Historien om et tidsskrift skrevet av Carl Henrik Grøndahl
Dyade ble til i en storm. De store etterkrigskullene var født av foreldre som fikk sine unge år formet av krig, okkupasjon, landssvik, ufrihet, og rasjonering av det mest nødvendige – mat og klær. 68-erne ble dyrket i oppveksten som lovende framtid. De veltet inn over universiteter og høyskoler mot slutten av 1960-tallet og ville gjøre verden ny. Rive ned det gamle. Brennende behov for indre eller ytre revolusjoner gjorde dem åpne for brå og sterke omvendelser til støyende nymarxisme, fri seksualitet, dampende hasjpiper, karismatiske profeter eller egotrippende indiske guruer.
Og alt lå til rette. I Norge hadde de tid og armslag til å forfølge utopidrømmene. Romslige studielån, forelesningene begynte i september og sluttet i november, ingen strenge krav til studieprogresjon, og økonomi i sterk vekst sikret dem arbeid uansett. Studentene analyserte, begrunnet og ordla sitt engasjement. Marxister i ulike avskygninger falt for den totalitære frist-elsen, hentet fram gamle og nye profeter og tok mest plass i offentligheten. Politiserte absolutt alt. Hadde løsninger på alt. Ord i tale og skrift ble våpen. Vegg-aviser, blader og tidsskrifter grodde opp. For mange gikk det søkende over til å bli det lukkede. Tiden var puritansk, i den forstand at det å mene eller ytre noe avvikende, kunne gi ubehagelige konsekvenser.
IKKE IDEOLOGI, MEN ERFARING
En gruppe studenter i begynnelsen av 20-årene grunnla Dyade i denne stormen. Hvilke tanker, innsikter, idéer ville de formidle? Ingen modeller eller samfunnsanalyser lå klare for dem. Dyade har aldri vært preget av tidsriktige analysemodeller – som Frankfurterskolen eller postmodernistene. Hva hadde redaksjonen? Erfaring med en meditasjonsteknikk. Som åpnet en indre verden, en diger, sammensatt, gåtefull og formende verden. Som viste at vår virkelighet skapes like mye av våre indre evner og konflikter som av krefter utenfor oss. Erfaringen fortalte at meditasjon er handling, der den mediterende blir tydelig for seg selv – med sine tendenser til å legge ansvar over på andre, vike unna eller rått gå løs på alt som står i veien for et ønsket mål. Regelmessig meditasjonspraksis var fruktbar introspeksjon som ga selvinnsikt og forandret dum adferd litt etter litt.
KONFRONTASJON MED DET NARSISSISTISKE
I møte med en uhyre meningssterk ungdomskultur erfarte disse Dyade-studentene også at det som skaper forandring, ikke er å innta meninger. Å iføre seg de tidsriktige meningene kan gi tilhørighet, bekreftelse og en godfølelse av å gjøre det rette. Men meditasjonserfaringen viste klart at det som forandrer, ikke er meningsskifter, men handling, at din adferd blir mindre styrt av det du ikke forstår og i utgangspunktet ikke vil se. At du ikke velter alle dine selvanklager, depresjoner og krenkelser over på omgivelsene, men prøver å skille mellom det som er ditt eget grums og den urett i den ytre virkelighet du engasjerer deg i å bekjempe. Acems prosjekt: På den ene side bearbeide våre hemninger, det som setter håndbrekket på og hemmer initiativ og utfoldelse, og på den andre side provosere våre egne narsissistiske trekk, det i oss som vil sette seg selv i sentrum og på forskjellige måter absoluttere sitt eget. Mye av Dyades samtidsengasjement, kulturanalyse og mediekritikk har sitt utgangspunkt i denne konfrontasjonen med det narsissistiske.
ET FINSTILT ARBEIDSOMRÅDE
Én hovedmotsetning i tilværelsen, slik nymarxistene hevdet? Mellom arbeid og kapital? Nei, utsynet fra meditasjonserfaringene ga langt videre perspektiv. Motsetningen mellom kjønnene, mellom menneske og natur, mellom individ og fellesskap, mellom liv og død, mellom tid og tidløshet former våre liv minst like sterkt. Én forståelsesmodell skal forklare den menneskelige eksistens fullt ut? Nei, i meditasjonsstillheten framstår livet rått mangfoldig, innfløkt sammensatt og forteller tydelig at en taktfast modell lukker mer enn den åpner. For å gripe tilværelsen best mulig trenger vi smidige modeller som forandres og nyanseres av erfaringene, av den stadig skiftende virkeligheten.
Studentene som etablerte Dyade, var også formet av denne opplevelsen: Vårt indre er ikke bare et territorium for skjellsettende oppdagelser, men også et finstilt arbeidsområde, der det ikke finnes kjemiske snarveier. Tvert om – rusen i alle dens former gir ingen bearbeidende innsikt, den gjør introspeksjonen tyngre, den viker unna smertepunktene. Rus og en erkjennende meditasjonsprosess er uforenlige fenomener.
