Zen-buddhismen og omvendt orientalisme

D.T. Suzuki var zen-buddhismens fremste talsmann i vest. Han var tilsynelatende tolerant, men i virkeligheten nedlatende overfor vestlig filosofi og religion.

Ulike buddhistiske retninger har tiltrukket seg intellektuelles oppmerksomhet og troendes hengivenhet i Vesten. Ved siden av tibetansk buddhisme er zen den mest suksessrike. Zen er en japansk form for chan, en buddhistisk meditasjonsretning med opphav i det sjette århundres Kina. Den ble introdusert til det vestlige publikum gjennom en rekke verker av svært ulik kvalitet, hvorav Alan Watts’ og Thomas Mertons bøker er mest kjent. Det var imidlertid én enkelt person, den japanske akademikeren Suzuki Daisetsu (bedre kjent i Vesten som D. T. Suzuki) som først gjorde zen tilgjengelig. Suzuki så det som sin oppgave å formidle og fortolke zen for Vesten i et språk som gjorde den interessant for vestlige religionsforskere.

Før Suzuki hadde allerede hans mester Shaku Soen kommet til USA i 1893 for å delta i Religionenes Verdensparlament i Chicago. Soens taler til Parlamentet bygget i stor grad på Suzukis oversettelser. Verdensparlamentet avdekket kulturelle misforståelser som fremdeles var virksomme bak en tilsynelatende religiøs pluralisme. Soens bekjentskap med Paul Carus fikk denne til å invitere Suzuki til å arbeide som assistent ved oversettelsen av The Gospel of Buddha og andre asiatiske tekster i 1897. Soen kom tilbake til USA i 1905–06 og reiste landet rundt i følge med Suzuki.

Et annet betydelig bidrag til zens fremvekst i Vesten var Okakura Kakuzos The Book of Tea. Sammen med Suzukis Zen and Japanese Culture gjorde den zen til en estetisk lære som var kvintessensen av den japanske ånd.

Suzukis zen

Suzukis arbeid strakte seg fra århundreskiftet til midten av seksti-tallet. Det spilte en avgjørende rolle i fremveksten av en zen-diskurs både i Japan og i Vesten. Hans beskrivelse av zen er på mange vis et omvendt speilbilde av kristne misjonærers beskrivelse. Den bygget på kristne kategorier selv når den tok avstand fra dem. Mens det vestlige standpunkt sto for en "standard-orientalisme", der buddhismen ble sett ned på, sto Suzuki, Nishida og andre for en "overflods-orientalisme", en "sekundær" orientalisme, som gir et idealisert, "nativistisk" bilde av en japansk kultur der zen har øvet dyp innflytelse.

Viktigheten av Suzukis arbeid har til tider vært sterkt overvurdert. Ifølge Lynn White, for eksempel, kan det "godt være at utgivelsen av D.T. Suzukis første Essays in Zen Buddhism i 1927 vil fortone seg for fremtidens generasjoner som en like stor intellektuell hendelse som William Moerbekes latinske oversettelse av Aristoteles i det trettende århundre eller Marisglio Ficinos [oversettelse] av Platon i det femtende".1 På samme måte erklærte Arnold Toynbee i fullt alvor at Suzukis introduksjon av zen til Vesten senere ville bli sammenlignet med oppdagelsen av atomenergi.2 Nærmere oss i tid skrev Gerald Cooke at "ingen kan sammenlignes med Suzuki når det gjelder å utføre denne oppgaven [å gjøre zen relevant for Vesten] på basis av solid akademisk bakgrunn pluss personlig erfaring pluss produktiv bruk av engelsk som medium. Her kom Japans Commodore Perry og åpnet Vesten for et første omfattende møte med Østen — modig, offensiv, utholdende."3

Hvordan kunne slike påstander legges frem overhodet? Og hvorfor var de opplagte mangler ved Suzukis zen tilsynelatende usynlige for Suzuki selv og for hans mange vestlige tilhengere (blant dem fremstående intellektuelle personligheter som Erich Fromm, Carl Gustav Jung, Thomas Merton og Aldous Huxley)? Overreaksjonen hos noen av Suzukis kritikere avslører en tilsvarende fascinans for mannen.

Til tross for all dens retorikk var det ikke litterære eller filosofiske kvaliteter som gjorde Suzukis arbeider så suksessrike. Det var en historisk konjunktur som fikk et positivt bilde av zen til å vokse frem i Vesten, næret av Suzuki og hans tilhengere.

