelse av denne, hadde jeg ikke dermed i tankene en «fullstendig uforstått adferd» i den forstand at den skulle ligge utenfor språkets dimensjon. Jeg gjorde det klart at jeg delte det syn at vi som mennesker deltar i en livssammenheng som ikke er bestemt av instinkter, som vi alltid må tolke og forstå. Men, spurte jeg, like fullt ligger der vel en betydelig fare i dette at vi så å si må binde virkeligheten fast til ord og begreper for å kunne leve i den?
Gadamer: Altså, Deres bemerkninger om muligheten av å tolke feil er fullstendig riktige. Men dette synes meg å være et alment hermeneutisk problem. Det kjenner vi som bekjent også fra tolkningen av tekster.
0
HVORDAN SIKRE SEG MOT FEILTAGELSER?
Dermed var vi fremme ved det problem eller tema som kom til å gå som en rød tråd gjennom resten av intervjuet: feiltagelsens problem. Når forstår vi feil? Når tolker eller forstår vi rett? Hvordan kan vi vite om forståelsen er falsk eller sann?
Dette er et helt fundamentalt problem. I et forholdsvis kort intervju kan det umulig gis en systematisk eller uttømmende behandling. Dessuten var vår samtale med Gadamer ikke eksplisitt rettet inn mot temaet. Våre spørsmål gjaldt primært andre ting. Det ble imidlertid under utarbeidelsen av intervjuet særlig tydelig at problemet hele veien kan sies å være et underliggende tema.
Oftest er det forholdsvis tydelig når hverdagslivets praktisk-tekniske kunnskaper er holdbare eller ikke. De er holdbare når de fører til ønsket resultat. Men de fleste av våre kunnskaper er ikke praktisk-tekniske. Det meste av den innsikt og forståelse vi lever ut ifra er ikke målrettet på samme måte som den instrumentelle fornuft som kreves for produksjon, arbeide og teknisk problemløsning. Våre oppfatninger av naturens sammenhenger, våre holdninger til andre mennesker, vårt syn på egen livsførelse, vår evne til kjærlighet og nærhet osv. alt dette uttrykker en forståelse som det ikke er lett å teste ut eller korrigere. Slik forståelse preger oss så grunnleggende at vi vanskelig kan se om den er adekvat eller inadekvat. I stor grad formes den av tradisjoner, sedvaner og skikker vi identifiserer oss med. Men histo-rien har vist at tradisjoner, seder og skikker igjen og igjen er blitt forkastet eller har ført på avveie. Det er således ikke rart hvis vi ønsker å sikre oss at vår forståelse, våre kunnskaper og livsformer er gyldige. Fremveksten av vitenskapene kan betrak-tes som uttrykk for et slikt ønske. Naturvitenskapene sikrer seg ved å kreve at deres teorier og hypoteser skal være eksperimentelt etterprøvbare. Dermed kan enhver kompetent vitenskapsmann systematisk og metodisk ta stilling til deres holdbarhet. Gjennom eksperimentet konsulteres på en måte naturen selv som «upartisk dommer» som kan bekrefte eller falsifisere våre egne formodninger. Men slik objektivitet og etterprøvbarhet er mulig fordi naturvitenskapene radikalt har begrenset problemstillingen: Bare det i videste forstand målbare er gjenstand for naturvitenskapelig forskning. Naturvitenskapen har videreutviklet den instrumentelle fornuft som kreves til løsning av praktisktekniske problemer, mens den er blind for livets etiske, estetiske, i det hele tatt kvalitative aspekter. Men nettopp disse aspekter er gjenstand for åndsvitenskapenes oppmerksomhet. Følgelig er disse vitenskapene ikke eksperimentelt eller objektivt etterprøvbare. Men uten slik etterprøvbarhet, hvordan kan en historiker begrunne at hans teorier er sanne eller en litteraturvitenskapsmann vite at hans interpretasjoner er gyldige? Uten faste regler og sikre metoder synes den vitenskapelige objektivitet å gå tapt. Derfor forsøkte man å utvikle en vitenskapelig hermeneutikk i form av en samling autoritative regler for riktig interpretasjon av litterære eller religiøse tekster, av lovtekster, historiske hendelser etc. Vitenskapelig objektivitet skulle sikres ved at reglene ble fulgt. Men forestillingen om slik objektivitet er her en ren fiksjon, mener Gadamer.
