Gud er død! Døden lever!

DØDEN ER IKKE DØD

Nietzsches utsagn om at Gud er død brukes ofte til å illustrere at det moderne vestlige menneske har forkastet en allmenngyldig etikk. Den russiske forfatter Fjodor Dostojevskij sa i et brev: «Hvis Gud ikke finnes, er alt tillatt.» Den populære og kontroversielle skribenten Jordan Peterson er blant mange som har fremhevet at nihilisme, verdiløshet og verdinøytralitet er det naturlige resultat når verden mangler referanser.

Om mennesker erklærer Gud død, er uten betydning for Guds eksistens. Men ingen kan stille opp et objektivt motbevis om at Gud eksisterer. Det er annerledes med døden. Selv om vi forsøker å skjule og benekte dødens faktum aldri så mye, vil vi ikke lykkes. Man kan ikke hevde at døden er død. Man kan tro på en gjenoppstandelse, men ikke bevise det.

OPPBRUDD FRA MODERNITETEN

Lange meditasjoner kan bringe en nærmere bevissthetens fundamentale sider. De kan gi kontakt med en livsfylde der man aner dimensjoner hinsides tid og sted, en stillhet der man ikke søker mer, der man ganske enkelt er, og er tilfreds med det.

Å søke mot stillheten tydeliggjør at det spiller en rolle hvordan man lever og hvilket ansvar man tar for det potensiale man har fått med seg inn i verden. Forfinelse som åpner for det meditative, gjør en forskjell. Postmodernismens verdirelativisering og illusjon om frihet kan føre en vekk fra de indre muligheter. Friheten til å gjøre hva jeg vil, er ikke en reell frihet hvis jeg bruker den til å ødelegge for meg selv. Da sitter jeg igjen med færre muligheter og mindre frihet.

Man kan mene hva man vil om det som følger etter døden; om døden gir en definitiv slutt eller om det er en fortsettelse. Det livet man lever her og nå, ens relasjoner, ens muligheter, gleder og sorger, er over. Også tilhengere av reinkarnasjon, må ta inn over seg det samme som ateisten: Akkurat dette livet, denne sjansen, får du ikke igjen. Hva slags slutt eller forandring døden er, er åpent. Men selv om den «bare» er en endring, er den så radikal at den også representerer en avslutning.

DØDEN - IKKE LIKEGYLDIG

Døden omtales undertiden som frihet - fra jordiske begrensninger, ambisjoner og nederlag. Døden kan like gjerne forstås motsatt. Som en påminnelse om at vi, i hvert fall denne gang, har bare ett liv. Når livet nærmer seg slutten, er det kun livet som vi har levet det, vi kan ta stilling til; ikke det eller de liv vi gjerne skulle hatt.

En del av samtidens avvergereaksjon mot å forholde seg til egen død, kan skyldes at her fungerer ikke den moderne relativisering. Å reflektere over døden forutsetter et skifte fra en forflatende modernitet inn i fundamentale dimensjoner ved livet som kan virke for fremmed, og for forpliktende.

Også for en ateist er døden en basal dimensjon ved livet man ikke unngår, og en del ateister skriver om døden med respekt. Døden er et vindu til de store spørsmål i livet, en portal mot metafysikken.

Døden er døden. Det er ikke likegyldig at vi skal dø, det er ikke likegyldig hvordan vi dør, og det er ikke likegyldig hvorledes vi lever frem til vi dør.

HVA VILLE DU DØ FOR?

I den korte boken What would you die for utgitt i 2004 i forbindelse med en jubileumsmarkering av British Council diskuterer Roger Scrutton hvilke verdier mennesker har vært villig til å ofre livet for. Svaret er naturlig nok ikke klart og entydig. Det kan dreie seg om noe høyere og større enn en selv lik soldaten i krig som er villig til det ytterste offer for sitt folks og sine nærmestes frihet og trygghet.

Et synspunkt er at man bør sette noe over livet selv for at livet skal være meningsfullt. Et forslag er at kjærlighet, også til sitt land, er den høyeste verdi og at dette avspeiles i ens villighet til å ofre livet for den. Flere verdslige forfattere som D H Lawrence og Ortega y Gasset har sluttet seg til tanken om kjærlighet som en overordnet referanse som kan settes høyere enn ens eget liv. I forhold til døden blir et narsissistisk livsperspektiv snevert.

KAN LURE ETTERTIDEN, IKKE GUD

Man kan lure samtiden, man kan lure ettertiden og få seg et bedre ettermæle enn man fortjener. Videre kan man skape seg et projektivt gudsbilde med den gud som passer ens behov, og som tillater en å leve slik man ønsker.

Men den Gud religionene forsøker å formidle, kan man ikke bruke til å bedra seg selv og andre. Riktignok har religionene forskjellige gudsforestillinger. Et gjennomgående trekk er likevel at Gud er allvitende og altseende. Å anerkjenne en allmektig Gud er å ta inn over seg at man ikke kan stikke seg bort. For Gud f innes ikke gjemmesteder. I forhold til Gud er alt transparent.

