Christopher Grøndahl
Meditasjonslærer i Acem. Forfatter og dramatiker. Redaktør i Dyade.
“Hvis folk ikke har brød, hvorfor kan de ikke spise kaker i stedet?” spurte en indignert Marie Antoinette, franskekongen Ludvig den sekstendes hustru, som endte sine dager et hode kortere på Place de Greve i Paris.
I hennes manns dagbok for den 14. juli 1789 står det “Rien” - ingenting å melde. Dagen feires nå hvert år som begynnelsen på revolusjonen og den franske republikkens fødsel.
Ellers den sommeren var Frankrikes siste konge stort sett opptatt av resultatene av jaktturene sine i Versailles-skogen. Ludvig den sekstende var svært nærsynt og nektet å gå med briller. For at kongen i det hele tatt skulle ha noe å melde fra jakten, måtte tjenerne jage sammen store horder av vilt foran den skyteglade kongen.
Det hendte også at de svake sikte-egenskapene gikk utover de ansatte.
Fortellingene om Ludvig den sekstende på slutten av syttenhundretallet finner sin parallell i beretningen om sjahen av Iran på slutten av nittenhundretallet. Iran er åstedet for det 20. århundrets siste revolusjon. På nyåret 1979 ble den siste sjahen styrtet, og en religiøs folkebevegelse ført frem av Ayatollah Khomeini overtok styret. Pendelen svingte fra det ekstremt vestliggjorte til det ekstremt religiøst ortodokse. Og landet Iran gikk gjennom alle revolusjonens faser - som om det fantes en lov om politiske revolusjoners struktur.
Var ikke sjahen av Iran en moderne mann? Hadde han ikke lest historie? Skjønte han ikke hvor det bar? Burde ikke to hundre år gamle erfaringer kunne komme et moderne kongehus til gode?
Innhentet av virkeligheten
Mot slutten av sin regjeringstid, da sjahen satt alene i palasset i det nordlige Teheran, kom det ham for øre at det var opptøyer i byen. Det var ingen av hans nære medarbeidere som ville fortelle ham noe som helst - han hadde lenge vært skjermet fra den politiske temperaturen i sitt eget land. Selv ikke amerikanske etterretningsagenter brød seg om å informere ham - de, som hadde hjulpet ham å komme til makten. Derfor ville sjahen endelig finne ut om ryktene om opptøyer hadde noe ved seg. Han fikk tak i sin private pilot og fløy en tur over hovedstaden i sitt private helikopter. Der fikk han bekreftet ryktene: Gatene var fulle av kamphissige, protesterende iranere. “Demonstrerer alle disse menneskene mot meg?” spurte sjahen vantro sin pilot. Piloten turde ikke svare, men tausheten hans bekreftet for sjahen at virkeligheten så svært annerledes ut enn han hadde forestilt seg.
En uke senere var han i landflyktighet sammen med familien. Alle de innflytelsesrike vennene han hadde spandert sinnsyke mengder kaviar og sjampanje på under feiringen av det persiske rikets 2500-årsdag noen år tidligere, kom ham ikke til unnsetning. Blant dem var Norges kong Olav V. Sjahen forsøkte å komme seg til USA, men i mellomtiden hadde det nye regimet i Teheran gjort de blå diplomatpassene hans ugyldige.
Sjahen måtte bli i Marokko. Seks år senere døde han i eksil i Egypt.