Gjennom døden går man ut av tiden og historien. At man i lange meditasjoner kan berøre det tid- og stedløse, kan gjøre det lettere å slippe til det overskridende ved døden.
RELIGIONER: HØY DØDSBEVISSTHET
Alle religioner forholder seg til døden. Religioner har gjennomgående høy dødsbevissthet. Religionene har forskjellige historier om døden. Men alle fremhever at den enkelte er tjent med å forholde seg til den.
Dødens plass i religioner varierer. Middelalderens kristendom hadde stort rom for det overnaturlige og metafysiske, og døden. Når muslimer i bønn bøyer hodet mot bakken, er det en påminnelse om hvor man skal. Enkelte sier at muslimer alltid tenker på døden.
Kontemplative tradisjoner har lagt stor vekt på døden. En aktiv bevissthet om egen dødelighet kan støtte en orientering mot tilværelsens grunnleggende indre dimensjoner.
Tidligere hadde nær alle kulturer en religiøs overbygning. Uten den, uten Gud, kan døden gi en følelse av hjemløshet, forlatthet og meningsløshet. Sekularisering bidrar til at døden som et personlig refleksjonsobjekt får mindre plass.
At moderne sekulariserte og gudsforlatte samfunn unngår døden, kan ikke sees som en individuell tilkortkommenhet. Det er mer en kollektiv mangel. Temaet er for stort for den enkelte alene.
BRYTER DET IKKE-RELIGIØSES HOMOGENITET
I en avsekularisert verden kan døden utfordre som noe fundamentalt, en siste bit av det hellige. Med terminologien til religionshistorikeren Mircea Eliade bryter døden det ikke-religiøses homogenitet.
Døden gjør det mulig å orientere seg i en moderne verdimessig flat profan verden uten referansepunkter. Den gir noe å forholde seg til og kan stimulere en trang til å være mer enn hverdagen gir anledning til. Dødsbevissthet kan utløse og fremme en ontologisk streben, en trang etter mer væren.
Døden kan bli en kontemplasjon over uendeligheten, det grenseløse, det andre eller hinsidige og det hellige. En slik indre refleksjon kan verne mot retningsløshet i en kaotisk verden uten klare akser. Uten religion kan mennesket savne et stille kontemplativt rom, et sted å henvende seg innover, en åpning mot noe fundamentalt. Men også for ateisten kan tanken på døden gi tilgang til en slik indre hvelving.
Enkelte religionsforskere har ment at den lave risikoen i de skandinaviske velferdssamfunn svekker interessen for religion. Det offentlige sikkerhetsnett har erstattet kristendommens sjelefred og forsikring om et bedre liv etter døden.1 Men intet velferdssamfunn frir oss fra døden og dens påminnelse om tilværelsens basale uoversiktlighet.
VÆREN TIL DØDEN
Den tyske filosof Martin Heidegger mente dødens absolutte dimensjon som en eksistensiell horisont kan fremme en mer virkelig livsholdning, en væren til døden. Den norske avdøde biskop Per Lønning sa at døden metter sinnet, gjør noe med oss, gir en helhet.
Martin Heideggers elev Hannah Arendt snudde nærmest Heideggers væren til døden på hodet. Hun så på døden som en uinteressant negativ tilstand som man ikke trengte være så opptatt av; livet er det som bør vekke interesse. Men dødeligheten er en så basal del av livet at det blir skjevt ikke å forholde seg til den.
Å slippe seg nærmere dødens og livets alvor, er også å leve mer. Virkningen har noe felles med de eksistensielle ringvirkninger av det å meditere: Man er mer, mer til stede, mer forankret, mer samlet.
Døden har noe evig og tidløst ved seg, og peker ut over det som er her og nå. Lange meditasjoner kan bringe en i kontakt med de sider ved bevisstheten der klokketid og vanlige tidsdimensjoner overskrides. Det kan gi hjelp til å nærme seg det som ikke kan forstås med hverdagsbevissthetens binding til tid og rom.
Daglige meditasjoner kan virke gjennom dagen som en ettertenksom klangbunn. En kontemplerende dødsbevissthet kan bidra til en slik indre forankring: Ikke bare være her og nå, men i forhold til noe overordnet og fundamentalt.
GLEDE I NUETS ALVOR
De fleste vil gjerne utsette døden, men er enige om at vi ikke bør vente med å leve. En gammel talemåte: Vi bør leve som om det er et langt liv, men være forberedt på å dø i morgen.
Døden og meditasjon tydeliggjør at alle nu, ethvert øyeblikk, bare er her én gang. Livet leves innenfor rammer vi ikke kan gjøre noe med. Men vi bestemmer selv hvordan
muligheten i ethvert nu skal brukes.
Lik bevissthet om vår dødelighet kan meditasjon bidra til å kombinere livsglede og livsalvor. Å meditere er ikke å gripe nuet; men være i det. Sinnet er stort sett alltid i bevegelse eller urolig. Skal vi vente med å meditere til vi føler oss helt «klare», til vi kan gjenta metodelyden absolutt «riktig», kan det drøye lenge.
