Alkoholen som syndebukk

Peer: Jeg vet jeg har skylden. Hva gavner at jeg minnes derom? Aase: Du! Nei, den fordømte fyllen, fra den var det ulykken kom! Kjære gutten min, du var jo drukken, da vet en ei selv hva en gjør;

Mor Aases velvillige bortforklaring av Peer Gynts personlige ansvar er uttrykk for det Hans Olav Fekjær (Alkohol og narkotika – myter og virkelighet) kaller en «sinnelagsetikk»: Vi bedømmer ikke mennesker ut fra konsekvensene av deres handlinger, men ut fra hensikten (sinnelaget). Det er riktig (og god kristenplikt) å tilgi den som ikke vet hva han gjør. Ektemannen som banker opp kona hver helg når han er full, er egentlig snill. Han har et alkoholproblem heller enn et atferdsproblem. Den alminnelige fordømmelse rammer dermed rusmidlet mer enn personen. Tilsvarende blir botemidlet å få personen til å slutte å drikke, så vil alt bli bra.

Den konvensjonelle oppfatning av at en person i kjemisk rus ikke vet hva han gjør og derfor er uten skyld, gir personen frihet: Nå er det ikke så farlig hva jeg gjør. Jeg kan slå ut håret uten å skade hverken selvbilde eller omdømme.

Fekjær kaller denne holdningen til kjemisk rus «et tynt kamuflert kollektivt selvbedrag». Undersøkelser viser at få angrer noe de har gjort i alkoholrus. Tvert om er mange direkte positive til sine mer atypiske impulshandlinger under rus. Undersøkelsene viser at «nå er det ikke så farlig hva jeg gjør»-oppfatningen benyttes på en lystpreget og svært tilsiktet måte. Noe av poenget ved rus er nettopp å oppnå den frihet som den kollektive konvensjon gir.

Det er jo normalt ikke slik at man ikke vet hva man gjør i kjemisk rus. Alkoholen nedsetter hjernens funksjon, man blir sløv, men som Fekjær viser, man blir like sløv av sovemidler, uten at bruk av sovemidler utløser normovertredelser. Det er således ingen saklig sammenheng mellom sløvhet og negativ atferd. Man husker atferdsnormer til man sovner. Det er ved slik kjemisk sløvhet ikke hukommelsen som svikter, men evnen til å innprente nye data.

Rus og straff
Hvis vi virkelig mente alvor med konvensjonen om at en person i kjemisk rus ikke vet hva han gjør og derfor er uten skyld, da burde konvensjonen også få betydning for myndighetenes bruk av straff. Norsk strafferett bygger jo også på en «sinnelagsetikk». Dersom en handling skal kunne straffes, må det foreligge skyld hos gjerningsmannen. Handlingen må være utført med forsett eller uaktsomhet. Dersom handlingen er utført uten slik subjektiv skyld, vil straff ikke ha noe preventivt formål og heller ikke virke rettferdig.

Det har i strafferetten ikke vært ansett som tvilsomt at den som begår ulovlige handlinger i en «normal» kjemisk rus, anses som tilregnelig og kan straffes. Men straffeloven går enda lenger. Også den som er bevisstløs på gjerningstiden som følge av kjemisk rus, kan straffes, dersom rusen er selvforskyldt. Dette er et klart unntak fra skyldregelen. Det gjerningsmannen kan bebreides, er at han har gjort seg selv beruset. Men han straffes for det han i bevisstløs tilstand har foretatt seg uten å vite hva han gjorde. Lovforarbeidene til bestemmelsene i straffeloven om dette, illustrerer lovgivers problemer:

Straffeloven av 1902 fritok opprinnelig som hovedregel den bevisstløse gjerningsmann for straff, selv om bevisstløsheten var en følge av selvforskyldt rus. Straffelovkommisjonen av 1885 uttalte at ...

... det vilde være baade ørkesløst og uretfærdigt at straffe, som om Handlingen var begaaet i normal Tilstand. Det er mod Drukkenskaben selv, man bør vende sig; selve denne ligesaa nedværdigende som for Medmennesker farlige Tilstand bør Staten ikke taale, at Folk hensetter sig i; ved at lade Lovens fulde Kraft ramme den, som er saa uheldig i Drukkenskab at anstifte en Ulykke, opnaar man alene at gjøre et Menneske ulykkeligt, uden i mindste Maade at øge Retssikkerheden.

Regelen om straffrihet ved bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus førte til reaksjoner da bl. a. en beruset drapsmann ble frifunnet. Regelen ble derfor forlatt ved en lovrevisjon av 1929. I Ot. prp. nr. 11 (1928) uttales det bl. a.:

Den teoretisk riktige behandling av den, som har drukket sig bevisstløs, er naturligvis å straffe rusen som sådan, uansett om han derunder gjør noget galt, og uansett hvad det er for noget galt, han gjør. Det vil jo alltid være mere eller mindre tilfeldig, hvad han under bevisstløsheten foretar sig, og fra rent teoretisk synspunkt kan man jo si, at det tilfeldige ikke bør bestemme graden av straffbarhet. Alene hvor vedkommende på forhånd, mens han ennu er ved bevissthet, har forutsett eller kunne ha forutsett, hvad der vilde hende, vil det teoretisk sett være riktig å straffe ham spesielt for, hvad han har gjort som drukken.

