”Døden er noe som kommer senere og som er forbeholdt i gamle. Vi andre trenger ikke å forholde oss til den og er i det hele tatt ikke så opptatt av den. Hva som skjer rundt og etter døden er ikke så interessant. Det er litt som alderdommen: Kjedelig og egentlig litt frastøtende. Døden passer best på film – pent skildret i en virkelighet som er langt fra våre egen.”
Slik kunne vi lett tenke. Og så kom 22. juli 2011. Bomben i regjerningskvartalet og massakren på Utøya. Plutselig var døden midt i blant oss. Midt i sommerferien skjedde det, der det milde sommeregnet var vår største bekymring. Plutselig var det alvor, sorg og død. Ingen ironi, ingen behov for å ta avstand, være likegyldig eller trekke seg unna. Unge mennesker skutt iskaldt ned. I en alder der de var på vei ut i livet, var nysgjerrige, prøvde ut og ville finne ut hva akkurat de skulle fylle livet med. Og så ble de drept.
”Jeg vil ikke tulle med 22. Juli” sier Odd-Magnus Williamson til Dagbladet. Han har ellers vært kjent for en som tuller med det meste. Selv sier han at noe av poenget har vært å sjokkere i et samfunn som føles grunt og hult. Etter 22. Juli er ikke det behovet der på samme måte. ”Vi har kjent det på kroppen” sier han. ”Dette er for vår generasjon det krigen var for våre besteforeldre”.
Hva gjør det med en generasjon å møte døden på denne måten? Generasjon Z ble de kalt, de som var født på 1990 og 2000-tallet. Godt vant etter å ha vokst opp med foreldre som har brukt det meste av tid, penger og engasjement på podene. De ble beskrevet som utålmodige, med ønske om raske resultater og med lite tro på nære relasjoner (det meste kan gjøres bedre på nett). Men så kom 22. Juli. Døden på Utøya var ekte. Sorgen var nær og vond og kunne ikke skrus av. Vil dette endre disse unge menneskene og deres behov for relasjoner?
Kanskje kan man også spørre: Hva gjør det med en generasjon å ikke møte døden i det hele tatt? Slik har det vel i stor grad vært for de generasjonene som vokste opp i Norge etter krigen og før 2011. Når døden ikke er synlig og forventningene til egen selvrealisering er høye blir døden en krenkelse. Den river oss vekk fra den hverdagen vi lever i der ingen ting egentlig betyr noe. Alt er relativt. Alt går bra uansett og kan gjøres bedre senere.
Nå vet vi at slik er det ikke alltid.