Bak 68-generasjonens uro i de mange former, oppbruddsvilje og lengsel etter et rikere, mer meningsfylt liv, var det ett fellestrekk: Troen på utopiene, en verden uten djevelskap og nød. Det klasseløse samfunn. Kosmisk bevissthet. Det muterte menneske, som stiger opp fra LSD-rusen. Denne troen overlevde ikke det stille, nærværende, utfordrende, stadig konfronterende arbeidet i meditasjonen, som raskt dempet alle grandiose tilbøyeligheter og benket for godt troen på et liv løftet ut av brytningen mellom godt og vondt.
MEDITATIVT PERSPEKTIV
Alle disse erfaringene ble samlet i ordene et meditativt perspektiv. Som innebærer en åpen, undrende ikke-ideologisk undersøkelse av tilværelsen og det gåtefulle menneske – hvordan ytre krefter former et liv, og hvordan individet former fellesskapet. «Vi har forsøkt å skape et tidsskrift preget av hva vi kan kalle eksistensiell nysgjerrighet», sa en av redaktørene til Aftenposten ved 15-årsjubileet (3.7.1984). En annen av redaktørene sa det slik i et internt intervju ved 20-årsmarkeringen i 1989:
Det er de innsikter, den erkjennelse, de spennings-felter som blir tydelige med Acem-meditasjon som er grunntonen og understrengene i arbeidet med Dyade. Det betyr at enkelte Dyade-nummere har vært etapper i Acems forståelse av meditasjon og samtid. Dette er Dyade på sitt beste og mest spennende. (Acem-nytt nr 6, 1989.)
RIVENDE UTVIKLING
Da Dyade ble til, var ikke disse tankene klart tenkt. 20-åringene famlet og lette. I februar 1969 kom første nummer. Det het AMS-Informasjon, ble stensilert på A4-ark og stiftet, åtte nummer i året. 250 abonnenter bidro med kronerulling, og senhøstes 1969 kunne Acem investere i en offsetmaskin til 10 000 kroner, tilsvarer vel 95 000 kroner i 2019. En anselig sum for en liten studentorganisasjon. Maskinen gjorde det mulig å legge bilder inn i teksten, opplaget øker. I to små rom på Stortorget i Oslo durer og går maskinen. Sidene legges i bunker på et bord, seks mennesker går rundt bordet, samler blad for blad og stifter. I 1970 har bladet 450 abonnenter. 500 eksemplarer tar tid. Dette er starten på Dyade-dugnaden.
Høsten 1970 står det i en leder at bladet «har gjennomgått en rivende utvikling. Sidetallet er tredoblet, og stoffet er blitt langt mer omfattende.» Den primære oppgaven er ikke å informere om det som foregår i organisasjonen. Navnet er derfor ikke dekkende. «På nyåret planlegger vi å gi bladet nytt format, nytt utseende og nytt navn.»
Det nye navnet Dyade står for første gang på nummer 2/1971. «Tidsskrift for kultur, filosofi, meditasjon, samfunn.» Det skulle ta ett år før det nye formatet dukket opp, 1/1972. Fortsatt åtte nummer i året, rundt 30 sider, fortsatt stiftet. Årsabonnement koster 35 kroner (tilsvarer 260 kroner i 2019, og nå er abonnementsprisen 340 kroner. I 1972 fikk man 240 sider i året for 260 kroner, i dag får man 256 sider for 340 kroner, forskjellen er ikke så stor).
TENKETANK OG SKRIVESKOLE
Å starte et tidsskrift er å legge press på seg, press til å tenke, formulere, finne ståsteder og holdninger, nye perspektiver. I begynnelsen med intet mindre enn åtte nummere i året. Dyade-redaksjonen ble Acems tenketank og en skriveskole. Slik formulerte en av redaktørene denne prosessen ved 20-årsmarkeringen:
Det har opplagt vært avgjørende og veldig sunt for Acem som organisasjon og mange i ledelsen at deadlinene var en plage og velsignelse. Du måtte formulere deg. Først når tankene er skrevet, ser du om de holder. Dyade ble derfor for mange av oss en skriveskole, hvor særlig Are Holen er en meget dyktig veileder. Hans evne til å gi tilbakemelding på en tekst, slik at den kan skrives om og forbedres, har vært avgjørende. Du blir stadig utfordret til å se om et argument holder, at begrepene er ryddige, at framstillingen er klar nok. En tøff, men lærerik skole for mange i miljøet. (Acem-nytt 6, 1989.)
HUMPETE REGELMESSIGHET
Alt drevet frivillig, ulønnet. Ingen har noen gang fått honorar for artikler, redaksjonelt arbeid, grafisk uttegning, korrekturlesing eller foto i Dyade. De eneste som har tjent på tidsskriftet, er trykkerier og Posten.
