Transparens – alltid et gode?

«Transparens» fremheves for tiden i mange sammenhenger som en helt sentral verdi både for velfungerende demokratier og organisasjoner, og for å sikre mangfold. I denne artikkelen tilbys en del motforestillinger: det er langt fra opplagt at transparens alltid tjener demokrati og mangfold.

Fra utsidens perspektiv er det er lett å forstå hvorfor vi gjerne ønsker transparens: Vi som er utenfor, vil helst vite hva som foregår der inne. Særlig gjelder det forhold som kan påvirke oss på vesentlige områder i våre liv. Transparency International er navnet på en frivillig organisasjon som har som formål å bekjempe korrupsjon. Transparens er virkemiddelet for å oppnå dette formålet. I et demokrati skal viktige beslutninger helst skje i åpenhet – hvor argumentene og interessene, og hva som påvirker resultatet – ikke skjules. For det offentlige skal jo i siste instans velges og styres av oss – og hvordan kan vi styre, om vi ikke vet hva som foregår?

Fra innsidens perspektiv - for den som er gjenstand for innsynet - er det derimot like lett å se ubehaget ved gjennomsiktighet. Finnes ingen sperrer for innsyn, og alt blir transparent, kan vi ikke holde noe for oss selv. Da blir ingenting fortrolig eller privat, og alle får tilgang på alt: overvåkingssamfunnet. Big Brother. Eller 1800-tallets idealfengsel: Panoptikon, hvor fangene kunne observeres til alle døgnets tider.

Transparens eller overvåking?

Når er krav om transparens velbegrunnet, og når blir det egentlig krav om invaderende overvåking? Når tjener transparens mangfold, og når hemmer det? Kanskje beror svaret vi gjerne gir, på om vi i de enkelte tilfellene mest identifiserer seg med utsiden, eller med innsiden. La oss undersøke om det stemmer med å begynne med noen konkrete tilfeller:

Statsministeren i et land ønsker å nekte allmenheten innsyn i hvilke drøftelser hun foretar før viktige beslutninger - også hvem hun diskuterer med. Ved flere anledninger har andre hatt mistanke om at hun har hatt samtaler med andre aktører og rådgivere enn hva som er gjort kjent, og som hun selv ønsker holdt hemmelig. Hva statsministeren diskuterer, hvem som leverer premissene for hennes overveielser, hvilke motforestillinger og føringer hun fores med, hvem som presser eller lokker – alt dette er viktig informasjon om man skal kunne forstå hvordan landet ledes. Viktig for et demokrati. Men, som nevnt – hun nekter. At hun absolutt vil holde disse opplysningene skjult for allmenheten, vekker mistenksomhet.

Her allierer man seg trolig lett med den som er på utsiden som vil ha innsyn. Hvem statsministeren snakker med, hva som sies, hvem som er premissleverandører som påvirker i ulike retninger – dette er viktig for oss alle. Å kreve transparens om hvem hun snakker med, og om hva, virker umiddelbart rimelig.

Så legger vi til: Det finnes en organisasjon som har lykkes med å få greie på hvem statsministeren snakker med, og hva hun og diskusjonspartneren sier. Det må jo være bra. Hvilken organisasjon dreier det seg om? Nei – denne gangen er det ikke den undersøkende pressen, men amerikansk etterretning. Og statsministeren det gjelder, heter Angela Merkel. For en tid tilbake kom det som kjent frem at amerikansk etterretning i flere år har overvåket Angela Merkels telefonsamtaler, som hun selv har trodd var fortrolige.

Hører vi dette, som kjent en sann historie, tror jeg vår allianse går over fra å være med utsiden, til å være med Angela Merkel. Og det som kunne fortone seg som et legitimt ønske om transparens, blir nå invaderende overvåking. Vi rystes: at det går an! At amerikanerne føler behov for å få vite hvordan beslutninger tas hos en av deres viktige allierte, er ikke legitimerende. Vi kaller det nå ikke lenger transparens, men overvåking.

