I episoden «The Death Camp of Tolerance» i den populære amerikanske animasjonsserien South Park bestemmer seriens barneskolelærer, Mr. Garrison, seg for å fingere eksplisitt homofili i klasserommet i håp om han skal bli oppsagt slik at han kan saksøke skolen for homofobi og få millioner i erstatning. Planen går galt. Når ungene begynner å klage på sin lærers uhøviske opptreden, blir de sporenstreks sendt til en omskoleringsleir for å bli mer tolerante.
Mr Garrison blir stadig drøyere i sin opptreden, men ingen tør påpeke atferden hans i redsel for å bli erklært intolerant. Til slutt bryter Mr Garrison og hans kompanjong, Mr Slave, sammen. De synes de har gått for langt, og Mr Garrison sier til sine elever at de ikke trenger å like noe for å kunne kalle seg tolerant. Men da blir også Mr Garrison sendt til omskoleringsleieren av skolens rektor som mener at han er intolerant vis a vis sin egen atferd og trenger å jobbe med å tolerere seg selv.
Toleransens paradoks sier at om du ikke tolererer intoleranse, er du selv intolerant. Spørsmålet som oppstår er om vi skal tolerere det intolerante. Man ser for eksempel at mange minoriteter som blir gitt en spesiell beskyttelse mot majoritetens diskriminering, jmf Aftenpostens senere oppslag om såkalte hatkriminalitet som rammer muslimer. Paradokset er at en god del religiøse minoriteter, muslimer og andre, som gruppe ikke utmerker seg som utpreget tolerante mot egne avvikere. Selvjustisen kan være knallhard.
Filosofen Karl Popper hevder på sin side at et åpent samfunn på ingen måte skal måtte tolerere intoleranse. Filosofen John Rawls sier at mens en intolerant minoritet ikke skal ha krav på å bli lyttet til når de beklager seg over andres intoleranse, så skal deres frihet reduseres kun hvis den tolerante majoritet mener samfunnets sikkerhet og institusjoner står i fare.
Toleranse, lettfattelig slagord og vanskelig realitet
«Nordmenn blir stadig mer tolerante til innvandrer» kunne man lese i en herværende nasjonal avis for en tid siden. Oppslaget var nok ment som en gladnyhet. Men for den språklig bevisste leser kan det fort fortone seg som en alt annet enn en positiv nyhet.
Toleranse er språklig beslektet med «å tåle», «å holde ut». Det følger derfor at den tolerante tåler noe - noe som han ikke uten videre liker. En person som er positiv til, la oss si, homofili, i det han møter homofile, da får han ikke testet sin toleranse. Derimot en person som bekjenner at han er imot homofili og som føyer til at han tolererer at homofile lever sitt liv som de selv velger, han er faktisk tolerant på dette punktet. Paradoksalt nok, jo sterkere homofobien er i denne tenkte personen, jo mer tolerant vil ha være hvis han tåler å ha homofile rundt seg. Toleranse forutsetter en negativ holdning til det som tolereres.
Dermed ser vi at overskrifta bærer i seg en ambivalens (onde tunger vil si Freudian slip): Nordmenn liker ikke innvandrer mer (kanskje til og med mindre), men vi tåler dem i større grad.
Hvis toleranse er den ytterste dyd, vil en islamofob som tolererer å ha en muslimsk kollega med logisk nødvendighet komme høyere i det sivilisatoriske hierarki enn en anti-rasist som ikke tåler å ha en rasistisk kollega.
Ideal mot virkeligheten
Pop-litteraturen i South Park kan ta samtiden på kornet, men det provoserer ikke videre, verre er det med virkeligheten.
Den frittalende Venstrepolitikeren Sanna Sarromaa kom i hardt vær da hun, etter å ha besøkt en lokal andreklasse, kom til å mene at en av elevene der, en kar med Downs Syndrom og autisme, ikke så ut til å være integrert i klassen sin. I et internt notat i Venstre sin kommunestyregruppe skriver hun:
«Det som provoserte meg i iPad-undervisningen var spes.ped.eleven bakerst i klasserommet. Han har både Downs og autisme. Han satt bakerst i klasserommet med TO (2!) assistenter hvorav den ene hjalp han med KU-SAU-HEST og sånn på iPad, den andre hysjet ham ned fordi han laget så høye lyder. Imens drev resten av klassen med noe helt annet (jeg fikk ikke med meg hva det var fordi jeg stod bak denne spes. ped. -gutten, så jeg hørte ikke så godt).
«Mitt hjertesukk er følgende: Denne gutten hadde INGEN PEDAGOGISK eller FAGLIG NYTTE av å sitte i den klassen under denne timen eller vice versa. Tvert imot, hans tilstedeværelse var et forstyrrende element (og rent økonomisk: Kanskje han hadde klart seg med én assistent om han ikke hadde vært med i klasserommet?). Jeg vet at INKLUDERING er en dominerende ideologi innenfor norsk pedagogikk og spesialpedagogikk, men det kan ikke være slik at spes.ped.elever med tunge vansker brukes som redskaper for at de såkalte normale elever skal utvide sine ideer om normalitet? Da blir hans tilstedeværelse i klasserommet bare instrumentelt (ikke faglig eller pedagogisk). Det tjener ikke ham faglig sett.»