Men denne idealismen var ikke bare uproblematisk. Alle i redaksjonen var i tillegg meget aktive i byggingen og driften av Acem, i full jobb, etter hvert også med familie. Fjernere frister måtte vente. Regelmessigheten led. I et intervju i 1984 fortalte en av Dyade-redaktørene at han hadde stor sans for Aasmund Olavsson Vinje, som ga ut bladet Dølen og insisterte på at det ikke var et blad, men en person som sendte ut meldinger når det falt seg slik. Å arbeide idealistisk innebærer at såpass langsiktig arbeid som et Dyade-hefte måtte vike for mer presserende oppgaver. Det tar et halvt år å lage et nummer. «Jeg tror våre abonnenter har vent seg til at Dyade kommer sparsomt om våren og mer tett mot juletider.» 1974-årgangen besto av syv numre, 1975 av fem, 1976 av seks, f.eks. Denne ikke helt profesjonelle uforutsigbarheten varte til 1990, da Dyade ble kvartaltidsskrift. Men også disse tidsfristene kunne sprekke. I kolofonen på Dyade 2/1998 står det en beklagelse som er betegnende:
Vi i Dyade-redaksjonen beklager overfor våre abonnenter at hefte 2/1998 kommer så sent. Årsaken er selvfølgelig storpolitisk. En Washington-korrespondent som hadde planlagt å bruke sommeren til å skrive om utviklingen i Russland, fikk mye annet å henge fingrene i, ettersom amerikanske politikere ble mer og mer opptatt av kjønnsliv. Vi måtte derfor kaste om på planene – og lover årets siste to numre i rask rekkefølge. Nr 3 har arbeidstittel «Er vi barn for lenge?» og kommer i november/desember.
Driver man et tidsskrift idealistisk, kan selv president Bill Clintons erotiske eskapader få konsekvenser. Først da Posten innførte faste frister og kostnader for å overskride dem rundt 2010, ble det knallhard disiplin i Dyade-redaksjonen.
DYADE SKILTE SEG UT
Hvem var leserne? Dyade skiller seg ut fra andre tidsskrifter på flere måter. I 1983 skrev Olav Hindal en magisteravhandling i kultursosiologi på spørsmålet om hva slags mennesker som abonnerer på Kirke og Kultur, Kontrast, Kontinent, Dyade, Vinduet, Syn og Segn og Samtiden i Oslo og Akershus. Telefonintervju med i alt 437 abonnenter. Dyade er et unntak, har langt bredere sosial og geografisk utbredelse enn andre kulturtidsskrifter og når ut til et mer variert publikum. De andre tidsskriftene har flest menn som abonnenter (69%), Dyade har kvinneflertall, de andre har flest abonnenter med embedseksamen, Samtiden 84%, Dyade atypisk med bare 25%. Olav Hindal fant at tidsskrift er et sted der venner skriver for venner. Noe en leser for å få bekreftet sine meninger eller få signal om hva en skal mene. Spissformulert: Skriver du i et tidsskrift, poserer du for venner. Ikke slik med Dyade. Undersøkelsen første naturlig nok til at Dyade markedsførte seg slik: Tidsskriftet for deg som ikke leser tidsskrifter.
I FORKANT
I begynnelsen var mye av det som kom på trykk, uferdig, naturlig nok. Redaktørene ser neppe tilbake på alt med like skinnende øyne, men Dyade var og er en prosess og en tankesmie. Temaer ble prøvd ut og tatt opp igjen årtier senere i mer reflektert og kunnskapsrik form. Etter hvert kom også redaksjonens yrkeserfaringer og samtidsengasjement til å forme mange temanumre. I tiårene som fulgte, rettet Dyade seg mot en større leserkrets, og brytningen med mange impulser i samtiden ble tydelig.
De to første årgangene er bladet en intern publikasjon med informasjon og tankestoff for dem som hadde lært meditasjon, «Nyhetsbulletin for mediterende». Artiklene er preget av at studentene henter impulser både fra indisk kultur og katolisisme som hjelp til å sette ord og begreper på meditasjonserfaringene. Og tidsskriftet var i forkant, tok bl. a. oppgjør med utopitenkningen og det narsissistiske frihetskravet. Dyade var sterkt argumenterende for mangfold og demokrati i en tid da de mest støysterke påvirkere i generasjonen hadde falt for det totalitære. Avisene så det:
I bunken av gamle Dyade-nummere stoppet jeg uvilkårlig opp med et hefte fra 1975: «Oppgjør med seksti-årene» heter dette temaheftet, som kritisk behandler en rekke av de fenomener som vi forbinder med seksti-årene. Hippie-bevegelsen, pop-musikk, radikalisering og politisering. Dette angrepet var etter det jeg kan skjønne, nokså originalt på den tiden» (Morgenbladet 10.12.79).
