Barnefordelingssaker bør løses utenfor domstolene

Foreldre skilles. De slåss om sine barn og blir ikke enige. Er en rettsak beste løsningen? Neppe. Når foreldrene med hver sin advokat skal prosedere mot hverandre i rettsalen, blir konflikten betydelig skjerpet. Sakene bør i størst mulig utstrekning finne sin løsning utenfor domstolene, mener advokat Anne-Blanca Dahl – som oppfordrer til nytenkning og presenterer et forslag.

Det er bred enighet om at konflikt mellom foreldrene etter separasjon er en stor belastning for barn. Konflikt over tid mellom foreldrene om hvem barnet skal bo hos (daglig omsorg) og om samværsretten, kan være en større belastning for barnet enn selve separasjonen. Barn har naturlig tilknytning til begge foreldrene og kommer derfor i en meget vanskelig lojalitetskonflikt. Foreldrenes uenighet kan få alvorlige følger for barnets psykologiske utvikling. Dersom begge foreldre er skikket til å ha omsorgen, vil det ofte være viktigere for barnet at foreldrene blir enige, enn hvor barnet selv skal bo. Dette er vanskelige og viktige spørsmål med stor betydning for både barn og foreldre. Derfor må det stilles strenge krav til saksbehandlingen. Hvis foreldrene ikke blir enige, skal spørsmålet om daglig omsorg og samværsrett avgjøres av domstolene eller Fylkesmannen, som kan la seg bistå av sakkyndig. Dette lyder da bra. Er ikke domstolsbehandling den beste garanti for god rettssikkerhet? Etter 20 års praksis som familierettsadvokat stiller jeg spørsmålet: bra for hvem? – for barnet? – neppe. Jeg stiller også spørsmålet – Blir det beste det godes fiende? Rettssikkerhet kan kjøpes for dyrt. Etter mitt syn bør det nå vurderes om ikke andre avgjørelsesmåter enn nåværende domstolsbehandling vil være en bedre løsning i de fleste barnefordelings og samværssaker. Det bør også foreligge sakkyndig uttalelse før saken bringes inn for retten. Jeg tror at det ville løse mange saker og forhindre en rekke langvarige og opprivende rettsaker. Poenget med denne artikkelen er å reise debatt om spørsmålet, påpeke svakheter og antyde alternative løsninger.

BARNELOVENS KRITERIUM "BARNETS BESTE"

I følge barneloven skal avgjørelse av den daglige omsorg og samværsretten først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Hva som er barnets beste, sier ikke loven noe nærmere om. Kriteriet barnets beste innebærer en utpreget skjønnsmessig vurdering. Det skal foretas en konkret helhetsvurdering av barnets situasjon. Et viktig moment er hvem som har den sterkeste følelsesmessige kontakt med og har hatt den faktiske omsorg for barnet, særlig for små barn. Andre momenter som skal tillegges vekt, er følgende: ulempene ved miljøskifte, best mulig samlet foreldrekontakt, stabile forhold i hjemmet, omsorgsmulighetene fremover, foreldrenes personlige egenskaper som omsorgspersoner og at søsken ikke skal splittes. Barnets kjønn kan tillegges vekt, men etter rettspraksis er det uklart når og i hvilken grad dette skal gjøres. Sakkyndige uttalelser har også stor betydning. Barnets eget ønske er også viktig. Det skal høres fra fylte 12 år, men kan også høres tidligere. Barnet høres gjennom den sakkyndige hvis slik er oppnevnt, eller av dommeren ved samtale utenfor rettsmøte. Barn høres mest skånsomt i samtale med en sakkyndig. At barn skal høres, betyr ikke at de skal spørres om å velge mellom foreldrene. Hensynet til foreldrene skal bare tillegges vekt dersom ingen av dem peker seg ut som den beste omsorgsperson for barnet. Det kan da tas hensyn til hvem som har mest behov for å ha barnet hos seg og som vil lide det største tapet ved ikke å få det. Prioriteringen av momentene ovenfor og den vekt de enkelte momenter skal tillegges, er opp til dommeren i den enkelte sak. Ofte vil momentene telle i forskjellig retning og ikke klart peke ut hvem av foreldrene det er best for barnet å bli boende hos. I svært mange saker vil barnet få det bra hos begge foreldre. Det må likevel foretas et valg mellom to skikkede foreldre. En slik "finvurdering" er likevel meget skjønnsmessig, og den enkelte dommers vurdering av og syn på viktigheten av de enkelte momenter vil kunne få avgjørende betydning. Hva som er barnets beste er ikke en juridisk vurdering. Sakene bør derfor i størst mulig utstrekning finne sin løsning utenfor domstolene.