Det var altså et internt notat som noen har lekket til pressa. Den lar seg ikke be to ganger:
NrK Hedmark og Oppland knaller til med den tabloide overskrifta «Vil ha elev med Down Syndrom ut av klasserommet». Dermed var standarden satt. Assosiasjonene var gitt, «ha ut» som i «drive ut». Men inn i hva? Institusjoner med gitter? Noe verre? Dødelige sprøyter?
Nå hadde lynsjemobben fått grønt lys:
– I natt har jeg mottatt utallige meldinger om hvordan jeg bør brenne i helvete, beretter NrK Hedmark og Oppland at Sarromaa skrev på sine Facebook sider. Hun sier til NRK at kostnadene ved å være lokalpolitiker har blitt større enn nytten og gleden.
– Andre barn ropte til meg og mine barn på skolen at vi skulle komme oss vekk.
Rektor ved gjeldende skole reagerte med magen og tok dama heller enn ballen da han fokusert på hennes «holdninger», som han sa, ikke hennes påstand. Sarromaa trakk seg følgelig fra lokalpolitikken etter å ha mottatt, ifølge henne selv, hundrevis av mer eller mindre hatefulle meldinger. Man kritiserte henne for å være intolerant, men tolererte selv ikke hennes ytringer i det interne notatet.
Norsk Forbund for Utviklingshemmede holdt heller ikke tilbake. På side hjemmesider skriver de en artikkel med overskrifta «En politiker som Norge ikke trenger». Man poengterer «Venstreleder Trine Skei Grande bør nå vise at hun er partileder. Hva mener Venstrelederen om inkludering og diskriminering? Hvordan mener Venstrelederen av vi skal utvikle oss mot et inkluderende samfunn og hvilken rolle skal den inkluderende skolen ha i det prosjektet? Hvordan forholder Venstre seg til profilerte lokalpolitikere som fremmer et menneskesyn som NFU har kjempet mot siden vi ble dannet i 1967?» Man ønsker simpelthen Sarromaa fjernet fra politikken. Bort og vekk. Og for liksom å komplettere utstøtelsen fra det dannende selskap, vil man se damen tynet i gapestokken: NUF ber om at «Ansvarlige politikere bør ta avstand fra innholdet i Sanna Sarromaa sine ytringer». Men NUF ser ikke det paradoksale i at de etterlyser inkludering samtidig som man krever ekskludering.
Sarromaa understreker i ettertid: "Jeg mente, og mener fortsatt, at inkludering må ha et pedagogisk innhold og et pedagogisk fellesskap. Man kan være fysisk til stede, men samtidig ekskludert. At man sitter og driver på med sitt er ikke inkludering. Dette gjør meg ikke til et monster (som bør brenne i helvete), men NRK og mine politiske motstandere har klart å framstille meg som et monster og jeg ønsker ikke å oppleve dette på nytt."
Saken illustrerer for et drama det kan bli når høyt tenkning ment for den interne meningsutvekslingen blir eksponert for tidlig. Og det blir mer fokus på person enn på sak.
Tolerant intoleranse
Mitt første møte med spriket mellom ideal og virkelighet hva gjelder enhetsskolen skjedd under Praktisk-Pedagogisk Utdanning. Jeg var utplassert på en stor ungdomsskole med 300 elever. En av disse var en kar med Downs. Jeg la merke til at han kom inn på lærerværelset i hvert eneste friminutt. Det tok noen dager før jeg skjønte at gutten var enormt ensom. Ingen av de andre elevene ville ha noen sosial omgang med ham. Kun de voksne snakket og skøyet med ham. Før de sendte ham ut til de andre elevene. Så kom han inn igjen. Og ble sendt ut igjen. Gjerne et par ganger i hvert friminutt.
Eller som de to jentene som gikk i 8. klasse. Begge var små for alderen, hadde kropper som 3-4. klassinger. Den ene mimret stadig vekk om hvor hyggelig det hadde vært å gå i barnehagen. I hvert storefri satt de som to forkomne fugleunger utenfor døra til lærerværelset, helt til de ble jaget bort. Jeg fikk meg ikke til å jage dem bort. I det minste hadde de hverandre.
Senere har jeg mange ganger opplevd lignende tilfeller. Det kan vel best kalles en normaltilstand: Elever med og uten diagnoser – introverte som ekstroverte – som faller mellom alt av stoler og bord i norske klasserom, i fallet tar de gjerne med seg andre. Noen ganger flere klasser. Fordi norsk enhetsskole har bestemt at de skal gå gjennom samme løp som alle andre. Idealet er en optimal enhetstilstand, realiteten er langt mindre sentimental.