Flere eksempler: Tidlig så redaksjonen verdien av vegetarianisme for en belastet klode og påviste norske politikeres unnvikenhet overfor kineserne, da Dalai Lama kom til landet. Dyade gjorde forsøk på å rydde opp i Kirkens uklarhet og utrygghet i møte med meditasjon og moderne psykologi. En av redaktørene sa det slik i 1984:
Jeg ser at Samtiden planlegger et temanummer om døden. Det er akkurat ti år siden Dyade tok opp temaet, og det på et tidspunkt da toneangivende kretser blåste av problemstillingen. I dag er man i gang med å undersøke hvordan de store utopier kunne føre til ufrihet og tvang. I 1976 gjorde Dyade nettopp det med tema-heftet «Mister vi friheten». Hva dette viser, bortsett fra skrytet, er at Dyade egentlig har arbeidet med sentrale temaer i disse årene, selv om vi kanskje ikke følte det slik, fordi tidens medieoppmerksomhet var opptatt av noe helt annet. (Acem-nytt 5/1984).
DYADE BANKER PÅ DØREN
Hvordan ble Dyade mottatt? På 1970, 80 og 90-tallet fortonet det offentlige rom i Norge seg totalt annerledes. Tidsskriftene og dagspressen var i dialog. Avisene hadde god råd og holdt seg med kulturredaksjoner. Også filologer ble ansatt i pressen, ikke bare nyhetsjournalister. Kulturredaksjonene ansatte det som ble kalt kulturpersonligheter. Carl Fredrik Engelstad, Erik Egeland og senere Lars Roar Langslet i Aftenposten. Simen Skjønsberg, Arne Skouen og Hans Fredrik Dahl i Dagbladet. (Ja, menn alle sammen.) I eteren hadde NRK monopol, landsdekkende alternativer kom først på begynnelsen av 1990-tallet. Internett og smarttelefoner var tiår unna. Kulturlivet var mer oversiktlig, mindre preget av jakt på konflikter, sensasjoner og kjendiseri, mer plass til det ikke-kommersielle, det smale. Fin-kulturelt var ikke blitt et skjellsord. Aftenposten kunne trykke en to-siders artikkel av Stein Mehren, noe bare få nisjeaviser ville gjort i dag.
”INTELLIGENT OG ÅPENT REDIGERT og åpent redigert”
Dagspressen merket seg at Dyade banket på døren inn til det offentlige rom. Ettersom tidsskriftet åpenbart ikke falt inn under samtidens tydelige og til dels nokså militante kategorier - marxistisk, anarkistisk, feministisk - og mange andre ideologisk investerte virkelighetsforståelser – ble det godt mottatt. Dyade «går inn i sin fjerde årgang med langsomt stigende opplag, godt og vel tusen i øyeblikket. Det er intelligent og åpent redigert, det er «annerledes» og orienterer seg uten aggresjon på tvers av en arrogant tidsånd», skrev Aftenposten (9.12.1972). «Formoder man at de tanker og erkjennelser Dyade ofte gir uttrykk for, er et resultat av meditative og kontemplative prosesser i en ung og idealistisk organisasjon, står vi overfor et spennende tidsskrift på vei mot «noe»» (Morgenbladet 18.1.1975). «Dyade har i ti år myket opp vår harde tidsskriftpresse, som i stor grad preges av bastante meninger og kontroversiell polemikk» (Morgenbladet 10.12.1979). «Et etterhvert viktig tidsskrift for dem som vil følge med i den egentlige kulturdebatt, den som går i dybden og handler om grunnlagsproblemene» (Aftenposten 16. 5. 1979). «Dyade har gjennom hele syttitallet vært en outsider i tidsskriftpressen. Som en uredd joker har det vært et viktig supplement til norsk samfunns- og kulturdebatt» (Morgenbladet 10.12.1979). «I Dyade merkes «en ekte trang til å erkjenne tidens problemer. I motsetning til så mange andre fora hvor «debatten» kan omfatte skjult maktkamp, forfengelig utstilling av lærdhet, selvsentrert tankeliv på tomgang» (Aftenposten 21.1.1982).
I HVILKEN BÅS?
Ettersom Dyade åpenbart ikke grodde fram i den marxistiske floraen, plasserte de konservative avisene tidsskriftet i sin bås. Men der følte redaksjonen seg lite hjemme. På noen områder fantes riktignok fellesskap: Vektlegging av dypere, ikke-materielle verdier, av mangfold, ansvar for eget liv og frihet til å søke livsinnhold uten offentlig dirigering. Samtidig tok redaksjonen avstand fra den mer materialistiske, konsum-dyrkende tenkningen som står sterkt i de fleste vestlige konservative partier.
Fra venstresiden møtte Dyade i stor grad taushet. Den underliggende erfaringen – å søke innover, ha fokus ikke bare på begrensende, undertrykkende ytre strukturer, men også på det i vårt indre som begrenser og undertrykker, var nærmest tabu for en toneangivende del av generasjonen, som så virkeligheten bare i marxistlyset. Og som gjorde alt med meditasjon og dermed Dyade til noe fiendtlig, reaksjonært. Et mer forsonlig leserinnlegg i Klassekampen 5.8.1982 mener det
skal ikkje stikkast under ein stol at Acem har eit noko akademisk og lyseblått skjær (av historiske årsaker), og at leiarskiktet i nokon grad soknar til Blindern og betre vestkant i Oslo. Dette kjem m.a. til uttrykk i meir kulturelt/filosofisk/politisk prega artiklar i tidsskriftet Dyade.