HERMENEUTISKE REGLER
Gadamer: Påvirket av den moderne vitenskaps bestemte metodologiske betingelser finnes det riktig nok noe slikt som en fortolkningskunst i betydningen et sett av regler o.l. Det holder jeg for å være en hybrid spesialitet som først ble dannet i dialektisk vekselvirkning med naturvitenskapenes metodikk, med deres geometriske metodeideal. Bare fordi man her ikke ville tillate noen annen form for viten og erkjennelse enn den som var begrunnet i det cartesianske (det fra Descartes stammende) metodebegrep, ble forståel-sens kunst på etterskudd gitt karakter av å være en psevdoteknikk.
Most: Vil det si at man prinsipielt ikke kan skjelne mellom et førvitenskapelig og et vitenskapelig nivå innenfor hermeneutikken?
Gadamer: Under betegnelsen «vitenskapelig hermeneutikk» kan jeg ikke tenke meg noe annet enn denne beskjedne, ikke særlig betydningsfulle regelorienterte tolkningsteknikk. Fortolkningens kunst består imidlertid også i dette tilfellet i det å anvende regler på en fornuftig måte, og det finnes det ingen regler for! Det er et gammelt argument fra min side.
Most: Mener De da at det foretagende å utarbeide et sett av fortolkningsregler var forfeilet?
Gadamer: Jeg vil ikke si at det var forfeilet, men at det var en følge av et ensidig utformet metodebegrep. Ensidig fordi man så å si hadde glemt den nærliggende tanke at anvendelsen av regler til syvende og sist ikke kan bygge på regler. I alle vitenskaper benyttes langt mer forståelseskunst enn slavisk regelbruk. Leilighetsvis har jeg jo gitt eksempler på hva meningsløs regelbruk er. Som filolog lærer man f .eks. prinsippet om lectio difficile: Hvis en måte å lese et hånd-skrift på er vanskeligere enn en annen, så kan man være temmelig sikker på at den vanskeligere lesemåte er den riktigere, for avskriveren har forenklet. Ja, hvis man som student lærer dette prinsippet og anvender det slik, da resulterer det i den ene meningsløshet etter den andre. Det trengs svært meget ferdighet og viten for å anvende denne tommelfingerregelen riktig. Og for så vidt mener jeg at disse reglene ikke utgjør en blindvei, men fremleggelse av et metodologisk regnskap som sier: nåvel, visse generelle prinsipper, visse regelmessigheter finnes det også hos oss, innenfor åndsvitenskapene. Forholdet mellom disse reglene og deres anvendelse er nesten slik som forholdet mellom logikken og dens bruk i naturvitenskapene. Jeg har aldri hørt om en stor naturforsker at han hadde greie på moderne logikk.
NATURENS BOK
Most: Vi kan altså ikke støtte oss på en metodelære når vi vil avgjøre om vår forståelse er holdbar. Men De mener jo heller ikke at forståelsesprosessen ensidig tar utgangspunkt i smak og behag, slik at den ene forståelse blir like bra som den andre. Tilværelsen har en mening det gjelder å erkjenne. Men er ikke denne oppfatning, at livet er meningsfullt, bare mulig under den betingelse at man uttrykkelig eller still-tiende forutsetter at livet kan betraktes som liber naturae, en naturens bok som en guddommelig forfatter har skrevet for oss?
Gadamer: Teorien om en naturens bok forutsetter jo en så å si uforstått verden som bare Gud forsto da han skrev den.
Men den hermeneutiske erfaring lærer oss at vi befinner oss i en vedvarende artikulasjons- og tolkningsprosess idet vi erkjenner virkeligheten. Det vil si, siden vi til forskjell fra de levende vesener vi ellers kjenner — ikke blir styrt av instinkter, men har denne farefulle distanse til oss selv og til verden, bygger vi opp den forståelige verden for oss selv. Virkeligheten bestemmes av en historisk betinget og betingende konstitusjonsprosess som vi forstår fordi vi deltar i den. Forestillingen om liber naturae er her ikke på sin plass. Når Galilei snakker om naturens bok, mener han den skjulte virkelighet som den nye, eksperimentelle og kvantifiserende naturvitenskap dechifrerer og han trenger Gud som for-fatter av denne bok fordi den var så vanskelig.
