Nye impulser kan synliggjøres i meditasjonen. Noe i meg vil arbeide videre i meditasjonen med stoff fra skriveprosessen jeg er i. Og med nattas svunne drømmer.
Når jeg jobber intenst med et manus, kan det skje at stoffet blir liggende et sted under over flaten mer eller mindre hele døgnet. Ved le dighet i meditasjonen hender det at noe av dette blir mer synlig, og at det også kan dukke opp nye impulser. Ideer. I sånne situasjoner kan det være fristende å avbryte meditasjonen for så å ta fram notathefte, men her prøver jeg å følge «boka» mest mulig. Med dette mener jeg at en ikke bevisst skal henge seg opp i tanker og følelser som måtte komme under meditasjon, men bare la det få være der mens en gjentar metodelyden med mest mulig ledighet, være der så lenge det er. Men mer eller mindre ubevisst kan det vel tenkes at jeg da under videre meditasjon så vidt kan sneie borti med markeringspennen (for å bruke en metafor), sånn at jeg siden ikke lar dette bare blir borte som dugg for solen. Tenker at her er det en hårfin balansegang.
For meg blir det umulig å snakke om meditasjon og skriving uten å komme inn på drømmer. I den siste boka mi, Drolsum stasjon, som utkom i 2019, har jeg tatt med to av mine mest skjellsettende drømmer. Disse drømmene var ikke, som det ofte kan være, noe som jeg våknet fra, men de markerte seg senere under morgenmeditasjonen. Først litt diffuse, etter hvert mer sans bare, for så å bli temmelig synlige. Jeg tenker at om jeg ikke hadde meditert, så ville jeg aldri blitt bevisst disse drømmene. Da hadde de heller aldri blitt til noe som jeg drister meg til å kalle litteratur. (Drolsum stasjon ble i alle fall innkjøpt av Kulturrådet.) Å bli konfrontert med glemte drømmer fra natta i meditasjon er jeg neppe alene om. Det er ikke tilfeldig at det nettopp er disse to drømmene jeg har tatt med i nevnte bok. Hvorfor skal jeg komme tilbake til.
Drømmen var fra mormorhagen. Jeg satt i huska som hang ned fra ei tjukk grein i morelltreet, vet jeg aldri skal glemme den drømmen, skal ha den med meg i all tid. Hvor gammel jeg var da jeg våkna fra den drømmen, er jeg ikke sikker på, jeg var i hvert fall voksen, men i drømmen var jeg bare en guttunge som satt i huska og gynga fram og tilbake med lukkede øyne mens jeg lytta til summingen av et mylder av bier over hodet mitt.
Da jeg åpna øynene, var jeg ikke alene i huska, for selv om det ikke var sånn i virkeligheten, hadde huska plass til to i den drømmen. Det var ei kvinne som satt tett ved meg, ei kvinne med langt, blondt hår, kledd i en hvit, sid kjole, og hun så på meg, helt taus så hun virkelig på meg, og det var med en godhet som ikke fantes i denne verden, i alle fall ikke den verden jeg kjente til.
Da jeg våkna, var jeg våt nedover kinnene, og så kjente jeg på en ro, en stor ro jeg aldri hadde kjent på før, og så takka jeg, ja, jeg husker ikke helt hvem jeg takka, kanskje var det Gud, ja, jeg tror det må ha vært Gud. I alle fall så takka jeg for drømmen da jeg våkna, og etter at jeg hadde takka, så sa jeg til meg selv at den drømmen skulle jeg jammen ta med meg for alltid ut i den virkelige verden. Og det har jeg gjort.
Som nevnt var det først under meditasjon rett I den andre drømmen er fortelleren, etter
Ennå var et par av ringene i muren på lasterampa igjen, det var der bøndene bandt hestene når de kom for å hente kasser med grisunger, kyllinger og andre ting som hadde blitt lempa av toget. Jeg kom på noe jeg hadde drømt før jeg en sein kveld ble purra ut til hundevakta. Det var bare noen timer etter at vi hadde kastet loss i Mobile, og jeg hadde fått brev fra mora mi. Jeg husker ikke noe særlig fra brevet, men hun skrev noe om snøen, at det var mye snø hjemme nå, så mye snø at folk måtte på hustakene for å måke, og da fikk jeg plutselig hjemlengsel, for jeg likte snø, hadde alltid likt snø. Og så skreiv mora mi at jeg måtte ta vare på meg selv. Det skreiv hun bestandig.
Jeg tenkte at det var ganske rart, for om jeg ikke hadde blitt vekket den kvelden for å gå på vakt, så ville jeg temmelig sikkert aldri ha husket den drømmen som handla om den lasterampa jeg nå satt og kikka bort på.
Broren min og jeg gikk på jordene, vet ikke hvorfor, men vi gikk i alle fall rundt på jordene som omkranset jernbanestasjonen, og etter å ha gått lenge sånn, så skulle vi hjem, hjem til mora og faren vår. Da vi kom fram til lasterampa, kikka broren min rart på meg før han brått ble borte inne i muren. Jeg prøvde det samme, prøvde å komme meg gjennom muren og bli der sammen med de andre, for jeg hørte stemmer, mest hørte jeg stemmen til mora mi, hørte tydelig at den var like ved, og jeg ropte til henne, ropte at hun skulle få meg inn dit hun var, men så skjønte jeg at hun ikke kunne høre meg, selv om hun var like innenfor muren, for hun bare snakka i vei som ingenting.
Jeg ropte høyere, skreik, banka i muren, klorte, men hørte bare stemmen til mora mi, og jeg skjønte at jeg aldri kunne komme inn dit. Så var det som om jeg plutselig visste at jeg aldri ville finne koden for å komme inn dit hvor mora mi og faren min og broren min var, og da jeg skjønte det, ble jeg vekket og purret ut for å stå utkikk på bak-
ken i troperegnet, som var så intenst den natta at jeg nesten ikke fikk puste.
Kanskje bør jeg ikke psykologisere for mye, men for meg blir disse to drømmene ganske klargjørende med tanke på min livshistorie. Kort fortalt. Da jeg kom til verden, bodde foreldrene mine på en liten jernbanestasjon ute på landet, moren min, som da var 22 år, hadde for 13 måneder siden født min bror. Faren min var ofte borte i flere dager av gangen, da han avløste på andre stasjoner, og moren min hadde liten eller ingen kontakt med det som måtte finnes av naboer. I dag ville en kanskje kalt det fødselsdepresjon – i alle fall, hun fikk sammenbrudd, klarte ikke ta seg av to småbarn på denne jernbanestasjonen, så jeg ble sendt til besteforeldrene mine. De bodde på et småbruk hvor det var dyr som gjerne fantes på sånne plasser den tiden, som griser, kaniner og katt. Tenkte i ettertid at alt der syntes å være så uendelig langt borte fra jernbanestasjonen, hvor støyende hurtigtog raste forbi hele døgnet. Morelltreet, som jeg nevner i første drøm, fantes i virkeligheten i den mormorhagen.
Da jeg var 5–6 år, måtte jeg flytte tilbake til foreldrene mine. Ja, jeg skriver måtte, for jeg ville ikke flytte, husker jeg hylskrek under hele togturen «hjem» til jernbanestasjonen. Det er ikke vanskelig å forstå hvordan moren min, som var og hentet meg, hadde det under den turen. Trolig var jeg blitt bortskjemt under oppholdet hos besteforeldrene mine, i alle fall så fikk jeg ofte høre av faren min at jeg bare hadde å innrette meg etter der jeg nå var, som om det ganske tydelig framkom at heretter skulle det bli «andre boller». Og det ble det. Husker at jeg hele tiden gikk med en stor lengsel etter mormorhuset, som jeg hadde et så klart bilde av. En følelse av utenforskap dit jeg motvillig ble dratt
hjem til, var noe som preget meg under hele oppveksten. Faren min og broren min kunne sitte en hel kveld og snakke om jakt- og fiske turer som de hadde vært på, eller som de planla.
Jeg var aldri med på noe av dette, hadde ikke noe å bidra med, skygget unna. Noe jeg etter hvert ble dyktig til. Skygge unna. Og mor – har i ettertid forstått at hun dessverre nok må ha følt på dårlig samvittighet, til tross for at jeg er sikker på at hun gjorde så godt hun kunne.
For meg blir det klart at det ikke er tilfeldig at den drømmen som rommet alt som var godt, utspilte seg nettopp i mormorhagen – følelsen av å være omsluttet av en altomfattende kjærlighet, av virkelig å bli sett for den jeg var. Da tenker jeg videre at det neppe blir tilfeldig at motstykket til denne drømmen fant sted ved jernbanestasjonen. Der kom jeg ikke gjennom muren i lasterampen, muren som broren min lett kom gjennom inn til foreldrene våre. Stemmene derifra så nære, nærmest var stemmen til moren min, den høres like innenfor, men til tross for at jeg skrek, banket i muren, klorte, fikk jeg ingen respons. De hørte meg ikke, og langt fra så meg.