GJENNOMBRUDDET
Det store gjennombruddet – for å bruke det ordet – kommer i 1973. Med nummer 6 foreligger for første gang en samlet, saklig, jordnær og tilnærmet vitenskapelig framstilling av fenomenet meditasjon på norsk. Resultat av mange års utprøving og utforskning. En forløper for boken Stillhetens psykologi (1976). Organisasjonen mobiliserer. Aksjon «Dyade 5000» varte fra november 1973 til juni 1974 med dørsalg, stands, innlegg i lokalaviser og distribusjon i 10 av Narvesens hovedutsalg over hele landet. Mange opptrykk. 15 000 eksemplarer solgt. Dyade blir allment kjent.
Dyade-dugnaden fortsatte. 16. oktober 1975 sier en av redaktørene til Morgenbladet, som melder at Dyade satte preg på bybildet:
Vi er lei av å støve ned i bokhandelens stille hjørne for tidsskrifter. Vi mener å ha noe å gi i norsk kultur- og samfunnsliv. Derfor har vi ikke tenkt å la oss drukne i informasjonsstrømmen, så vi trommer sammen redaksjon, lesere, venner og kjente til 25 stands rundt i hele Oslo. Vi har ikke økonomiske muligheter til å reklamere, så eneste måte å gjøre Dyade kjent på, er å gå ut på gaten.
Også Aftenposten dekket begivenheten. «Dyade går ikke av veien for å gjøre oppmerksom på sin eksistens: lørdag setter tidsskriftets folk opp 25 informasjonsstands på sentrale steder i Oslo» (13.10.1975).
Løssalget var betydelig i 1970-årene med slagord som «Dyade – sjelens sjokolade». Dyade hadde stands på de store festivalene. De som sto der på Kalvøya i 1976, har et spesielt minne. Dyade hadde nettopp gitt ut et temanummer om samisk historie og kultur (2/1975). Avisen Ságat mente det var et «viktig debattinnlegg om hvilken skjebne som venter det samiske folk.» (12.8.1976) Den svenske visesangeren Cornelis Vreeswijk hadde avsluttet sin konsert, kom forbi med gitarkassen. Dyade om samene vakte hans interesse. Han kjøpte det med seg. På samme festival var også NRK TV innom Dyade-standen og laget reportasje for ungdomsprogrammet Flimra.
Et resultat av disse salgsframstøtene er at redaksjonen fra 1974 arbeider med ett samlende tema for hvert nummer – med få unntak. Lettere å lede og samle redaksjonen, lettere å markedsføre. Det finnes ikke empirisk grunnlag for å hevde noe slikt, men denne beslutningen førte trolig til at Dyade er et av de tidsskriftene som har størst variasjonsbredde i temaene som er tatt opp. (Oversikt bakerst.)
15 ÅR – SJELDENT HØY ALDER
I 1984 fikk Dyades 15-årsjubileum atskillig oppmerksomhet i pressen.
Acems tidsskrift Dyade er 15 år. En høy alder til å være et norsk kulturtidsskrift uten forlagsstøtte i ryggen. En av grunnene til at det har latt seg gjøre, er en uvanlig «personalpolitikk». Helt siden starten i 1969 har hverken skribenter eller redaksjon mottatt en øre i lønn eller honorar! Som Acems øvrige virksomhet bygger Dyade på idealistisk innsats.
Skrev Aftenposten (16.3.1984). Og en av redaktørene benyttet anledningen: «Det er neppe for ubeskjedent å hevde at Dyade i løpet av sitt 15-årige liv ofte har vært i forkant av den allmenne kulturdebatt». VG skrev at tidsskriftet
har nådd den respektable alder av 15 år – sjeldent høy alder for et norsk kulturtidsskrift som ikke har et forlag i ryggen. Så arbeider da også redaksjonen og bidragsytere gratis. Bladet kommer seks ganger i året i et opplag på 3000 – 4000 (17.2.1984).
«Sjeldent høy alder». Med andre ord: Denne type dugnad holder som regel ikke så lenge. Men gjennom 1970- og 80-tallet var det bekreftende å skrive og gi ut Dyade – hvis man nå er ute etter slik bekreftelse. Dyade ble sett og lagt merke til. Om dagspressen ikke omtalte et temanummer, fikk tidsskriftet oppmerksomhet likevel. Dyade-redaksjonen sendte ut pressemeldinger. Avisene trykket dem. Noen eksempler: Asker og Bærums budstikke spør om vi begår umoral uten å vite det i moralens navn.«Dette er rammen om siste temanummer av tidsskriftet Dyade.» (28.7.1980) Finnmarken melder at Dyade om musikk nå foreligger (21.11.1980) Valdres spør: «Kirken i utakt med moderne psykologi?» (23.1. 1981). Agderposten melder at Dyade om helse er kommet (23.1.1981) Rogalands Avis forteller at det nå foreligger 80 sider om John Lennons liv og tanker (23.1. 1981). Nynorsk pressekontor sender ut en melding, bl. a. gjengikk i avisene Firdaposten 5. 10. 1981), Gula Tidend (3.11. 1981) og Fylket (3.11. 1981) om at Dyade mener: «Teater er eit merkeleg fenomen». Fædrelandsvennen skriver: Drømmene våre i nytt «Dyade» (16.2. 1983).