Lindseth: Men virkelighetsforståelsen, som er en tolknings og konstitusjonsprosess, er jo ikke helt vilkårlig. Vi kan jo ikke bygge oss opp hvilken som helst verden. Hvis man tror at Gud har skapt verden, kan det vel også bety at man mener at visse betingelser for hvordan virkeligheten kan konstitueres er gitt på forhånd, før forståelsen?
Gadamer: Det har De naturligvis fullstendig rett i. Jeg har aldri villet bestride at virkeligheten er uavhengig av vår tydning av den. Jeg hevder bare at vi ikke kan ytre noe bestemt utsagn om denne virkelighet uavhengig av oss, uten at det allerede har gjennomgått vår artikulasjonsprosess. Most: Det ville være et grunnleggende Kantiansk stand-punkt... Gadamer: Ja, det bebreidet også Heidegger meg bestandig
Most: Verden ville i seg selv være den ytre gjenstand lik X som vi ikke kan vite noe om.
Gadamer: Ja, som jeg da i alle tilfelle ville betrakte Gud som «forfatter» av.
HVORDAN AVGJØRE OM FORSTÅELSEN ER FALSK?
Most: Dermed er vi tilbake til spørsmålet om den riktige forståelse, tolkning, interpretasjon. All erfaring er tolkning og samtidig virkelighetskonstitusjon. Men det er jo alltid mulig at vi bygger verden opp på skjeve. Hvordan merker vi at vår tolkning, vår forståelse f .eks. av en tekst er falsk? Hvordan kan man falsifisere en interpretasjon? Og hvis det lar seg gjøre, utfra hvilke kriterier?
Gadamer: Det høres med en gang fryktelig teknisk ut når De bruker uttrykk som kriterium og falsifikasjon. Begrepet kriterium dukket opp først i senantikken og henger sammen med den refleksjonsvending som her inntraff. Og begrepet falsifikasjon er jo, som Dere vet, hentet fra moderne viten-skapsteori. Selv bygger jeg ikke på disse begrepene i min filosofi, men hele mitt begrep om erfaring fra Wahrheit und Methode rommer jo akkurat det Dere her kaller falsifikasjon. Å gjøre en erfaring betyr å korrigere en forutinntatt oppfatning eller innstilling. Det er en stadig erfaringsprosess at vi så å si må rette ut oppfatninger, inntrykk, innstil-linger som står på skjeve i forhold til andre ting vi vet. F.eks.: jeg holder et vennlig smil for å være en innbydelse til et erotisk forhold, og så uttrykte det intet annet enn høflig-het eller kanskje til og med skjult motvilje.
Most: Og dermed får De en ørefik.
Gadamer ler: Ja, og da trenger jeg ingen videre kriterier.
I DIALOG MED TEKSTER
Most: Nei, det trenger De ikke når De har med en levende samtalepartner å gjøre. Men man får ingen ørefik av en død forfatter.
Gadamer: Det er riktig. Hvis tekstene for Dem er viktigere enn livet, skal jeg gjerne gå nærmere inn på dem.
Most: De er ikke viktigere for meg.
Gadamer ler: Det var en spøk. Men det er selvfølgelig et av Deres temaer som her ligger foran oss. Da vil jeg si at forståelsen av tekster i en viss forstand er analog til forståelsen av mennesker. Vi gjør jo ikke en tekst til objekt på den måte som en eksperimentator¾etter å ha forberedt en måleinnretning i to år¾måler en bestemt effekt. Den er da der. Ikke sant, effekten forelå, man kan eventuelt frem-bringe den på nytt, den ikketroende kollega kan gjenta eksperimentet og slår fast: virkelig, effekten fremkommer. Og slik kommer en bestemt forskningsprosess igang. Teksten behandler vi på en annen måte. Vi bruker ikke to år på å lage observasjonsinnretninger og trykker så en gang på en knapp og har resultatet. Tvertimot, vi står i en stadig kom-munikasjonsprosess i forhold til tekstene. Og derfor erfarer vi i vår omgang med den akkurat den samme form for falsifikasjon som vi kjenner fra livet. Nemlig: det blir skjevt, det stemmer ikke mer, man ser plutselig tingene anderledes, spør seg selv om man kanskje helt har misforstått.