Enkelte vil innvende at overvåkingen av Angela Merkels fortrolige telefonsamtaler ikke er transparens, men spionasje. Vel – hadde Merkels samtaler allerede vært en del av offentligheten – hadde det vært transparens her – hadde det ikke vært nødvendig å spionere på henne. Men la oss ikke fortape oss i denne innvendingen. Vi kan i stedet endre litt på eksempelet, og spørre: Ville det gjøre noen forskjell om det ikke var amerikansk etterretning som overvåket Merkels samtaler, men pressen? Jeg tror ikke det.

Offentlige personers gjøren og laden interesserer oss. Hva de gjør, påvirker oss. Nysgjerrigheten kan ha legitim begrunnelse. Det kan også være kikkertrang. Journalister vil gjerne ikle seg legitimerende motiver så som pressens kritiske funksjon når den ønsker å se bak sperrene, se hva som virkelig foregår. Hvis det er de kongelige eller andre kjendiser pressen gjerne vil få mer kunnskap om, ser vi lettere at motivene også – kanskje til og mer primært – er kommersielle. Få vil for eksempel forsvare Murdoch-pressens avlytting av de engelske prinsenes og andres private telefonsamtaler, og betegne det med honnør-ordet «transparens», selv om samtalene åpenbart hadde stor interesse for avisenes lesere (ellers hadde de ikke tatt bryderiet). Heller ikke om det var Angela Merkel de avlyttet. Her identifiserer vi oss lettest med dem som avlyttes, og ikke med Murdoch-pressen.

Offentlige penger uten innsyn?

Et tredje eksempel: Organisasjonslivet trenger ustanselig penger. Det koster simpelthen å drive en organisasjon. Tenk deg at en slik organisasjon har mottatt millionbeløp fra en statlig eller kommunal tilskuddsordning. Du står utenfor organisasjonen - er del av den bevilgende myndighet, journalist, eller alminnelig samfunnsinteressert, og kunne tenke deg å få innsyn i hva pengene brukes til og hvordan de forvaltes der. Bør ikke en forutsetning for utdeling av skattebetalernes midler til en aktuell organisasjon, være at samfunnet får innsyn i slike forhold – får innsyn i om pengene går det det formålet de er ment å støtte? Bør det ikke gjelde et generelt prinsipp om transparens i slike tilfelle?

Fra utsiden er det lett å tenke at jo, her bør det være transparens. Men hva hvis organisasjonen som mottar pengene, er et politisk parti eller en politisk ungdomsorganisasjon? Skal staten eller det offentlige kunne kreve å få nærmere detaljert innsyn i hvordan den politiske organisasjonen har tenkt å bruke pengene den mottar? Følger med bevilgningen også rett til innsyn i organisasjonens strategi, strategiske prioriteringer, interne drøftelser og beslutninger? Eller blir dette snarere en form for politisk overvåking og kontroll? Når man stiller spørsmålet på denne måten, skifter gjerne perspektivet og alliansen - fra ut- til innsiden: Nei, fullstendig innsyn i det indre livet til en politisk organisasjon er det bare totalitære stater som krever.

I Norge deles også årlig mange hundre millioner ut til ikke-politiske organisasjoner. En viktig del av disse organisasjonene behøver heller ikke redegjøre overhodet for hva de bruker midlene til, ut over medlemstall og å føre et visst regnskap over bruken. Hva er det som begrunner at det her ikke gjelder krav om transparens? Igjen: Bør ikke samfunnet – vi – kunne ha innsyn i hva pengene går til som vi bevilger årlig over stats- og kommunebudsjettene?

Ja, men så legger jeg til: Det gjelder religiøse trossamfunn og ikke-religiøse livssynsorganisasjoner. Og når vi legger dette til, skifter igjen alliansen fra ut- til innsiden, og det blir straks lettere å tenke at for slike organisasjoner, bør det ikke være krav om fullstendig gjennomsiktighet. Religionsfrihet må innebære at trossamfunn kan få lov til å styre seg selv, og ikke måtte skrifte om sitt indre liv for hele offentligheten.

