Intervju med Heather Douglas

Dag Jenssen

Når vitenskap blir partisk

Heather Douglas ved Michigan State University (f. 1969) er i dag den toneangivende filosof internasjonalt i spørsmål som gjelder verdifrihet i vitenskap. I boken Science, Policy and the Value-Free Ideal (2009) og i senere artikler argumenterer hun mot at forskere skal binde seg til et ideal om å være verdifrie. De bør ikke tenke at de, som forskere, skal være verdimessig nøytrale. I stedet har de et ansvar for konsekvensene av sitt arbeid. Dette ansvaret reiser vanskelige verdispørsmål, spesielt når forskningen har tydelige praktiske konsekvenser og resultatene eller metodene man bruker samtidig er usikre.

Et viktig forskningsfelt i dag er for eksempel om ulike plantemidler er skadelig for bier. Biedød kan være svært alvorlig for naturens kretsløp og for vår matproduksjon. Det er dermed ikke bare et akademisk spørsmål om plantemidlene dreper biene. Men som Douglas framhever, er all vitenskapelig kunnskap usikker. Derfor må forskere ta stilling til hvor stor sikkerhet som skal til før de trekker konklusjoner og formidler dem ut i offentligheten. Og når de tar stilling, aktiveres verdispørsmål.

I stedet for å si at vitenskap skal være uavhengig av alle verdier, gjelder det ifølge Douglas å skille mellom ulike typer verdier i forskning, og finne ut hvilke verdier som bør spille en rolle og hvilke som ikke bør spille inn. Hun legger blant annet vekt på at å ønske at noe er sant, ikke gjør at det blir sant. Med denne setningen markerer hun hvor forskeren skal være nøytral. Men utover dette, kan og bør verdispørsmål ofte spille en rolle. Et helt generelt ideal om verdifrihet kan på denne bakgrunn stanse en viktig refleksjon over hvor det er viktig å aktivere verdier i forskning.

 

Når har vi en akseptabel usikkerhet?

Jeg snakket nylig med en naturviter som sa: “Som vitenskapsmann er mitt ansvar bare å finne sannheten. Jeg er utelukkende interessert i objektivitet. Andre verdier spiller ingen rolle.” Hvordan vil du svare?

Det er et vanlig syn blant forskere at deres eneste ansvar er å finne sann kunnskap. Hva jeg ville si til dette, er at dersom de ikke samtidig tenker på følgene av feilmarginer i deres arbeid, så vil andre måtte gjøre den jobben for dem. Det er viktig at våre valg, handlinger og beslutninger om hva vi forsker på og hvordan vi forsker på det, er forsvarlige. Så hvis en forsker ikke ønsker å si at det er en del av jobben, så må de gi den til noen andre, og da må de oppgi noe av sin autonomi. De fleste forskere tror jeg ikke ville ønske å gjøre det.

Et mulig svar vil kunne være at dette ansvaret ligger hos de som anvender kunnskapen, for eksempel politikere.

Jeg snakker ikke bare om måten vitenskap anvendes på. Jeg snakker også om beslutninger om hva slags kunnskap du produserer og hvordan du bestemmer at dokumentasjonen er tilstrekkelig før du fremsetter vitenskapelige påstander. Hele poenget er at vitenskapen er induktiv. Og fordi den er induktiv, er det alltid noe usikkerhet om konklusjonene. Så du må bestemme deg: Når er usikkerheten akseptabel? Og det er en beslutning forskeren gjør.

 

Plantevernmidler og biedød

For å gi et eksempel. Det har vært en stor debatt om biehelse og bruk av neonikotinoider, en type plantevernmidler som brukes mot skadeinsekter. EU har vært virkelig restriktive når det gjelder bruk av disse midlene, men de anvendes mye i Nord-Amerika. Dette er en type plantevernmidler hvor du dekker frøet før du planter det, slik at hele planten settes med middelet. Det virker flott for å redusere alle former for uheldig spredning som følge av sprøyting. Men bekymringen er at slike plantevernmidler ødelegger populasjoner av insekter, og da særlig biene.