Med den økende interessen for zen i den amerikanske motkulturen på sekstitallet forandret Suzukis beskrivelse av zens "spontanitet" seg drastisk. Han ble etterhvert mer klar over problemene ved vestlige frihetsorienterte fortolkninger av zen — som for eksempel i Jack Kerouac og Allen Ginsbergs stoffinduserte "beat-zen", og han begynte å advare mot denne misforståelsen. Han erklærte for eksempel i en artikkel skrevet i 1960: "Det zen-disiplinens praksis legger sterkest vekt på, er oppnåelsen av åndelig frihet, ikke opprør mot konvensjoner … Derfor er det at flere av zens store tilhengere kan finnes blant ‘konformister’ enn blant opprørske og ustyrlige anti-konformister."4 Det var med tydelig beundring Suzuki beskrev den "militaristiske strenghet" som hersket i zen-meditasjonssalen: etter hans mening var det fysisk arbeid som "reddet zen fra å forfalle til kvietisme eller ren intellektuell gymnastikk", eller "fra å falle inn i antinomismens felle og den hallusinatoriske sinnstilstand".5

Suzukis tidligere lovprisning av zens billedstormende ånd synes å ha vært en "nedlatenhetsstrategi", dvs. et symbolsk regelbrudd som tillater en å nyte godt av fordelene både ved regelkonformitet og regelbrudd. Denne oppfatning av en symbolsk gevinst kan også forklare hvorfor den spontanitet og frihet i fortolkning Suzuki står for, er forbeholdt ham selv og andre "mestre", mens den ikke innrømmes vesterlendinger, som ikke har (og tilsynelatende aldri vil få) tilstrekkelig bakgrunn i tradisjonen: "Din [te-]drikking inneholder kanskje ikke zen, mens min er breddfull av den."6 Den tilsynelatende motsetningen mellom Suzukis "konfomistiske" standpunkt og hans tidligere mer billedstormende fortolkninger antyder at hans påståtte billedstormeri hele tiden var en subtil form for konformisme. Det er et interessant trekk ved chan-tradisjonen (og alle lignende billedstormende strømninger) at dens radikale språk, som har til hensikt å stikke hull på ortodoksien, snart blir det ytre tegn eller emblem for en ny ortodoksi. Endringen i ordbruk må ikke tildekke den underliggende kontinuiteten.

Suzuki og mystikk

I forordet til The Buddha Eye refererer Frederick Franck til Suzuki som "zens Francis Xavier i Vesten".7 Selv om dette tydeligvis var ment som en kompliment, lå det også en utilsiktet sannhet bak Francks sammenligning. Suzukis arbeider er på sett og vis et forsøk på en åndelig reconquista [gjenerobring]. Hans "dialog" med kristne har kanskje samme motivasjon som [den jesuittiske misjonæren] Xaviers konversasjoner med japanske buddhister. Suzukis forståelse av kristendommen er i hvert fall tidvis nesten like simplistisk og reduksjonistisk, mutatis mutandis, som jesuittiske misjonærers forståelse av buddhismen. Ikke desto mindre hadde Suzuki stor innflytelse på spesialister innen kristen mystikk, som Rudolf Otto og Thomas Merton.

Ved å nedtone sosiokulturelle determinanter hevdet Suzuki at zen-bevissthet og kristen bevissthet er like. Han trodde i virkeligheten at selv om a posteriori fortolkninger av den mystiske erfaring kan være forskjellige, er alle "mystikker" grunnleggende like. Bruken av begrepet mystikk som "den felles benevnelse som gjør det mulig å kalle ulike tradisjoner religiøse", gjorde det mulig for Suzuki å sammenligne zen-munker med kristne mystikere som Meister Eckhart. Denne komparativismen hadde imidlertid et skjult motiv, nemlig å bevise at zen var "mystisk" overlegen i forhold til kristendommen. Suzukis poeng er at zen er mer offensiv og "mer utfordrende konkret i sine paradokser enn andre former for mystikk" og derfor den høyeste form for mystikk. Til tross for at han brukte hele sitt liv på å utbre en sterkt kulturbundet form for zen, hevdet han alltid at zen er det "ytterste faktum innen all filosofi og religion", et unikt fenomen i mystikkens historie, "det være seg østlig eller vestlig, kristen eller buddhistisk".8 Denne argumentasjonsrekken leder Suzuki til den konklusjon at zen hverken er en filosofi eller en metafysikk eller en religion, men snarere "all religion og filosofis ånd". Implisitt i denne argumentasjonen er et nesten protestantisk syn på religion som en realitet som ikke har noe å gjøre med kulter, dogmer eller kollektiv tro, men som hviler på individets "indre erfaring". Fordi zen presumptivt er fri fra alle bånd til spesifikke religiøse eller filosofiske tradisjoner, hevder Suzuki, kan den praktiseres av både kristne og buddhister, "på samme måte som store og små fisker kan leve lykkelig sammen i samme hav". Suzukis syn på zens "oseaniske natur" avslører omfanget av de vidtrekkende privilegier han tildeler sin egen fortolkning. Den åpenbart sekteriske motivasjon bak den tilsynelatende fordomsfrie "dialog" mellom zen og kristendom gjør det mulig for oss å se den som et paradigmatisk tilfelle av "militant komparativisme".