Men heller ikke dette kan være mer enn et utgangspunkt. Deler av den katolske kirken har benyttet mangel på innsyn til å beskytte prester som har forgrepet seg mot barn. Heller ikke kirkesamfunn må kunne gjemme seg bak religions- og organisasjonsfrihet til å kunne jukse med medlemstall i forbindelse med offentlig støtte. Hvor grensene går, kan ofte være vanskelig. Scientologene har vært svært dyktige i å beskytte seg mot innsyn under dekke av religionsfrihetlige prinsipper. Er man skeptisk til denne organisasjonen, tenker man at det hadde vært godt med større innsyn i hva den egentlig driver med. Samtidig utløser frimurernes hemmelighold stor interesse og spekulasjonsiver blant enkelte journalister – samtidig som man vet at frimurerne har gjennom århundre vært yndet element i en mengde uholdbare konspirasjonsteorier.

Google – garantist for transparens eller Big Brother?

Google samler inn mengder av opplysninger om hvilke søk du og jeg gjør på internett. Disse opplysningene selges til reklameformål, og finansierer hele virksomheten i Google. Google sikrer dermed transparens. Men bør egentlig prinsipp om nokså ubegrenset transparens gjelde her, eller motsatt? Hva vi klikker på når vi er på internett, kan fortone seg som vesentlig mindre sensitivt enn hvem vi snakker om og hva vi mener i politiske eller religiøse sammenhenger. Men hvor går grensen?

Googles algoritmer og statistikk er nå så sofistikerte, at mange mener at Google vet langt mer om den enkeltes preferanser, synspunkter, interesser og holdninger enn Stasi noen gang visste om den enkelte borger i DDR, eller KGB om den enkelte russer. Det gjelder ikke bare i forhold til konsum, men også politiske og religiøse holdninger. Det spiller naturligvis en rolle at Google, i motsetning til Stasi, ikke kan bruke disse opplysningene til å sette oss i fengsel eller forfølge oss, med unntak av å forfølge oss med skreddersydd reklame basert på vår søkehistorie på nettet. Likevel: for mange treffer dette et ubehag: Transparens gjør oss gjennomsiktige, og vi føler at vi utleverer oss mer enn vi egentlig vet eller ønsker overfor Google.

Dine Google-søk styrer hvilke treff du får i neste omgang – algoritmer registrerer hvilke treff du åpner, og dermed hva du et tilbøyelig til å finne interessant, og tar det med seg neste gang du søker. Søker du på ordet «innvandring» og konsekvent åpner innvandringsfiendtlige lenker, vil algoritmen etter hvert sjalte ut andre mulige linker. På denne måten blir informasjonstilbudet du får gjennom dine søk også fattigere og mer ensrettet. Det gir den enkelte mindre mangfold i sine horisonter. Og det gir Google innsyn i hva du sannsynligvis mener om et politisk betent tema.

Alt dette fremstår som tvetydig. Er dette en grunn til å ville forby Google å samle inn slike data (og selge dem til andre)? Svaret er ikke opplagt. Men overfor Google føles spontant alliansen lettest med innsiden – Google er et multinasjonalt konsern få identifiserer seg med, men som vi alle bruker, samtidig som Google kikker på oss alle. Vårt syn på hva som bør tillates av transparens overfor et slikt selskap, preges gjerne også her av perspektivet vi lettest identifiserer oss med.

Hvem omgås hvem?

Hvem som er medlemmer av hvilke kontaktnett i næringslivet – hvilke investorer som kjenner hvem, hvem som sitter i hvilke styrer og er invitert i hvilke milliardærbrylluper, hvilke milliardærer som er venner eller uvenner med hvem – er stadig interessant for undersøkende journalister. De pengesterke har makt. Hvem er det som omgås hvem i hvilke styrer som bevilger penger til ulike formål i politikk eller kulturlivet, og hvilke politiske og kunstpolitiske syn har de? Og hvordan snakker de sammen når de skal avgjøre hvem som får eller ikke får penger til ulike formål? Hvem er det som spanderer dyr feriereise på de kongelige? Journalistene presser på. Pressens kritiske funksjon faller sammen med kikkerlysten og kommersielle interesser.