Skjønte etter hvert at jeg ikke hadde koden for å komme inn til dem gjennom muren, ville aldri finne den koden.
Takket være min meditasjon så har disse drømmene kommet opp i lyset, men de er ikke blitt til stein, vet at de aldri skal bli til stein. I hvert fall så skal de få være med så lenge de fortsatt er i meg, aldri forsøke å skyve bort – dette hjertelige møtet i huska med – ja, kanskje kan jeg driste meg til å kalle denne kvinnen en slags muse. Men også det såre fra jernbanestasjonen skal få være, følelsen av utenforskap.
Håpløshet. Om jeg med ett ord skal si hva som ved meditasjon blir det viktigste for meg, så må det bli aksept. Og om jeg skulle bli noe rausere med ord: til enhver tid å være der en er – om en føler seg sint, trist, kåt, oppløftet, føler sorg,
glede. Være der en er. Uansett. Så enkelt kan det være. Og til tider, så vanskelig.
Skal avslutte med noe som skjedde i virkeligheten, det er lenge siden, måneden etter at jeg fylte fem år. Dette skulle legges lokk over, ikke prates om, og selv om jeg har erindret gløtt av dette opp gjennom årene, var det meste blitt borte. Men i en viss periode av mitt voksenliv ble et og annet her pirket mer og mer i under meditasjonen, noe som endte med at jeg skrev det ned og lot det bli liggende i en skuff. Og der ble det oppbevart i mange år – helt til jeg la det inn i ovennevnte bok, som vel kan karakteriseres som virkelighetslitteratur.
Mora mi sto i stuevinduet i andre etasje på jernbanestasjonen og kikka bort på Ole og meg. Vi kasta snøball mot et reklameskilt for Tiedemanns Tobakk som hang ved inngangen til landhandleren som faren til Ole dreiv sammen med kona si.
Det var på våren, siste rest av snøen forsvant uka før, og jeg hadde alt plukket hestehov bak melkerampa som jeg tok med hjem til mora mi.
Men natta før dette skjedde, snødde det kraftig. Da vi etter hvert ble lei den snøballkastinga, dro Ole ut rattkjelken som faren hans noen dager tidligere hadde lempa inn i skjulet bak hoggestabben.
Mora mi sto fortsatt i stuevinduet og kikka bort på oss, hun så at Ole sto med snora til rattkjelken i den ene handa, og med den andre pekte han opp mot bakken bak butikken. Mora mi var ikke dummere enn at hun skjønte at Ole ville ha meg med å ake, og så skjønte hun at jeg ikke hadde særlig lyst, for jeg sto bare der og sparka i snøen. Hun syntes det var dumt at jeg ikke ville bli med Ole og ake, for faren min lå og sov etter ei nattevakt, så hun måtte liste seg rundt i bare sokkelesten. Faren min ble skikkelig forbanna hvis han ble vekket av noen av oss etter disse nattevaktene. Egentlig ganske
rart, for tog som dundra forbi brydde han seg aldri om. Men han var jo tross alt jernbanemann.
Derfor åpna mora mi stuevinduet og skulle til å rope bort til oss for å si at jeg skulle bli med Ole og ake, men akkurat da kom bergenstoget, det tuta rett før stasjonen som det pleide og raste forbi med et stort drønn. Da toget hadde passert, var det noe som gjorde at hun ikke fikk til å rope likevel, skjønte ikke helt hva, men det var et eller annet med tunga, som om den var blitt lammet. I alle fall så var det hva mora mi sa hadde skjedd. Så hun ble bare stående i stuevinduet med begge hendene foran munnen og puste tungt.
Snart så hun at Ole dro rattkjelken etter seg mot bakken bak butikken til faren, og så så hun at jeg kom ruslende mot jernbanestasjonen, og da tenkte hun at det var bra at jeg ikke ble med Ole likevel, uten at hun helt skjønte hvorfor.
Selv om jeg bare var fem år den gangen, så husker jeg det godt, men jeg husker ikke hvorfor jeg ikke ville bli med Ole, jeg syntes nemlig at det var tøft å være sammen med Ole, for han hadde alt begynt på skolen.
