Aktiv dødshjelp begrunnes i omsorg for den som lider. Det paradoksale resultat kan bli likegyldighet. Hvorfor bry seg om dem som klager, når helsevesenet tilbyr en grei vei ut?
Skrevet av Ole Gjem-Ontad
Aktiv dødshjelp er blitt særlig aktuelt når stadig flere fra 68-generasjonen i Vesten nærmer seg livets uunngåelige slutt. Flere forkjempere har bakgrunn i protestbevegelser. Dødshjelp kan fremstå som den definitive walk-out, en siste protest mot tradisjonelle verdier og autoriteter.
Særlig i Vesten har samtiden ut fra materielle mål nådd en tidligere utenkelig levestandard og forventet levealder. Likevel er en uuttømmelig vilje til å klage og bebreide et kjennetegn ved de moderne sekulære samfunn.
For moderne medier er krenkelsen en forretningsidé. Anklagende misnøye selger, nesten like godt som sex, helse og angst. Talsmenn for mediene sier en hovedoppgave er å representere det vanlige mennesket mot systemet. Denne misjonen oppfylles av mange redaksjoner ved å formidle klager og frustrasjon uten motforestillinger.
En psykologs typiske intervensjon overfor klienter var å påpeke at livet er et sted der man blir skuffet. Det er ikke et dansegulv med en glatt parkett, mer lik et hav med bølger og stadige skiftninger. Mange vil ha det ideelle som ikke finnes. Da er særlig livets senere faser vanskelige, med svekkelse og sykdom. Aktiv dødshjelp er en måte å ta sin skuffelse, klage og mismot helt ut. Det er helt tydelig å si at man er lei.
Det moderne samfunn legger stor vekt på mål, aktiviteter, konsum og fullbyrdelse som karakteriserer yngre livsfaser. Alderdom kan bli noe å se ned på, noe man ikke trenger, et meningsløst forfall og ubehag, en unødvendig avsporing eller blindvei som like gjerne kan avkortes.
Og hvorfor skal en kultur som idealiserer de unge, bruke ressurser på de gamle, taperne?
Rusen, at hverdagen og virkeligheten ikke behøver tas på alvor, har vært et sentralt kjennetegn ved etterkrigsgenerasjonen. Virkeligheten skal ikke få siste ord.
For et rusorientert livsperspektiv er opplevelsen det sentrale. Kan man ta snarveier til euforien, er det bare å gjøre det. Blir ting for strevsomt, slutt med det. Hvis dagliglivet ikke er spennende nok, ta et rusmiddel, selv om det fremmedgjør og skaper avstand til livet her og nå.
De holdninger som idealiserer rus, kan gjøre det naturlig å hoppe av gjennom aktiv dødshjelp hvis tilværelsen blir kjedelig og trist mot slutten. I stedet for å se på den siste livsfase som et sted for eksistensiell selvrefleksjon, kan man fristes av aktiv dødshjelp som en nærmest lykkelig, rosenrød død, gjerne med et litt berusende glass vin eller kanne øl og litt god musikk.
Lik rus kan aktiv dødshjelp friste som et forsøk på å gjøre døden til en erfaring man selv regisserer og der ingen, i hvert fall ikke skjebnen, skal få blande seg. Land med aktiv dødshjelp har typisk legalisert cannabis og tilsvarende rusmidler.
Motstykket er den grunnholdning at livet er en utfordring med mange kapitler og faser. Vi kan ikke slutte bare fordi det gjør vondt.
Aktiv dødshjelp ytes ut fra omsorg. Reelt er det likevel den enkleste og billigste solidaritet overfor mennesker med vonde, plagsomme, triste eller tomme liv. Dødshjelp er mindre ressurskrevende enn hjelp til å leve. Vanligvis kreves ikke mange timer saksbehandling. Selve livsavslutningen tar relativt kort tid og noen steder henter man selv ”medisinen” og tar den på egen hånd. Uttrykk som dødshjelp, verdig død, medisinsk hjelp og legeassistert avslutning kan forskjønne det å avslutte et lidelsesfullt liv som den greieste løsning for nærstående og storsamfunnet.
Aktiv dødshjelp kan bli en felle ved å begrense det legitime i å klage over egen isolasjon. Det blir den enkeltes valg å fortsette et belastet eller ensomt liv. Samfunnet og slektninger som ikke kan stille opp med kontinuerlig kontakt, kan gjemme seg bak at det finnes en betryggende løsning.
De som idealiserer autonomi og aktiv dødshjelp, kan ved livets slutt invitere en likegyldighet. Samtiden dyrker offerrollen. Men innerst inne: Hvem liker den som alltid besværer seg (man kan bare ikke si det fordi det ikke er tillatt og politisk korrekt)? Med aktiv dødshjelp kan de frustrerte få trygg hjelp til virkelig å ta sin misnøye på alvor. De som er lei av å høre på dem, kan med legitim passivitet la helsevesenets «behandling» lukke munnen på dem.
Du kan få aktiv dødshjelp hvis du vil, eller fortsette å være misfornøyd. Du er over 18 år, autonom og samtykkekompetent; det er ditt valg, din skjebne og opp til deg.
Jo mer aktiv dødshjelp argumenteres frem som behandling og en god måte å dø på, til tider nærmest idealisert og romantisert, desto lettere kan man ende med en institusjonalisert likegyldighet. Er det egentlig synd på dem samfunnet gir en mulighet til en så trygg, kontrollert og god død?