Hvilke journalister i Dagbladet som omgås hvilke journalister i Dagsavisen, Klassekampen og NRK, hva de snakker om og hvordan denne kontakten påvirker den dagsorden de setter, kunne det også vært interessant å få kritisk innsyn i. Kanskje det skjer en bevisst eller ubevisst koordinering av meninger, holdninger og synspunkter blant sentrale journalister som skaper mindre meningsmangfold og mindre debatt enn ønskelig. Det er ikke sikkert journalistene som ble gjenstand for slik kartlegging, ville være like begeistret for et slikt prosjekt, som de gjerne blir når de skal granske kontaktnettene til andre.

Journalister forsvarer gjerne transparens. Ett er at om alt hadde vært transparent, hadde store deler i alle fall av den undersøkende og gravende journaliststanden trolig blitt arbeidsløse. Det ligger også andre paradokser her. Den frie kritiske undersøkende journalistikken er helt avhengig av kildevern. Men kildevern er – sett isolert – nettopp ikke transparens, men retten til å holde skjult.

Våre tanker og intuisjoner om hvor grensene bør trekkes, styres som eksemplene viser gjennomgående av hvem vi lettest identifiserer oss med: Den som er på utsiden og som gjerne vil vite, eller den som er på innsiden og som avkreves gjennomsiktighet. Men svaret på hva som er rimelig, bør kanskje ikke primært avhenge av hvem vi lettest identifiserer oss med. Det gir fort tilfeldige løsninger – avhengig av hvilken posisjon vi måtte befinne oss i. Finnes mer allmenne overordnede prinsipper?

Transparent offentlighet, privatlivets fred?

Det er nærliggende å tenke seg at transparens bør gjelde som hovedprinsipp i det offentlige liv, i alle fall der politiske beslutninger tas. Det er en grunn til at beslutninger i totalitære regimer lukket for innsyn fra offentligheten. Det skjermer regimet fra kritikk, som igjen fremmer ensretting.

Like nærliggende er det å tenke seg at transparens ikke bør være regelen i privatlivet – privatlivet bør som hovedregel få være i fred for andres innkikk. Overvåking og kontroll hemmer utvikling av mangfold, som trives best når det kan vokse frem fritt og uten dirigering og styring.

Men selv ikke et slikt utgangspunkt er uproblematisk.

Hvert fjerde år tar de fleste stemmeberettigete i Norge en viktig avgjørelse i det offentlige liv som har stor betydning for deg og meg – vi stemmer. Selv om stemmen har avgjørende betydning for det offentlige liv, er det grunnleggende i alle demokratier at stemmegivning skal være hemmelig. Ellers kunne det bli lett å kjøpe stemmer og kontrollere og utsette velgerne for press. Riktignok har kloke tenkere ikke alltid sett det slik: Den engelske filosofen John Stuart Mill mente tvert i mot på 1800-tallet at stemmegivning var en offentlig handling som alle burde få innsyn i. På denne måten ville stemmegivning kunne bli gjenstand for offentlig kritikk. Mill mente at det ville tvinge borgerne til å stemme for det felles beste, og ikke for det som utelukkende tjente den enkelte selv. Og velgernes representanter ville da få greie på nøyaktig hvem de representerte, og dermed hvilket mandat de fikk. I dag er et slikt synspunkt likevel mer en kuriositet.

Hykleriets siviliserende kraft

Hva med politikernes overveielser og stemmegivning i lovgivende forsamlinger? Vi tenker gjerne at i alle fall der bør politikernes handlinger være åpne – de skal ikke kunne skjule for oss hvordan de stemmer i saker som angår oss alle. Jon Elster – en av Norges få verdensstjerner i samfunnstenkning - argumenterer for at offentlighet bidrar til å gjøre at politikere handler mer i samsvar med fellesskapets interesser, og at deres handlinger i mindre grad blir styrt av egeninteresser. Elster kaller dette, med sin sans for paradoksale formuleringer, «hykleriets siviliserende kraft»: Når politikerne blir sett, er det vanskeligere for dem å opptre som motivert i egne interesser. «Offentlighet eliminerer ikke dårlige motiver, men tvinger og påvirker talerne til å skjule dem.»

