Koronatiden hjalp meg. Et 36 år gammelt prosjekt ble endelig fullført.
Endelig har jeg klart å fullføre – og utgi – min tiende og hittil aller siste bok, Singapore Sling.
Siden den er min første spenningsroman, har jeg utgitt den under psevdonymet M.L. Cooper.
Ideen til Singapore Sling fikk jeg under en selvpålagt langmeditasjon på flyet fra Østen i 1985. Da vendte familien hjem etter fem gode år, to år i Beijing og tre år i Kobe, Japan. Jeg hadde nettopp fått vite at jeg var kommet inn på det som den gangen het Norsk Journalisthøgskole.
Jeg husker at jeg satt på langdistanseflyet og noterte stikkord til krimmen, historien veltet inn over meg, jeg diktet karakterene mine i rasende fart. Nye personer poppet opp, flere kom til, his torien tok overraskende vendinger. Jeg var full av entusiasme i de mange timene flyturen varte.
Tittelen hadde jeg klar fra første stund, jeg visste også at det skulle dreie seg om en forsvinningssak, og jeg skrev slutten aller først.
Sånn sett hadde jeg rammen og skjelettet klart.
Det skulle altså gå 36 år fra ideen oppstod, til Singapore Sling fikk kjøtt på beina og ble klar for publisering. Manuset har fulgt meg i alle år, jeg har møtt på enorm motstand med det i
perioder, presis som jeg ofte har hatt i min egen meditasjon. Handlingen er lagt til 1988, og det har senere vært umulig å legge den til vår egen tid. Der fantes ikke en mobiltelefon, datamaskinen var så vidt begynt å komme. Floppydisker, telefax osv. Hvem kjenner disse i dag? Men jeg har i alle disse årene hatt et sterkt ønske om å få manuset ferdig, og jeg har aldri vurdert å gi opp Acem-meditasjonen. Den ga næring til å fortsette planen. Så endelig ble kronen satt på verket, og boken ble lansert i mars 2021. Det er arbeidet med denne siste boken – i relasjon til min meditasjon – jeg skal redegjøre videre for her. Men først litt annet.
Jeg kaller det ventetid, den tiden som er gått siden ideen og fullførelsen av den siste boken.
Parallelt med tankene om Singapore Sling, skrev jeg flere andre bøker og fikk utgitt dem på forskjellige forlag. I 1990 debuterte jeg på Samlaget med barneboken Kristian og kniven. Den ble videreført i Sirius-serien med Kristian i gruva (1993) og Kristian til værs (1995) og handler om barneår i Sulitjelma i tidligere tider. Faren min har alltid vært et tema i mine samtaler om livet og meditasjonen i veiledningsgrupper i Acem, og i Kristian-bøkene ble han brukt som en slags modell. I 1992 ga jeg ut en liten fagbok. I 1997
kom skuespillet Surribabel som ble oppført på Det Åpne Teater. Der ble min egen mor modell for den kvinnelige protagonisten. Forholdet til moren min kom ofte sterkt fram i min spontanaktivitet – alle tankene som kommer og går under meditasjon – over mange år, og jeg trakk henne ofte fram i veiledningsgruppene, spesielt om mitt forhold til henne de siste årene av livet hennes, da hun fikk langt fremskreden demens.
I 2004 kom skuespillet Kjærlighet mot strømmen, om Katja med Downs syndrom, som ble forelsket i en kjent norsk skuespiller. Dette ble omskrevet til en kortroman med samme tittel året etter. En fjern slektning er født med Downs syndrom og ble en slags modell for Katja under skrivingen. Kjærlighet mot strømmen er omtalt i Store norske leksikon som Norges første skuespill spesielt skrevet for utviklingshemmede aktører. Fra 1993 fikk jeg en brevvenn på dødscelle i Huntsville, Texas. Det utviklet seg til et vennskap som varte i over ti år. Elleve år etter hans død, i 2014, fikk jeg utgitt boken Dødsdømt nr. 989, basert på dette vennskapet med over hundre brev til og fra dødscellen. Så lang tid tok det altså før jeg klarte å få realisert planene om en ferdig bok. Min venn mediterte to timer per dag i den fire kvadratmeter store cellen sin, for talte han i et av sine første brev. Vi snakket mye om meditasjon og jeg oppdaget andre sider ved meg selv gjennom brevene til og fra Huntsville i Texas. Vennskapet med Ivan betød mye for meg, og det var med sorg jeg opplevde at han ble henrettet til slutt. Han innrømmet aldri skyld for det ene drapet han var dømt for.
I min alder får man sjelden utgitt noe hos etablerte forlag med mindre man er en bestselgende forfatter, eller har et varmt, etablert forlag som evig støtte. Siden 2015 gikk jeg derfor over til å utgi bøkene mine på eget forlag. Jeg er nå blitt det man med et moderne norsk ord kaller en indieforfatter, altså en uavhengig forfatter.
Min nest siste bok, Sulitjelma var solens øye, har jeg kalt en roman, men det er riktigere å kalle den en såkalt factionbok. En blanding av
fiksjon og fakta basert på egen oppvekst. Det sies at alle bøker en forfatter skriver gjennom livet, har samme tema. Ved første øyekast ser man ikke sammenhengen, men at den er der hos meg, ser jeg nå i ettertid. Denne ble også realisert mange år etter at ideen oppstod. Det er vel unødvendig å si at den var med meg i meditasjonen.
Når jeg mediterer, og når jeg skriver, er jeg i to forskjellige modi.
Jeg skriver mest og best om det jeg føler at jeg kan beherske. Når jeg er i skrivemodus, tenker jeg på hvordan historien skal forløpe. Her gjelder det å holde tråden, jeg tenker, er inne i karakterene mine, der jeg ofte må bruke egne erfaringer, men er hele tiden bevisst på at jeg skriver.
I meditasjonsmodus prøver jeg å oppnå ledighet, sinnets spontanaktivitet er sterk, og jeg føler meg ofte snytt når jeg oppdager at her er jeg på viddene, at jeg må «følge boka» og ta opp metodelyden. Men gjentagelsen gir jo alltid mer spontanaktivitet, kort eller lang, selv om jeg ofte får dårlig samvittighet når jeg oppdager at metodelyden har vært lenge borte.
I min spontanaktivitet har jeg ofte funnet løsninger på hvordan den skrevne historien skal forløpe. Men jeg har også lett for å få metatanker, negativt vurderende tanker, ikke bare om meditasjonen, men ofte også om selve skrivingen. Er dette godt nok, hvordan kan det bli bedre?
Kanskje er det en god ting, tross alt, å ha slike tanker?
Så er meditasjonstiden over. Jeg er tilbake i hverdagen. I meditasjonen er alt blitt løst, det blir som å kunne huske en drøm, men så skjer det tragiske: alle de fine tankene forsvinner i et tåkehav. Forhåpentlig er de der fortsatt i underbevisstheten, og kommer kanskje tilbake en gang mens jeg skriver. Det har hendt. Men der og da er alle geniale ideer og sammenhenger
borte. En meditasjonslærer fortalte meg en gang at han hadde blyant og papir liggende klar, i tilfelle noe spesielt skulle dukke opp. Men han sa også: – Hysj hysj, ikke si det til noen.
Er jeg heldig blir begge deler gjort med ledighet, og det finnes vel ikke noe bedre for en forfatter enn å være i flyt. Tiden står stille. Men som oftest er det å sette av tid til selve skrivingen et problem. Dagliglivet kommer i veien.
Jeg er ingen yrkesforfatter som setter seg ned om morgenen og skriver sammenhengende i fire timer. For meg er skrivingen noe jeg gjør ved siden av alt annet. Noen ganger kan det gå dager og uker imellom, og det kan da være vanskelig å finne tråden. Men lysten til å rydde meg skrivetid, er der hele tiden.
Og mange tanker dukker opp. Var egentlig alt så bra? Det jeg har skrevet? Er det bare tull?
Hvordan blir det oppfattet av leseren? Da blir det en evig revidering, pussing, omskriving, rydding av manus. Meditasjonen er ofte mer intens i innspurten av bøkene. Den er for meg en slags våken drømmetilstand. Alt kan dukke opp. Det er derfor det er så spennende og ofte mye enklere å hengi seg til denne tilstanden, langt fra skrivepulten.
Hvis det blir anstrengende å skifte mellom meditasjon og skriving, prøver jeg å gå en tur – eller steke vafler.
Den siste boken jeg har skrevet, Singapore Sling, lever fortsatt i meg. Den er et resultat av mange års erfaringer, der meditasjonen har spilt en viktig rolle. Jeg hadde aldri klart å skildre Østen uten det lange oppholdet vi hadde der, og mange har sett på boken som en blanding av reiseskildring og en slags feel-good krim. Koronatiden ga meg en etterlengtet ro til å bli ferdig.
Historien i Singapore Sling er i korte trekk slik: Etterforskeren Gunnar Ludvigsen har fått et fristende oppdrag fra en gammel venn, Henrik Dahl, som bor i Japan. Rita, hans kone, har forsvunnet for tre uker siden på vei fra Norge
Jeg har også lurt på om jeg ville ha skrevet de samme bøkene, eller bøker i det hele tatt, dersom jeg ikke hadde meditert. Jeg har ingen svar. til Japan, etter et påskeopphold i Norge. Rita er Gunnars gamlekjæreste, og Gunnar har egentlig et anstrengt forhold til den gamle vennen. Nå vil Henrik at Gunnar skal prøve å finne Rita ved å ta samme reiserute som hun gjorde. Gunnar sier ja, men bare hvis han får ta med seg sin kone, Birgit.