Et spørsmål er: Hvordan studerer du dette? Burde du for eksempel ha biene i et laboratorium og gi dem kontrollerte doser? I så fall, hva er det riktige dosenivået som vil etterligne det du finner i åkeren? Eller setter du dem ut i åkeren, hvor det mildt sagt er ganske vanskelig å kontrollere hvor biene flyr? Uansett fins usikkerheter; det fins ingen perfekt metode. De som driver med laboratoriestudier blir kritisert for at dosenivåene ikke er realistiske. Eller kanskje er de realistiske tatt i betraktning at biene fanger duggdråper fra plantene, noe som kan gi en annen form for eksponering for giftstoff. Forskerne som gjør studier i åkerne, kritiseres fordi de kanskje har satt bikuben nær en behandlet og en ubehandlet åker. Men biene flyr der de flyr!

Å tolke denne forskningen er avgjørende for debatten om hvorvidt neonikotinoider virkelig er et problem som skaper biedød eller ei.

Så hvordan vet vi? EU bestemmer seg for å begrense bruken. USA gjør det ikke. Canada satt på gjerdet siste gang jeg sjekket det. Dersom EU fortsetter å begrense bruken og ulike insekttyper begynner å komme seg, da har du en ganske god indikasjon, med mindre du tror det kan være andre virksomme faktorer som blander seg inn.

 

Verdier er for viktige til å holde på avstand

“Verdifrihetsidealet er et dårlig ideal for vitenskap.” Jeg tror min forskervenn nok ville løfte på øyenbrynet om han leste denne setningen ut av sin sammenheng. Hvorfor skrev du den?

Jeg skrev den fordi mange vitenskapsfilosofer har sagt: “Verdifrihetsidealet, dette fine idealet, er ikke oppnåelig, siden mennesker har verdier.” Det slo meg at verdifrihetsidealet var upassende fordi verdier er for viktige i den vitenskapelige prosessen. Så i stedet for å skyve verdiene ut, trenger vi å tenke over hvilke verdier som styrer vår oppmerksomhet eller som bestemmer hvor mye evidens som er tilstrekkelig. Og deretter kan vi tenke på hva som er de rette verdiene. Verdifrihetsidealet arbeider mot hele den diskusjonen.

Nå forsøker jeg likevel å ikke kaste barnet ut med badevannet. Så jeg tenker for eksempel ikke at verdier kan spille en hvilken som helst rolle i vitenskap. Jeg er nøye med å argumentere for at verdier ikke skal erstatte dokumentasjon. Jeg ønsker ikke at en forsker skal tenke at det for eksempel er i orden å forfalske data fordi data ikke stemmer med forskerens verdier.

Dette er imidlertid ikke å gjeninnføre verdifrihetsidealet. De siste ti år har mange forskere blitt interessert i å spørre: “Ok, verdifrihetsidealet er en dårlig idé, men hva er så det rette idealet? Hvordan skal vi da tenke om forholdet mellom verdier og vitenskapelig praksis?”

 

Kunnskapens usikkerhet er en styrke

Det kan virke som du legger mye vekt på usikkerhet i vitenskap, og lite på sannhet.

Det er riktig. Ofte har vi en tendens til å tenke: “Om bare vitenskapen kunne gi oss sannheten!” Men jeg tror faktisk en av vitenskapens styrker er at den ikke kan gi oss den perfekte sannhet. For det betyr at alt i vitenskapen til en viss grad er diskutabelt. Hver påstand, hver fremgangsmåte kan utfordres ved ny dokumentasjon, ved nye innsikter der framme. Og det er dette som gjør vitenskapelig kunnskap så robust. Om du ga opp ideen om vitenskap som alltid i noen grad usikker, måtte du gi opp at vitenskapen alltid kan utfordres.

For deg er heller ikke objektivitet knyttet til sannhet. Hvorfor ikke?

En grunn til at jeg ikke snakker om objektivitet som det å komme fram til sannheten, er at det er virkelig vanskelig å vurdere. Mange liker å tenke på objektivitet som: “Hvor nær er du sannheten?” Men om du visste hva som var sant, ville du ikke engang behøve å forestille deg hvor nær du var den, for du ville rett og slett være der. Så jeg prøver å tenke på ulike sider ved objektivitet som er tilgjengelig for oss som kunnskapsagenter.

 

Om å være overinvestert

Én side ved det å bygge objektivitet, er ifølge deg at forskeren har noe distanse til sitt objekt. Filosofer er likevel ofte ganske pessimistiske når det gjelder denne evnen til detachment, eller det å kunne ta inn andre synspunkter. Hvordan kan denne evnen spille seg ut i vitenskapelig aktivitet?

Hva jeg mener med detached, er at du kan brytes med, eller forholde deg til evidens som kan antyde at dine oppfatninger er på villspor. Og det er vanskelig, vet du, det er vanskelig for oss alle. Men jeg mener det er litt av en kunnskapsmessig dyd å kunne – om enn med motstand – ta inn motstridende dokumentasjon, ta inn kritikk, ta inn en utfordring.

Vi burde si til oss selv: “Jeg må virkelig tenke over dette! Jeg må vurdere om mine foretrukne overbevisninger faktisk er korrekte!”.

Det er måter forskere legitimt kan beskytte sine teorier på, ved å kritisere ny dokumentasjon for å være mangelfull, eller ved å foreslå alternative måter å oppfatte ny dokumentasjon på. “Jeg vet at det fins en utfordring når det gjelder data der, men disse data har metodiske mangler”. Eller: “Det fins motsatt dokumentasjon som støtter min teori, eller jeg kan tilpasse teorien min til foreliggende kunnskap.” Men man må gjøre noe i den retning, man kan ikke bare overse kunnskapen. Og på et visst tidspunk ender man gjerne opp i en slags forsvarsstilling, og da bør man tenke: “Dette går ikke. Kanskje tar jeg feil.”

Og jeg mener at vi virkelig beundrer forskere som er villige til å gi opp forestillinger de har hatt lenge, når solid dokumentasjon krever det. Vi bør oppfatte slike revisjoner som øyeblikk av storhet. Når forskere fastholder oppfatninger i møte med sterk dokumentasjon som peker i en annen retning, verdsetter vi dem historisk sett i mindre grad.

Det synes dermed som psykologi betyr en del i vitenskapelig aktivitet.

Distansen er et spørsmål om individuell karakter og sosial struktur – hvordan disse to samhandler. Fora som forskere skaper, hvor de kan utveksle kritikk; men også hvordan forskere fremsetter kritikk overfor hverandre, er noe av det som kan gjøre det lettere å opprettholde en viss distanse og et åpent sinn. Dersom du angriper personen snarere enn personens ideer eller teori, vil det bli mye vanskeligere for denne personen å endre oppfatning.

 

Dogmatisk innstilling

En av dine formuleringer er: “Å ønske at noe er sant, gjør det ikke til en sannhet”. Finner man slik ønsketenkning i vitenskap?

Jeg mener det er tilfeller der folk som oppfører seg som om de var forskere, har tillatt verdier å spille en upassende direkte rolle. Et eksempel er Fred Singer, en klimafornekter. Han later som om han er en vitenskapsmann, og over lengre tid på 1990-tallet sa han: “Hør, dere vet at temperaturen falt mellom 1940 og 1970. Hvordan kan det være tilfelle når dere samtidig tror at industriell aktivitet øker temperaturen?” Men, selvsagt, fra 1993 visste alle som seriøst var opptatt av dette, at det var fordi sulfataerosoler hadde kjølt ned klimaet (de reflekterer lys fra solen tilbake til rommet). Og når vi begynte å rense disse sulfatene fra utslippspipene fordi det var bekymring for syreholdig nedbør, så kom oppvarmingen tilbake. Men Singer overså rett og slett dette. Det var en svikt når det gjelder å forholde seg til kritikk, og det kan lede til at man inntar en dogmatisk synsmåte.