Å meditere er et korrektiv til vår stadige trang til å utsette, å skyve til i morgen alt det er litt ubehagelig å ta fatt på i dag, som å ta egen død på alvor.
ALLIERT OM Å LEVE
Døden er ikke-fremtid, en negasjon og fiende som fratar oss det vi streber mot. Få andre livshendelser er like forstyrrende som alvorlig sykdom og døden. Men døden kan også være en alliert; en horisont som hjelper oss til å leve her og nå.
"Døden kan frata oss fremtidige nu, men ikke det nuet vi til enhver tid er inne i."
Jeppe Sinding Jensen: Religion. Tænkepause. Aarhus Universitetsforlag 2019.
En kunstkritiker sa en gang om maleriene til nederlenderen van der Weer: Man kunne bruke et helt liv på å fordype seg i hans malerier; og det ville være et liv godt levd. Å filosofere over døden kan fremme en fullbyrdende måte å leve.
Dalai Lama advarer om at mennesket fra «evighet av har … vært under innflytelse av en illusjon om uforgjengelighet, og derfor tror vi at vi alltid har nok tid igjen». Derfor er det «stor fare for at vi kan komme til å sløse bort vårt liv på utsettelser».
Samme tanke ble uttrykt i Dyade 3/1974: «Tanken på døden forteller oss at livet ikke kan utsettes.» Vi må leve i det nuet som til enhver tid er der: «De muligheter som bys oss i det ene øyeblikk kommer ikke tilbake i samme form i det neste.»
I Muren lar eksistensialisten og ateisten Jean Paul Sartre en dødsdømt si om sitt liv:“Men man kunne ikke vurdere det; det var bare et løst utkast. Jeg hadde tilbrakt livet med å trekke veksler på evigheten; jeg hadde ikke skjønt noen ting.»
ET ANNET SPRÅK
Å tenke på døden åpner for et rom der man som i lange meditasjoner er alene med seg selv, sine tanker, stemninger og fornemmelser. Det er meditativt og autentisk, et indre ståsted for å undres over og kanskje nærme seg sentrale dimensjoner i den tilværelse vi er født inn i, og en dag skal forlate.
Samtiden dyrker individet. Å virkeliggjøre sitt dypere potensiale, individuasjon, forutsetter en indre holdning om å være den man er og ta ansvar for det. Døden er den ytterste utfordring til det å være overlatt til seg selv.
Å reflektere over døden fordrer et annet språk enn den offentlige samtale. Tanken på egen død vever den store og den lille verden sammen, knytter forbindelsen mellom det nære, personlige og det store allmenne. Temaet er sårbart.
De som provoseres, tyr lett til støy og overdøver dem som undrer. Prangende og sterke ord kan distrahere fra den stille personlige undring.
Hans Børli har mange rolige ord om døden, som ved synet av en død:
Det lyste av ansiktet hennes, et lys
fra før den første morgen og
etter den siste kveld. Jeg hørte
en stum sang åpne dører innover i evigheten.2
Døden kan være dramatisk i form, men fenomenet døden er ikke teatralsk, ikke spesiell. Et av dødens mest karakteristiske trekk er stillhet. Å tenke på døden på en stille, alminnelig måte, kan hjelpe en til å nærme seg den med mer ro, og til mer kontakt med den stillhet man har i seg.
MER FORTROLIG MED DET STORE UKJENTE
Fra et sted sent i tenårene tilhører meditasjon alle livsfaser. Ro, selvrefleksjon og stillhet kan alltid ivareta en eksistensiell lengsel. Senere i livet kan meditasjon være særlig belønnende. Det meditative bidrar til den indre selvrealisering psykologer lik Abraham Maslow har pekt på som sentralt i godt voksen alder.
Tilsvarende kan man si om det å kontemplere over døden. For eldre er døden den sentrale port i ens liv; den mest tydelige utfordring for ens erkjennelse og dypere selvforståelse.
De færreste går inn i en langmeditasjon med døden sentralt i tankene. Men langmeditasjon kan åpne for et ståsted utenfor tid og rom som et naturlig bindeledd til døden. Det dreier seg om et landskap med uklare konturer der man først famler, men over tid kan bli tryggere. Det er annerledes, men ikke farlig; uvant, men ikke unaturlig; utfordrende, men potensielt berikende.
Meditere gjør man i siste instans på egen hånd, selv om et av resultatene typisk er bedre relasjoner. Å gå seriøst inn for meditasjon i et samfunn som stiller seg fremmed til introspektiv fordypelse, kan, lik kontemplasjon over døden, være sosialt krevende.
Meditasjonsveiledning, den stadige dialog rundt hvordan man forstår sin meditasjon, kan gi øvelse i å formulere seg nær erkjennelsens grensefelt. Man får ikke svar, men stimuleres til å formulere seg i grenseområdet til det man fatter. Slik trening i å finne frem i mer vage områder av bevisstheten kan hjelpe en i å forholde seg til døden, det store ukjente.
- Jeppe Sinding Jensen: Religion. Tænkepause. Aarhus Univeristetsforlag 2019.
- Fra diktet Dører innover i evigheten.