Eirik Jensen
Eirik Jensen er kurslærer i Acem, magister i filosofi og arbeidet som advokat i et større forretningsadvokatfirma til han pensjonerte seg i 2018.
Han er medredaktør i Acems kulturtidsskrift Dyade
Empati oppstår ofte spontant. Vi tenker derfor gjerne at det er et enkelt fenomen. Men det er forbausende komplekst.
Hun het Czeslawa Kwoka og var polsk. Czesia ble født 15. august 1928. Hun var et av de såkalte barna i Zamojszczyzna, tvangsflyttet for å gjøre plass for nye bosetninger for etnisk tyske befolkninger. I denne “operasjonen” ble 110.000 polakker, inkludert 30.000 barn, deportert. Czesia ble først sendt til transittleiren i Zamość og deretter, 13. desember 1942, deportert til Auschwitz sammen med moren Katarzyna. Hun ble klassifisert som en politisk fange, som indikert av den røde trekanten på den stripete uniformen hennes. Hun ble tildelt nummeret 26947. Hun var ikke jøde, som man kanskje ville tenkt, men katolikk.
Hun døde i utryddelsesleiren Auschwitz 18. februar 1943, etter å ha blitt injisert med fenol i hjertet. Hun ble 14 år.
Rett før henrettelsen ble hun fotografert av en fange ved navn Wilhelm Brasse. Brasse pro testerte mot bøddelen som hadde slått henne i ansiktet rett før bildet ble tatt, som man ser av blåmerket på leppen hennes. På bildet ser vi ansiktet til en livredd ung jente som ikke engang snakket språket til bøddelen, og som nettopp hadde mistet moren noen dager tidligere. Hun var en av rundt 250 000 barn og unge som ble drept i Auschwitz-Birkenau.
Det originale svart-hvitt-bildet, oppbevart ved Oświęcim-minnesmerket, ble senere fargelagt av den brasilianske fotografen Anna Amaral, som ble rørt av bildet av Czeslawa og ønsket å dele det i farger med verden.
Når vi ser dette bildet og leser bakgrunnen, tror jeg ingen vil kunne unngå å bli sterkt berørt. Stakkars jente! Vi føler umiddelbart hvor redd hun må ha vært, og hvor forferdelig hennes skjebne var. Vi lever oss inn i hennes situasjon på en så direkte og umiddelbar måte at det fremstår overflødig å sette navn, enn mindre gruble på og analysere, hva vi føler. Vi føler simpelthen empati. Jeg tror heller ikke at denne innlevelsen i hennes skjebne oppleves særlig mystisk. Snarere som dypt naturlig og helt umiddelbar og allmennmenneskelig.
Men det kan ikke så sjelden være fruktbart å stanse ved det som er selvfølgelig og undres – hva er det som skjer her? Hva er det som gjør oss i stand til å leve oss inn i hvordan Czesia må ha hatt det, selv om vi – heldigvis! – aldri var i Auschwitz, og heller ikke kjente henne, og ikke snakker polsk?
EN FORSIKTIG BEGYNNELSE: BEGREPET EMPATI
Tema for denne artikkelen er empati. Hva er det egentlig? En begynnende avgrensning er som følger: empati er vår evne til å leve oss inn i hvordan andre har det – hvordan de opplever verden, tenker, føler.
Empati defineres på ulike måter i forskningslitteraturen, avhengig av forfatterens bakgrunn og teoretiske forankring. En metastudie kom frem til følgende definisjon som dekkende for hva de fleste i nyere forskning sikter til med ordet empati: ”evnen til å oppleve følelsesmessige og kognitive tilstander til en annen person, samtidig som man opprettholder et adskilt selv, for å forstå den andre.”
Selv om empati må være et meget gammelt fenomen, trolig til og med eldre enn menneskeheten (ettersom også en del dyr trolig kan føle empati), er det et overraskende ungt begrep. Det var den engelske psykologen Edward Titchener (1867–1927) som først i 1909 brukte begrepet «empati» [«empathy»] på engelsk som en over settelse av det tyske begrepet «Einfühlung» («å føle inn i» - på norsk «å leve seg inn i»). Begrepet har så funnet veien videre til norsk.