Suzuki likte også å sammenligne zen med vestlig filosofi, ikke overraskende til zens fordel: "Den filosofen som uttaler at cogito ergo sum, er generelt svak til sinns. Zen-mesteren befatter seg ikke med den slags spissfindigheter."9 På samme måte likte Suzuki å påpeke kontrasten mellom vestlig litteraturs ordrikdom og den konsise formen i japanske haiku, 17 stavelser lange dikt inspirert av zen. Suzuki endrer uavlatelig sin referanseramme: noen ganger legger han vekt på zens ahistoriske natur, andre ganger forklarer han zens unike karakter gjennom dens historiske utvikling.

Karakteristisk nok kan Suzukis oppfatning av at han representerer den rette lære, ses som et symptom på den "grenseangst" en person som alltid befant seg i ytterkanten av zen-tradisjonen, måtte føle. Han levde sitt liv på grensen mellom prestestanden og legmannsstanden, mellom zen-sekten og Det Rene Lands sekt, mellom tradisjon og modernisering og mellom japansk og vestlig kultur. Suzukis tenkning er i virkeligheten en form for nativisme. Hans forsøk på å takle utfordringen fra vest har likhetstrekk med Okakura Kakuzos lovprisning av "teismen", som er hans neologisme for teseremonien. Men i motsetning til de fleste nativistiske tenkere i Japan, var Suzuki temmelig isolert fra sitt eget folk. Han forlot Japan og bosatte seg i USA, og den videre utvikling av hans tenkning gjenspeiler hans møte med vestlige verdier (intellektualisme) eller tankestrømninger (kristendom, psykoanalyse, eksistensialisme, sekstitallets motkultur). Etter å ha vendt tilbake til Japan med sin amerikanske kone, tjente han til livets opphold som engelsklærer og ble værende i utkanten av den akademiske verden. Hans henvisning til zen-tradisjonen og hans ønske om å "vende tilbake til kildene" for japansk åndelighet kan med andre ord ha vært effekter av modernisering etter Meiji-perioden og av hans flertydige sosiale og intellektuelle status. Hans person rommet en rekke motsetninger: han var både en anti-intellektuell akademiker; en vestliggjort nativist; et økumenisk sektmedlem; en idealistisk talsmann for zen-pragmatisme som den tradisjonen han hevdet han representerte, til tider tok avstand fra, fordi den fant ham for filosofisk og/eller journalistisk; en isolert person som, til tross for sine mange akademiske publikasjoner, først fikk en akademisk stilling relativt sent i livet, og som ble værende en legmann på terskelen mellom presteskapet og legmannslivet.

Ikke overraskende økte de nasjonalistiske elementer i Suzukis tenkning sterkt under krigen. For Suzuki var japansk kultur det sanne uttrykk for ikke-diskriminerende visdom, dvs. zen. Dermed lar zen-imperialismen intet aspekt ved japansk kultur stå urørt. Selv bushido, den sterkt oppskrytte "samuraiens vei", ble tatt til inntekt for zen. Med Suzuki blir hverdagsfornuftens oppfatning av zen som et produkt av japansk kultur snudd på hodet, og japansk kultur blir et mangeartet uttrykk for et unikt fenomen, eller snarere for et metafysisk prinsipp kalt zen. Ikke bare ville slike absolutistiske fordringer være svært vanskelige å forsvare på rasjonell grunn eller å vurdere i forhold til tilsvarende påstander fra andre tradisjoner eller kulturer. Deres ideologiske karakter, som blir tydelig idet de forvandles til nativistiske eller nasjonalistiske fordringer, diskvalifiserer dem fullstendig.

