Blir det fleire bøker?

Eg har slutta å skrive, trur eg, eller er det tvilen som veks seg større? Får stemma som er usikker større plass?

Tekst av Veronika Erstad 

Eg har slutta å skrive, trur eg, eller er det tvilen som veks seg større? Får stemma som er usikker større plass?

    

Å etablere ein identitet som forfattar er ein pågåande prosess. Etter å ha gjeve ut fire bøker, er eg meir usikker enn nokon gong før på om det kjem til å kome fleire bøker. Viss eg trudde det skulle bli lettare, og det gjorde eg, tok eg feil.

Kvifor er det så viktig å utgje bøker, eller kven er eg viss eg sluttar å skrive? Ein del av meg er redd for dette, redd for at det eg då er, er for lite. Denne redsla i meg kan vere ganske lammande. Det er ei redsle som gjer meg passiv, og held meg tilbake. Då handlar det meir om å skulle prestere noko, og om kven eg er, enn om lysta til å skrive. Skrivinga har fleire fasar, og ikkje alle fasane er like lette og leikande. Starten er lettast. Då ligg alt opent. Når eg har jobba med det same manuset i mange år, er det ein annan fase.
Som forfattar er eg ei som gjer noko spennande. Det er mange som er interessert i den kreative prosessen. Det gjer meg meir interessant. Eg er redd for kven eg er viss eg ikkje skriv. Det er vanskeleg å kjenne at det eg er er nok i seg sjølv.

I meg er det ein mangel. Eg kan kjenne det, at eg manglar noko. Eg er også redd både for nærleik, men også for separasjon. Eg er redd for å bli avvist, det gjer at eg held meg tilbake frå å ta kontakt med andre. Skrivinga er ein måte å nærme seg andre på.

 

Gjennom meditasjon og terapi har det utydelege indre landskapet blitt noko tydelegare for meg. Meditasjon er ei øving i å møte seg sjølv i dei svake augeblinkane. Å møte seg sjølv der det gjer vondt. I skammen og i usikkerheita. Å kunne vere der med det utan å støyte det bort.

Det har endra seg frå rastløyse, via spenningar i kroppen, stramningar i ansiktet, rundt munnen, og når det slepper, tårer, tristheit, einsemd, og igjen ein impuls til å kome bort, stenge av, ikkje vere der. Eg orkar det ikkje. Eg har ei sterk kjensle av å ikkje få det til, å streve, og det er jo ikkje det eg skal, det veit eg godt. Eg møter ei sterk kjensle av tvil, og ei kjensle av at dette rotar eg til, dette gjer eg ikkje godt nok, ei motløyse, så håplaus eg er.

I emosjonsfokusert terapi har eg blitt kjent med ein svart innsjø på innsida av brystet. Eit stramt område. Når eg skriv om det no, kan eg kjenne at det strammar seg i brystet.

I livet gjer det at eg held meg tilbake. Eg stenger av for nokre impulsar. Innsjøen er både over og under meg. Eg held andre på avstand.

Eg ser føre meg eit lite barn som blir levert i barnehagen. Ein pappa som har flytta langt bort for å arbeide, og før det, eit barn som skrik og ikkje blir løfta opp. Det var jo vanleg før.

Barnet vernar om seg sjølv. Det skrik. Så sluttar det å skrike.

Eg har byrja å skrive ei diktsamling som heiter Alle har vore barn. Eg har skrive på samlinga i tre år. I fleire år har eg tenkt at vegen vidare er å ha samtalar som eg tar opp på band, der dei eg snakkar med fortel noko dei hugsar frå barndommen. Det er både eit ønske om å kome i kontakt med andre, og å få fleire stemmer, eit anna tekstmateriale, inn i samlinga. Eg kjem tilbake til den idéen med jamne mellomrom, men eg har enda ikkje klart å gjere det. Eg stoppar meg sjølv. Det er ei redsle der for å ta kontakt med andre. Eg veit det er den vegen eg må gå.

Eg likar å sitje i vindauget og sjå ut. Eg ser fuglane langt borte, og dei som sit på greina heilt nær vindauget. Eit epletre i blomst. Seinare er blomstringa ferdig, ein dag har epla blitt plukka. Det er noko med å skrive og det å sjå, å sitje stille i eit vindauge og sjå ut. Lenge kan eg sitje slik, og det skjer ikkje så mykje. Av og til legg eg merke til det der ute på ein nær måte, fuglane som flyg høgt oppe på himmelen, er veldig nær meg, eg ser blada på treet, det fine mønsteret mellom dei, og det rører ved meg, at eg ser det slik, frå vindauget mitt. Det er ein stille augeblink. Skyene passerer. Kanskje skriv eg litt, men mest er det å sjå, og kjenne meg nær noko anna, utan å måtte kjempe, eller halde det på avstand, ein nærleik som ikkje er trugande, men lett.

 

Når eg søkk ned i innsjøen som er ikring meg, blir det svarte litt mindre svart. Det som først verka heilt stramt og spent, har no fleire nyansar i seg. Det er eit barn som står der. Barnet står på ei brygge. Det ser ned i sjøen. Barnet ser ein fugl som bryt vassflata. Når barnet opnar dei knytte nevane, fell steinane i vatnet. Både i skrivinga og i meditasjonen, sirklar eg rundt noko som gjer vondt, noko eg har gøymt unna, men ikkje berre det, skriving er også eit overskot. Det er leik. Å skrive er også å henvende seg til andre. Det er eit ønske om å bli sett.

 

Å meditere er å sjå meir av det som har vore skjult. Det som styrer meg og som held meg tilbake. Det frigjev ressursar. Der eg før måtte flykte, kan eg no bli litt.

Blir det fleire bøker? Ja, det gjer det, men ikkje diktsamlinga som eg har skrive om her. Som forfattar må eg gje slepp på prosjekt som eg har jobba med i mange år, og som eg har trudd skal bli ei ny bok.

Eg har ei grunnleggjande usikkerheit i meg, men eg kan òg vere ganske sikker. Eg må lytte til ei indre stemme, ein intuisjon i kva eg skal gjere. Ein stad er eg trygg på noko, ein stad har eg ein driv til å skrive og ei stemme som seier at eg kjem til å gje ut fleire barnebøker. Kva som skjer med dikts

Produkter

Dyade 2022/1 Skapende sinn

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2022-utgivelsene

2/22: Tenke på døden

Tidligere utgivelser:

1/22: Skapende sinn

4/21: Forsoningens dans

3/21: Projeksjon og fordreining

2/21: Forfattere om livet

1/21: Stillhetens kraft

4/20: Korona - slutten på den lange freden 

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.