Noen refleksjoner til slutt

Gestaltterapi er et blandet fenomen — mye bra, men også en del pussigheter. Det siste ord om verdien vil det nok gå lang tid før blir sagt. Så langt er det gjort få undersøkelser på de virkninger man mener å se, og gestaltterapien har heller ikke funnet sin endelige form. I hendene på dyktige mennesker ligger det utvilsomt muligheter i gestalt, men som alt annet kan metoden misbrukes.

Få steder blir fantasien så virkelig som i en gestaltgruppe. Som Don Quijotes vindmøller får fantasiskikkelser gjennomgå, brutalt og hensynsløst blir de sparket og slått, skreket og brølt til. I neste øyeblikk lyder hjerteskjærende gråt for at mamma ikke liker en. Intensitet og kontraster er sterke — og alt skifter fort og uventet. Å delta i en slik gruppeprosess, kan representere virkelig høydepunkter av opplevelse. Man føler seg sprudlende av liv og engasjement, og opplever kanskje at ting faller på plass i en forestillingsverden. Eller full av spenning og undring oppdager man følelser og fantasier man ikke visste å ha. Det kan for eksempel være et merkelig sjokk å oppleve at man har masse forakt for sin mor, når man hele livet har trodd man elsket henne. Uten tvil: Gestaltøvelser åpner for kontakt med følelser! Og det er befriende å slippe til spontanitet som får det skjulte og holdte til overflaten.

Kanskje særlig første gang man tør slippe seg løs, vil det være nytt og spennende. De neste gangene er det muligens ikke fullt så fascinerende. Kanskje begynner man lett å gjenta seg selv og sine «vellykkede» gestalter, som var en spontan førsteopplevelse man gjerne husker godt. Eller man jakter etter de store og sterke opplevelser som kan fylle et tomrom triviell hverdag ikke så lett makter. For som opium kan gestalt virke: Det var Fritz Perls's stolthet at folk ble «høye» på gestalt, uten narkotika. Man blir fylt enkelt og fullstendig med forførende, betydningsfulle fantasier og følelser. Et frodig univers er plutselig åpnet. Man er med på det helt store. Livet lever og ting skjer.

Men gjør det det, uten videre?

Uvante som vi er med å forholde oss til sterke følelsesladede fantasier, er det lett å bli ukritisk, slik at alt som kommer, synes ekte og verdifullt. Med vår kulturelle bakgrunn hvor fantasien ligger nede, er det lett å miste seg selv i det kaotiske virvar som kan velte opp i gestaltøvelser. Hva er verdifullt, og hva er ikke? Hva forandrer, og hva ikke? Slike spørsmål er det ikke alltid like lett å bedømme rett, — å ha en opplevelse behøver ikke være tegn på vekst.

Man lever på mange måter et pseudoliv i en gestaltgruppe, tross all spontaniteten. Det er et fristed hvor man kan være seg selv på godt og vondt, egne fantasier og følelser er det eneste som betyr noe. Man er i gruppe, men er ikke involvert i de andre og har ingen forpliktelser foruten å ta vare på seg selv. Gestalt er å bli kjent med sine egne fantasier, frykt og urealisme om hvordan verden og andre mennesker er. Man blir ikke kjent med virkeligheten, men med sine tanker og forestillinger om den. Dette er uten tvil verdifullt og en hjelp til å bli «realistisk». Men det er vel særlig sammen med andre mennesker og i forhold til forpliktelser, vi vokser mest. Dette samspill mellom noe utenfor oss og jeget, tar ikke gestalt seg av, og pretendere heller ikke å gjøre det. Gestalt er trening av sensitivitet for det som foregår i vår kropp og vårt sinn, ikke kommunikasjon med andre. Man er ikke opptatt av å forstå og leve seg inn i andre, men å oppleve seg selv. Dette er en styrke ved øvelsene, det gir frihet til å utforske sider av oss selv, men som livsform (som det synes å bli for noen) kan det fremmedgjøre mer enn åpne for ny vekst. Det er noe selvopptatt og uforpliktet i gestalts vesen. Fritz Perls egen gestaltbønn er for eksempel ikke lett å sluke: «Jeg gjør mitt og du gjør ditt. Jeg er ikke i denne verden for å leve opp til dine forventninger, og du er ikke i denne verden for å leve opp til mine. Du er du, jeg er jeg. Hvis vi tilfeldigvis møtes, er det flott. Hvis ikke, er det ikke noe å gjøre med.» Det er ihvertfall ikke vanskelig å tenke seg at slike meninger kan føre til utflytende livsholdning, hvor man ikke lar seg forplikte av noe, men suser av gårde fra det ene tilfeldige engasjement til det neste.