I offisiell norsk sjargong heter det at innvandring er berikende. Tanken er at det norske perspektivet skal få motbør fra andre perspektiv, og at det igjen skal heve helheten. Det er en stående truisme. Hvordan er det så når den norske enhetsskolen, den nasjonale stolthet som nyter støtte fra FrP til SV, blir offer for ramm kritikk fra utlendinger? Kan vi da ane en såret nasjonal stolthet?
Sarromaa, som er en finne med ekstra mye sisu på tanken, har tidligere lagt seg ut med skolen, den norske, da hun i et leserinnlegg VG i 2014 åpent med følgende: «Helt siden jeg kom til Norge i 2003 og lærte norsk har jeg lurt på én ting: Kan ikke nordmenn skrive? Mengden av skrivefeil i offentligheten og hos tilsynelatende utdannede mennesker er horribelt stor. Er ikke rettskriving en sentral del av utdannelsen og dannelsen i dette landet? Eller skyldes skrivefeilene lærere som heller ikke kan skrive? Eller den generelle norske snillismen – ingen skal rettes på for at ingen skal bli lei seg? I det norske sosialdemokratiet er jo alle like flinke!»
Kaboom. Skuddredd er hun ikke.
Forskjellen mellom norsk og finsk kultur kommer ikke minst til uttrykk i skolen. Det heter seg at mens finske foreldre ved middagsbordet spør ungene sine hva de har lært på skolen, så spør de norske sine om de har hatt det hyggelig.
Mange kan oppleve finsk lynne som melankolsk. Andre vil si at finnene er realistisk. De later til å være preget av å ha levd under en hardere himmel enn den norske. Til Finnmark har det kommet finner siden middelalderen i søken etter et bedre liv, de kommer enda i rykk og napp. På 1700-tallet kom det finner til Finnskogen på Hedmark. Finsk historie er eksplosiv: Fra 1100-tallet til 1809 lå de under Sverige. Så kom de under Russland frem til 1917. Deretter kom den finske borgerkrigen hvor bror stod mot bror og 30-40 000 ble falt og ble henrettet. I 1939 angrep Stalin, så fulgte fortsettelseskrigen hvor Finland stod med Tyskland, før de på slutten av krigen snudde seg mot Tyskland i håp om å blidgjøre russerne litt. Da krigen sluttet, hadde finnene mistet 10 % av sitt landareal og 20 % av sin industrielle kapasitet. De mistet også 93 000 soldater og fikk 400 000 interne flyktninger. Men de unngikk å bli okkupert av Sovjet. Det er de veldig stolte av. I 1950 var 46 % av befolkningen sysselsatt i jordbruket. Man ble påtvunget et noe svett og klamt vennskap med Sovjet som ble administrert av den presidentielle presidenten Urho Kekkonen som satt mellom 1956 og 1982 - da helsa tvang ham til å tre av (det heter seg at da en finsk elev ble spurt hva demokrati er for noe, svarte han «Det er når Kekkonen blir valgt til president»). Da Sovjet ramlet, tok det med seg finsk økonomi som i stor grad var avhengig av eksport til russerne – arbeidsledigheta spratt til over 20 %, ryktene verserte om finske skolebarn som bare fikk et måltid om dagen, det på skolen. Vi snakker om 1990-tallet. Så kom Nokia og snudde sult til suksess. Og nå bygger finnene et svært atomkraftverk, fordi de trenger strøm, mens svenskene og tyskerne legger ned sine.
Dette meget pragmatiske perspektivet med så voldsomt mye historie møter så det langt mindre dramatiske, men mer idealistiske norske i en debatt med skole som nav. Og samtalen stoppes raskt av nordmennene. Hvis det finske perspektivet ikke er velkomment, hva betyr da i praksis påstanden om at innvandring er berikende?
En kjølig dyd
Hvordan skal man korrigere et feilbarlig system om det ikke er rom for kritikk? Filosofen Kjell Madsen påpeker at toleranse er kjølig dyd. Han siterer forfatteren Joseph Conrad:
His thought seemed to rest poised on a word before passing to another, as though words had been the stepping-stones for his intellect picking its way across the waters of error.
Slik vi mennesker søker oss over feiltakelsens stryk, slik søker foten seg over steiner i elva. Det gjelder å finne solide steiner, velegnede ord for tanken. Toleranse fremstår gjerne som en stødig stein. Ordet toleranse virker trygg. Der kan man hvile ut. Hvem er imot toleranse, spør Madsen.
Men, toleranse har blitt til en rund og glatt stein, gjort enda rundere og glattere av popularitet.
Det finnes varme dyder, som barmhjertighet eller solidaritet. Toleranse, derimot, er en kjølig dyd – som i «Jeg liker det ikke, men jeg kan leve med det.».
Et annet ord for toleranse kan være overbærenhet: Jeg bærer over med det. Det er noe helt annet enn i samtidsdebatten, hvor toleranse oppfattes som å bety «Jeg støtter helhjertet opp om uten den minste tvil i min sjel».
Om ikke for Sanna Sarromaas skyld så i alle fall for norske elevers, hva med litt overbærenhet i møte med kritikk av norsk skole?