Most: Men hvordan innser man det i forhold til en tekst? Allerede Platon har sagt (i Phaidros) at det forholder seg på en særegen måte hva teksten angår: De synes å kunne kommunisere med oss, meddele oss noe. Men hvis vi spør: Hva sa De? da gir teksten hele tiden de samme svar. Den utsier aldri noe annet enn de samme ord. Når kvinnen gir Dem en ørefik, så er det fordi hun kan uttrykke noe annet enn stadig det samme tvetydige smil. Hvordan vet man at man har interpretert en tekst på skrå?
Gadamer: Derved at man får en ørefik! I dette tilfelle fra teksten! Sant nok inneholder en tekst bestandig de samme ord, men en dikterisk tekst sier oss ikke alltid det samme. Det har sikkert Platon vært seg vel bevisst. Han var jo så avgjort dikter. Han skrev dialoger og det er tekster om hvilke man i like liten grad som om dramaer kan hevde at «det sier de» rett og slett. De har stadig noe nytt å si oss, de er ikke situasjonsavhengige. Slike tekster kaller jeg emi-nente tekster. Hvorfor litteratur er istand til å bli situasjonsuavhengig, og dermed skape en annen form for verifi-kasjons og falsifikasjonsbetingelser, det er selvfølgelig et problem for litteraturteorien. Det er det problem som egentlig har beskjeftiget meg mest de siste 15 årene, etter at jeg utga Wahrheit und Methode. At sosialvitenskapene ville lokke meg ut av min romantiske livsfølelse og viklet meg inn i visse debatter, det må jeg takke dem for. Jeg har selvfølgelig lært mye av det. Men denne kunnskapen ville jeg ikke valgt å ha med meg fra vuggen av. Derimot hadde jeg gjerne tatt med meg som vuggegave forståelsen av når en tekst er en dikterisk tekst.
Glenns spørsmål var: Hvordan kan man oppdage at interpretasjonen av en tekst ikke er treffende eller holdbar? Og Gadamers svar: Det oppdager man i prinsippet på samme måte som man oppdager at man har misforstått et annet menneske. Der er et dialogisk forhold mellom interpret og tekst. Like lite som det står meg fritt å oppfatte mine medmennesker slik jeg selv vil, like lite kan jeg fortolke en dikterisk tekst etter eget forgodtbefinnende, hvis jeg søker sannheten, vel og merke. Teksten har noe å si meg. Vil jeg åpne meg for dens budskap, må jeg være villig til å revidere min forutforståelse. Umiddelbart oppfatter jeg hva den sier meg; den gir svar på spørsmål som jeg kanskje ureflektert møter den med. Men snart merker jeg at den har mer å si meg, noe som overskrider mine umiddelbare spørsmål og forventninger. Altså må jeg forandre forutforståelsen, møte teksten med nye spørsmål, hvis jeg vil at den skal tale til meg i sin fylde. Derfor er tekstforståelsen hverken prisgitt subjektivisme eller relativisme. Det er ikke opp til subjektiv smak og behag hvordan jeg oppfatter den og den ene fortolkning er ikke like god som enhver annen. Mitt dialogiske forhold til teksten gjør meg forpliktet på sannhet. På forståelsens dialogiske, dialektiske vei er imidlertid den ledestjerne som viser frem mot sannhet hele tiden det jeg opplever som interessant.
HVA ER INTERESSANT?
Lindseth: Hva beror det på at en interpret i prosessen av spørsmål og svar finner visse spørsmål og svar interessante? Og neste punkt: Hvilken bindende, forpliktende kraft rommer denne opplevelsen av noe som interessant?
