«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» Slik begynner Det gamle testamente og vårt første møte med Gud.
Det er en vakker skildring. Så rik at den kan leses allegorisk etter at naturvitenskapen sådde tvil om at det var akkurat slik det foregikk. Men allikevel så autoritativt skrevet at enkelte – både jøder og kristne – fortsatt holder fast på at verden ble til på denne måten i løpet av seks dager for snaut 6000 år siden. Jødisk tradisjon mener nemlig å kunne fastsette tidspunktet for denne Guds inntreden i historien. Det skjedde 3760 år før vår tidsregning (fvt). År 2000 er altså egentlig år 5760 etter skapelsen.
I motsetning til andre skapelsesberetninger er det her ingen strid mellom lysets og mørkets krefter, ingen voldsomme, dampende og drepende tvekamper. Her er det ingen nedbrytende ondskap som overvinnes. Verden blir til som en innskytelse, en viljeshandling av den ene.
Denne fortellingen har gitt rikt med stoff gjennom 2500 år til teologer som vil finne årsaken til at Gud skaper verden. Kanskje ville han se seg selv i mennesket – altså et slags virkeliggjørelsesbehov? Alt faller pent på plass den sjette dag med mennesket som den siste og ypperste skapning. Men kanskje er det allerede her skrevet inn i en begrensning? I seks dager skaper han, den syvende dagen viser han et ytterst menneskelig behov: han vil hvile.
Det forunderlige er selvfølgelig at denne ensomme Gud snakker. Han gir ordre. «Det bli lys!» eller «La oss skape menneskene i vårt bilde, som et avbilde av oss!» Hvem snakker han til? Seg selv? Er det andre guder han gir oppdrag, har han medhjelpere? Kanskje kan vi ane rester av eldre skapelsesmyter fra andre kulturer, der verden blir til i voldsom kamp mellom gode og onde krefter?
Men det mest spesielle sett fra et litterært synspunkt, er at Gud blir sett utenfra. Skapelsesberetningen er formet som en slags reportasje. Den er ikke skrevet i jeg-form. Andre steder snakker Gud om seg selv og forteller hva han har gjort, men ikke her. Hvem var tilstede for å nedtegne verdens tilblivelse?
På den sjette dag i denne voldsomme tilblivelse skaper altså Gud mennesket og gir det herredømme over alt som er på jorden. Og : «Gud så på alt det som han hadde gjort, og se, det var overmåte godt» ( 1. Mos 1, 31). Det er som om denne opphøyede demiurgen – verdensskaperen – setter et tilfreds godkjennelsens stempel på sitt verk og er klar til å trekke seg tilbake for å nyte det og la det utvikle seg videre. Verden er god, og mennesket er skapt i Guds bilde.
Dette er en Gud uten konflikter, motsetninger, utfordringer. Her er ingen ondskap. En slik Gud kan ikke brukes til å forstå og forklare menneskelivet. Forfatterne må ta et annet grep.
Fra skaper til vaktmester
Det gjør de, for plutselig er vi over i en helt annen fortelling, en helt annen skapelsesmyte og en helt annen Gud (1 Mos 2, 4). Vi begynner på nytt. Nå finnes det ikke en busk på jorden, det har ikke regnet og mennesket er ikke til. Da gjør Gud verket nok en gang – men på en annen måte. Han tar jord fra marken, former mannen og blåser livspust inn i hans nese. Så planter han Edens have.
Nå er Gud ikke lenger fjern og mektig. Han tumler ikke med kosmos. Nå er han blitt gartner og vaktmester. I sin første rolle ga han mennesket råderett over alt som er på jorden. I sin nye funksjon snakker han til mannen – og det første han kommer med, er et forbud: «Du kan spise av alle trærne i haven. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø» (Mos 2, 16–17). Ondt? Alt var jo såre godt? Hvor kommer det onde fra? Dø? Hvor kommer døden fra? Nå begynner det å lukte liv. Nå er vi der vi skal være.
En genial myte
Men for å komme dit må forfatterne fire på kravene til en perfekt Gud, som behersker alt og kjenner alt som skal skje. De dikter en Gud som begynner å ane at det ikke var så gjennomtenkt, det han gjorde. Han ser at noe mangler og tenker i ettertid: «Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper» ( 1. Mos 2, 18). Han gjør mange forsøk, skaper alle dyrene og leier dem frem for mannen for at han skal sette navn på dem. Men det hjelper ikke på mannens ensomhet. Så må Gud finne på noe annet. Omsider, nesten som et siste forsøk, skaper han kvinnen.
Da er forfatterne klare til å dikte sin myte om hvordan ondskapen kom inn i verden. Denne myten er genial.
Plutselig, uten varsel, får Gud problemer i form av en konkurrent, nemlig slangen og dermed ulydigheten. Slangen frister Eva til å gjøre det Gud har forbudt dem. Hun og Adam spiser epler fra kunnskapens tre. «Da ble deres øyne åpnet, og de merket at de var nakne» ( 1. Mos 3, 7). Gud straffer dem for ulydigheten ved å gi dem de livsvilkår alle mennesker har levd under siden: «Med svette i ansiktet skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden; for av den er du tatt. Av jord er du, og til jord skal du bli» ( 1. Mos 3, 19). Så jager han dem for alltid ut av Paradiset og stenger det med flammende sverd.
Mytene om en kvinne, et undergjørende tre og dragen er gamle og finnes i mange kulturer. Men forfatterne av 1. Mosebok skaper noe helt nytt. Menneskenes ulydighet skyldes et djevelsk overmot, en lengsel etter å bli guddommelig, bli Gud lik. Det var den største synd skapningen kunne begå mot sin skaper. Her oppstår arvesynden, selve ursynden – et begrep som skulle få store konsekvenser både for hebraisk og kristen teologi (Eliade 1991). Og ikke bare teologi. Også i folkefantasi, folklore, diktning, kunst. Kanskje er det også denne myten vi griper til, når vi skal forstå hvordan ondskapen kom inn i verden.
Det umulige mennesket
Men denne myten har en pris. Den går ut over Guds verdighet. Forfatterne må dikte inn en usikker, konkurranseutsatt Gud som litterær drivkraft:
Herren Gud sa: Nå er mennesket blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livstreet også og spiser og lever evig! ( 1. Mos 3, 22)
Hadde det vært så galt? Slik Gud opprinnelig skapte den gode verden og mennesket, sa han intet om død. Men døden er forfatternes erfaring. Den må forklares. De forklarer den med at Gud, som skapte oss i sitt bilde, må påføre oss begrensninger for at vi ikke skal bli lik ham. Han setter oss altså på plass. Vi må stoppes – ellers hadde vi vært uutholdelige.
Det vises i neste generasjon. Der introduserer forfatterne mordet. Kain dreper Abel. Gud gjør Kain hjemløs og fredløs, og forfatterne klarer igjen å skape et bilde som beskriver en grunnleggende menneskelig erfaring. De varsler at mennesket skal bli ytterst vanskelig å rå med – også for Gud.
Gud orker ikke mer
Så går det noen mytiske generasjoner, der menneskene blir vel 800 år gamle. Etter bare ett kapittel med dem er Gud så oppgitt og rasende at han først setter ned levealderen til 120 år. Men det holder ikke. Det er som om Gud begynner å innse at den verden han har skapt, er langt mer innfløkt – og mennesket farligere – enn han hadde tenkt seg. Han orker ikke mer og sender syndfloden for å utslette det, alt sammen.
Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden. Alle tanker som rørte seg i deres hjerter, var onde dagen lang. Da angret Herren at han hadde skapt menneskene på jorden, og han var full av sorg i sit hjerte. Han sa: «Jeg vil utrydde fra jorden menneskene som jeg har skapt, ja, ikke bare menneskene, men også feet og krypdyrene og fuglene under himmelen. For jeg angrer at jeg har skapt dem. ( 1. Mos 6, 5–7)
Hva galt har dyrene gjort? Hvorfor må han ta dem også? Dette raseriet er i alle fall en høyst forståelig og menneskelig reaksjon: Fei det bort, alt sammen. La oss begynne på nytt. Slike kulturrevolusjoner har virkeligheten kopiert.
Gud angrer
Men forfatterne får igjen et problem. Vi vet jo at livet ikke opphørte, og at det ikke ble noen ny begynnelse med andre og mer etiske mennesker. For å forklare det må de igjen redusere Gud, gjøre ham vaklevoren:
Han klarer ikke gjennomføre dette forsettet etter planen. Han faller for Noah, en hederlig og rettsindig mann, og gir skapelsen en ny sjanse. Idet Noah og hans følge i Arken omsider er kommet på tørt land igjen, bygger Noah et alter for Gud og ofrer noen fugler og dyr. Duften av brent kjøtt er nok til å mildne Gud:
Da Herren kjente den behagelige duften, tenkte han med seg selv: “Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskenes skyld; for menneskehjertets tanker er onde like fra fødselen av. Aldri mer vil jeg drepe alt som lever, slik som jeg nå har gjort det.” ( 1. Mos 8, 21)
Det må ha gått med uhyggelig mange liv. Det er derfor et sympatisk trekk at Gud igjen angrer – og lover å ikke gjenta slike revolusjoner som forsøk på å fjerne ondskapen. Men hans konklusjon er logisk sett nokså underlig. Hvorfor vil han ikke lenger drepe alt som lever? Ikke fordi han tror på menneskets evne til forbedring – at etterkommerne etter den hederlige Noah ville bli lettere å hanskes med. Nei, fordi mennesket er ondt – og ikke kan noe for det.
Gud tar ikke noe ansvar for det. Men han har i det minste fått ny innsikt.
Gud er ikke til å stole på
For å skape sine myter og forståelse av ondskapen, må altså forfatterne dikte en Gud som er på etterskudd i forhold til sitt skaperverk. Det beste man kan si om ham, er at han er vinglete, handler på impuls og er lett påvirkelig. Denne vinglingen får forferdelige konsekvenser for alt levende. Gud har vist at hans ord ikke er til å stole på. Han er langt fra allvitende. Han klarer ikke forutse konsekvensen av sine handlinger. Han angrer på det han gjør, blir rasende – og angrer sitt raseri.
Mening i en vanskelig verden
Denne utviklingen fra en opphøyet til en forvirret Gud er en svært så logisk konsekvens av forfatternes oppdrag. De kan begynne med en vakker skapelsesberetning, der alt er såre godt. Men deres prosjekt er ikke å male det gode. De skal gi mening til en vanskelig, ond, lidelsesmettet verden – den verden de lever i. Da må de trekke Gud ut av himmelrommet og inn i menneskenes liv. Og da oppstår nødvendigvis en helt annen og meget menneskelig Gud med adskillige svakheter.
Men konsekvensen av å innføre en enerådende Gud som er så nær, så deltagende og så menneskelig, er at alle de kamper og motsetninger som i andre kulturer ble ført mellom ulike guder, nå blir en intern kamp i Gud. Han begynner å føre indre dialog basert på høyst menneskelige reaksjoner og følelser. Han «var full av sorg i sit hjerte.»
Han blir stadig overrasket over menneskenes ondskap og oppfinnsomhet og må finne nye løsninger for å stanse dem. Han ser tårnet de bygger i Babel og føler seg åpenbart truet:
Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre. La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier. ( 1. Mos 11, 6–7)
Når forfatterne skal dikte seg en forklaring på hvorfor det eksisterer så mange innbyrdes uforståelige språk, tegner de altså igjen Gud som en utrygg hersker, en høvding som må stanse undersåttenes skapertrang og muligheter.
Hvor blir det av det onde?
Forfatterne bryter med gudsforestillinger der tilværelsen er sett som en kamp mellom onde og gode krefter i gudeskikkelser. Når de samler alt dette i én gud – og samtidig insisterer på at han vil det gode – hvor gjør de da av det onde? Hvem bærer det? Riktignok følger Satan Gud som en skygge gjennom Det gamle testamente (Stanford 1996), men han får aldri offisiell status som selvstendig skikkelse.
Da gjenstår bare én løsning: mennesket er den onde motkraften. Ondskapen stammer fra mennesket. Kampen mellom gudene, mellom lyset og mørket, mellom ondt og godt, mellom Gud og Satan, blir til en kamp mellom det onde menneske og den straffende Gud. En monoteisme som bygger på forestillingen om én god og allmektig Gud, må nødvendigvis demonisere mennesket. Gud er god. Hvis Gud synes ond, er det fordi han må straffe det ulydige, syndige, onde mennesket. En høyst naturlig og meget realistisk løsning, for det onde menneske var den virkelighet forfatterne opplevde på kroppen. Alt annet er dikt og forsøk på forskjønnende fortellinger. Men dermed sier de også at Guds ondskap egentlig er godhet.
Gud blir avmektig
Men dette grepet får selvfølgelig store konsekvenser for den litterære skikkelse Gud. Etter de første seks skapende dagene er han ikke lenger i nærheten av opphøyet allmakt. Han er underlagt det ukjente, det uforutsette på samme måte som enhver av oss. Som litterær skikkelse er Gud langt fra allmektig. Han mestrer ikke mennesket. Han får det ikke som han ønsker. Gud er avmektig, og avmakten gjør ham både forfengelig, brutal og ond. Slik ligner han på de guder han bekjemper. Kulturer i Midtøsten og den nære Orienten hadde mange rasende guder som truet med å legge landet øde. Slike myter illustrerer nettopp menneskenes undring over ondskap og hjemsøkelse: Hvorfor blir det skapte ødelagt av den gud eller de guder som skapte det? (Eliade 1991)
Gud læretid er begynt
Guds livsløp så langt kan vi sammenfatte på følgende måte:
I et slags overmot skaper han verden og menneskene, ber dem være fruktbare og bli mange, fylle jorden og legge den under seg. Så hviler han. Idet han våkner av hvilen, er det som om han sier oooops! Hva er det jeg har gjort! Han oppdager at mennesket er verre å ha med å gjøre enn han trodde. De første 11 kapitlene av 1. Mosebok bruker han til å lære seg å hanskes med det han har skapt – og forsone seg med at han skapte det. Med menneskets inntreden på arenaen begynner Guds læretid. Det er menneskenes handlinger som former Gud.