En artikkel om den skapende prosessen i kunst og dens forbindelse til menneskets indre bevissthet. Teksten tar utgangspunkt i sitater fra Håkon Bleken og Jakob Weidemann, og reflekterer over hvordan kunstneren bruker symboler til å avdekke skjulte indre realiteter, eksemplifisert gjennom Edvard Munchs maleri «Skriket» og Henrik Ibsens diktning.
«Kunstneren må gjennom mange prøvelser i likhet med alle mennesker, han må lære seg å skjelne mellom tingene, han må lære å kjenne både det positive og det destruktive. Derfor er bevisstheten det viktigste element i kunstneren», skriver maleren Håkon Bleken i en artikkel i Minervas Kvartalsskrift nr. 1, 1970.
Slik beskriver han det levende dilemma i den skapende prosess, valget mellom det som bygger opp kunstneren og det som øder og undergraver hans evner og talent. Valg mellom det konstruktives og det destruktives mulighet står alle mennesker overfor, selv om kunstneren står nærmere det, og har evnen til å aktualisere sider ved det i de skapende øyeblikk. Jakob Weidemann har sagt: «Jeg maler med et valg i hvert penselstrøk. Når jeg fester en farve på lerretet tvinger den en annen med seg for å skape en balanse».
Kunstnerne har ofte et mer aktualisert forhold til de indre ressurser enn oss andre. Deres talent måles også i evnen til å uttrykke det indre. I ethvert kunstverk ligger en bevisst søken mot noe nærmest fullkomment eller hvertfall mot noe som i toner, ord eller farver er fullstendig dekkende for emosjoner og meninger. Det skapende øyeblikk er et opphøyd nu i ethvert menneskes liv. Da flytter individet sine grenser lenger ut, og besjeler det indre univers slik at det tause taler.
Å skape er å gi tilværelsen tilbake sin mening, dybde og sammenheng. I det skapende nu forløses i et glimt noe av eksistensens ufattelige rikdom. Det er å åpne seg opp for den skapende impuls som tilhører naturen selv, og i hvert nu slår gjennom tilværelsen. Det skapende menneske har nådd et nivå i bevisstheten, der de dypere kilder har sitt gjennombrudd. Kunstneren kan fange dette gjennombrudd og gi det form og perspektiv. Alt det en kunstner kan, alt han har erfart, opplevd og tenkt, påvirker en eller annen gang på en eller annen måte kunstverket. Hele hans personlighet legges inn i det. Hvert kunstverk er fullbyrdelsen på et søkende nu. Et kunstverk er et svar. Men livet inneholder mange undrende spørsmål. Hele livsprosessen leder til produktet. Resultatet kan ikke sees adskilt fra det liv en kunstner lever. Alt er vevet sammen til et mønster og en sammenheng i livets vev.
All kunst benytter seg av symboler. I kunst står alt for noe annet enn det er. I symbolenes verden abstraheres vår ytre virkelighet. Alle mysterier fremstår i symboler. Den indre realitet bor i dem. Gjennom dem kan mysteriene uttrykke seg i vår bevissthet. Derfor har de store kunstnere alltid vært synske på en måte, de har skuet og erfart noe fundamentalt, de har stått i et direkte forhold til dype krefter og årsaker. Symbolene har for dem hatt et indre liv. Symbolene har arbeidet og levet i bevissthetsdypet med sine krefter. Gode kunstverk kan vekke de samme krefter i andre mennesker. Vi kan møte livets egne gåter i god kunst. Kildene til god kunst springer frem fra dyp utenfor de begrensede individuelle opplevelsesfelt, og løfter frem noe av livet selv. De indre prinsipper avdekkes, de første årsaker og virkninger. Slik kan god kunst være en åpning til en transcendent virkelighet og til verdier som ligger bakenom materiens bånd.
Tidens kunst forteller meget om samtidens indre liv, har mange kunstteoretikere hevdet. Kunstneren registrerer med sinnets følsomme radarapparat hva som beveger seg i sjelens dyp. Tidens erkjennelseskrise avspeiles også i vår samtidskunst. Tingene virker inn på menneskesinnet liksom menneskene kan ha et skapende forhold til både tingene og sinnet. Vår ytre livsform avgjøres ofte visselig av prosesser som eltes i bevissthetsdypets arne. I våre dager er kunsten også blitt truet ned i den profane sfære. Det har foregått en «verlust der Mitte». Kontakten til den indre skapende kilde er grodd igjen. Liksom det ytre liv har sin organisme har det indre liv sin. Det er symbolene som slår bro. Edv. Munchs maleri «Skriket» viser en fortvilet og angstparalysert kvinne som slipper løs redselens gru. Samtidig forteller det meget om både kunstnerens og samtidens indre tilstand. Slik er all kunst å stille sin egen sjel åpen for beskuelse. Henrik Ibsen har sagt:
At leve er krig med trolle i hjertets og hjernens hvelv. At dikte, det er å holde dommedag over seg selv.
Det er en dommedag eller en indre forløsning kunstneren søker. Arbeidet med kunst er et arbeid med seg selv. Å skape er leting efter form. Materialet hentes både fra den ytre som fra den indre verden. Noe synker inn gjennom årvåkne sanser. Noe annet eltes frem fra den kollektive bevissthets lange historie. Alt dette gjennomsyrer hver trevl og fiber i den skapende organisme, hver nerve og tanke i bevisstheten. Det å kombinere det foreliggende, løfte det frem så den indre sammenheng blir klar og åpenbar, det skjer i hvert skapende nu.
«One-channeled minds can never comprehend that truth may have many channels», skriver en kjent amerikansk psykolog Gordon W. Allport. Kunstneren vet at sannheten har mange veier, men også at hver av dem er tornefulle inntil det siste. Og kunstens muse er kun trofast mot dem som er trofast mot henne. AG.