Noen dager etter at Ole krasja med rattkjelken i fronten på en lastebil i svingen like oppe i bakken bak butikken, lå han i ei kiste på kjøkkenet til mora og faren sin. Mora hans hadde sagt til broren min og meg og to andre som Ole pleide være sammen med, at vi kunne komme og se ham om vi ville.
Og det ville vi, og da jeg hadde sparka av meg på beina og sto sammen med de andre inne på det kjøkkenet, syntes jeg at det var som om Ole bare lå der og sov i ei fin seng. Og da sa jeg akkurat det, at nå har jammen Ole fått ei veldig fin seng, sa jeg, da hørte jeg at mora til Ole, som sto ved komfyren rett bak meg, kom med en rar lyd, som et slags hulk.
Det regna da broren min og jeg gikk sammen hjemover, det hadde regna siden dagen før, og all snøen var borte. Jeg stoppa da vi kom til melkerampen og begynte å plukke løvetann, broren min
sa at han ikke gadd å bli våt og gikk føre hjem til jernbanestasjonen. Jeg hadde bestemt meg for å plukke en skikkelig stor bukett til mora mi, større enn den jeg plukka før snøen kom, for jeg hadde hørt at faren min stadig kjefta på mora mi, gaula noe om at nå var det jammen på tide at hun holdt opp med den sutringa.
Hvordan denne hendelsen kan ha preget meg senere i livet, skal jeg ikke spekulere i. Men det er blitt sånn nå at jeg de 10–12 siste årene har kjørt til den lille bygda i Modum, gått ned til fjorden hvor jeg uten voksenhjelp lærte å svømme på grunna, lurte meg til å ta de første skøyteskjærene senhøstes på fersk, gyngende is. Som holdt akkurat.
Deretter rusler jeg opp bakken bak butikken (som ikke lenger er butikk) og blir stående i svingen der det skjedde. Hver gang de samme tankene – hva om Bergenstoget ikke hadde kommet larmende akkurat den aprildagen for 70 år siden? Hva om… Må alltid være alene på disse turene.
Som flittig leser av Dyade har jeg iblant festet meg ved tanker eller bilder som jeg, ved omskriving, har brukt i noen av mine krimromaner.
Det mest konkrete blir den 10., og så langt siste krimromanen jeg har utgitt – Med ansikt mot døden. Den utkom i 2018. Her har jeg dristet meg til å bruke et Dyade fra 2012 med samme tittel som bakteppe. Den som indirekte blir viktigste person for å løse krimgåten i denne boka, er professor i moderne kinesisk ved Universitetet i Oslo, og står som forfatter av en artikkel i nevnte Dyade. I krimromanen har jeg tatt meg den litterære frihet ikke å kalle ham Halvor Eifring.
Bjørn Bottolvs: Jeg er født i 1946, jobbet i politiet i 36 år. Mistrivdes sterkt på skolen, fikk alltid «en haug» med røde streker i stilboka. Jeg ble en skulker.
For å komme meg vekk dro jeg til sjøs da jeg var ferdig på realskolen. Mønstret av etter halvannet år. Aldri tidligere hadde jeg hatt planer om å begynne i politiet, men etter en noe spesiell hendelse i New Orleans bestemte jeg meg for å søke.
Jeg begynte med Acem-meditasjon i 1973 og har meditert hver dag siden. Merkelig nok så klarte ikke norsklæreren å drepe skrivegleden min. Den har alltid vært der. På 70-tallet fikk jeg publisert flere såkalte «lørdagsdikt» i Dagbladet. Daværende kulturredaktør i Dagbladet, Simen Skjønsberg, ga meg fine tilbakemeldinger og oppmuntret meg til fortsatt å skrive dikt. Så sluttet dessverre gode Skjønsberg i Dagbladet. Fra den nye kulturredaktøren fikk jeg følgende ferdigtrykte tilbakemeldinger: «Takk for innsendte bidrag, men avisen kan dessverre ikke …» Dette gjorde at gleden ved å skrive dikt etter hvert smuldret bort.
På den tiden ble det trykket krimnoveller i A-magasinet, og etter å ha lest noen av dem, bestemte jeg meg for å forsøke selv. Fikk inn ti noveller før de sluttet med disse.
I 1995 kom jeg ut med min første bok, Tom Mowgli Johansen, som var ei barnebok. Året etter kom ungdomsboka Løvetannbarn. I 1999 debuterte jeg som krimforfatter. Til sammen er det nå blitt ti av disse. Den siste boka mi, Drolsum stasjon, som jeg har vist til her, utkom i 2019.