Redaktørene for dette nummer av Dyade tilhører en generasjon som ikke har noe eget navn, inneklemt mellom 68-generasjonen og generasjon X. Vi var barn da sekstiåtterne levde ut sine drømmer gjennom narkotiske stoffer, blant annet psykedelika. Og vi var så vidt voksne da forbruket av psykedelika i stor grad falt rundt 1980. Så vi vokste opp med å se på hva våre eldre forbilder innen musikk og kultur gjorde med stoff, og opplevde at flere av dem fikk ødelagt sine liv og kunstneriske karrierer. Og nå igjen ser vi på mens dagens yngre generasjoner omfavner psykedelika på måter vi trodde verden hadde forlatt på 80-tallet. Vår vei til erkjennelse og utvikling ble en annen, gjennom meditasjon, kunnskap og forskning. Dette preger våre perspektiver på vår tids“psychedelic revival“ i dette nummeret av Dyade.
I 1980 utga den norske dikteren og skribenten Stein Mehren en essaysamling kalt 50 60 70 80, om de siste tredve årenes utvikling mot 80-tallet, dvs sekstiåtternes oppvekst og glansperiode. Uten at han hadde tilgang til dagens hjerneforskning er det underlig i dag å lese igjen hvor innsiktsfullt, presist og kritisk Stein Mehren var til“stoffene“ og opplevelseskulturen rundt dem. Han viser til LSD-profeten Timothy Leary:
“’La oss mutere,’ sa Leary, ‘skape det nye menneske’. For nu var De Vises sten funnet. Stoffene var det Sesam som skulle sette menneskets opplevelseskrefter i kontakt med en annen og høyere virkelighet. Og disse stoffene gjør noe med mennesker. Det er magi, svart magi, med teknologien, kjemien, som medium. Man forsøker å trenge seg forbi erkjennelsens porter uten tvisyn, uten erkjennelse. Og derfor ødelegger man seg selv.“
Hasj og LSD forandrer banene for overføring av reflekser i hjernen, skriver han; stoffbruk er derfor en slags kjemisk lobotomering. (Dette utsagnet bidro til at en av oss gikk inn i hjerneforskning noen få år senere.) Mehren sammenligner denne form for stoffbruk med alkohol:
“Det er vel ingen alkoholiker som alvorlig tror at han utvider sin erkjennelse under rusen. Men under stoffrus får man virkelig en følelse av å oppleve ‘noe fantastisk’. [...] Og denne subjektive opplevelse settes inn i rituelle sammenhenger der begreper og ord som angår menneskets sentrale spørsmålsstillinger aktiveres! Og dermed forstyrres!“
Mehren fanget opp at det også er en side ved stoffkulturen som avspeiler vår tids teknologifiksering:“Man har funnet en teknisk middelvei, en snarvei til å oppnå erkjennelse! Og det er alle svarte magikeres drøm!“ Det som skjer med oss under psykedelisk rus forsterkes av de ord og de ritualer den settes inn i:
“Hele menneskets erkjennelsestørst og leng sel etter den dypere sansekontakt med skaper verket blir aktivisert på et pervertert vis. [...] Vår vekst eller vårt forfall som menneske avhenger av vår erkjennelse og vår evne til å sette våre sanseopplevelser inn i meningsfylt sammenheng. Og her (under rusen) inngår karakter forandringen i et destruktivt mønster (nevrolo gisk, psykologisk og kulturelt) som virker mye dypere på personligheten enn alkoholikerens løsaktige omgang med alkohol og selverkjen nelse. Stoffkulturen er en livsfarlig lek med demonene, en livsfarlig lek med erkjennelsens nøkleknippe [...] innover mot personligheten og ut mot verden.“
Det er ikke typisk for vår inneklemte generasjon å formulere oss like kraftfullt som Stein Mehren gjorde i 1980, og vi har heller ikke hans store poetiske begavelse. Det er likevel tankevekkende å se i hvor stor grad hans synsmåter fra 45 år siden samsvarer med vårt eget nåtidige meditative og forskningsbaserte perspektiv. I vår tid har vi utviklet en høflig aksept for andre menneskers livsvalg, slik at kritikk av psykedelika kan oppleves som gammeldags undertrykkelse. Vi tror likevel det er på tide at også en skepsis til virkningene av psykedeliske stoffer – forankret både i meditativ erfaring og vitenskapelig forskning – nå gis en stemme.
GOD LESING!
Monika Wirkkala og Svend Davanger
redaktører