Hovedinnvendinger mot dagens ordning

TVUNGEN MEGLING, MEN INGEN RÅDGIVNING

For å begrense konflikten mellom foreldrene og for å hjelpe dem til å komme frem til gode avtaler om barna, ble det fra 1993 innført tvungen megling for å få separasjon hvor det er barn under 16 år. Ugifte foreldre som er uenige om barna ved samlivsopphør, må også gjennomgå slik megling før saken kan bringes inn for retten. Megling foregår ved de lokale familerådgivningskontorene og varer som regel 3 ganger a 1 time. Foreldrene kan ikke la seg representere ved advokat i meglingen. Slik megling kan være god hjelp dersom begge foreldre er innstilt på å komme til enighet. Dersom en av foreldrene står fast på sitt standpunkt og ikke er villig til å fire, er forutsetningen for videre konstruktiv megling ikke til stede. Det er ofte tilfelle i tvister om daglig omsorg og samværsrett. Meglingen blir da ofte et obligatorisk pliktløp som det kommer lite ut av. Ofte skjerpes bare frontene. Megleren skal være nøytral og kommer ikke med direkte råd eller vurdering av tvisten. Idag bringes for mange saker direkte inn for retten etter en obligatorisk og lite konstruktiv megling. Foreldrene har ikke fått noe råd eller vurdering av hva som er best for barnet før saken bringes inn for retten.

RETTSSAK SKJERPER KONFLIKTEN

Dersom foreldrene ikke blir enige i forbindelse med meglingen eller ved forhandlinger på annen måte, kan altså saken bringes inn for domstolene, med mindre foreldrene er enige om å overlate avgjørelsen til fylkesmannen. Fylkesmannen benyttes i liten utstrekning når det gjelder uenighet om den daglige omsorg, men noe mer når det gjelder fastsettelse av samværsrett. Når foreldrene med hver sin advokat skal prosedere mot hverandre i rettsalen, blir konflikten betydelig skjerpet, og barnets lojalitetskonflikt blir ytterligere forsterket. Ofte bor familien fortsatt sammen, og under meget spente forhold, til dom foreligger. Ingen ønsker å flytte ut for ikke å tape posisjon. I andre tilfelle flytter barnet frem og tilbake mellom foreldrene, eller foreldrene flytter ut og inn av hjemmet annenhver uke. Når famile og venner møter som vitner, tar de som regel parti for den ene eller andre av foreldrene. For barnet virker det ofte som om ikke bare mor og far er uenige, men hele nærmiljøet deles i to leire. Vitner fra skole og barnehage kan være uheldig for den løpende kontakt de skal ha med begge foreldre senere. Kampen mellom foreldrene blir av og til så bitter at det går ut over samarbeidet om samværsretten når dom foreligger. Etter en barnefordelingssak som ender med dom i retten, blir det ingen vinner, men tre tapere. Den som lider mest, er barnet.

RETTSSAK TAR LANG TID

Barnefordelingssak for herreds- eller byrett tar etter min erfaring fra 2 til 8 måneder. I løpet av denne tiden skal ofte sakkyndig oppnevnes. Det tar gjerne et par måneder eller lenger å innhente uttalelse, fordi det er mangel på kvalifiserte sakkyndige. Inntil dom er avsagt i herreds- eller byrett, er det opp til foreldrene selv å finne midlertidig løsning. Dersom det ikke lykkes, kan retten etter krav fra en av partene treffe midlertidig avgjørelse om hvem barnet skal bo hos, inntil dom foreligger. For å få en slik midlertidig avgjørelse må det holdes rettsmøte – ofte med både parts- og vitneavhør, ja nærmest en liten hovedforhandling, der frontene skjerpes og tiden går. På dette stadium i saken foreligger sjelden sakkyndig uttalelse. Når dom er avsagt i herreds- eller byrett, kan den ankes til lagmannsrett og videre til Høyesterett. Behandling i Høyesterett skjer først etter anbefaling fra Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det kan altså ta minst et par år før saken er endelig avgjort.

RETTSSAK ER KOSTBART

Domstolsbehandling er ikke bare konfliktskjerpende og tidkrevende, men også meget kostbart. Sakkyndig vurdering koster fra 15.000 til. kr. 30.000, og advokatsalærene er ofte tilsvarende høye. Dersom en av partene har fri sakførsel og den annen part har alminnelig inntekt, men over grensen for fri sakførsel – netto skattbar inntekt kr. 75.000 og brutto inntekt kr.125.000 – blir dette direkte urimelig. Dette rammer ofte far, når mor er hjemmeværende.

DE SAKKYNDIGES ROLLE I BARNEFORDELINGSSAKER

Det har de siste par år vært debatt og stor uenighet om sakkyndiges rolle i barnefordelingssaker. Mange mener at når sakkyndig oppnevnes, legges avgjørelsen i praksis til denne. Det skal mye til før dommeren setter den sakkyndiges vurdering til side. Det er hevdet at sakkyndige uttalelser ofte er unyanserte og bastante med negative følger for foreldresamarbeidet videre. Det har også vært hevdet at ved valg mellom to skikkede foreldre, vil den sakkyndige ikke ha spesiell kyndighet fremfor dommeren og lettere bli styrt av egne verdivurderinger. Etter mitt syn vil en god vurdering av det viktigste hensynet, nemlig foreldrenes egenskaper som omsorgspersoner og kontakt med barnet, ikke kunne foretas av dommeren på en tilfredsstillende måte uten uttalelse fra sakkyndig eller annet barnefagkyndig vitne når det gjelder barn under ca. 12 år. Dommerens inntrykk etter korte forklaringer i retten av parter og vitner, er som oftest et svakt grunnlag for avgjørelse. Dommeren ser ikke foreldrene sammen med barnet. Avhørssituasjonen i retten er kunstig og partene nervøse. Det er vanskelig å se personen bak masken både på godt og vondt. Familie og venners vitneforklaringer om foreldrene er ofte partiske. De forteller ofte om enkeltepisoder, som er av liten betydning i den store sammenheng. Slik vitneføring er tidkrevende, konfliktskapende og ofte nesten patetisk. Mors venninne forteller f. eks. om en enkelt episode hvor hun har opplevd at far ble hissig og barnet lei seg. I hvilke familier har ikke det skjedd? For dårlig og ujevn kompetanse blant sakkyndige har vært nevnt som et argument mot utstrakt bruk av dem. Etter mitt syn er dette ikke noe prinsipielt argument mot oppnevnelse av sakkyndig. Både Departementet og Norsk Psykologforening arbeider med retningslinjer for forbedring av sakkyndige uttalelser. Det foreligger nå en NOU (1995:23) fra et departementsoppnevnt utvalg om barnefaglige sakkyndighetsoppgaver, som foreslår utarbeidelse av normer og utdanningsprogram for sakkyndige. Etter mitt syn bør det som hovedregel oppnevnes sakkyndig i barnefordelingssaker for domstolene. Mange, ja jeg tror nesten et flertall av sakene, forlikes også etter at uttalelse fra sakkyndig foreligger.

FORSLAG TIL ENDRINGER

Det bør tenkes nytt for å få til en bedre og raskere behandlingsmåte i saker om barnefordeling og samvær. Målet må være et system som først og fremst gir foreldrene rask og kvalifisert hjelp til å komme til enighet om barna. Dagens meglingsordning kan fungere, dersom foreldrene er innstilt på å finne en løsning. Megling forutsetter at partene er interessert i å bli enige og ikke har helt fastlåste standpunkter. Dersom så ikke er tilfelle, bør meglingen raskt gå over til rådgivning etter nærmere utredning fra megleren eller annen rådgiver/sakkyndig. Hvilken fagkompetanse som her skal kreves, vil være avhengig av den konkrete sak og er også et resursspørsmål. Etter slik utredning bør rådgiveren drøfte saken med foreldrene, gi uttrykk for sin oppfatning og forsøke å oppnå enighet. Først dersom foreldrene ikke kommer til enighet etter slik rådgivning, bør saken kunne bringes inn for retten. Rådgiveren bør da prøve å få foreldrene til å enes om en midlertidig ordning inntil dom foreligger. Dersom heller ikke det lykkes, må rådgiveren kunne komme med sitt syn på en midlertidig ordning. Som hovedregel bør dette kunne legges til grunn inntil dom foreligger. For barnet er det viktig at det raskt etableres en midlertidig ordning for å begrense belastningen. Rådgiveren bør også kunne føres som sakkyndig vitne for retten eller oppnevnes som sakkyndig. Retten må også kunne oppnevne annen sakkyndig. Jeg tror at en slik ordning vil føre til langt færre barnefordelingssaker for domstolene. Mange saker som i dag bringes inn for retten, kan trolig forlikes etter en utenforstående fagpersons vurdering og råd. Den som får rådet mot seg, vil ofte stå svakt. Tilsvarende gjelder imidlertid også etter dagens ordning når det oppnevnes sakkyndige for retten. Veldig mange saker løses jo nettopp etter at sakkyndig har tatt standpunkt. Det vesentligste med tankene ovenfor er å få en fagpersons vurdering uten at det er nødvendig å bringe saken inn for retten. Dette for å slippe den konfliktskjerping en rettssak er, og ikke minst få en raskere utenforstående faglig vurdering som kan legges til grunn som en midlertidig ordning. Man bør også ha en faglig vurdering av en utenforstående før man tar stilling til om saken bør bringes inn for domstolene. Når foreldrene er uenige om hvem barnet skal bo hos, er det rimlig at de ønsker en utenforstående fagpersons hjelp og vurdering av hva som er best for barnet. Det er i seg selv ikke konfliktskapende. Uenighet i sin allminnelighet løses jo ellers best ved at en utenforstående kvalifisert person trekkes inn for å gi råd og om mulig få partene til å bli enige. Det er også forståelig at partene vil ha en slik vurdering, når avgjørelseskriteriet er barnets beste. I alle andre tvister hvor annen fagkyndighet enn juridisk ekspertise er nødvendig, følges dette prinsipp. I barnefordelingssaker kan det i dag ikke følges fordi den som får en utenrettslig sakkyndig vurdering mot seg, ofte vil nekte å la vedkommende vitne for retten. Det blir for tidkrevende og kostbart å be om en utenrettslig sakkyndig vurdering, når lovens behandlingsmåte ikke legger opp til det. Derfor må vi i disse sakene først bringe den inn for retten for å få en sakkyndig vurdering. Dette er bakvendt, konfliktskapende, tidkrevende og kostbart. Særlig er det bakvendt når avgjørelseskriteriet er barnets beste, som jo ikke er en juridisk vurdering. Det bør også vurderes om det nå med snart 15 års erfaring med barneloven kan utarbeides retningslinjer som sier noe nærmere om hva som skal tillegges vekt ved vurderingen av skjønnstemaet "barnets beste". Hva skal tillegges vekt når foreldrene kan gi barnet tilnærmet like god omsorg? Av hensyn til barnet er det viktig med regler som kan begrense antall konflikter. Jeg er ikke blind for svakheter ved mitt syn ovenfor. Særlig vil det gjelde rettsikkerhetsaspektet. Den barnefagkyndiges vurdering vil få mye å si. Hvilken kompetanse er her nødvendig og hvordan sikre at vurderingen blir objektiv og uhildet? Flere vil kanskje kreve fagkyndig vurdering når det ikke er nødvendig å gå til rettssak for å få det. Finnes det tilstrekkelig kvalifiserte fagkyndige? Ordningen blir kostbar og resurskrevende, men rettssaker er heller ikke gratis for samfunnet, selv om de er gebyrfrie. For partene er rettssaker i dag så dyre at det nærmer seg rettsfornektelse for de foreldre som ikke får fri sakførsel eller ikke har meget god råd. I saker om utforming av samværsrett må enklere administrativ behandling klart være å foretrekke. Det bør vurderes som hovedregel med mulighet for overprøving av domstolene. Langt de fleste saker vil her da løse seg uten rettssak. Det bør også vurderes som alternativ om dagens behandling for domstolene kan forenkles i barnefordelingssaker. Bør det innføres spesielle behandlingsregler eller opprettes spesialdomstoler? Skifteretten som avgjør økonomiske tvister ved skilsmisser, kan velge mellom forenklede behandlingsregler og de alminnelige prosessregler som er mer tidkrevende og omstendelige. Noe lignende bør vurderes i barnefordeling – og samværssaker. Alle synspunkter må selvfølgelig undergis en grundigere utredning før standpunkt tas. Mitt syn er ikke ment som noe fullstendig forslag. Jeg står imidlertid fast på at dagens ordning ikke er tilfredsstillende, og at en radikal nytenkning må til. Med dagens store antall skilsmisser, hvor det er uenighet om barnespørsmål, må det finnes en enklere, mindre konfliktskapende, raskere og mer fleksibel ordning enn nåværende domstolsbehandling. Domstolsbehandling er ikke i disse sakene synonymt med rettssikkerhet. Barnets beste er ikke en juridisk vurdering. Rettssikkerhet kan også kjøpes for dyrt, og prisen betales av barna. Domstolsbehandling bør forbeholdes de saker som ikke løses etter at andre enklere og mer tjenlige måter er anvendt. Departementet sendte i oktober 1995 ut et høringsnotat om diverse endringer i barneloven. Det tar imidlertid ikke opp spørsmålet om administrativ behandling fremfor domstolsbehandling, bortsett fra samværsrettssaker hvor barnet er over 15 år. Alternativer til dagens ordning med domstolsbehandling drøftes ikke. Departementet bør oppnevne et utvalg med bl.a. sakyndige, dommere og advokater som bør vurdere barnelovens ordning med avgjørelser i saker om barnefordeling og samværsrett. Den nåværende ordning er ikke våre barn verdig.

Anne-Blanca Dahl, f. 1946, advokat, partner i firmaet Selmer &Co. Arbeider mye med familierett.

acem.full.acemarticle.tags juss, barneoppdragelse
| Mer

Produkter

Dyade 1996/04: Hvem eier våre barn?

 

Relaterte artikler