Dyade 2016/01: Truende mangfold

Er Norge i ferd med å bli litt trangere?

I dette nummeret av Dyade skal vi forsøke å sette ord på en uro: Er Norge i ferd med å bli mer konvensjonelt? Mer ensrettet? Har det blitt mer ubehagelig å uttrykke andre meninger?

Dyade 2016/01: Truende mangfold
Produkttype
Dyade
Språk
Norsk
Vekt
225 g
Pris
kr 100,00

 

| Mer

Det kan virke som om det har senket seg et prektighetslokk over Norge. Den som stikker hodet frem fra dette lokket og sier «Hør nå her», får virkelig kjørt seg. Denne trangheten kan være farlig fordi den gjør oss blinde for understrømmer. Når disse ikke fanges opp i en fornuftig debatt, når de ikke bidrar til å bringe tanken fremover, kan de få primitive uttrykk.

Når dette Dyade går i trykken, er Donald Trump trolig republikanernes kandidat til presidentvalget i USA 2016. Han er et symptom på et polarisert og fordummende politisk landskap. I Europa er trenden den samme: Det politiske spekteret drar seg mot ytterfløyene og mot populismen. De sindige, moderende stemmene stilner. Stadig færre orker å heve stemmen mot kjappe synspunkter som tenker seg selv. Belastningen ved å skulle uroe, holde opp et trollspeil, bryte gjennom prektigheten, er blitt for stor.

I Norge har de røstene som en gang uroet oss, som Georg Johannessen og Stein Mehren, blitt tause. På den internasjonale arenaen kan man savne Christopher Hitchens og hans venn, bloggeren Andrew Sullivan. Man trengte ikke være enig i synspunktene disse stemmene hevdet, men man måtte forholde seg til grundigheten i argumentasjonen, nyansene, og det faktum at de hadde satt seg inn i det de snakket om. På sitt beste gjorde disse stemmene deg mer klartenkt, tydeligere i egen argumentasjon og analyser.

På et vis lever vi i etterdønningene av 68'er-generasjonens emosjonelt ladede standpunkter: Den som er uenig med deg, er ikke bare uenig, men umoralsk og farlig. Han eller hun utgjør en trussel. Denne generasjonens valg var sterke, og i liten grad gjenstand for refleksjon, undring, åpenhet. Hvis de ble utfordret, var ikke svaret ettertanke, men utkjør.

Om man var politisk aktiv i ML-bevegelsen, eller om man gikk inn i det stoffpregede eller karismatisk religiøse, var grunnstemningen mye av den samme: Vi står foran revolusjonen, apokalypsen, den store omveltningen. Alle hadde sekkene pakket, klare til når det store skulle skje.

Den underliggende eksistensielle utfordringen var for 68'erne som den er for dagens generasjoner, er å kunne forholde seg til ubehaget i det kompliserte. Det krever en konstant kognitiv anstrengelse for å kunne navigere gjennom et uroende mangfold. Da ligger den totalitære fristelsen nær: Det finnes én sannhet, én forklaring, ett perspektiv. Denne impulsen finner vi i et hvert tidsoppgjør. Anders Behring Breivik er på sitt forskrudde vis et eksempel på denne fristelsen: Verden er for komplisert, jeg må gjøre den enkel. Der er de slemme, her er de gode, nå skal jeg handle. Det samme gjelder jihadismen. Og kanskje er det også disse impulsene vi kan gjenkjenne i det prektighetslokket som har lagt seg over Norge.

Hvis vi ikke snakker om en arv, så er et dette et gjennomgående trekk i menneskenes historie som kan få deg til å tenke at det åpne, liberale demokrati er en unntakstilstand. Det er noe i våre behov i et møte med en sølete, vanskelig komplisert, urettferdig, gørrete, dum verden som bringer frem det ikke-demokratiske i oss alle.

Dette Dyade prøver å sette noen ord på det truende mangfoldet.

God lesning

Christopher Grøndahl

Innhold