En dyptgående analyse av norrøn mytologi med utgangspunkt i beretningene om Odin i Snorre Sturlasons Ynglingesaga. Forfatteren undersøker datidens menneskers forhold til åndskreftene og trekker fascinerende paralleller mellom Odins sjamanistiske evner, som det å skifte ham eller gå i dyp søvn, og østlige spirituelle tradisjoner som indiske mantraer, astralreiser og tilstanden samadhi.
Skrevet av Niels Geront
Enhver kultur kan oppnå gjennombrudd slik at dens grunnprinsipper og anskuelse formes i et perspektiv som åpner for det filosofiske og åndelige liv. Metafysikk og viden om det åndelige kommer fra menneskebevissthetens dybder og virkeliggjøres i bilder, symboler og forestillinger preget av geografiske, samt kulturelle forhold.
På samme måte som vi kan tale om indisk filosofi, indisk metafysikk og erkjennelsesmetode (yoga), kunne vi med like stor rett tale om f.eks. en norsk eller europeisk metafysikk, erkjennelsesinnsikt, etc. Noe slikt eksisterer imidlertid ikke idag annet enn som historisk overlevering; det foreligger ikke noe levende og manifest indre fundament som overordnet former vår tids anskuelse. I tidligere tider derimot har vi hatt det i tilknytning til kristendommen i middelalderen og enda tidligere her i Norden knyttet til norrøn gudelære og myter.
Norrøn mytologi ville være vel verdt analyse til klargjøring av arketypiske krefter og konstellasjoner som spiller seg ut innenfor dens ramme. Emnet vil kunne være utgangspunkt for senere artikler og spekulasjoner.
Her er det meningen å ta med et par bruddstykker fra Ynglingesaga som forteller om opprinnelsen til de norske vikingeætter i begynnelsen av Snorre Sturlasons Kongesagaer. Dette kan kaste lys over noe av datidens menneskers forhold til åndskreftene.
Allerede på første side i Ynglingesaga hører vi om Odin i et land i Asia nede ved Svartehavet. Han var høvding i borgen Åsgård, var en stor hærmann og for mye omkring. Han hadde den skikken at når han sendte sine menn til kamp eller i andre sendeferder, så la han først hendene på hodet deres og signet dem, da trudde de at det ville gå dem godt. Hans menn hadde det også slik at når de ble stedt i nød, om det var på sjø eller land, da kalte de på hans navn, og syntes alltid at det hjalp; de trøstet seg helt til ham.
Goden eller høvdingen var ikke bare en som rådde over folk i verdslig sammenheng, men var også fremste religiøse leder. Sammenlignet med indiske forhold innehar han en slags rolle som slekts- eller landsby-guru. Bruken av navnet hans i vanskelige situasjoner kan ha parallellisme i bruken av mantra.
Lenger ute i sagaen fortelles det om en av Odins menn som en annen høvding hogget hodet av og sendte til Odin. Det står videre: »Odin tok hodet og smurte det med urter slik at det ikke kunne råtne, kvad så galdrer over det og ga det slik kraft at det talte med ham og sa ham skjulte ting. Det fortalte ham nytt fra andre verdener hinsides.»
Senere flyttet Odin nordover og slo seg ned i Nordlandene. Han lærte fra seg alle de idrettene og kunstene som folk har drevet lenge etterpå. Om årsaken til at han var så høyt æret står det: Han var så vakker og verdig å se til når han satt mellom sine venner at alle måtte bli glade til sinns, men når han var ute i hærferd, så han stygg og farlig ut for sine uvenner; det kom av at han kunne gjøre slike kunster, så han skiftet farge og utseende på alle måter, ettersom han ville. Alt han sa, oppfattet folk som det eneste sanne og han talte på rim.
»Odin skiftet ofte ham; da lå kroppen som død eller sovende, men selv var han fugl eller firføtt dyr, fisk eller orm, og for på et øyeblikk til fjerne land, i ærend for seg selv og andre... Med bare ord kunne han slukke ild, stille sjøen og vende vinden dit han vilde... Stundom vekte han opp døde.»
Her hører vi om at han gikk i en slags indre absorbsjon eller samadhi og med sin tanke tok del i andre eksistensområder enn der hvor kroppen var (astralreise). Likeledes hører vi hvorledes han hadde herredømmet over naturkreftene.
Da Odin lå for døden, lot han seg merke med en spydodd og sa at alle våpendøde menn skulle høre til ham. Liket hans ble brent og slik dro han inn i Gudeheimen. Alle senere konger og menn som lot seg merke til Odin, ville han da ta imot. Hans nære drotter ble efter døden opphøyet til guder.
Senere konger som styrte i Norden reiste ofte vidt omkring for å lete etter Gudeheimen. En som het Sveigde kom til østre Svitjod hvor det ligger en gård som heter Stein. Der var det en sten så stor som et hus. Om kvelden da Sveigde med mennene hans gikk fra hovedhuset og til sovehuset, så han bort mot stenen. Der satt en dverg i en slags dør, han ropte på Sveigde og ba ham gå der inn om han ville finne Odin. Sveigde sprang i stenen, den lukket seg igjen og Sveigde kom aldri tilbake.
Her møter vi en konge som vet at Odin og gudene er virksomme utover døden og tror derfor at han kan finne dem ved å reise omkring i verden. Men historien bringer bud om en hinsides verden; gudene lever på en annen sfære og det er ikke mennesker gitt å kunne nå inn der med sin kropp uten samtidig å miste livet. Gudenes rike kan ikke virkeliggjøres på jorden, kun hinsides. Livet blir en forberedelse til en mulig høyere verden.
De grunnleggende åndelige ideer og tilhørende krefter er i prinsippet alltid de samme selv om det kommer til uttrykk i ulike former. En aktualisering av åndskreftene i vår tid ville selvsagt måtte gi seg ganske andre utslag enn hva vi nettopp har lest om.
Selvsagt er es mange farer forbundet med å vekke tillive åndskreftene i mennesket; de kan misbrukes og lede en bort fra det egentlige, nemlig den indre erkjennelsesutvikling frem mot forløsning og oppgåen i det evige.