Acem-meditasjon mot narkotika

Jeg skal snakke om Acems utgangspunkt for å engasjere seg i narkotika-arbeidet.

Acem er en av mange frivillige organisasjoner som arbeider mot stoffmisbruk uten at noen får godtgjørelse. Dette arbeidet er ikke vårt primære, men er blitt viktig fordi stoffmisbruk ødelegger livsforhold vi er opptatt av skal gro frem. Vårt formål er menneskelig vekst; narkotika ødelegger det gode livs muligheter.

I tillegg til det felles utgangspunkt vi alle har fordi vi har hatt bekjente som har ruset seg, lest aviser osv. og dessuten har sett miseren som psykologer, leger, sosionomer og lærere, altså i yrkessammenheng, har Acem en særegen innfallsvinkel – nemlig Acem-meditasjon. Den er ved siden av å gi dyp avstressing, vår viktigste metode for menneskelig vekst. Regelmessig utførelse kan tydeliggjøre konsekvenser av stoffbruk som kanskje ellers ikke sees så klart.

Først litt historie. Acem ble stiftet midt i 60-årene. Virksomheten faller altså sammen med det tidsrom narkotikamisbruket har etablert seg som et stort samfunnsproblem. Opprinnelig var jo som alle vet, narkotika et av flere uttrykk for 60-årenes ungdomsopprør. Meditasjon var et annet, m-1 et tredje, rockemusikk et fjerde. (Jeg skal komme tilbake til 60-årenes ungdomsopprør og plassere dagens stoffmisbruk i forhold til det). I disse årene Acem har arbeidet med meditasjon, har vi altså hatt god anledning til å følge den ungdomsgenerasjon i hverdagen som begynte med stoff, særlig i utdannelsessituasjonen ved skoler og universiteter. Blant de ca 30 000 som har deltatt på våre begynnerkurs i meditasjon, har ikke rent få hatt befatning med stoff. Noen av disse har vi fulgt meditasjonsutviklingen til gjennom flere år.

 

Acem-meditasjon er ikke for mennesker med alvorlige psykiske og sosiale problemer. Men tvert i mot for vanlig friske mennesker som ønsker å stresse av og arbeide med sin egen menneskelige utvikling. Derfor har vi gjennom vår kursvirksomhet stort sett møtt ungdom med et relativt beskjedent stoffmisbruk, de jeg her vil kalle selskapsbrukere. Altså ikke mennesker som har endt i sosial og personlig ruin. Våre erfaringer er videre først og fremst knyttet til hasj-røykere.

 

De vi har kommet i kontakt med på denne måten, er nok mer karakteristiske for vanlig misbrukere i Norge enn de som i tillegg til sitt stoffproblem, er arbeidsledige, fattige, kriminelle, boløse, syke og fortvilte. Allikevel tas ikke disse selskapsbrukerne riktig på alvor, de blir latt alt for mye alene med sine hasjpiper og marihuanasigaretter. De vanlige argumenter mot det stoffmisbruk som ikke dreper og ødelegger helt åpenlyst, er ganske impotente. Eller de er mest moralsk indignerte. F.eks. er mye av litteraturen om cannabis lite egnet til å gi et riktig bilde av selskapsbruk. Det er mest følger av svært kraftig bruk som er beskrevet, og dette er tross alt bruksmåter de færreste kommer i berøring med. Skal man ha håp om å forstå hvordan et narkotisk stoff virker, kan man ikke bare snakke om yttergrensene. Det er minst like viktig å forstå og tydeliggjøre den erfaring folk som ikke har drevet så intenst med cannabis har gjort. De som fortsetter å fungere noenlunde godt i samfunnet. Jeg tror at vår evne til å argumentere mot selskapsbruket er avgjørende for å få gjennomslag blant unge mennesker som røyker sin hasj i helgene og ser seg selv like langt fra Afrika som til de ulykkelige sjeler på Egertorget.

Kjemisk indoktrinering

Fra første stund var det klart at narkotika og Acem-meditasjon ikke gikk sammen. De som drev med stoff, fikk sitt utbytte av meditasjon ødelagt eller sterkt redusert. Det viser seg også at folk med hasjerfaringer, men som har sluttet, kommer senere i gang med den utviklingsprosess meditasjon stimulerer enn folk som ikke har brukt stoff. Samtidig synes det som om meditasjon i lang tid bearbeider og reparerer psykologiske ettervirkninger av rusen. Noe henger altså igjen som forkludrer meditasjon. Mer almenpsykologisk uttrykt: Hasj forkludrer personens forutsetninger til å ta i bruk sine ressurser, til tross for at viljen, ærligheten og lysten til vekst kan være sterk. Vi har valgt å betegne den psykologiske påvirkning som kjemisk indoktrinering.

Litt om bakgrunnen for disse tanker. Et hvert menneske har et indre impulsfelt – en spontanitet som bobler av liv, men også hang-ups. Positivt og negativt. Forløsende og nevrotisk. Det er en slags sum av våre liv – det vi har virkeliggjort og det vi ikke mestret. Dette felt er på godt og vondt med på å bestemme vår umiddelbare opplevelser av oss selv og verden – våre verdier, vår livsretning, våre valg. Det ubearbeidede og hemmende i dette impulsfelt rydder meditasjon opp i, mens stoff ut fra vår erfaring i ganske stor grad skaper mer krøll i menneskets spontane fungering. Hasj fordreier noe av menneskets spontane impulsfelt. Skal man vokse i psykologisk forstand, noe som ikke er lett uansett, blir det mer å rydde opp i enn det ellers ville vært uten stoff-erfaringer.

Dette krøllet, denne personlighetsforandringen, denne kjemiske indoktrinering, tydeliggjøres av meditasjon. Ikke slik å forstå at man ser noe annet enn det også andre kan se, men man ser kanskje tydeligere den ødeleggende rest som er tilbake fordi man har noe å måle skadene i mot. Meditasjon er en svært følsom prosess.

Mer fantasi vil noen si om hasj. Vel, kanskje for noen – til å begynne med før døheten dominerer. Men en fantasi skapt av kjemisk påvirkning, ikke av livets naturlighet. Det er en fremmed stemning over hasjrusen som er utenkelig uten kunstig manipulering av nervesystemet. Men det synes som om når opplevelseskvaliteten først er etablert og kjent, så har brukeren fått et mønster for lignende opplevelsesmåter også utenom rusen. Dessuten stimulerer rusen sterkt opplevelsestro, en slags opplevelsesjakt. Rusen gjør noe med deg uten innsats, du bare suger inn røyken. Si blir verden spennende og mindre grå. De1 etterlater en forestilling om livets løsning og hva som gir lykke – den plutselig, sterkt opplevelse. Det oppstår en mer eller mindrt diffus protest mot virkelighet. En naiv kanskje utopisk tro på lettvinte løsninger.

Den passivitet hasj stimulerer kan betegnes som ventende livsholdning. Mangel på initiativ. Rusen gjør den siden av vår psykologi som stadig venter på Godot, mer styrende og dominerende.

Meditasjon er handling, du får ikke annet ut av det enn du selv investerer av egenaktivitet. Når man begynner å meditere, møter alle noe av sin egen passivitet, og får en ny mulighet til oppgjør med troen på at andre alltid skal ordne opp for en. Meditasjon er altså ikke opplevelsestilstander av ulikt slag. Den demonstrerer derimot at opptatthet av opplevelser og ønske om plutselige forandringer er hindring for vekst og fremgang. Forutsetninger til å forstå dette omsatt i praktisk handling, blir satt tilbake av stoff. Noe som er utslagsgivende når det gjelder evnen til å arbeide med å virkeliggjøre sine ressurser og muligheter.

 

Oppgjør med utopien

Nå vil kanskje noen stusse over at en meditasjonsorganisasjon som Acem tar så sterkt avstand fra stoff. De som levde med i 60-årenes heksegryte, vil erindre at meditasjon og stoff for mange fløt sammen. Slik var det riktignok aldri for Acem – vi var klart i mot stoff fra første stund. Men i tillegg hadde Acem allerede rundt 1970 et sterkt oppgjør med utopiske drag i meditasjonsinteressen. Dette oppgjør fikk avgjørende betydning for våre synspunkter på 60-årenes ungdomsopprør, også stoffmisbruk. Det ble et slags ideologisk oppgjør med livsstilen rusen stimulerer.

60-årene var en romantisk tid, full av utopier. De store baby-kullene etter krigen ble tenåringer. Man følte man sto ved inngangen til den nye tidsalder og at man hadde midlene som skulle til – enten det var den rette politiske analyse, meditasjon, fri sex, rus etc. etc. De unge trodde de var de første – de kunne gjøre hva som aldri var gjort. Og man trodde forandringen skulle skje fort. Man hadde vel rett og slett ikke levd lenge nok, og foreldrene hadde skjemt en bort og plantet inn i hodene våre at vi var supre fremtidsgarantister Mye lå til rette for at svært store ungdomskull ga seg hen til sterke drømmer som alle har: Behovet for den store forvandling som fjerner all hverdag og gråhet. Slike utopiske drømmer har nok underliggende formet livsverdier de siste 20 år. Og tror jeg, bidratt til at færre har indre reservasjon mot narkotika.

Acem møtte også slike tanker. I kort tid samarbeidet vi med den indiske guruen Maharishi Mahesh Yogi, mannen som mer enn noen blåste liv i ungdomsopprørets interesse for meditasjon da han lærte The Beatles å meditere høsten 1967. Men øket erfaring med meditasjon i Acem tydeliggjorde at hans vyer om en total forandring av mennesket og evig verdensfred om folk mediterte, ikke bare var grov bløff, men også alvorlig misbruk av menneskers gode vilje og lengsel. Det var forføring bort fra virkelighet. Meditasjonsteknikken – som er en svært konkret handling – ble vårt oppgjør med utopien. Meditasjon er bra, fungerer utmerket, men ikke i utopisk forstand. Meditasjon er virkelighetskonfrontasjon. Som en felles organisasjonserfaring ble dette vårt oppgjør med den gjennomstrømmende utopitro i etterkrigstiden, og innebar et klart brudd med 60-årenes ungdomsopprør.

Meditasjon hadde sine utopiske profeter og romantikere. M-1'erne hadde sin kinesiske utopi, som vel falt med Mao. Narkotika hadde også sine. Det er vanlig å hevde at stoffmisbrukere er tapere og fortvilte mennesker. Den diskusjonen skal jeg la ligge. Men vi kan alle være enige om at det stoff-problem vi har i dag, ikke ble innført av tapere og et sosialt bunnsjikt, snarere tvert om. Folk med god utdannelse, rikt utrustet intellektuelt og emosjonelt, folk som psykologiprofessoren Timothy Leary, poeten Allen Ginsberg – som nylig gjestet Club 7 med litt rusromantikk – ble på begynnelsen av 60-årene begeistret for stoff ut fra en mer eller mindre ærlig erkjennelsestrang. De sugde god næring fra en vel ansett forfatter som Aldous Huxley, med hans meskalineksperimenter på 50-tallet. I mer popularisert form ble ideene massekommunisert av rockegrupper som The Beatles, The Doors, Pink Floyd osv. Hele gjengen hadde begeistret tro på stoffenes fortreffelige kraft til å forvandle mennesket til et mer opphøyet vesen. Narkorusen var den fullkomne måte å slippe bort fra den konforme opplevelseskontroll. Rusen var visjonær protest.

Nå har gjerme ikke stoffmisbruket blant unge i dag en slik filosofisk overbygning, men noe av tankegodset lever videre, ikke minst oppfatningen av rus som middel til opprør. Synspunktet har lange tradisjoner, f. eks. fra den franske symbolisten Baudelaire i forrige århundre. Det synes lett å tolke hasjrusens virkninger som opprør mot samfunnets urimelige krav og håpløse autoriteter. Det er ikke uten grunn hasj passer inn i svært ulike grupper av unge mennesker i opprør, de blomsterelskende hippier og de mer aggressive punkere. Opprørstrangen kan være reell nok, men når hasjens interesseløshet idealiseres som reflektert protest, synes det mer som ideologisk unnskyldning for å leve uforpliktet og uten ansvar for sin egen virkelig-gjørelse og aktive forming av samfunnet rundt en. Hasj-protesten minner mer om protest mot virkelighet, enn om oppgjør som skaper frihet. Hasj-rus kan altså sees som en utopisk idealisering av lettvinte livsløsninger.

Personlig tror jeg det blir vanskelig å ta oppgjør med selskapsbruken av hasj uten samtidig å ta et slags kulturelt og personlig oppgjør med utopitroen og de enkle livsløsninger. Gjennomskue det for det det er: Narsissme og navlebeskuing. Usolidarisk selvdyrking og protest mot virkelighet. Rus er vel i dette perspektiv den enkleste av alle utopier. Den er øyeblikkelig og kraftig. Plutselig meningsfylde. Ønsket om problemfrihet og vedvarende velbehag, Kanskje finner man det mer uskyldig igjen i joggebølgen, kroppsopptatthet, elsk deg selv, krav om mindre og mindre arbeidstid, idealisering av uforpliktethet osv. Jeg tror nå i hvert fall noe av vårt problem med å ta avstand fra stoffmisbruk som ikke tydelig viser ødelagt helse og sosiale skader, henger sammen med vår kulturs eget uferdige forhold til enkle livsløsninger.

For Acem ble oppgjøret med det utopisk meditasjonssvermeri rundt 1970 også el slags ideologisk oppgjør med den kjemiske indoktrinering av hasj og rusen om livsløsning. Dette er egentlig almengjøring av erfaringer for meditasjon. Opplevelsesjakt er fremmed for menneskelig utvikling – et blindspor og fremmedgjøring.

 

Torbjørn Hobbel

Produkter

Dyade 1983/03: Acem narkotikaseminar 1983

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2023-utgivelsene

4/23: Sannere enn virkeligheten

3/23: Intuisjon – føleri eller vei til viten?

2/23: Lyset: Dødens farge

1/23: Meditasjonsforskningen i en ny fase?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook