Verdensberømt for en selfie

Den daværende danske statsminister Helle Thorning-Schmidt kom på forsiden av allverdens medier i 2013, da hun tok en selfie sammen med USA’s president Barack Obama og Storbritannias statsminister David Cameron i forbindelse med minnestunden for Sør-Afrikas avdøde president Nelson Mandela. Dermed skrev hun og selfien seg inn i samtiden.

Faktisk ble ordet “Selfie” valgt som ”Word of the year” samme år, med følgende definisjon1 :”Photographs taken in the moment by people who depict themselves along with close others or celebrities.”

Bildet er som et speil på en kultur. To av verdens mektigste politikere er til stede på begravelsen for et av det forrige århundrets politiske og etiske ikoner. Så lar de seg fange av en tiltrekkende dansk politikers behov for å ha med  en suvenir, et slags trofé fra hendelsen, som viser hvordan hun var sammen med og fikk, om ikke forført, så engasjert disse to mannlige superkjendiser. Fru Obamas ansiktsuttrykk avspeiler hvor begeistret hun er for den flørtende trekanten. - Det hele kan også vekke tanker om MeToo-kampanjens rolledeling mellom mann og kvinne.

Bildet kan minne om en evig streben hvor det aldri blir nok. Som statsminister var Thorning-Schmidt en utvilsom VIP, men Cameron og Obama var enda mer VIP. Å ha en selfie sammen med dem var dermed en ekstra bekreftelse, nok en utvidelse av egen VIP-aura. Selfien sikrer beviset.

FACEBOOK-FASADEN

Med selfien, og det som ellers deles på de sosiale medier, viser vi oss selv og våre liv, men slik som vi ønsker at andre skal se oss. Vi speiler stort sett de positive sider ved tilværelsen. Solskinn og smil, og kun sjelden baksiden av
medaljen. Man eksponerer en fasade. Faren er at man kan begynne å tro det er slik andre og en selv har det.

Prisen for å ville vise seg frem kan være høy: Ifølge Wikipedia døde 93 personer alene i 2016 i forbindelse med at de tok en selfie, typisk ved å gå baklengs uten å se seg selv ut fra ønsket om et bedre motiv - og dermed falle ut
fra høye fjell, ramle foran tog eller falle i vannet og drukne.

Selvportrett har til alle tider vært billed på kunstnerens fordypelse i sitt eget uttrykk. Noen mener at man kjenner igjen et selvportrett på øynene: De er mer intense enn i mange andre bilder. Kunstneren er bevisst at nå blir han eller hun sett, av seg selv, og av andre. Øynene avspeiler denne forsterkede selvbevisstheten og spør: Hvem er jeg? Hvordan ser du meg? Hvem ser du?

Lenge før selfien ble oppfunnet, har psykologer interessert seg for auto-fotografier og deres mulige betydning for sosiale relasjoner. En av de tidligste var Stanley Milgram, som i 1977 kalte kameraet en ”image-freezing machine, to freeze a moment of visual experience to be shared with others or to augment memory”. Sosialpsykolog Robert Ziller spurte en rekke forsøkspersoner “Hvem er du, som du ser deg selv?” og ba dem om å ta 10 fotografier for å besvare spørsmålet. Temaene favnet vidt: Skyhet, småkriminalitet, fattigdom, aldring, viktige livsbegivenheter, ekteskap og skilsmisse og livet i en rullestol, for bare å nevne noen. Disse bilder var ikke tiltenkt en større sosial krets. Det samme gelder for Stephen Dollingers forskning. Han ba 20 college-studenter om å ta fotografier for å beskrive ”Hvem er du, som du ser deg selv?”. Han grupperte fotografiene etter personlig eksponering og meningsfylde. Fra de nederste kategorier, hvor bildene var konkrete, kjedelige, lik et familiealbum, som avspeiler tilværelsens fornøyelser og selvtilfredshet, og hvor misnøye og selvrefleksjon var nærmest fraværende. I de øverste kategorier ble fotografiene gradvis mere kreative og mangfoldige, mere komplekse i avdekning av følelser, og reflekterte også livets utfordringer og vanskeligheter, depresjon, lengsler, savn og tap. Selv om oppgaven var å portrettere seg selv som du ser deg selv, så var langt hovedparten av studentenes foto kjedelige og intetsigende. Det samme vil vi nok ofte mene gjelder for det som postes på de sosiale medier. Sosiale medier kan lett stimulere til en mere narsissistisk fremstilling, hvor man relativt ensidig speiler sin fortreffelighet, skjønnhet, popularitet osv. Tankevekkende er, at de studenter, som ble plassert i de høyere kategorier, i meget større omfang hadde søkt psykologhjelp. Om det avspeiler en interesse for å forstå seg selv bedre, eller en mere skrøpelig eller utfordret psykologi, var ikke del av undersøkelsen.

Noe stort medium for selvrefleksjon, introspeksjon og erkjennelse er de sosiale medier ikke blitt. Det er tankevekkende hvor lett barn og unge forfaller til “digital mobbing”. Hver 6. skoleelev i tenårene har i Danmark vært utsatt for mobbing på de sosiale medier, og et like stort antall har prøvd å mobbe andre. Ofte er mobbingen anonym. En dansk journalist fikk kontakt med et mobbeoffer (en pike), og to unge gutter som hadde lagt kompromitterende materiale ut om henne på nettet. De kjente henne ikke og hadde ikke tenkt videre over konsekvensene, før de møtte henne og hørte hvor kolossalt belastende det hadde vært for hennes selvfølelse, og hvordan det hadde dominert hennes liv i månedsvis. Det speil som mobberen holder opp for sitt offer i det offentlige rom på de sosiale medier, kan være særdeles ødeleggende for dem det rammer. Flere danske skoler har satt “førerkort til de sosiale medier” på skoleplanen.

LÆRER BARN VED Å KOPIERE DE VOKSNE ELLER...?

Å gå på skole er en relativt ny oppfinnelse. I årtusener lærte barn å jakte og dyrke jorden ved å iaktta hva de voksne omkring dem gjorde. Nyere forskning tyder da også på at barns hjerne er utviklet til å lære aller best ved å observere hva voksne gjør. Også i dag lærer barn av å se foreldre spise, vaske opp, rydde, slå gresset og reparere bilen.

Allerede tidlig i livet imiterer barna. I et eksperiment, som Andrew Meltzoff fra University of Washington utførte i 1988, lot han barn på 14 måneder se på at en voksen gjorde noe rart i forskningslaboratoriet: Den voksne dunket pannen mot en kasse for å få den til å lyse opp. En uke senere kom barna tilbake til laboratoriet. De fleste prøvde straks å dunke hodet mot kassen for å få lyset tent. Barnet speiler seg i og lærer av den voksnes handlinger. Forsøket ble 14 år senere gjentatt av Gerkely, Bekkering og Kilary, også nå med 14 måneder gamle barn, men med en vesentlig endring: Noen ganger når den voksne dunket hodet mot kassen, hadde hun noe som lignet en bandasje rundt den ene armen. Barna tenkte seg frem til at når den voksne hadde bandasje på, kunne hun ikke bruke armen, og måtte anvende hodet i stedet. Så da det ble deres tur til å prøve, valgte de den enkle løsning å bruke hendene fremfor hodet for å få kassen til å lyse. Barn speiler altså ikke bare de voksne, de bruker også det de ser til å uttenke løsninger og være kreative.

I et forsøk med 4-åringer ved psykologiprofessor Allison Gopnik ved University of California, viste en voksen barna et leketøy med mange håndtak og knapper og sa til dem ”Gad vite, hvordan denne virker?”. Så begynte han å utføre i alt 9 kompliserte handlinger med leketøyet, som innebar å trykke på knappene, dreie på håndtakene og riste leketøyet. Noen ganger spilte gjenstanden musikk, noen ganger ikke. Noen av handlingene var nødvendige for å få leketøyet til å spille, andre var overflødige. Da barna deretter ble bedt om å få leketøyet til å spille, hadde de på egen hånd observert og analysert hvilke handlinger som virket (når det ble dreiet på en bestemt knapp og leketøyet deretter ble vendt på hodet, uansett hva som ellers ble gjort), og utførte disse umiddelbart, dvs dreide på den riktige knapp og snudde leketøyet på hodet og unnlot å gjøre de overflødige handlinger. Barna brukte sine observasjoner til å utvikle en intelligent og ny måte å sette i gang musikken i stedet for den tungvinte.

Også babyer kopierer ikke bare, menutforsker i deres lek: Aimie Stahl og kolleger fra Johns Hopkins viste 11 måneder gamle babyer et triks: Noen ble vist en ball, som tilsynelatende kunne dyttes gjennom veggen, andre ble vist en lekebil som kjørte ut over en bokhylle, men så ut til å bli hengende i luften. Disse hendelser overrasket spedbarna, som åpenbart forstod at dette var usedvanlig. Etterpå fikk de lov til å leke. De som hadde sett ballen gå gjennom veggen, tok en ball og kastet den mot veggen for å se om ballen virkelig kunne gå gjennom den. De spedbarn som hadde sett bilen henge i luften, kjørte den ut over reolen igjen og igjen. Babyene testet om det de hadde blitt vist, virkelig var mulig.

Barn lærer ikke bare ved ”å bli fortalt”. De lærer også og til dels bedre ved å utforske. I en variant av det foregående forsøk med leketøyet med mange håndtak og knapper sa ikke den voksne ”Gad vite, hvordan denne virker?”, men ”Nå vil jeg vise dere hvordan den virker”. Barna kopierte da den voksnes atferd og fant ikke frem til egne løsninger. Man kan spekulere om barna tenker at når den voksne sier at han skal vise dem hvordan noe skal gjøres, er det best å kopiere, og det er ingen grunn til å prøve noe nytt. Forsøket antyder at tradisjonell undervisning stimulerer imitasjon snarere enn innovasjon.

Kanskje kan dette perspektiv om at refleksjon og ettertanke aktiveres mere gjennom et nysgjerrig og utforskende læringsmiljø, overføres til å praktisere Acem-meditasjon. Bortsett fra en enkel instruksjon (om å gjenta metodelyden lett og uanstrengt og la tankene komme og gå), er et sentralt element i meditasjonspedagogikken nettopp ikke bare å bli fortalt hva som er korrekt utførelse. Veilederen etterstreber heller gjennom åpne spørsmål å hjelpe den mediterende til å bruke sin sensitivitet til å få erfaring med hva ledighet er, en uanstrengt og ikke-konsentrert gjentagelse av metodelyden, under forskjellige indre omstendigheter. Dette er ikke et triks; det er bare slik den enkelte kan finne frem til god meditasjon.

Produkter

Dyade 2018/01 Magiske speil - selfier, partnervalg og selvinnsikt

 

Relaterte artikler

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2018 utgivelsene

1/18: Hvorfor speiler vi oss?  

2/18: Rus

3/18: Yoga

4/18: Vårt forhold til dyr

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.