For den som vil manipulere, kan det være godt med et univers der Gud er borte. Da kan man slippe unna bare man er smart nok. Det narrativet omgivelsene tror på, er det som gjelder.

Ateismen rommer mange paradokser. Kommunistiske regimer har gått langt i å dyrke de døde. Når Gud er tatt bort, tilber man i stedet døde ledere. Lenin-mausoleet på Den røde plass i Moskva kan ha minnet om relikvier etter kristne helgener. Maos plass i Kina og Kims i Nord-Korea avspeiler en udødelighetsvisjon.

Disse ateistiske guds-surrogater kan innebære en lettelse. De tidligere ledere dyrkes, men tillegges neppe en allmektig tilstedeværelse. Kanskje føler noen seg underlig små og mangelfulle i forhold til den opphøyede leder-guddom. Ved å kaste vrak på Gud og forestillingene om en fortsettelse, blir man likevel kvitt den gudsdom som er del av mange religioners budskap om døden.

ETTERMÆLE

Også ateister fremhevet at det kan være klokt å tenke på ettermælet, ens omdømme etter at man er død. Selv om det ikke er en metafysisk fortsettelse, venter en objektiv vurdering av våre liv.

En nyere norsk bok om døden skrevet av to ateister, omtaler et mulig etterliv som et narrativ. Det kan være klokt å ha omtanke for de minner og den omtale man etterlater seg selv om man ikke mener det er en metafysisk fortsettelse. Det narrative ettermæle gjelder det andre vil si om oss: «Allerede uken etter at du er død – i begravelsen din – vil du være mer i andre menneskers tanker enn du var mens du levde. … Selv for ateisten kan det være mange grunner til å bry seg om ettermælet, enten det er snakk om et forsøk på narrativ overlevelse, et godt rykte eller et ønske om at andre skal ha det bra. … Det er derfor all grunn for oss mennesker til å bry oss om vårt ettermæle, mer enn det vi gjør i dag. ^{1 (1 Espen Gamlund og Carl Tollef Solberg: Hva er døden. Universitets forlaget 2020 s 134.)}»

Denne ateistiske moralisering er langt mildere enn mange religioner. Men påminnelsen er tydelig. Når døden kommer, begynner  ettermælet. Det bestemmes av våre handlinger, hva vi gjorde ut av den mulighet og de relasjoner livet er. Det er viktig å tenke på døden fordi det gjør at vi tar vårt ettermæle og dermed våre liv på alvor.

For de aller fleste personer er ettermælet relativt kortvarig. Om 100 år er allting glemt, gjelder langt de fleste av oss. Ettermælet er vanligvis heller ikke statisk, men kan være i stadig endring. Professor i klassisk historie ved Cambridge University Mary Beard mener i sin bestselger om Romerriket, SPQR, at en keisers ettermæle avhang av hvordan vedkommende døde.

En keiser som ble drept, fikk et til dels forferdelig rykte. De som detroniserte ham, måtte rettferdiggjøre sine handlinger. Døde man i sin seng og ble etterfulgt av en biologisk eller adoptert arving, var det mer sannsynlig at man ble rost som generøs og vennlig. Beard mener øyensynlig at Galigula og Nero ut fra disse mønstre kan ha fått et ufortjent dårlig ettermæle. De var ille, men kanskje ikke de store monstre deres etterfølgere ville ha det til.

FRI FRA GUD, MEN IKKE OSS SELV

En måte å avfeie dødens alvor er å fleipe med den, ikke ta den, eller noe, på alvor. Nationaltheateret i Oslo satte i 2019 opp stykket Verdiløse menn. Forestillingen slipper til personer preget av rus og en rekke livsvalg som ytre sett har gitt problemer. Hovedbudskapet er nærmest et oppgjør med den borgerlige moral som sier at dette er verdiløse måter å leve på, og at liv viet rus er bortkastet.

Man undres om det sinnet som rettes mot det som stemples som en konvensjonell moral der ute, også reflekterer en indre fortvilelse over det eksistensielt å gi opp. Det eneste som blir igjen å ta på alvor, er krenkelsen ved det å bli stemplet som mislykket.

Vi kan påstå vi er frie fra Gud, ved å avskaffe ham og påstå ham død, men vi kan ikke fri oss fra oss selv og et selvoppgjør, fra resultatet av hva vi gjør ut av livet.

Religioner har brukt døden som et skremsel for at vi skal oppføre oss skikkelig. De kristne burde frykte dommedag. Da skulle alle ens synder veies. Den hindu som oppfører seg dårlig, kan ende opp som det usleste kryp i neste liv. Utenfra kan denne type konkrete forestillinger latterliggjøres som absurde. Lest annerledes kan de romme religionenes viktigste kjerne: En hjelp til å løfte blikket opp fra hverdagens kortsiktige mål. Om det ved døden venter en guddommelig dommer, vet vi ikke. Men de fleste av oss har en egen indre dommer. Bevissthet om vår dødelighet kan gjøre oss mer sensitive overfor denne indre moralske instans.