Gadamer: Hvordan kommer man på spørsmål? Ved at man vil vite noe. Altså ved at man finner noe interessant. Hvorfor finner man noe interessant? der setter De inn med Deres spørsmål. Det generelle mønster er: Fordi det ikke helt passer inn i bestemte forventningsskjemaer. Det greske ut-trykk for dette som jeg gjerne siterer, er atopon. Det er noe man ikke kan plassere, som man ikke kan anbringe i noen topos. Det kaller vi på tysk «das Seltsame» (det selsomme) det er det som fremkaller undring, forbauselse. Og dermed er vi allerede fremme ved filosofien, som bekjent.
Most: Filosofien begynner med undringen.
Gadamer: Nettopp.
ULIKE NIVÅER AV UNDRING
Most: Spørsmålet er på hvilket nivå man må forstå denne undring, denne atopon. Man kunne tenke seg at den starter på tre forskjellige nivåer: Enten springer den ut av den enkelte forsker, av dennes private forventningshorisont. Hvis noe forundrer ham, kan undringen forklares rent psykologisk og trenger ikke være forbindtlig for andre forskere.
Gadamer: Hvorved tilføyes at det De beskriver, er en ren abstraksjon; individer finnes ikke...
Most: Ja, men for spørsmålsstillingen er det nyttig å skjel-ne.
Gadamer: Javel, jeg skjønner.
Most: Eller undringen kan tenkes å springe ut av forskningsmiljøet; det ene miljø har forkjærlighet for en type problemstillinger, det neste for en annen. Man kan forklare vitenskapenes utvikling sosiologisk, slik Thomas Kuhn for-søker å gjøre det. Eller man kan tenke seg at undringen har sin rot i saksforholdene selv. Det man finner interessant er det som saklig sett ennå ikke er skikkelig forstått, det som ennå ikke er entydig underordnet et begrep. I så tilfelle springer undringen ut av uoverensstemmelser i vår nødvendige virkelighetsoppfatning.
Gadamer: Slik jeg ser det skjelner denne tredelingen mellom fenomener som ikke er sideordnete. Hvis virkelig forståelse foreligger, er det tredje alternativ inneholdt i begge de to første. Enten befinner jeg meg så å si i den hermeneutiske dimensjon det kan være som individ eller som sosialvesen og historisk vesen og da finnes det noe slikt som en uoverensstemmelse i selve saksforholdet, eller jeg befinner med ikke innenfor forståelsesprosessen og da vet jeg ikke hva De snakker om hvis De viser til slik uoverensstemmelse. I den utstrekning målsetningen er forståelse, oppheves tredelingen Deres av følgende forhold: Hvis jeg finner noe interessant, mener jeg ikke: å, det interesserer meg bare, slik er det nå en gang, men derimot: det er interessant, dvs. at enhver burde finne det interessant. Det første alternativ De anga, må sjaltes ut. Hvis det foreligger, er det ille nok, ikke sant. Det er en feil å kontrollere de egne forutinntatte oppfatninger og innstillinger de egne preokkupasjoner i så liten grad at man ikke trenger frem til de preokkupasjoner som er forbindtlige for oss alle. Først da trer min teori ikraft. Da har vi med legitimerte fordommer å gjøre, utfra hvilke vi finner noe interessant.
ÅNDSVITENSKAPENS STATUS
Forståelsen av det interessantes vesen blir avgjørende for bestemmelsen av åndsvitenskapenes status. Hvordan kan man innenfor humaniora, innenfor åndsvitenskapene meningsfullt snakke om erkjennelse og om adferd som kan rettferdigjøres vitenskapelig, hvis et så vagt begrep som det interessante har en slik nøkkelstilling? Det er problemet. Mitt standpunkt er at vi her må betrakte spørsmålet etter den legitime interesse, eller anderledes formulert, spørsmålet etter den legitimerte fordom, som det helt grunnleggende hermeneutiske spørsmål. Alle mine forsøk på å beskrive tradisjon, virkningshistorie, horisontdannelse, horisontsammensmeltning, tjener uttrykkelig den hensikt å vise at det ikke er vilkårlig og individualpsykologisk når vi i åndsvitenskapene og filosofien formulerer bestemte spørsmål utfra en bestemt forutforståelse. Det er dermed en annen sak at hverken spørsmål eller svar er urokkelige. De er historisk betinget og betingende, men samtidig angår de virkeligheten slik den faktisk er, slik de dannes i den virkningshistoriske prosess.