La oss vende tilbake til Czesia. Vår evne til å leve oss inn i hennes skjebne – hvordan hun selv må ha opplevd sin grusomme situasjon – er både naturlig og tilnærmet allmenn. De av oss som mangler denne evnen, vil gjerne bli gjenstand for diagnoser: autisme, sosiopati. Det fremstår umiddelbart som nokså opplagt at evnen til empatisk innlevelse står sentralt både i utvikling av menneskelig samkvem, og i moral. Men hva er det som gjør oss i stand til å leve oss inn i andres indre opplevelser?
ER EMPATI Å SIMULERE, LAGE EN TEORI, ELLER NOE ANNET?
I litteraturen sondres mellom tre hovedteorier:
Den første kalles gjerne for «simuleringsteo rien». Den går ut på at jeg observerer den andres adferd, og så kjenner etter hvordan jeg selv hadde følt og tenkt om jeg selv hadde oppført meg slik i en lignende situasjon. Jeg observe rer at min søster faller på asfalten, slår seg, og gråter. Jeg gjenkjenner spontant hvordan det ville vært for meg om jeg selv hadde falt, slått meg og begynt å gråte. Jeg ville kjent smerte – altså må det være hva min søster kjenner.
Den andre hovedteorien er «Theory of Mind»teorien1. (1. I psykologi og filosofi betegner «Theory of Mind» (ofte forkortet til ToM) evnentil å forstå andre individer ved å tilskrive dem mentale tilstander. I vår sammenheng betegner den en teori om hvordan man erverver denne evnen. ) I korthet går den ut på at vi lærer hvordan andre har det på samme måte som vi lærer om andre regelmessigheter – årsaker og virkninger – i naturen. Tilsvarende som når vi lærer at om vi slipper en stein, så faller den mot bakken, lærer vi at når vi biter en annen, så gjør det vondt for henne. Det er ingen prinsipiell forskjell mellom innlevelse, og læring av andre naturlovmessigheter; begge brukes til å danne en teori om hvordan naturen virker, og for å kunne forutsi hvordan fremtidige hendelser sannsynligvis vil inntreffe etter nåtidige hendelser.
Den filosofiske retning som kalles fenomenologi har vært lite begeistret for noen av teoriene, og har i stedet foreslått at innlevelse er en umiddelbar evne vi simpelthen har. Den skyldes verken simulering eller at vi lærer en teori om hvordan andre mennesker har det, men er en ureduserbar evne vi besitter i egenskap av å være mennesker.
Det er gode argumenter for og mot alle tre teoriene. Vi skal ikke ta stilling til hvilken som virker mest plausibel her, ut over å vise til at simuleringsteorien ser ut til å stemme best med hvordan vi som små barn lærer empati. Empatien blir imidlertid mer kompleks når vi utvikler oss videre.
LAVERE OG HØYERE ORDENS EMPATI
Det er blitt vanlig i litteraturen å sondre mellom lavere og høyere ordens empati. Lavere ordens empati omfatter innlevelse av den andres fysiske smerte, følelser av berøring og motoriske bevegelser, og aktiveres gjerne av speilnevroner i hjernen. Høyere ordens empati krever langt mer omfattende og sofistikerte evner, både emosjonelt og kognitivt: hvordan oppleves det å bli utsatt for urettmessige beskyldinger om utroskap i en pågående skilsmissekonflikt som også dreier seg om fordeling av penger og foreldrerettigheter?
Det er ingenting i begrepet empati som innebærer at det bare er opplevelser, perspektiver og følelser som den andre selv er bevisst, man kan leve seg inn i. Empati vil derfor også kunne omfatte innlevelse i motiver, impulser og væremåter som den andre ikke har et bevisst forhold til. Den empatiske og sensitive psykoterapeuten, eller partneren eller vennen, vil nettopp ha evne til å fange opp slike understrømmer.
EMPATI ER IKKE DET SAMME SOM SYMPATI
En siste sondring er viktig, om enn vanskelig: Selv om ordene, og også fenomenene, ligner, er empati ikke det samme som sympati.
Empati er å leve seg inn i den andre. Du deler og forstår hvordan den andre har det, innenfra. I prinsippet kan det – i neste omgang - lede til positive, negative, eller nøytrale følelser for hvordan den andre har det. Det vesentlige er at empati ikke nødvendigvis medfører en positiv vurdering av den man lever seg inn i, og hvordan vedkommende opplever og har det.
Sympati er å føle for noen. Du har positive følelser eller holdning overfor den andre – hvem hun er, hva hun gjør, med bakgrunn i situasjonen hun befinner seg i. Det kan du imidlertid ha uten nødvendigvis å ha levd deg inn i hvordan hun har det. Medlidenhet kan være knyttet til sympati, uten nødvendigvis å springe ut av empati.
EMPATIENS BESTANDDELER
For å forstå hva empati egentlig er, må vi grave litt dypere. I det som følger, bygger jeg mye på f ilosofen Amy Coplans analyse [Coplan]
1. Affektiv speiling. Affekter er først og fremst følelser og stemninger. Den som er empatisk når hun observerer en annen person, må på en eller annen måte kjenne samme type følelse eller stemning i seg selv som er hos den andre. Den andres sinnstilstand må på et vis finne resonans i en selv. Føler du sinne, må jeg, om jeg vil være empatisk, på et eller annet nivå også oppleve, eller i det minste gjenkjenne, sinne i meg selv.
Hvor strengt dette kravet skal være for at ekte empati finner sted, er omdiskutert. Noen mener eksempelvis at om den andre føler frykt, og jeg opplever medlidenhet, vil dette kvalifisere som empati. Coplan mener imidlertid at dette ikke er empati i egentlig forstand. For om jeg føler medlidenhet for den som føler frykt, avspeiler jeg ikke den andres følelser i meg selv; i stedet reagerer jeg på dem.
2. Ikke følelsesmessig smitte. Du er i jungelen, hvor det er tigre. Foran i den tettgrodde stien går den erfarne lederen. Du følger nøye med på ansiktet hans. Plutselig ser du at lederens ansikt uttrykker frykt, og du føler samme type frykt: der er nok en tiger i nærheten! Dette er ikke empatisk innlevelse, men emosjonell smitte; lederens fryktfølelse smitter over på deg, ikke som følge av empati, men fordi du forstår at dere begge nå er i en truende situasjon, og du føler frykt, som lederen også føler. Et annet eksempel er gjesping; ser du en annen som gjesper, vil du lett selv begynne å gjespe.
3. Å ta den andres perspektiv. Å ta den andres perspektiv er en prosess hvor man gjenskaper den andres subjektive opplevelse ved å simulere hvordan det ville være å være i den andres situasjon. Du ser et fattig sultende barn i Afrika, og kjenner etter: Hvordan ville det ha vært for meg om jeg hadde vært det sultende barnet?
Fullt ut empatisk blir likevel prosessen først når du ikke kjenner etter hvordan det ville vært for deg å sulte, det filosofen Peter Goldie kaller «å være i den andres sko», men hvordan det er for den andre å sulte, sett gjennom barnets øyne. Dette kan selvfølgelig være en langt mer kreven de øvelse, men skal forhindre at man simpelthen projiserer sin egen psykologi og situasjonsforstå else inn i den andre.
Et eksempel fra Coplan: Tenk deg at du er introvert, og at din søster Camilla er ekstrovert. Camilla forteller at hun har vært helt alene i f lere dager. Du tenker: Så deilig å kunne være mutters alene og helt i fred! Hun må ha hatt det fint! Men Camilla er jo ekstrovert, og for henne har situasjonen vært belastende og trist. Her har du projisert din egen psykologi inn i Camilla, og kjent etter hvordan det hadde vært for deg å være alene, og ikke hvordan det var for din søster.
Dette er kanskje et av de mest krwevende aspektene ved ekte empati. På et vis må man skrelle av sitt eget, og tre inn i den andres subjektive forutsetninger, for å kunne oppleve hvordan den andre har det, innenfra.
4. Differensiering mellom deg selv og den andre. Noen av oss er så sensitive at andres tanker, opplevelser og følelser kan ta bolig i oss og begynne å leve i oss som om de var våre egne. I psykologisk språk dreier det seg da ikke om projeksjon – at man legger sitt eget inn i den andre, men om introjeksjon – at man legger den andres opplevelser og følelser inn i seg selv; med et annet ord kan man kalle dette for overidentifikasjon. Ekte empati må imidlertid være forbundet med en forståelse av at man også er en annen enn den man lever seg inn i. Hun er blitt avvist, og jeg forstår at hun har det vondt. Jeg kjenner igjen hennes smerte over avvisningen, selv om jeg ikke hadde reagert på samme måte – jeg er jo en annen, og ikke så sårbar for avvisning som hun er.
Vi forstår at empati i ekte forstand – innlevel se som rommer alle disse elementene – til tider kan være en avansert og utfordrende øvelse, og består av både affektive og kognitive elementer. Ofte vil vår innlevelse bestå av en del, men ikke alle, av elementene.
ER FULL EMPATI EGENTLIG UMULIG?
Enkelte er empati-skeptikere, og hevder at fullstendig empati er umulig. Ta tilfellet med den polske jenta vi så bilde av. Skal vi fullt ut kunne leve oss inn i hvordan Czeslawa Kwoka hadde det før hun ble henrettet, kan vi ikke bare se på ansiktet hennes og gjenkjenne frykten og fortvilelsen hun må ha følt. For hennes spesifikke frykt må ha vært preget av hennes totale situasjon, innbefattet det som gikk forut for hendelsen – da hun og moren ble pågrepet, av hennes erfaring av at moren forsvant, osv. Og denne erfaringen må igjen ha vært uløselig forbundet med hennes forhold til sin mor, hvem moren var for henne, hvordan de hadde hatt det sammen, osv. Videre må hennes opplevelse ha vært knyttet til hennes polske og katolske kultur, hennes oppdragelse, alle hennes forutgående livserfaringer. Og ingenting av dette kjenner vi til.
Czeslawa Kwokas smertefølelse da hun ble slått i ansiktet, var dessuten noe hun kjente i sin kropp. Skal vi fullt ut leve oss inn i hennes erfaring, må vi, sies det, derfor skrelle bort alle egne forestillinger og erfaringer som knytter seg til vår kropp. For vår kropp er nødvendigvis en annen enn hennes. På samme måte som introverten må skrelle bort sin utadvendthet når hun skal leve seg inn i hvordan hennes ekstroverte søster opplever å være helt alene i flere dager, må vi skrelle bort alt i vårt eget som er ulikt den andre, om vi skal kunne leve oss inn i den andre. Og argumentet er at dette simpelthen er umulig. Den som forsøker å leve seg inn i en annen, er samtidig nødvendigvis også en annen enn den hun skal leve seg inn i. Følgelig er også empati umulig, i alle fall fullt ut.
Nært knyttet til argumentet er standpunktet at for å forstå x må du selv ha vært en x. For å forstå en alkoholiker må du selv ha vært alkoholiker. For å forstå en homofil må du selv være homofil. For å forstå en svart amerikaner må du selv være svart. Slik blir også empati en del av den pågående identitetsdebatten, med all den polariseringen og splittelsen den fører med seg.
TILFELLET MARY
Tesen om at man må selv ha erfart x for å kunne forstå x, virker umiddelbart lite sannsynlig. Vi har da i hverdagen stadig evne til å leve oss inn i erfaringer som kan være nokså ulike våre egne. Jeg leser Robinson Crusoe, og lever meg inn i hvordan det var å lide skipbrudd på en sydhavsøy og være helt alene i mange år, selv om jeg aldri selv har erfart noe lignende.
Et stilisert eksempel fra den filosofiske litteraturen kan illustrere tankegangen, og gjøre den plausibel: Mary er en briljant nevrofysiolog som hele sitt liv har befunnet seg i omgivelser som er helt uten farger – simpelthen en verden i sort, hvitt og nyanser av grått. Hun spesialiserer seg på nevrofysiologi av synet og tilegner seg, la oss anta, all den fysiske informasjonen som finnes om hva som skjer når vi ser modne tomater, eller himmelen, og bruker begreper som «rød», «blå» og så videre.
Til tross for all sin kunnskap om fargeopplevelsenes nevropsykologi, vil det for Mary i sin helt fargeløse verden være helt umulig å leve seg empatisk inn i hvordan andre mennesker opplever farger. Hun mangler simpelthen selv erfaringene som gjør dette mulig. Og slik må det være helt generelt: Det er umulig å leve seg inn i en annens erfaringer hvis du selv ikke har hatt dem.
Jeg mener at generaliseringen av Mary-eksempelet bygger på flere misforståelser.
For det første bygger argumentet på en oppfatning av empati som fullstendig innlevelse i den andre, noe som samtidig må innebære at man helt gir opp sitt eget. Men empati er ikke det samme som fullstendig identifikasjon, jf. Coplans begrepsanalyse ovenfor; empati forutsetter at vi samtidig beholder vår bevissthet om vår egen identitet som adskilt og forskjellig fra den andre.
For det andre lever de aller fleste av oss i en felles og farget verden. Vi har derfor en felles erfaring, som Mary mangler, og vi kan derfor leve oss inn i hvordan også andre opplever farger. Det samme gjelder andre grunnleggende erfaringer: Vi kan alle føle smerte, kjenne sult, føle sorg over tap og glede over å få ros, osv. Og om vi ikke har hatt nøyaktig samme erfaring, har vi erfart såpass mye som ligner at vi kan leve oss inn i svært mye av hvordan andre har det, selv om det ikke er helt det samme. Jeg behøver for eksempel ikke kjenne Czeslawa Kwokas psykologi og bakgrunn fullt ut for å gjenkjenne hennes frykt og føle empati overfor henne. Min smerte er ikke din, men jeg kan likevel gjenkjenne din smerte og føle empati med deg.
JO MER FORSKJELLIG, JO VANSKELIGERE
Noe er det likevel i argumentet. Har vi overhodet ikke erfaringer som på en eller annen måte ligner den vi står overfor, kan det være utfordrende, kanskje til og med umulig, å leve oss inn i hvordan det er å ha denne erfaringen. Er den andre fra en kultur som er svært ulik vår egen, vil det kunne være vanskelig å leve oss inn i sider ved hvordan den andre opplever sin verden.
Noe er utvilsomt tilnærmet universelt; et medlem av Australias urbefolkning vil som oss føle smerte om han tråkker på en skarp stein (lavere ordens empati). Men mye vil være mindre tilgjengelig for oss – hvordan han opplever direkte kontakt med sine forfedre i sine drømmer, og hvordan dette er å få tilgang på en fortid som fortsatt finnes i en egen mytisk sfære som urbefolkningen kaller «The Dreaming». Eller hvordan han leser ørsmå tegn i terrenget i sin jakt på kenguru. Eller hva han tenker og føler om han oppdager at en ungdom ser en religiøs seremoni som hun ikke har lov til å være vitne til.
Men synspunktet om at jo mer ulik den andre vi er, jo vanskeligere er det å føle empati, gjelder ikke generelt. En norsk mor ser på sitt spebarn. Barnet er lite, har ikke språk, og en mimikk som også er langt mindre nyansert enn morens. Barnet er enkelt sagt vel så forskjellig fra moren som moren er fra en pygmémor i Afrikas jungel. Ingen vil likevel være i tvil om morens evne til å leve seg inn i hvordan barnet hennes har det, og forhåpentligvis å respondere på en adekvat måte.
Så vi har også evne til å leve oss inn i andre som er svært ulike oss selv. Morens empatiske evne til å leve seg inn i spedbarnet er også et eksempel på at empati ikke bare er simulering. Mor skjønner umiddelbart når barnet ønsker bryst, uten å simulere inni seg at hun selv suger melk.
Vi tar nå et provoserende skritt videre, som også kan illustrere hvordan empati overfor en som er ulik og som vi ikke har sympati for, kan være vanskelig:
EMPATI MED BØDDELEN?
Czesia hadde en bøddel som tok livet av henne. Vi vet heller ikke hva han het, trolig var han tysk soldat eller offiser. Vårt behov for umiddelbart å leve oss inn i hvordan han opplevde situasjonen, er kanskje ikke like påtrengende – snarere vil vi kanskje vende oss bort fra en slik øvelse, synes den er altfor vanskelig, krevende og belastende.
La oss bruke Coplans analyse når vi vender tilbake til vår utfordring: Hvorfor er det så vanskelig for oss å føle empati – leve oss inn i – hvordan bøddelen var da han drepte den polske jenta?
Første hinder er emosjonell avspeiling: for å kunne være empatisk, må jeg i en eller annen forstand ta inn og kjenne på de samme følelsene som bøddelen. Allerede her kommer utfordringen. For bøddelens verden og psykologi vil vi gjerne tenke er så ulik vår egen at det er svært vanskelig å romme hvordan han hadde det.
Var han full av hat og forakt overfor jenta? Eller var han kald og likegyldig? Eller likte han simpelthen å se hvordan han skapte frykt i henne, og hvordan hun led? Vi kan kanskje tilnærmet kjenne igjen elementer av slike følelser som vi tidvis kan ha kjent i noen, men ikke i på langt nær lignende situasjoner.
Bare tanken på å måtte kjenne på de samme følelsene som bøddelen, vil helt sikkert vekke en umiddelbar motreaksjon: Nei, slike følelser vil jeg ikke kjenne på i meg selv! Aversjonen mot å leve seg inn i bøddelens affektive tilstand er det motsatte av emosjonell smitte – emosjonell avverge. Empati overfor en som man har så lite sympati for, er simpelthen vanskelig.
Empati krever også at vi inntar den andres perspektiv. Hva innebærer det her? Vi må da trolig forsøke å oppleve hvordan det er å betrakte våre egne som herrefolk, og slavere og jøder som undermennesker.
Paradoksalt blir den empatiske øvelsen da å leve oss inn i en annen som selv ikke er empatisk; både skru på empatievnen på ett plan, og så skru den av på et annet. Krevende.
HVOR ULIKE BØDDELEN ER VI EGENTLIG?
I dette ligger at vår empati med bøddelen forhindres fordi han er så forskjellig – så vesentlig forskjellig – fra oss. Men stemmer det at vi er så forskjellige?
Den unge leirvakten Irma Grese befant seg fortsatt i Auschwitz II-Birkenau da britene kom frem til leiren under frigjøringen. Hun var «tilsynelatende uvitende om at hun hadde noe å frykte fra representantene for de allierte».
Under rettssaken som fulgte, gikk pressen nærmest amok i sin omtale av Irma Grese, og skapte et bilde av henne som et monster fullt av sadistisk seksualitet. Journalistene gikk dermed langt utover forbrytelsene hun beviselig var skyldig i – i seg selv forferdelige grusomheter og drap.
I boken Hitler’s People: The Faces of the Third Reich skildrer forfatteren Richard J. Evans livene, bakgrunnen og tenkemåten til de mange millioner helt vanlige tyskere som støttet nazismen og som direkte eller indirekte deltok i nazistenes grusomme forbrytelser, bl.a. Irma Grese. Evans diagnostiserer ikke Grese som et monster: «Grese ga heller inntrykk av å være en ganske umoden, enkel ung kvinne som hadde liten anelse om hvorfor hun ble demonisert.» Hun var samtidig en svoren nazist helt til slutten. De allierte hengte henne åtte måneder senere.
Vår innlevelsesevne fordreies og sperres fordi vi helst vil demonisere nazistene. Basert på ren statistikk er det urovekkende å ta inn over oss at mange, kanskje til og med de fleste av oss, sannsynligvis hadde vært like villige til å være medløpere i forbrytelser som tyskerne var før og under krigen.
Flaks for oss at vi er født senere og i en annen historisk kontekst, og ikke ble utsatt for den samme totalitære fristelsen.
SELVOPPTATT «EMPATI»
Vi kan avslutte med en kjent historie fra President Biden som kan illustrere hvordan selv velmente forsøk på å vise empati, kan eksponere selvopptatthet.
Amerikanernes evakuering av Kabul var dårlig planlagt, og flere amerikanske soldater mistet livet i den kaotiske situasjonen ved flyplassen. En tid etterpå møtte Biden pårørende som hadde mistet sønner i angrepet.
Han skal ha gitt uttrykk for at han forstod svært godt hvor forferdelig det var å miste en sønn, og fortalte hvordan det hadde vært for ham da han mistet sin sønn Beau, som døde av hjernekreft.
Men foreldrene reagerte motsatt: «Han er egentlig ikke interessert i hvordan vi har det, han er mer opptatt av å fortelle oss hvordan han hadde det da han mistet Beau.»
REFERANSER Understanding Empathy, Its Features and Effects, Amy Coplan, i Empathy - philosophical and psychological perspectives, Oxford University Press, 2011 Hitler’s People: The Faces of the Third Reich, Richard J. Evans, Penguin Press 2024
Søkeord:
empati, psykologi, hjerne, Nerovitenskap, følelse, sosial forståelse, moral og etikk, evolusjon, KI, ChatGPT