SÅ BLE DET SLUTT
Fra midten av 1990-tallet tok dette slutt. Søk i Nasjonalbibliotekets avisarkiv forteller at Dyade fikk 218 avisoppslag i årene 1970 - 1979. På 1980-tallet dekker dagspressen Dyade 273 ganger. 1990 – 1999: 125. Fra 2000 til 2009 er tallet nede i 23. 2010 – 2019 så langt: 39. Av disse treffene er mange et nord-norsk band som heter Dyade – og et musikkverk med samme navn.
Hva skjedde? Ble Dyade dårligere? Mindre relevant? Neppe. Fra nr 1/2006, «Maluma og takete. Lyd og ulyd i menneskesinnet» skifter tidsskriftet format til det mer åpne, leservennlige du nå holder i hendene. Skribentene er mer erfarne, har etter hvert mer tyngde fra sine fagområder, en ny generasjon redaktører bringer inn nye perspektiver. Her er noen temaer fra de siste 25 årene:
«Sinne Sult Sex» (4/1993)
«Er vi barn for lenge?» (2/1999)
«Ondskap» (4 /2002),
«De der ute.
Fakta og forestillinger om liv i universet» (3/2007)
«Brukerne skaper medierevolusjon.
Wikipedia YouTube Facebook» (2/2008)
«Måltid for en liten klode.
Om kosthold, klima og krokodiller» (3/2008),
«Hva skal vi med sex?» (3/2012)
«Ensom eller tosom?
Parforholdet som eksistensiell utfordring» (1/2015).
KAPITALKREFTENE VELTER INN
Det skulle ikke mangle på relevans. Uansett - fra midten av 1990-tallet forsvant Dyade, som andre tidsskrifter, inn i den virkelighet dagspressen ikke dekker. Og ikke bare tidsskriftene. Bokomtaler skrumpet inn, utstillinger, konserter ble borte fra spaltene. Hvorfor?
Den største forandringen kom her: Eteren hadde vært et beskyttet område, reservert NRK for folkeopplysning, nøytralitet, objektivitet, frihet fra markedet. 5. september 1992 starter TV2 sine sendinger. 15. september 1993 er P4 på lufta. Kommersielle stasjoner som lever av å samle så mange seere og lyttere som mulig for å selge dem til annonsører. Eteren ble et forretningsområde, der svære, internasjonale kapitalkrefter veltet andre aktører til side. NRK, som var en nasjonal gigant, ble en spurv. NRKs opprinnelige prosjekt var dannelse. De kommersielle stasjonene dyrker konsumenten i oss. Og former smak og engasjement så sterkt at NRK opplevde sitt public service-oppdrag som et hinder i kampen om lyttere og seere – og ble presset inn på allfarvei, mot det lettere, bredere. Noe som merkes best på utviklingen av kulturkanalen P2.
SEOGHØRIFISERINGEN
Dagspressen led sterkt under at disse nye reklamemulighetene i eteren sugde annonsekroner ut av trykte medier. Som fikk dårligere råd, opplagene sank, de måtte undersøke nøye hva slags stoff som fremmer abonnement eller løssalg. Tidsskriftomtaler tiltrekker seg absolutt ikke de store leserskarene. Kulturredaksjonene skrumpet. Den store suksessen i norsk presse var ukebladet Se og Hør, drevet etter følgende visjon: «Virkeligheten er blitt en sirkel av familien foran tv-skjermen. Den sirkelen skal vi inn i.» Denne formelen førte til det man kunne kalle seoghørifiseringen av norsk presse. Alle medier måtte forholde seg til den sirkelen. TV-ansikter ble mer interessante enn tanker. Seriøs kulturjournalistikk lever videre, men under trangere vilkår med små budsjetter og lite spalteplass.
Kulturredaktøren i Dagbladet så faresignalene allerede i 1986, nemlig at «store deler av massemediene står i en konkurranse på liv og død, og er dermed tvunget inn i kommersielle rammer mange av dem sikkert mistrives i, og som kan føre til innsnevring av både ytringsfriheten og bredden i informasjonen» (Dagbladet 24.2.1986). Opplagene sank dramatisk, både for aviser og tidsskrifter. Dialogen med de lange og langsomme tanker forsvant fra norsk offentlighet, med få unntak.