Det er også mulig å se annerledes på dette: hykleri er ikke nødvendigvis mer ønskelig i politikk enn ellers. Elster mener at over tid vil offentlighet ikke bare påvirke hva som sies, men også hva som gjøres i politikken – hykleriets siviliserende kraft påvirker de politiske handlingene i positiv retning. Men det kan også gjøre at politikken splittes – i en offentlige arena hvor man sier én ting, og i en skjult arena, hvor man sier og mener det man egentlig mener. House of Cards.

I Norge kjenner alle beskrivelsen av hvordan beslutningsprosessen i Arbeiderpartiet og LO foregikk på 50-og 60-tallet: «Noen har snakket sammen.» Drøftelsene skjedde bak lukkede dører. De menige i partiet og organisasjonen fikk bare høre om resultatet. Ikke akkurat transparens. Men forestillingen om at transparens vil endre slike prosesser på grunnleggende måter, er kanskje urealistisk, til og med naiv. Transparens gjør at samtalen skjer under overvåking fra utsiden. Det gjør straks noe med selve samtalen; samtalen finner ikke lenger sted med de samtalende for øye, men for de utenforstående. Når utenforstående lytter, sier man simpelthen ikke det samme som når samtalen skjer i fortrolighet. Og behovet for fortrolighet blir ikke borte med transparens. Det vil bare finne andre former – flytter seg til andre arenaer hvor samtalen kan foregå uten innsyn.

Et fullstendig Panoptikon i politikken er derfor fullstendig urealistisk. Men enda mer grunnleggende er om det en gang er ønskelig. Både alminnelig erfaring og systematiske undersøkelser viser at transparens gjør noe med samtalen, slik også Elster er inne på. Men det er ikke nødvendigvis slik at samtalen dermed blir bedre.

Transparens skaper frykt skaper konformitet

Økonomen Ellen E. Meade og statsviteren David Stasavage har sett nærmere på hvordan transparens påvirker saksbehandlingen i styrene til sentralbanker. Basert på empiriske undersøkelser har de påvist at når offentligheten har innsyn, vil dyktige økonomer begynne å ta hensyn til sine egne karrierer når de velger hva de sier og hva de stemmer på. Det gjør at mulighetene for uenighet reduseres. Å eksponere at man er uenig i et standpunkt som en annen anerkjent økonom har tatt, kan være ødeleggende for fremtidige karrieremuligheter. Offentlig innsyn kan dermed gjøre det vanskelig både å endre oppfatning og i visse sammenhenger gi uttrykk for avvikende oppfatninger. Mindre mangfold – mer ensretting rundt det trygge.

Transparens hemmer høyttenking

De fleste mener likevel at politiske avgjørelser bør skje etter åpen debatt. Den tyske filosofen Jürgen Habermas har argumentert for at den offentlige samtalen er en helt sentral verdi for demokratiet. Det er vanskelig å være uenig. Men overværer man en typisk partilederdebatt i norsk fjernsyn, er det også vanskelig for å fri seg fra inntrykk av at dette ikke er en ekte samtale i egentlig forstand, men mer et rituale – et skuespill eller forestilling for publikum. Hvem har noensinne opplevd at en politiker i en slik diskusjon har endret standpunkt – at Jonas Gard Støre i en fjernsynsdebatt helt uventet sier «Ja, jeg hører hva du sier Erna, og jeg har faktisk blitt overbevist av dine argumenter: Jeg har nå ombestemt meg; du har rett, og det jeg tidligere mente var feil».

Allerede en av de amerikanske grunnlovsfedrene - James Madison - skrev på slutten av 1700-tallet om dette fenomenet. Deler av drøftelsene under den amerikanske grunnlovskonvensjonen i 1787 foregikk uten offentlig innsyn. Madison erfarte at det fremmet prosessen og gjorde drøftelsene mer fruktbare:

“Had the members committed themselves publicly at first, they would have afterwards supposed consistency required them to maintain their ground, whereas by secret discussion no man felt himself obliged to retain his opinions any longer than he was satisfied of their propriety and truth, and was open to the force of argument”

Endrer man oppfatning underveis i en offentlig debatt, blir det gjerne oppfattet som vingling, eller manglende prinsippfasthet. Når alle ser på, blir det vanskelig å tenke høyt og være usikker, nøle, eller se på problemstillinger med friske øyne. Som den svenske statsviteren Daniel Naurin skriver:

“[…] if deliberation is about transforming preferences, and publicity forces you to know what you want and stand by your position, then “public deliberation” is something of a contradiction in terms” (Naurin 2003, 32).