Zen som sekundær orientalisme

Til tross for sine nativistiske tendenser bygget Suzuki på katagorier som sprang ut av det nittende århundres orientalisme. Han satte ganske enkelt de gamle forestillingene på hodet for å tjene sine egne formål, nemlig å presentere zen som kilden til og målet for alle mystiske erfaringer. Men samtidig som zen angivelig overskrider alle religioner, presenterer Suzuki den som et spesifikt produkt av kinesisk kultur som til sist ble brakt til fullbyrdelse innen den japanske kulturelle kontekst. Likevel, til tross for sitt evolusjonistiske syn benektet Suzuki at det forelå en grunnleggende historisk kontinuitet mellom indiske religiøse tradisjoner og zen, et standpunkt det er vanskelig å forene med hans ønske om å bevise at zen er historisk forbundet med Buddhas opprinnelige erfaring og lære.

Begrepet orientalisme ble berømt gjennom Edward Saids bok som nettopp bærer tittelen Orientalism (1979). Selv om Said fokuserte på vestlige representasjoner av Midtøsten, er hans argumentasjon like gyldig i tilfellet "Fjerne Østen". Især har India og Kina lenge vært ofre for en lignende orientalistisk diskurs — en diskurs som fant sitt klassiske uttrykk i Hegels påstand om at Kina og India ikke er helt og holdent i besittelse av det de sier. Slike orientalistiske antagelser er fremdeles vanlige. Det er imidlertid også et økende antall mennsker som ser mot østlige religioner (og især zen) i sin søken mot en "autentisitet" som Vesten angivelig har tapt. For dem er det Asia som har blitt all visdoms kilde. Denne inversjonen av tegnene innen den tradisjonelle orientalistiske diskurs er også karakteristisk for vestlige oppfatninger av zen. Det ville imidlertid være galt å tro at mye har forandret seg: i begge tilfeller, enten orientaleren er karikert eller idealisert, forblir de etnosentriske og orientalistiske premissene for vestlig diskurs uforandret. Det ville kanskje være vanskelig å avgjøre hvilken versjon av zen, den negative eller den idealiserte, som er mest villedende. Selv om graden av reduksjonisme ikke er like stor i begge tilfeller, har begge fortolkninger ansvar for den underlige situasjon vesterlendinger som nærmer seg zen, befinner seg i: de er ute av stand til å se på den som et seriøst intellektuelt system, for begrensningene innen den vestlige diskurs omkring zen får dem til enten å devaluere den som en østlig form for "naturmystikk" eller til å idealisere den som en fantastisk eksotisk lære. I denne forstand kan zen ses som et typisk eksempel på "sekundær orientalisme", en stereotypi kokt i hop like mye av japanerne selv som av vesterlendinger.

Oversatt av Halvor Eifring

1 Lynn White (red.), Frontiers of Knowledge in the Study of Man. New York: Harper and Brothers, 1956, s. 304–05.

2 Frederick Franck, The Buddha Eye: An Anthology of the Kyoto School, New York: Crossroad, 1982, s. 5.

3 Gerald Cooke, "Traditional Buddhist Sects and Modernization in Japan," Japanese Journal of Religious Studies 1, 4 (1974), s. 276.

4 Franck, The Buddha Eye, s. 21.

5 Suzuki, Essays in Zen Buddhism, London: Rider and Co., bind 3, 1953, s. 314–15.

6 Ibid., s. 161.

7 Franck, op.cit. s. 2.

8 Suzuki, Essays in Zen Buddhism, bind 1, 1949, s. 265, 281.

9 Suzuki, Zen and Japanese Culture, Princeton: Princeton University Press, 1970, s. 408

Bernard Faure er en av verdens fremste kjennere av zen-buddhismens historie. Har skrevet en rekke bøker om emnet, bl.a. Chan Insights and Oversights . Professor ved Stanford University i USA. Opprinnelig fra Frankrike.

Stikkord: buddhisme, religion, kultur

Produkter

Dyade 1997/01: Floskler eller visdom? Møte med øst-asiatisk tekning

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2022-utgivelsene

4/22: Frivillighetens kår i frivillighetens år

3/22: Du bor i din barndom

2/22: Tenke på døden

Tidligere utgivelser:

1/22: Skapende sinn

4/21: Forsoningens dans

3/21: Projeksjon og fordreining

2/21: Forfattere om livet

1/21: Stillhetens kraft

4/20: Korona - slutten på den lange freden 

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.