NETTET
Og så kom internett. I Norge tok det av for fullt i 1995. Brønnøysund Avis var først ute i 1995. Dagbladet på nett senere samme år. Nettbruken eksploderte. Smarttelefonene, telefoner som var mer enn ringeapparater, ble utviklet på slutten av 1990-tallet, iPhone lansert i 2007, e-bok-lesebrettet Kindle i 2011. Skal du ha tak i f. eks. Tarjei Vesaas’ forfatterskap i dag, er det få bøker å få på papir. Du må kjøpe det meste som e-bok. Medierevolusjon er mildt sagt.
I 50 ÅR!
Var det imponerende å holde et idealistisk tidsskrift i gang i 15 år, må det være mildt sagt oppsiktsvekkende å kunne feire 50-årsjubileum. I 1984 fikk 15-åringen sitt arbeid speilet i det offentlige rom. I 2019 er det ingen slik oppmerksomhet å få – som en slags oppmuntrende drivkraft. Det er betegnende at siste gang Dyade skapte debatt, med nummer 2/2018 om legalisering av marihuana, var det ikke utgivelsen av tidsskriftet som satte det hele i gang, men at redaktøren – litt tilfeldig – fikk en kronikk på trykk i Aftenposten.
Med andre ord: De siste 25 år er prosjektet Dyade idealisme virkelig satt på prøve. Omfattende arbeid som ikke gir penger inn på kontoen, ingen applaus, ingen omtaler eller reaksjoner i andre medier. Hvert nummer møtt med stor taushet. Synkende opplag. Etter hvert slutt på løssalg hos kommersielle aktører, som ikke tjener nok penger på sånt som Dyade. Drivkraften hos redaksjonen og skribentene må være gleden over å kunne gå grundig inn i et tema, ha fellesskap rundt tenkning, gi form og rom til den meditative nysgjerrighet, med meditasjonens overskudd i ryggen komme til et sted du ikke har vært før. Og innimellom treffe en sjel som er blitt truffet av noe du skrev. Arbeide slik i 25 år. Og planlegge neste årgang. Og neste. Og neste. Du skal ha et rimelig godt bearbeidet forhold til dine mer narsissistiske trekk og behov for bekreftelse og anerkjennelse for å bruke tid, energi og skaperkraft på Dyade.
EN ÅPEN RÅK
Framfor alt er Dyade en råk holdt åpen i isen. Alle temanummer er viktige, men noen er viktigere enn andre. Når redaksjonen eller organisasjonen vil nå ut med bærende temaer og tanker, er Dyade klar for seiling. En plattform. Er det blitt for lett å oppnå beskyttelse og fordeler på feilaktig grunnlag, når man med krav, anklager og indignasjon får manøvrert seg inn i offerposisjon? «Klager, krav og krenkelser» (4/2008). Dyade er der når ny, banebrytende hjerneforskning skal populariseres: «Vår nye hjerne. Om synapser og selvforståelse» (1/2010), når den nye meditasjonsbølgen med mindfulness skal forstås og sees i sammenheng: «Mindfulness og meditasjon» (4/2010), eller når erfaringene viser at kurs i Acem-meditasjon i Tyskland henter opp krigsrester fra flere generasjoner: «Tyske tårer. Krigstraumer i meditasjon» (3/2016). Dyade er også et medium for festskrift: «Skape gjennom andre. Jubileumsskrift til Are Holens 60-årsdag» (2-3/2005) og «Stillhetens stemme. Are Holen 70» (2/ 2015). Dyade er der når historien skal skrives og publiseres: «Meditasjon motstrøms. Acem gjennom fire tiår» (3-4/2006), «Meditasjon for fellesskapet. Acem 50 år» (4/2016), Norsk Yoga-skole 50 år: «Yoga. For stillhetens skyld» (3/2018) og dette heftet om Dyade i 50 år.
MEDITASJON TATT PÅ ALVOR
Ikke minst viktig er Dyades bidrag til at meditasjon er blitt et fenomen tatt på alvor i samtiden, forankret i vitenskap, psykologiske og kulturelle forståelsesrammer. Og dermed et seriøst, lett tilgjengelig hjelpemiddel for bedre livskvalitet, utfoldelse og engasjement. Da Dyade ble født i 1969, var meditasjon et randfenomen, sært, esoterisk, mistenkeliggjort av Kirken, møtt av borgerskapet med et kaldflir og med motstand fra nymarxistene – alle eksponenter for det introspeksjonsfiendtlige. Fra det første temanummeret om meditasjon i 1973 har Dyade jevnt og stødig brakt nye perspektiver og ny meditasjonsforståelse inn i samtiden. Tidsskriftet undersøkte kristen meditasjon, (4/1974), gjorde sitt for å rydde opp i Kirkens forståelse av meditativ praksis: «Er Kirken i utakt med moderne psykologi?» (3/1980), satte meditasjon inn i etisk sammenheng: «Stillhetens kompass. Meditativ etikk» (1/2003), ga ut to disse to heftene i 2014: «Flyt og friksjon - meditasjon og skapende prosesser» (1/2014) og «Levende stillhet - styrken i det meditative» (2/2014). For å nevne noen. Bare ett av disse meditasjons-temanumrene ble omtalt i dagpressen. På kronikkplass i Aftenposten 3.12.1980 av Carl Fredrik Engelstad: «Kirken og meditasjonsbevegelsene»:
Høsten 1979 kom de norske biskopene med en offisiell uttalelse om «De moderne meditasjonsbevegelser og kirken.» En autoritær uttalelse fra biskopene kunne naturligvis ikke gå upåaktet hen. Siste hefte av tidsskriftet Dyade imøtegår uttalelsen punkt for punkt. Artiklene er hele veien holdt i en sober tone uten anstrøk av polemikk og får dermed desto større saklig tyngde.
