Empati ridende på en lyd?

Kan man virkelig bli mer empatisk overfor andre mennesker bare ved å lukke øynene og gjenta en lyd i tankene?

Alene med seks ett- og to-åringer i en barnehage. Jeg er eneste pedagog, assistentene er syke, vikarpengene ble brukt opp før sommeren. Lukas på 2 år elsker å klatre, han dro en stol til vinduet som sto på gløtt, jeg så ham ikke før han sto i vinduskarmen og fiklet med barne sikringen på luftebeslaget. Jeg så ikke fordi jeg skiftet bleie og smurte lille Signe som allerede var blitt rød og sår på stompen. Brølte jeg til ham? Jeg vet ikke. Inni meg gråt jeg. Sliten, men ikke mer enn at jeg også forbannet bydelspolitikere som nedprioriterte mennesker som var kortere enn 1m. Og lille Olav da. Pappaen hans leverte i all hast som en av de første hver morgen. Bare dumpet Olav ned på gulvet i garderoben, hastet ut igjen uten å si «ha det» til Olav. Han er for selvopptatt til å legge merke til at jeg blir ergerlig, for selvopptatt til å merke at Olav bare sitter der han ble dumpet med redde øyne mellom små, fargeglade gummistøvler. Men Olav er ikke for liten til å merke at faren ikke bryr seg.

Jeg hadde ikke nok å gi til de barna som så sårt trengte det, fanget mitt var for lite. I tillegg hadde jeg sinne på politikere og selvopptatte foreldre. Var det empati-fatigue? Var jeg i ferd med å bli utbrent? Jeg ble anbefalt Acem-meditasjon av fastlegen.

EMPATI-SIRKELEN

I en Acem-brosjyre med unge, glade mennesker sto det at meditasjon over tid kunne føre til mer empati. Jeg har en slags empatisirkel, noen er innenfor og noen utenfor. Men sirkelen er ikke konstant: er jeg stresset, er det mange som faller utenfor, da har jeg bare ikke overskudd til noe annet enn barna på jobb og tvillingguttene hjemme. Og faren min på sykehjem er også godt innenfor. Han er så rørt og glad hver gang jeg er på besøk, takker og vil holde i hånden.

Han er blitt liten, et barn. Og jeg blir også en liten jente når jeg sitter der på en altfor høy sykehjemseng med bena dinglende i luften og holder pappaen min i hånden. Han sitter i den falmede blomstrede godstolen hjemmefra. Vi gråter litt begge to, han av glede og savn, jeg stinn av skyldfølelse. Hadde jeg ikke prioritert å besøke ham oftere hvis han var innenfor? Burde ikke min empatiske evne også omfavne andre gamle der, jeg kunne gått bort og hilst på dem, lagt en hånd på en skulder og sagt noe hyggelig. De sitter alle så krøket med hengende hode. Ingen snakker med dem. Forsømte skikkelser som venter på - noe. Det lukter nesten alltid vondt på avdelingen, en blanding av stekt fisk og urin.

Lille Olav er redd for å bli forlatt, min far er forlatt. Slik er begynnelsen og slutten av livet.

Kanskje det ikke er empati når jeg synes så synd på far? Vet jeg i det hele tatt hva empati er? Naboen min er også en gammel mann, barnløs og alene, likevel er han langt utenfor min sirkel. Helt skamløst synes jeg han er en drittsekk. Bikkja hans kryper under gjerdet og bæsjer i min hage. Han nekter å plukke opp og sier flirende at hans firbente bare gjødsler plenen. Men i stedet tiltrekker bikkjebæsjen seg brunsnegler. Svære, husløse, slimete, seiglivede mordersnegler. Likevel får jeg meg ikke til å klippe dem i to, som skal være den mest effektive avrettingsmetoden. I stedet kaster jeg dem over gjerdet til naboen.

Er jeg mer empatisk med sneglene enn enkemannen? Jeg spurte AI hva vitenskapen sier om forskjellen på empati, medfølelse og sympati. Ikke så lett å bli klok, men en samlende definisjon gikk i denne retningen: Empati er evnen til å oppleve følelsene og tankene til en annen person for å forstå henne/ham, samtidig som man ikke «mister» seg selv. Når det gjelder forskjellen på empati og sympati merket jeg meg følgende: Ved sympati er man medlidende og observerer andres situasjon fra sitt eget perspektiv, mens ved empati tar man den andres perspektiv og forstår følelsene fra deres synspunkt. Er det sympati eller empati når Olavs såre blikk dukker opp før jeg sovner inn? Er det slik at hvis andres lidelse berører meg slik at jeg blir lei meg, så er det sympati (eller medfølelse), mens hvis jeg forblir relativt uberørt, er det empati? Da velger jeg medfølelse. Jeg velger å bli lei meg. Jeg velger å bli opprørt.

Min sirkel kan snevre seg inn og utvide seg, avhengig av stress og humør. Og noen ganger er det ikke grenser for hvor stor sirkelen er. Når jeg har rolige, gode meditasjoner, er det som om jeg hilser på noe jeg ikke skjønner noe av. Etterpå kan jeg bli nysgjerrig på atompartikler som farer gjennom i universet, også oss, som stjernestøv helt på bærtur. Og tenker hvem er det som sørger for at så mange eksemplarer av arten menneske (og dyr) må lide. Men det tar ikke nattesøvnen.

LUKKE ØYNENE OG BLI MER EMPATISK?

Jeg skjønner ikke helt hvordan det kan skje, at Acem-meditasjon kan føre til mer empati, bortsett fra at det er en fordel å være mindre stresset. Til og med Tobias (en av tvillingene) har sagt noen ganger: «Mamma nå er du så sur, gå og mediter!» Gutta har skjønt noe.

Som barnehagelærer har jeg selv lært at empati utvikler seg i samspill med foreldre helt fra spedbarnsalder av. Hvordan kan da voksne få mer empati bak en lukket dør i enerom? Kanskje ligger svaret i det litt rare begrepet ledighet, som er betegnelsen på holdningen i Acem-meditasjon. Marianne med de runde brillene, kurslæreren fra grunnkurset, sa at man skal tenke lyden på en ledig måte. Det er visst det viktigste ved hele teknikken. Da skal ledigheten smitte over på hvordan man tenker alle andre tanker. Da får man et mer avslappet forhold til dem. Ikke så lett da, hvis man sitter og har mye bitterhet, skal man da tenke bitre tanker på en ikke bitter måte? Helt av seg selv skal bitterhet løses opp i ledighet? Det hadde vært storartet. I boken Mer å hente, som vi fikk på grunnkurset, står det at Acem-meditasjon er egenomsorg, og at ledigheten er inkluderende og aksepterende til alt som spontant dukker opp i meditasjonen. Der har vi det! Akseptere seg selv må da være en form for selvempati. Men så kommer et kjernespørsmål:

FØRER MER SELVAKSEPT TIL STØRRE EMPATISK EVNE MED ANDRE?

I forhold til andre er medfølelse og sympati noe litt annet enn empati. Da må det samme gjelde i forhold til en selv, at sympati for en selv er noe annet enn selvempati. Og kan selvempati fører til mer empati med andre? I mangel av andre spør jeg AI igjen. Hun ga et ganske frustrerende svar: både ja og nei. En studie viste at menn ble mindre empatiske overfor andre jo mer selvmedfølelse de hadde, mens det samme fant man ikke hos kvinner. Ha! Andre studier viste at både menn og kvinner hadde mer medfølelse med andre når de også hadde medfølelse med seg selv. Da vet vi like lite, og det er håpløs lesning, for forskerne har ulike definisjoner. Uansett, det er ikke vanskelig å tenke at selvmedlidenhet kan føre til mindre medfølelse med andre: «Det er meg det er mest synd på!» Mens selvempati er jo noe annet. I definisjonen av empati gjaldt det å kunne føle med den andre på en slags balansert måte for å forstå den andre bedre. Er målet å forstå seg selv bedre, da er selvempati ganske nærliggende Acem-meditasjon.

RIDENDE PÅ EN LYD

Min første meditasjon var faktisk klart empatifremmende. Jeg var griseheldig da jeg fikk tildelt lyden som skulle brukes. Lydene skal være nøytrale, men det var ikke min! Jeg fikk en lyd som var veldig lik det fantasinavnet jeg som barn ga til min lille karamellfargede bamse. Jeg var mørkredd (er det litt fortsatt), og han var alltid min sengevenn. Og nå hadde jeg fått en indre teddy! En jeg aldri kunne miste, som ingen kunne ta fra meg. Han, den ytre, sitter enda på kommoden på soverommet og ser forloren ut, han skjønner at hans misjon i livet er over, og en annen har overtatt.

Jeg var i tvil om det var frekt på grunnkurset å spørre Marianne om noe personlig. Hun som hadde meditert i mange tiår, var hun blitt mer empatisk? «Uten tvil, bare spør mannen min!» svarte hun smilende, var det ironisk? Oppfølgingsspørsmålet måtte komme: «Hvordan ble du mer empatisk?»

Hun lette litt etter ordene. Å Acem-meditere er å gå på besøk til deg selv. Du er ikke helt alene der inne, du har med deg en følgesvenn, en stifinner, en myk lyd og en grei instruks. Besøket er som å stikke fingeren i jorden. Hviskes det fra gamle røtter der nede? Er det grobunn her for noe mer i mitt liv? Ser du noen små, lysegrønne skudd? Det handler ikke om å grave seg ned til grunnfjellet i seg selv. Fjærlett lydgjentagelse frembringer flere landskap. Tenk deg at du går en tur på en smal skogsvei, og plutselig kommer du ut i en lysning i skogen. Lyset gjør at grantrærne ikke tynger lenger. Langsomt kan det sive inn en ro, som en morgendis over vannet. Konturene blir bløtere, likevel ser du klarere. Det finnes et psykologisk begrep for dette: introspektiv sensitivitet. Det er en fintfølende innoverskuing. Og den har vi også med oss når vi møter andre. En mer følsom oppmerksomhet også for det som er under huden på en annen.

En følsom oppmerksomhet? Siden jeg spurte Marianne, burde jeg også spørre meg selv. Er jeg blitt mer empatisk av å ha meditert i noen måneder?

Ja, litt. Mitt forhold til en kontrollfreak av en mor. Ved en søndagsmiddag hos henne: «Mamma, dette går bra, det er bare oss, du trenger ikke stresse.» «Jeg finnes ikke stresset!» Hun sto ved komfyren med ryggen til. Blusen skjulte slett ikke en spent ryggmuskulatur og høyreiste skuldre. Den ryggen ropte jo, og hun hørte ikke. Kontrollen maskerte angsten. Tenk å være redd og ikke tørre å være redd. Jeg hadde vondt av henne. Hadde jeg faktisk fått litt empatisk, følsom oppmerksomhet?

ER ALT BARE BRA?

Hvordan ville det være for min mor å begynne med Acem-meditasjon? Hun kommer ikke langt med kontroll da. Hvis hun skulle slippe den, ville angsten komme? Det høres paradoksalt ut: kjenn din angst, og bli rolig. Men det er jo litt innlysende også, hun slipper å kjempe mot seg selv.

Skulle hun mot alle odds meditere, ville hun sikkert også ha tanker om hvordan andre er urimelige mot henne. Hvis meditasjonens ledighet er en form for selvaksept, som det står i boken, er det vel og bra overfor en engstelighet. Men det er virkelig ikke noe poeng å få mer selvaksept når hun sitter og koser seg med tanker om alle andres feil. Hvordan kan den egenomsorg meditasjonen gir, skille mellom det i min mor som trenger det (engsteligheten), og det som ikke trenger det (skylde på andre)? Dette begynner å bli komplisert.

Derfor bladde jeg også i en annen bok: Moving Forward 2. Den er visst for viderekomne enda jeg er bare en tilkortkommer. På de siste sidene sto det noe om empati. Og jeg leste om «introspective sensitivity». Det var det Marianne hadde snakket om: følsom innoverskuing. Økt empati som følge av meditasjon handler kanskje mer om denne sensitiviteten enn at det har så mye med medfølelse for en selv å gjøre. I går da jeg satt i stuen og tenkte på alt dette, kom Tobias bort til meg.

Så satte 8-åringen seg i fanget mitt.

Søkeord: empati, psykologi, hjerne, Nerovitenskap, følelse, sosial forståelse, moral og etikk, evolusjon, KI, ChatGPT