Et argument for dødshjelp er at vi bør behandle medmennesker like omsorgsfullt som husdyr. Når de blir eldre eller lider, betaler eieren veterinæren for å gi kjæledyrene en god død. Men de aller fleste mennesker i samme situasjon som dyrene hadde foretrukket å leve bare de fikk behandling. Avliving av dyr er ofte den greieste og billigste løsningen, og noe som i en del tilfelle velges fordi det er praktisk for eieren. Å kalle det barmhjertighet, kan være å tøye begrepet, i det minste ved en tilsvarende praksis overfor medmennesker. Å si at vi bør behandle mennesker slik det er akseptert for husdyr, kan være et lite gjennomtenkt argument for aktiv dødshjelp.
I 2024 fikk en nederlandsk 28-åring med ME diagnose mye ros på sosiale medier for tweets med bilder hun la ut av seg selv i det hun kjæler med en katt rett før hun fikk dødshjelp, se bilde s. 34. Det gis ingen bakgrunnsinformasjon, men den unge kvinnen ser helt frisk ut. Man kan lett se for seg en ensom sjel som gjennom sin iscenesatte død håpet på noe av den oppmerksomhet hun i levende live sårt savnet.
En sang sier: “All you need is love.” Dødshjelp kan være en trist indikator på det kjærlighetsløse samfunn. Den kontakten og varmen du trenger, har vi i en autonom og selvsentrert kultur funnet vanskelig eller er for knepne til å gi. Vi avliver deg og kaller det omtanke.
Begynner man først å tenke at enkeltpersoners fortsatte eksistens er så meningsløs at samfunnet kan ta deres liv, er det uklart hvor vi som fellesskap ender og med hvilket solidaritetsbegrep.
Dødshjelp er virkelig å gi opp. Norge har de høyeste tall for sykefravær og uførhet i OECD. Psykiske faktorer og en alminnelig livsinnstilling må åpenbart spille inn. Med forholdsvis lav terskel lar vi unge personer velge et liv som uføre selv om vi vet det kan være en skjebnesvanger beslutning. Hvordan ville vi over tid forholde oss til aktiv dødshjelp, en slags definitiv sykmelding, hvis det var en alminnelig akseptert mulighet?
Utbredt aktiv dødshjelp i regi av helsevesenet kan bidra til en livsholdning om at det egentlig ikke er vits i å prøve; et samfunn som forsvarer det å gi opp og tilbyr døden som behandling der frustrasjon blir skjebnesvanger sannhet.
I samsvar med drapstabuet sier den hippokratiske ed at en lege ikke skal gi noe dødelig legemiddel eller råd om noe slikt. Dette yrkesløftet er en del steder endret for ikke å sperre mot aktiv dødshjelp. Blant helsepersonell er uansett den bærende etiske norm at man skal hjelpe og lindre som for tilhengere er et argument for, ikke mot aktiv dødshjelp.
Når dødshjelp får stort omfang, som i Canada og Be-Ne-Lux-landene, kan aktiv dødshjelp bli en del av hverdagen i helsevesenet. Hvordan vil det prege institusjonene og tilknyttet personell, og med hvilke holdningsendringer? Det er heller ikke klart om og hvordan det kan påvirke rekruttering til helsetjenesten der omsorgsmotiv har stått sentralt.
Da utvalget om en verdig død ble nedsatt i Danmark i 2024, sa en spesialist i palliasjon at aktiv dødshjelp ville forandre hans forhold til det å være lege. Og ville han overhodet valgt det yrket? De som arbeider med aktiv dødshjelp, melder at det kan være intenst, belønnende og belastende, men tidkrevende og involverende og forutsette debriefing.
Det er et prinsipp i helsevesenet at pasienten informeres om aktuelle behandlingsalternativer. Med aktiv dødshjelp som en vanlig ordning kan det tilsi at pasienter som kvalifiserer, bør informeres om alternativet. Dødshjelp blir en opsjon den enkelte pasient vanskelig kan unngå å forholde seg til. I Australia har helsepersonell forbud mot å ta opp dødshjelp hvis ikke pasienten gjør det først. Men dette er uvanlig, og til dels selvmotsigende når dødshjelp fremstilles som behandling. I land med aktiv dødshjelp er den vanlige regel at behandlere på eget intitiativ kan ta opp dette som et alternativ.
Alle kjenner selvfornektende og beskjedne personer som ikke vil være til bryderi og lett føler de belaster andre. Hvordan vil slike personer reagere der aktiv dødshjelp er et ordinært alternativ? De fleste offentlige helsevesen har alltid behov for en ledig seng. Med en stadig mer påtrengende boligkrise kan noen også, uten å si det høyt, tenke at en ledig bolig kommer godt med.
En selvutslettende psykologi med depressive og selvkritiske innslag synes ofte at andre fortjener mer. Filosofen Yale Kamisar peker på dem som ”… are not really tired of life, but think others are tired of them; some who do not really want to die, but who feel they should not live on, because to do so when there looms the legal alternative of euthanasia is to do a selfish or a cowardly act … Will not some feel an obligation to have themselves ‘eliminated’ …?”
Uten mulighet for aktiv dødshjelp behøver ikke selv de mest ressurskrevende pleietrengende i samme grad forsvare for seg selv at de fortsatt vil leve.