Her var Dyade i dialog med et tungt miljø, som hadde hatt enerett på menneskets indre liv og vært så enerådende i århundrer at det ikke hadde avklart skillet mellom psykologisk bearbeidelse og frelse. Som kronikken viser, traff Dyade allierte innenfor Kirken, de mer høykirkelige eller liberale, som hadde kjempet for gjeninnføring av meditativ praksis. De andre temanumrene om meditasjon møtte altså ingen formulert gjenklang i det offentlige rom. Det kan ha mange årsaker, men en grunn er trolig at Acems erfaring og meditasjonskompetanse deles av svært få. Utprøvingen av det meditative perspektiv er fortsatt nybrottsarbeid.
OG SÅ?
Dyade ble til i storm. Og ender i stillhet? Færre abonnenter? Lite løssalg? Høye trykkekostnader? Dyr og dårlig distribusjon? Krise for et tidsskrift? Hallo. Feil århundre. Du venter ikke på bladet i postkassen. Du leter ikke i hyllene hos Narvesen. Roter ikke i kassen i boden for å finne noe i et eldre Dyade. Du bruker søkemotoren. Også på nettet var Dyade tidlig ute. Første hjemmeside var klar i juni 1998. Til dels lenge før de store tidsskriftene. Vinduet kom på nett et halvår etter, mens Samtiden og Vagant laget seg nettsider først i 2001, Kirke og kultur i 2003, Syn og Segn i 2004. Når det trykte Dyade kommer ut, legges lederen og to artikler på hjemmesiden. I prinsippet legges hele nummeret ut etter to år, hvis dugnaden fungerer. Abonnentene får nå dessuten hele nummeret tilsendt digitalt, i tillegg til – og som regel litt før – papirutgaven.
EN SKATTEKISTE
Og her, på en meget rikholdig hjemmeside, møter Dyade-leserne en skattkiste av artikler. Fra september 2018 til september 2019 var det nesten 50 000 treff på dyade.no. Noen raskt innom, andre – rundt 12 000 – leste godt. Det betyr at hver dag blir det lest drøyt 30 Dyade-artikler på nettet. Barneoppdragelse, kjærlighet og Peer Gynt er det mest søkte. «Peer Gynt og hans kvinner» fra Dyade 2/1997 ble lest i alt 3655 ganger i løpet av året, leserne brukte seks minutter i gjennomsnitt. «Kjærlighetens søte, klamme bånd» i Dyade 1/2015 ble lest av 2208, som brukte ni minutter, «Noen bjelker i barneoppdragelse» fra Dyade 3/1998 ble lest av 1041, som brukte fem minutter. Mye spennende lenger nede på listen: 254 lesere brukte syv minutter på «Indignasjon under lupen» fra Dyade om klager, krav og krenkelser (4/2008), 158 brukte nesten ni minutter på å lese om døden: «Aksept eller benektning» (2/2012). Artikkelen nettleserne brukte mest tid på, drøyt ti minutter, var «Drøm som kilde til refleksjon» fra Dyade 6/1982, 118 lesere. Tenkte tanker blir oppsøkt.
HVEM HAR POSTENS MAKT?
Så kommer spørsmålet som alle trykte medier tumler med: Papir og nett? Eller bare på nett? Bak betalingsmur? Et idealistisk tidsskrift som Dyade er ikke avhengig av betalt abonnement for å få lønne dem som bidrar. På nettet er det ingen produksjons- og ubetydelige distribusjonskostnader. Det største problemet er kanskje deadline, ettersom Posten er pisken for papirutgaven med absolutte frister. Hvem har den makten på nettet? På den annen side: En artikkel publisert på nett, kan markedsføres på en Facebook-side, kommenteres og diskuteres, oppdateres og faktisk skrives om.
INDRE FORANKRING
Kommer Dyade til å feire 100-årsjubileum? Vil nye generasjoner finne den meditative, idealistiske drivkraften som må til? Har et prosjekt som Dyade overhodet noen hensikt? Kanskje er det slik at i de tider som kommer, er menneskets indre forankring viktigere enn noen gang. I den grad Dyade kan bidra, blir det idealistiske arbeidet stadig mer nødvendig og viktig.
Så hva skjer? Vi sees til 100-årsmarkeringen.