Proposisjonen går imidlertid etter dette klare utgangspunkt raskt over til å slå fast at det er «ikke alltid det teoretisk riktige som er det praktisk brukbare». Det konstateres at det ikke eksisterer noen lov som straffer beruselsen som sådan, og man mener å vite at «den almindelige opfatning nu er den, at drukkenskab overhodet ikke skal ansees som et formildende moment». Det pekes også på problemene med at bevisstløshet på grunn av rus i stor utstrekning vil kunne bli brukt som en urettmessig unnskyldning. Proposisjonen avviser en mellomløsning med betydelig reduserte straffer for «den drukne». En slik løsning ville være å stanse på halvveien; den ville både føre til «ubillige» resultater og stride mot den alminnelige rettsbevissthet. Proposisjonen konkluderer med et forslag om at bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus ikke utelukker straff, og det har siden vært gjeldende rett.

I praksis har bestemmelsen blitt forstått slik at den bevisstløse gjerningsmann skal bedømmes som om han hadde vært edru. Det innebærer at dersom lovbestemmelsen krever forsett (det vil si at handlingen er utført med vilje eller bevisst), så fingerer man forsett: Det foregis å foreligge forsett dersom handlingen ville ha vært ansett som forsettlig om gjerningsmannen var edru.

Lovens hovedregel er at bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus, heller ikke medfører en reduksjon av straffen. I følge straffelovens § 56 nr. 2 kan straffen bare under særdeles formildende omstendigheter nedsettes under det fastsatte lavmål og til en mildere straffart i slike tilfelle. Regelen ble forsøkt mildnet noe i et lovforslag som ble behandlet av Stortinget i vår. Proposisjonen foreslo bl. a. å utvide bevisstløshet til sterk bevissthetsforstyrrelse, og ved fingert forsett skulle straffnedsettelse også kunne skje ved en lettere bevissthetsforstyrrelse. I justiskomitéen gikk flertallet mot en utvidelse av adgangen til straffnedsettelse. Flertallet viste til både almenpreventive hensyn og hensynet til den alminnelige rettsoppfatning. Man så ikke noen grunn til å søke et samsvar i reaksjoner i de tilfelle hvor bevissthetsforstyrrelsen skyldes rus og hvor forstyrrelsen har andre årsaker, fordi poenget nettopp er at forstyrrelsen i første tilfelle er fremprovosert. Stortingets flertall stemte senere i tråd med justiskomitéens flertall for å beholde den eksisterende ordning.

Den fleksible myte
Strafferettens avvisning av konvensjonen om den berusede person som ikke vet hva han gjør og derfor er ansvarsfri, er trolig en god indikasjon på at konvensjonen ikke stikker særlig dypt. Mor Åse bebreider alkoholen når hun i et velvillig lune vil unnskylde Peer, men ellers legger hun forbeholdsløst skylden på Peer selv for hans destruktive atferd.

Konvensjonen om skyldfrihet er en nyttig, men dårlig begrunnet syndebukk. Den kan være bekvem som unnskyldning hvis man har trang til å bryte litt av dagliglivets finmaskede normnett, men den som tar seg selv på alvor slipper ikke unna ansvaret.

Men selv om konvensjonen om skyldfrihet ved vanlig beruselse er et selvbedrag, er det vanskelig å akseptere den motsatte ytterlighet, nemlig at den som under bevisstløshet på grunn av selvforskyldt rus begår en ulovlig handling, straffes som om han visste hva han gjorde. Som det fremgår av gjengivelsen av lovforarbeidene ovenfor, har det vært vanskelig å finne en tilfredsstillende begrunnelse for bestemmelsen. Det vektigste argument synes å være at den alminnelige rettsoppfatning krever at den berusede holdes ansvarlig.

Man kan undres på hvorfor folk flest eventuelt krever straff for den bevisstløst berusede. Særlig når vi må anta at mange av de gode borgere som krever straff, selv bruker konvensjonen om ansvarsfritak for å gi seg selv mer frihet. En del av begrunnelsen knytter seg trolig til mer primitive, men grunnleggende tanker om gjengjeldelse; øye for øye og tann for tann, uten for mange nyanser i krav til tilregnelighet og skyld. Noe kan også føres tilbake til strenge krav fra en pietistisk avholdsbevegelse.

Men det kan også tenkes at den gode borger med et kontrollert drikkemønster har et særlig behov for å fordømme dem som viser rusmiddelbrukens skyggesider. Det kan være viktig å markere avstand til den som drikker seg sanseløs og begår forbrytelser. Den tidligere praksis med å langtidsinternere alkoholiserte løsgjengere var trolig uttrykk for noe av det samme. Den forfalne rusmiddelmisbruker representerer et vrengebilde av besteborgeren, en uro i samvittigheten, som det er viktig å holde unna.

Jon Høyland er cand. jur., sorenskriver i Jæren. Kurslærer i Acem.

Stikkord: alkohol, livsstil

Produkter

Dyade 1997/04: Det gode liv – uten alkohol?

 

Relaterte artikler

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2018 utgivelsene

1/18: Hvorfor speiler vi oss?  

2/18: Rus

3/18: Yoga

4/18: Vårt forhold til dyr

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.