I boken Bending Science (2008) viser Thomas McGarity og Wendy Wagner hvordan forskere kan kjøre på mot et forutbestemt resultat. Du ønsker at studien din skal vise X, og du gjør alt du kan for å få den til å gjøre det.

 

Tillit til vitenskapelig ekspertise

En viktig side ved vitenskap er vår tillit til ekspertise. Hvordan skal vi tenke om tillitsspørsmålet?

Nylig ga jeg Haldane-forelesningen ved University College London, og jeg kom til at det er tre grunnlag for tillit til ekspertise. 

Dersom jeg skal ha tillit til eksperter, må de for det første vise meg at de har ekspertisen. Og det betyr at de enten rett og slett har suksess, som sjakkmestere som vinner, eller så må de forklare sine oppfatninger, ikke slik at jeg blir ekspert, men bare slik at jeg kan forstå hvorfor de tenker på denne måten. Selv om deres forklaring er ganske overfladisk sammenliknet med deres ekspertkunnskap, så viser den en del av vurderingen.

Det andre grunnlaget er at ekspertene er del av et ekspertsamfunn som er godt strukturert, variert, og som åpner for kritikk på den rette måten, et velfungerende epistemisk samfunn.

Det tredje grunnlaget er at du på en eller annen måte likevel må bedømme eksperten som person. I de fleste tilfeller har vi ikke full enighet eksperter i mellom. Så du må fremdeles finne ut hvem de er, de du skal stole på. Og her betyr verdier en hel del. Både at de har intellektuell integritet, slik at de svarer på kritikk på en god måte, og at de har distanse på den rette måten slik at de responderer overfor dokumentasjon. Men også at de har den rette sosiale innstilling (“the right social ethics”), slik at de, stilt overfor usikkerhet, bedømmer på samme måte som du ville gjort dersom du hadde deres ekspertkunnskap.

Første gang jeg virkelig utarbeidet denne ideen, tenkte jeg: “Vent et øyeblikk, dette betyr at du velger eksperter fordi de deler dine verdier, og det virker ved første øyekast å lede til en fullstendig tøylesløs partiskhet.”

Så holder det mål?

Det jeg forsøker å diagnostisere, er både at det fins mye falsk ekspertise og manipulasjon, og at vi på den andre side stoler på eksperter som deler våre verdier. Vi burde finne ut av hvordan vi kan dempe de som viser en mangel på integritet av fake news-typen. Men likevel gir det mening å stole på eksperter som deler våre verdier.

 

Ytre press

Tror du det ytre presset på vitenskap og ekspertise øker i vår tid.

Jeg er ikke sikker på at presset fra sosiale og etiske verdier øker sammenliknet med tidligere perioder. Går vi tilbake til siste del av 1960-tallet og det tidlige 1970-tallet for eksempel, så var det kontroverser omkring bruk av mennesker i eksperimenter. Noen forskere ble møtt med krav om informert samtykke og kontroll med forskningen som de fant tyngende. Men det var riktige krav, særlig når man tenker på misbruket som fant sted i Tuskegee-eksperimentene, i Nazi-eksperimentene og i andre prosjekter.

På samme tid var det store feider om enkelte vitenskapsbaserte politiske beslutninger, som for eksempel debatten om utvikling av supersoniske transportmidler. Vi glemmer ofte tidligere kontroverser og situasjoner med ytre press. Men når vi går tilbake i tid, finner vi dette.

 

Hvordan kan vitenskap og demokrati arbeide sammen?

Spørsmål om tillit og ytre press berører også forholdet mellom forskning og demokrati, et tema du nylig har begynt å se nærmere på.

Det er her to institusjoner som er virkelig viktige i vårt samfunn. Og vi har behov for at de arbeider best mulig sammen. Men det gjør de ikke uten videre. I vitenskap gjør du ingenting gjennom å stemme. Det er ikke en politisk prosess, det er en pågående debatt og diskusjon. Politikk derimot krever kompromiss, hestehandel, å finne felles ståsted og lukke saker slik at du kan gå videre til neste. De to systemene er ikke lett å få til å harmonere. Dessuten er vitenskap ikke verdifri. Så du kan ikke bare la informasjonen dryppe ned fra elfenbenstårnet til et demokrati som fanger den opp som sannheter.

Det fins ulike grensesnitt hvor vitenskap og demokrati kan og bør samarbeide. Tenk for eksempel på strukturer som ivaretar ansvarlighet når det gjelder vitenskapelig rådgivning. I henhold til en lov fra 1972 kreves det i USA at våre vitenskapelige rådgivningskomiteer skal være balanserte. Men balanserte på hvilken måte? En del av balansen burde være representasjon av viktige verdi-posisjoner, i tillegg til de ulike vitenskapelige disipliners perspektiver. Det betyr at komiteene ikke bare stables opp på én bestemt måte, for eksempel skulle de ikke bare ha industridelegater.

Så hvordan kan borgere i et samfunn i større grad kan bli involvert i forskning?

Jeg ser fire måter det kan skje på:

Det publikum som forskere forsøker å være i kontakt med, er svært ofte frivillige. Det er en flott metode for å rekruttere folk til å hjelpe vitenskapen til å gjøre forskning. Men dette vil ikke ha bred politisk legitimitet, for det dreier seg bare om folk som har interessen og tiden allerede.

Så har vi interessent-grupper som vi forsøker å sette sammen for å drive rådgivning på lengre sikt. Det viktige her er at du har hele spekteret av interessenter ved bordet, grupper som er uenige, altså at det er ulike interesser der. Og spørsmålet er ofte hvordan man kan nå fram til enighet i vanskelige spørsmål. Når det gjøres på en god måte, kan interessent-grupper virkelig hjelpe med å styre forskeres arbeid, slik at det produseres kunnskap som løser deres problemer.

Så er det demografisk representative utvalg som for eksempel bringes sammen til såkalte World Wide Views. Her lar du deler av en befolkning – valgt ut fra alder, kjønn, etnisk bakgrunn, utdanning – representere de andre. Dette er kanskje politisk sett den mest legitime formen. Men du kan bare be folk gjøre dette på kort sikt, og du kan ikke få dem til å arbeide med det sammenhengende over mer enn en helg, for de har sine liv og det er også dyrt. Og hvordan kompenserer du dem for tiden de bruker?

Til sist er det særskilte målgrupper, som når du har en gruppe som har vært utsatt for historisk urett eller som i dag erfarer urett. Som forsker kan du arbeide sammen med dem og prøve å hjelpe dem til å adressere problemet. I USA fins for eksempel urbefolkninger, eller også fattige grupper. Hvis forskerne imidlertid kommer inn og tenker at de bare kan gjøre litt vitenskap og deretter dra igjen, vil det ikke hjelpe. Vanligvis kreves det et langt mer langsiktig forhold, hvor tillit er bygget over tid. Og dette er det vanskelig å be en akademiker om, siden vi er så mobile.

Produkter

Dyade 2019/2 Lidenskap og vitenskap

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2022-utgivelsene

3/22: Du bor i din barndom

2/22: Tenke på døden

Tidligere utgivelser:

1/22: Skapende sinn

4/21: Forsoningens dans

3/21: Projeksjon og fordreining

2/21: Forfattere om livet

1/21: Stillhetens kraft

4/20: Korona - slutten på den lange freden 

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.