Hvis vi virkelig verdsetter offentlige drøftelser og diskusjoner som ekte levende møter mellom ulike standpunkter som skal kunne lede til refleksjon og endring, kan det hende at i alle fall en viktig del av politiske drøftelser bør skje bak lukkede dører, slik at deltakerne kan få rom til å endre oppfatninger.

Det er derfor gode grunner for å mene at slike prosesser gjerne mest fruktbart skjer gjennom en blanding av drøftelser hvor offentligheten ikke har innsyn, og andre deler som er gjennomsiktige.

Full transparens kan altså ødelegge viktige egenskaper som gode diskusjoner bør ha – at man fritt kan gi uttrykk for hva man mener, også gi uttrykk for usikkerhet, være innstilt på å lytte til motforestillinger. Og snakker man med politikere på tomannshånd, forteller de gjerne at de har nokså gode relasjoner til mange av sine politiske konkurrenter, og mener de ofte har mye å fare med. Det er bare sjelden de kan tillate seg å si dette høyt om sine politiske motstandere.

Mens denne artikkelen skrives, er det debatt om prosessen som skal lede frem til valg av ny Høyesterettsjustitiarius. Det er en svært viktig stilling med mye makt. Flere debattinnlegg i avisene kritiserer prosessen for manglende åpenhet. Kritikerne er samtidig motstandere av at valg av høyesterettsdommere politiseres som i USA. Større åpenhet om prosessen vil imidlertid fort gjøre at offentligheten begynner å delta med synspunkter og press som nettopp kan politisere valget. Selv om det er lett å være tilhenger av større åpenhet, knytter seg samtidig dilemmaer til hvor åpne slike prosesser bør være.

Transparens skaper konvensjonalitet

I en annen fersk undersøkelse peker Chambers (2004) på enda en negativ effekt av offentlig innsyn på kvaliteten av diskusjonen. Offentlig innsyn tvinger partene til å tilby de beste grunne for sine standpunkter, og å forankre dem i prinsipper og verdier som har almen tilslutning. Men det kan igjen medføre at de foretrekker standpunkter som lar seg begrunne i et minste felles multiplum, og ikke å innta kontroversielle syn.

Vinne fremfor å drøfte

Samtidig kan offentlig innsyn gjøre at partene i offentlige diskusjoner blir mer opptatt av å vinne støtte fra sine egne, enn å delta i en samtale i egentlig forstand. Diskusjonsnivået senkes deretter. Vi ler gjerne av Donald Trump. Heldigvis er vi i Norge for vår del helt forskånet fra politikere som inntar populistiske standpunkter primært for å tekkes egne velgere, fremfor å komme frem til fornuftige løsninger.

Redd for innsyn?

Et argument som gjerne fremsettes for transparens, er dette: Hvis man ikke får innsyn, må det jo være fordi den som nekter innsyn, har noe å skjule. Ellers hadde man akseptert transparens. Og den som har noe å skjule, har som regel ikke aktverdige grunner til det.

Argumentet er forfeilet, av flere grunner. Alle vil forstå at den enkelte gjerne vil holde sitt privatliv for seg selv, uten at det nødvendigvis er umoral som forsøkes skjult.

Men det er også andre grunner. En er at fullstendig transparens – paradoksalt nok – i viktige sammenhenger kan være et hinder for åpenhet. Åpne samtaler kan forutsette en form for gjensidig tillit. I enkelte prosesser som finner sted for eksempel i sorggrupper, ekteskapsgrupper, støttegrupper for traumeutsatte - oppfordres gjerne deltakerne til å dele vanskelige følelser og opplevelser så åpent og ærlig som mulig. En slik samværsform er bare fruktbar dersom deltakerne kan ha tillit til hverandre og til prosessen. Det forutsetter en visshet om at ikke alt som sies, umiddelbart blir bragt videre eller stilt ut for offentligheten. Å tenke og prøve ut sammen i sårbare livsfelt skjer best, når man slipper å måtte tenke på å beskytte seg selv. Transparens vil i en slik sammenheng helt ødelegge prosessen. De fleste vil forstå at det ville være helt ødeleggende for den grunnleggende fortroligheten som utforskende gruppeprosesser av denne karakter bygger på, om de samtidig ble overført via strømmetjenester i sann tid til offentligheten.

Det samme gjelder kreative prosesser og utprøving. I slike sammenhenger er man sammen på søk etter fruktbare løsninger eller perspektiver som ikke allerede finnes. Det er en klar erfaring at krav om full transparens hemmer slike prosesser. Også i organisasjonslivet er det behov for den fortrolige og undersøkende samtalen, uten at alle gis innsyn i alt. Krav om full transparens blir i slike sammenhenger egentlig et krav om å kunne overvåke alt, noe som dessuten er grunnleggende i strid med en basal menneskerett: organisasjonsfrihet.

Dette skaper også dilemmaer. I Norge er svært mye av det som skjer i kulturlivet, avhengig av offentlig støtte. Det er få kunstnere som kan leve av inntekter fra eget arbeid alene. Malere, forfattere, musikere, dansere, skuespillere er oftest på en eller annen måte avhengige av tilskudd, stipendier, offentlig oppkjøp og annen støtte for å kunne utøve sin kreative virksomhet. Det skapende arbeid er i sin natur avhengig av en viss ro og et visst klima av fortrolighet for å kunne folde seg fruktbart ut. Få i Norge i dag vil være tilhengere av den overvåking og dirigering som kunstnerne, musikerne og forfatterne var gjenstand for i Stalins Sovjet eller Maos Kina. Kreativitet kan ikke utfolde seg på kommando.

Når offentlige midler skal deles ut i form av stipendier eller oppkjøp i Norge, skal det helst ikke skje primært basert på politiske kriterier. Det gjør det forhåpentligvis som regel heller ikke. Midlene deles gjerne ut av komitéer. Komitéenes overveielser er imidlertid ikke gjenstand for transparens. Og om de var det, var det ikke sikkert man ble så mye klokere. Norge er så lite. Alle kjenner alle. Hvem kan si at det er hvem man omgås best med eller deler kunstpolitiske oppfatninger med, som er avgjørende? Og skaper en slik finansiering av kreativ virksomhet størst mangfold?

I forskningsmiljøer oppstår også dilemmaene: Hvem får støtte for sitt prosjekt? Det sies at bare rundt 5 % av alle forskningsprosjekter oppnår nødvendig finansiering. Også her styres bevilgninger gjerne av komitéer. Helst vil vi ønske å tro at det er de beste prosjektene som vinner. Men hvem avgjør hva «best» innebærer i slike sammenhenger? Stadig mer av forskningsmidler styres i retning det som i en eller annen offentlig sammenheng fremtrer som nyttig. I ett perspektiv er det også rimelig: Offentlige midler bør investeres der det best fremmer de samfunnsinteressene som midlene er hentet inn for i ivareta. Konsekvensen er at stadig mer av forskernes innsats og energi går til å begrunne hvorfor nettopp deres prosjekt fremmer de prioriterte målene. Slik at de som forvalter midlene kan begrunne og forsvare hvordan de er fordelt. I et slikt klima av transparens er det ikke sikkert det er de mest kreative eller vindskjeve som når frem. Minste felles multiplum også her.

Transparens er som nevnt innledningsvis et honnørord i tiden. Det er også privatliv og organisasjonsfrihet. Hva som bør gjelde hvor, og hva som best fremmer et levende mangfold, kan være utfordrende å tenke over. Det er ikke sikkert at de opplagte svarene alltid er de beste.     

  • Eirik Jensen

    Eirik Jensen er kurslærer i Acem, magister i filosofi og arbeidet som advokat i et større forretningsadvokatfirma til han pensjonerte seg i 2018.
    Han er medredaktør i Acems kulturtidsskrift Dyade

Produkter

Dyade 2016/01: Truende mangfold

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook