Dyades økonomi av Carl Henrik Grøndahl
På et mollstemt tidsskriftseminar i mai 1984 ga tidligere Gyldendal-direktør Brikt Jensen ord til en stor bekymring. Kulturtidsskriftene er i fare. Forlagene taper stadig mer på å utgi dem, mellom tre og fire millioner kroner i året. (Mellom åtte og ti millioner i 2019-kroner.) Gyldendals tre tidsskrifter Vinduet, Kirke og kultur og PoesiMagasinet kostet forlaget mellom 500 000 og 600 000 kroner hvert år. Samlaget hadde årlig utgift på rundt 325 000 kroner for Syn og Segn. Aschehoug oppga ikke tall for Samtiden, men underskuddet ble anslått til rundt en halv million kroner i året. Til tross for ganske rause støtteordninger. (Dag og Tid 24.5.1984)
I 1976 fikk Dyade for første gang støtte fra Kulturrådet, 20 360 kroner (tilsvarer vel 105 000 kroner i 2019). De forlagseide tidsskriftene, som var Brikt Jensens bekymring, hentet inn langt mer: Vinduet 43 620 kroner, Kirke og Kultur 51 960, Syn og Segn 43 420, Profil 32 500. Norske tidsskrifter fikk i alt 600 000 kulturrådskroner i støtte i 1976, tilsvarende over tre millioner 2019-kroner. Denne støtteordningen har fortsatt i ulike former fram til i dag. Likefullt tapper tidsskriftene eierne for store summer. Den som vil gi ut tidsskrift i Norge, må ha råd til å tape penger.
DEN STORE DUGNADEN
Dyade har litt andre forutsetninger. I 1970 har AMS-Informasjon/Dyade 450 abonnenter til å dekke små produksjonskostnader – bladet ble trykket på stensilmaskin og stiftet – alt på dugnad - og overkommelig porto. Fra 1/1972 blir Dyade produsert på trykkeri i nytt format, 170 x 230 mm. Fortsatt åtte nummer i året, rundt 30 sider, fortsatt stiftet. Årsabonnementet koster 35 kroner (tilsvarer 260 kroner i 2019.) Produksjonskostnadene øker betydelig med et profesjonelt trykkeri, men Dyade får nå støtte fra kulturstyret i Studentsamskipnaden i Oslo.
Etter hvert avslutter redaksjonsmedlemmene sine studier, Dyade er ikke lenger et studenttidsskrift som betinger støtte fra Samskipnaden, og fra 1976 innvilger altså Norsk Kulturråd søknaden.
I årene som fulgte, svingte den offentlige støtten. Stadig nye ordninger, nye søknadsmåter. De siste 10 årene: I 2008 og 2009: 30 000 kroner. 2010-2012: 0. 2013: 24 000. I 2014-2016: 0. 2017: 20 000. 2018: 39 000.
LØSSALG? OHHH!
Å lage et tidsskrift på idealistisk basis er nå én ting. Men straks bladet skal selges gjennom kommersielle kanaler, gjelder hardere lover. Kampene for å nå ut med et tidsskrift var – og er - så å si konstante. I mars 1985 kunngjør Narvesen at 46 forskjellige tidsskrifter ikke lenger vil bli distribuert til Narvesen-utsalgene. For lave salgstall. «Blant de 46 tidsskriftene som Narvesen vil plukke ut av hyllene, er kjente og innflytelsesrike magasiner som Syn og Segn, Frisprog, Immigranten og Dyade. Disse tidsskriftene selger ikke mer enn 100-150 eksemplarer i løssalg pr nummer.» Meldte Klassekampen (28.3.1985). Dyade var med på mobiliseringen, redaksjonssekretæren satt i arbeidsutvalget i en interessegruppe som brått ble stiftet: Tidsskriftforum. Narvesen snudde. Syv av titlene ble tatt inn igjen, blant dem Syn og Segn og Dyade.
34 år senere er denne kampen nostalgisk og løssalg gjennom etablerte kanaler bratt oppoverbakke. Nå er det andre krefter som rår. Et svensk selskap, Tidsam, som distribuerer Dyade til Narvesen og andre løssalgskanaler, har sagt opp avtalen med Dyade og en rekke andre tidsskrifter, fordi den ikke er lønnsom nok. Men penger løser alt. Tidsskriftene har fått et tilbud. Avtalen fortsetter hvis man betaler Tidsam 4000 kroner for hvert nummer. De fleste tidsskriftene måtte mangedoblet løssalget for at en slik avtale ikke ble en ren utgiftspost.
BETAL - ELLERS!
Uansett - at redaksjonen har arbeidet idealistisk i 50 år – etter hvert med nye generasjoner inn i redaktørkollegiet – uten å få en krone for skriving, redigering, grafisk utforming, korrektur, foto, administrasjon, er utvilsomt ganske enestående. Sier kanskje noe om den livskraften som følger regelmessig praktisering av Acem-meditasjon. Men denne idealismen kan paradoksalt nok vise seg å bli kostbar. I 2018 fikk Dyade altså 39 000 fra Kulturrådets tilskuddsordninger. (En beskjeden sum. Vinduet fikk 180 000, Friheten 200 000, Ny tid 750 000, Vagant 600 000.)
Men også de midlene kan bli borte. I 2019 forlanger Kulturrådet følgende: «I søknadens budsjett- eller økonomikommentar skal det framgå at tilskuddsmottager vil honorere kvalifiserte fagpersoner etter gjeldende minstesatser og vederlagsordninger.» Det betyr at tidsskrifter som søker støtte, skal honorere sine forfattere etter Kritikerlagets minstesatser: 10 550 kroner for et essay og 4 900 kroner for en anmeldelse eller kommentar. «Vi skal bidra til at kritikere og skribenter, som leverer tjenester til tidsskriftene, skal kunne leve av sin profesjon» sier Kulturrådet. (Klassekampen 21.8.2019.)
Hensikten er god, men i 2018 kom rapporten «Kulturtidsskriftene», hvor det ble konstatert at bare syv prosent av kulturtidsskriftene har kunnet vise til driftsoverskudd de siste årene. Få av de 86 medlemmene i Norsk Tidsskriftforening (Dyade er ett av dem) har råd til å honorere etter disse satsene. Noen redaksjoner peker på at honorarutbetalingene vil øke med 600 000 kroner i året og forventer solid økning i støtten.
UVERDIGE HONORARER
Andre tidsskrift honorerer slik: Samtiden (Aschehoug) mellom 4000 og 6000 kroner for et bokessay. Vinduet (Gyldendal) 4500 kroner for en anmeldelse, mellom 6000 og 12 000 for et essay. Syn og Segn (Samlaget) fra ingenting til mellom 3000 og 5000 kroner for artikler/essay. Nytt Norsk Tidsskrift (Universitetsforlaget) mellom 10 000 og 12 000 kroner for et bestilt bokessay på 30 000 tegn. Ellers skriver bidragsytere gratis, mange er ansatt på universitet/høyskoler og får publiseringspoeng for å skrive i tidsskriftet.
Redaktøren av Vagant sier han har sett på nært hold hvordan mange blir syke av elendige arbeidsvilkår. «Honorarene man i mange år er blitt tilbudt, er uverdige – og de er en skamplett på den norske litterære institusjonen. Slik kan man ikke holde på i lengden» (Klassekampen 3.9.2019).
MESÉNENE
Det må være riktig å hevde at Dyades idealisme er noe for seg selv. Men forsvinner nå all offentlig støtte fordi skribentene ikke tar seg betalt? Nå er Kulturrådet neppe uvant med frivillighet i kulturlivet og uttaler: «Det er ikke sikkert vi kan kreve at et tidsskrift som hittil ikke har honorert innsendte bidrag i det hele tatt, nå skal honorere etter Kritikerlagets satser. Her må vi kanskje møte hverandre et stykke på veien.» (Klassekampen 21.8.2019.) Et stykke på veien? Meséner er alltid uberegnelige, også de offentlige.
Så hvordan er Dyades regnestykke? Når alle utgifter er dekket, er det akkurat nok igjen til ikke å betale bidragsytere, korrektur, grafisk utforming.