IDEOLOGIKRITIKK OG FALSK BEVISSTHET
Her var det naturlig å komme inn på den kritikk av Gadamers filosofi som er reist av Frankfurterskolen, av representanter for såkalt kritisk teori, en nymarxistisk filosofisk retning. På slutten av 60tallet og begynnelsen av 70tallet ble Gadamer trukket inn i en til dels ganske heftig debatt med representanter for denne retningen, på en saklig måte i første linje med Jürgen Habermas, retningens betydeligste talsmann i dag. Debatten har avleiret seg i en bok: Hermeneutik und Ideologiekritik (Frank-furt 1971).
Gadamer har fremhevet den interesse som springer ut av de legitimerte fordommer. Det er altså snakk om en legitim interesse, en interesse som våkner og kommer frem i møte med virkeligheten slik den er. Men kanskje er vi ute av stand til å se virkeligheten slik den er, fordi vi er fanget i falsk bevissthet, innvender Habermas. Kanskje klarer vi ikke å trenge frem til de legitimerte fordommene fordi vi holdes fast av ideologier eller andre illegitime fordommer. I slike tilfeller trengs skarpere lut, mener han; da rekker det ikke med hermeneutisk forståelse. Da trengs ideologikritikk, en emansipatorisk refleksjon som avslø-rer den falske bevissthet. Som modell for slik refleksjon har Habermas fremhevet psykoanalysens »dybdehermeneutiske» fremgangsmåte.
Gadamers hermeneutiske filosofi ble langt på vei oppfattet som en oppfordring til ukritisk og lydig å underkaste seg tradisjonens autoritet. Gadamer protesterte innstendig: Forståelsesprosessen er i høyeste grad kritisk, den er et stadig oppgjør med retningsbestemmende fordommer. Virkelig forståelse kan ikke være ideologisk; læren om falsk bevissthet har ikke hermeneutisk relevans.
Gadamer: Jeg er av den oppfatning at Frankfurterskolen undervurderer fornuftens muligheter i og med sitt forstene-de begrep om falsk bevissther. Der holdes man fanget, kommer seg ikke ut, klarer ikke å befri seg. Jeg mener: vi utøver stadig vekk emansipatorisk refleksjon. Derfor er vi ikke fanget.
TRANSCENDENTAL FILOSOFI
Morst: Hermeneutikken er altså emansipatorisk, mener De, fordi den stadig spør etter betingelsene for våre oppfatninger, f.eks. underliggende interesser. Men kan det ikke finnes en konservativ hermeneutikk?
Gadamer: Det kommer an på hva De mener med hermeneutikk. Hvis vi holder oss til den filosofiske hermeneutikk så finnes det etter min mening, hverken en progressiv ellei konservativ sådan. Her dreier det seg utelukkende om hvor-dan sannhet kan nås, utelukkende om å klargjøre undei hvilke forutsetninger forståelse overhodet kan lykkes. Enhver politisk interpretasjon av min teoretiskfilosofisk rettferdiggjørelse av fordom, tradisjon, autoritet osv. er døml til å føre vill. Naturligvis kan jeg ikke uten videre bestridt at mitt verdensbilde kan være preget at politiske skranker som kanskje delvis kan forklares i lys av Deres tredelte distinksjon. Da kan jeg bare si: desto verre for meg. Men del berører intet ved mine teser. For de sier at det ikke er de samfunnspolitiske preokkupasjoner som utgjør fornuftens dimensjon, men derimot den ramme, den helhet som disse forholder seg til. Den ene påberoper seg emansipatorisk fornuft, den andre vil være konservativ, det er for å tale med Hegels ord lidenskaper som verdensånden her benyt-ter seg av. For mine mer beskjedne målsetninger har jeg ikke bruk for verdensånden.
Glenn og jeg takker for intervjuet og sier oss vel fornøyd. Vi slår av båndopptageren og samtalen fortsetter i mer uformelle former. Den avsluttes på en italiensk restaurant i nærheten.
Hans-Georg Gadamer intervjuet av Anders Lindseth og Glenn Most