Jeg startet å meditere en gang i tiden, fordi jeg fikk en ubevisst angst som varte et par år, og som blant annet kostet meg min daværende jobb. Det hender av og til at mine karakterer opplever angst, og det hender at jeg selv opplever angst i drømmene mine, eller i min meditasjon. Utdraget nedenfor fra Singapore Sling ble til etter en slik natt. Yuko Yamaguchi er Henriks sekretær, men er også blitt Ritas gode venninne. Her er Yukos drøm: Yuko har sovet over i foreldrenes hus. Hun våkner brått mens svetten driver av henne. Hun skjelver etter den ferske drømmen. Fjellet i drømmen er ti ganger verre enn Besseggen, som de to gikk over en gang. Denne fjellkjeden ligner på en strittende, svart hårkam der mange av tennene mangler. Rita går foran. Yuko klamrer seg fast til takkene som dukker opp hver tiende meter. På hver side av den smale rekken skrår bratte fjellvegger ned og ender i et dyp ingen av dem ser. Et lite feiltrinn kan få katastrofale følger. De kan begge styrte ned i det ukjente---. (s. 29) Det er sjelden karakterene mine mediterer, men i Singapore Sling gjør Birgit nettopp det.
Birgit har tidligere hatt angst, men har klart å
holde den i sjakk ved blant annet meditasjon.
Nå er hun tatt til fange av ukjente personer og vet ikke hvorfor. Hun er redd angsten kommer tilbake.
Jeg tenker alltid på karakterene mine, hva de kan, tenker og føler. Noen ganger tar de sine egne valg, historiene tar sin egen retning, slike opplevelser er frydefulle. Karakterene følger med meg i meditasjonen min.
Jo eldre jeg er blitt, desto mer har jeg reflektert over min egen skriving og hva det var som dro meg i gang, 49 år gammel. Da hadde jeg meditert siden jeg var 32, men lysten til å skrive var der fra jeg var barn. Jeg vokste opp i min fars bokhandel, ble bibliotekar og deretter journalist. Jeg husker noe forfatteren Bjørg Vik sa en gang. Hun ble journalist først, fordi hun syntes det var flaut og skremmende å si at hun ville bli forfatter. Bortsett fra den siste boken min – og de tre barnebøkene – har jeg stort sett skrevet for en begrenset leserkrets. En fjern slektning sa en gang til meg: – Når skal du begynne å skrive bøker for vanlige folk? Jeg har tenkt mye over det han sa. Kan det ha noe å gjøre med meditasjonen?
I 2023 har jeg meditert i femti år. Når jeg tenker etter, har jeg brukt meg selv og mine erfaringer i mange av mine karakterer, uten at jeg på noen måte kan si at jeg er dem. De har bare kommet på besøk til meg. Jeg har også lurt på om jeg ville ha skrevet de samme bøkene, eller bøker i det hele tatt, dersom jeg ikke hadde meditert. Jeg har ingen svar.
Marit Bødtker er født 1941 i Sulitjelma. Tok artium på Trondheim katedralskole i 1960. Rett etter gymnaset kom hun tilbake som lærer et år i Sulitjelma, hvor det var stor lærermangel.
I 1964 tok hun eksamen ved Statens bibliotekskole, og hun jobbet 16 år som forskningsbibliotekar ved ulike institusjoner.
Etter fem års opphold i Østen kom hun inn på Norsk Journalisthøgskole og tok eksamen der i 1987. Deretter fikk hun forskjellige jobber som journalist og redaktør, inntil hun førtidspensjonerte seg i 2007.
Marit debuterte i 1990 på Det Norske Samlaget med en barnebok, Kristian og kniven. I alt har hun utgitt ti bøker i forskjellige sjangre, både innen skjønnlitteratur og sakprosa. Etter hennes foreløpig siste bok, Singapore Sling (2021) ble hun medlem av Rivertonklubben. For tiden lager hun en instruksjonsbok i hvordan folk kan gi ut sine egne bøker. Hun gikk over til selvpublisering av de tre siste bøkene og trives godt med det.
Marit har vært gift med Eivind siden 1965. De har én sønn, spansk svigerdatter og tre voksne barnebarn. Marit lærte å meditere 7. september 1974. Hun har aldri hatt et eneste verv i Acem, men sier hun har sugd til seg kunnskaper om livet – i gode så vel som dårlige stunder: “Acem-meditasjon er en del av livet mitt.”