Ut fra gestaltbønnen må man ha lov til å stille spørsmål ved den type spontanitet gestalt fremelsker. Alt som er sterkt i øyeblikket, har livets rett og må få leve. Det er en spontanitet som ustanselig skifter, brått og i tilfeldige krumspring, uten indre kontinuitet. I det ene øyeblikk gråter du, i neste ler du, så hater du osv. Har du lyst, har du lov. Perls eget liv er vel illustrerende: Han nektet seg lite, men fløt av sted på sine innfall og levde gestalt.

Observerer vi vårt sinn, er det utrolig hva som strømmer gjennom til enhver tid av bilder og fantasier, lyder og tanker, kroppsfornemmelser osv. Gestalt griper fatt i noe av dette (awareness) og setter det opp som det mest ekte i mennesket. Det er utvilsomt verdifullt å få et opplevende forhold til bevissthetsstrømmen da den ofte er mer eller mindre ukjent for oss. Men det er nok dyp i mennesket som ikke uten videre er til stede i denne strøm, og som det ikke er så lett og raskt å utvikle forhold til. På mange måter kan den type spontanitet som gestalt dyrker fremmedgjøre mennesket fra dette dypere, som forutsetter bearbeidelse, refleksjon og fordypelse i konflikter og problemer for å bh' åpnet. Ofte avvises i gestaltlitteraturen denne fordypelsesdimensjon som tvang og unaturlig. Det er bare det som gir seg selv, uten anstrengelse og forsøk, som har verdi.

Erfaring fra mennesker i dype forvandlingsprosesser synes imidlertid å være at det ofte er spontanitet av en annen orden som skal til for å forandre karakterforankrede personlighetstrekk. Å finne frem til dette er sjelden bare å være i det sterkeste i opplevelsesøyeblikket, men kanskje snarere å lytte etter lengslene, det mest stille og umerkelige i oss. Det er å åpne seg for en spontanitet som ikke bare er tilfeldige krumspring på overflaten av bevissthetsstrømmen, men noe mer varig og med større grad av «retning». Denne type spontanitet er tilstede som fornyende impulser i bevisstheten, men som regel er disse nærmest formløse impulser overbygget av det mer støyende i sinnet. Virkeliggjørelse av denne spontanitet skaper kontinuitet der sinnets innfall er flakkende og usammenhengende.

Mange vil ha mye igjen for å være i gestaltgruppe. Størst utbytte er vel forbeholdt dem som har relativt lett tilgang på følelser og opplevelser uten å ha funne! uttrykksform for dem. Enkelte som gåi i psykoterapi og har deltatt i gestaltweekender har kunnet oppleve gjennombrudd av det som har ligget latent, klart til å komme til overflaten.

Studier av ulike weekendgrupper (Undersøkelse av dr. Yalom, Stanford University) viser imidlertid varierende varighet av oppnådde resultater. De konflikter som i gruppeprosessen virket avsluttet og gjennomlevd, dukker gjerne opp igjen i dagliglivet.

Å få varig utbytte av en gestaltgruppe krever først og fremst vilje til genuin åpenhet, som ved alle andre metoder til menneskelig vekst og forandring. Men ikke sjelden er manglende åpenhet vårt alvorlige problem, selv om vi kanskje ikke er så klar over at det er slik med oss.

Ikke alt kommer enkelt, selv om det uferdige og skapende i personligheten blir tilbudt åpning. Å la det uferdige komme for gjennomlevelse krever evne og trygghet til å gi seg hen til seg selv, og det fordrer i dypere forstand en lang trening som neppe blir utviklet raskt i en gestaltgruppe eller på annen måte. I psykoanalyse kan det ta mange hundre timer å utvikle denne usensurerende åpenhet! I en gestaltgruppe kan denne vanskelighet for eksempel gi seg til kjenne ved at personen sitter og føler i det uendelige på tilfeldige og lite viktige ting som kommer til oppmerksomheten; hele tiden glir han unna det provoserende. Gestaltteori er oppmerksom på dette problem. Man snakker stadig om hvordan mennesker prøver å unngå å vokse ved å lure seg selv, for eksempel hvordan det å gli unna det ubehagelige er å avbryte nærhet til livet. Men de løsninger som presenteres, virker ofte for enkle. Av og til får man inntrykk av at det som skal til for å vokse som menneske er smarte knep og øvelser.

Produkter

Dyade 1977/05: Gestaltterapi

 

Relaterte artikler

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2020-utgivelsene

1/20: Skammen

Tidligere utgivelser:

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.