Ole Gjems-Onstad
Meditasjonslærer i Acem. Professor emeritus rettsvitenskap.
Etisk tenkning forutsetter ansvar.
Mediene dyrker offerrollen og skaper den myte at det viktigste i livet er hva man får, og hva andre gjør mot en. Sluttfasiten kan bli eksistensiell tomhet. Det er ikke ens eget liv.
Å ta ansvar for det ens valg skaper, kan smerte, men samtidig hjelpe en til erobre det livet man levet.
Forandring og virkeliggjørelse må baseres på egen handling. Riktignok tar den enkle liberalistiske etikk feil. Enhver er ikke alltid sin egen lykkes smed. I ethvert menneskes liv virker også tilfeldighetene: sykdom, ulykker, men også hell og hjelp "utenfra". Ikke bare for de Auschwitz-miserable kunne det være katastrofalt å være på feil sted til feil tid.
En handlingsetikk representerer en motsetning til den eksistensielle passi vitet i en medie- og konsumorientert velferdsstat. Medienes velferds statsbilde kan gi inntrykk av at det er som passivt og hjelpesløst offer man kan håpe på forløsning. De som får oppmerksomhet og hjelp, er de som klager høyest. Jo mer hjelpesløs man gjør seg selv, jo mer forulempet og krenket, desto lettere er det å få medienes opprørte anklage på sin side.
I det moderne samfunn er det som offer man har rettigheter. Ett er å være voldsforbryter. Da tilhører man utgruppene. En bedre strategi er for den voldelige å påvise hvordan hun var offer for en overgrepspreget barndom.
Da har hun igjen kommet i posisjon hvor det er hun som kan kreve særbehandling og påberope seg en unnskyldende legitimering av egne handlinger. Offerrollens blindhet En handlingsetikk bryter med favoriseringen av offerrollen. Ut fra en handlingsetikk er det mindre spørsmål om hva man får, og mer hva man til enhver tid gjør ut av den situasjon man befinner seg i. Det dreier seg ikke primært om ens rettigheter, men ens handlinger: ikke hva andre gir meg, men hva jeg selv gjør. I konfusiansk tenkning formuleres dette som å etterleve plikter. Handlingene er sentrale, men de er styrt av ytre regler. I et meditativt perspektiv er det mer tale om et fokus på riktig handling uavhengig av rettighet eller plikt. Det dreier seg om en sensitivitet for det som i den aktuelle situasjon er adekvat, og som fører videre den prosess ethvert øyeblikk er en del av.
I meditasjon er ens sensitivitet sentral. Skal man handle adekvat i meditasjon, må man ha en realistisk opplevelse av hvordan meditasjonen fortoner seg. Man behøver ikke forstå meditasjonen intellektuelt, men man må være sensitiv for prosessen. I hverdagen er våken varhet en tilsvarende forutsetning for riktig handling. Man må kunne se de situasjoner der ens handlinger inngår.
Offeret formulerer krav til andre og fremhever gjerne det ansvar de har for dets velferd. I en del tilfeller kan dette være adekvat. For det store flertal l representerer en streben mot offer- og kravrollen et eksistensielt blindspor. Offerrollen kan lede en inn i en negativ sirkel. Jo mer man lar sitt liv avhenge av krav mot andre, desto mer uforløst kan man bli. Man streber etter en forløsning der den ikke er. Man gjentar de eldgamle sagn om å lete der intet er å finne. Offerets rettigheter nøres av misnøye. Ofte er
formen aggressiv. Det eksistensielle sluttresultat kan bli bitterhet, ikke forløsning.
Under meditasjon skal man ikke primært være opptatt av hvordan man selv til enhver tid har det. Det sentrale er hva man gjør - hvordan man tar det. I noen situasjoner er det nesten meningsløst å snakke om hvordan man tar det. Men selv studier av overlevende fra konsentrasjonsleire finner at evnen til å komme gjennom i live - ved siden av en rekke grusomme tilfeldigheter - også avhenger av ens holdning. Straks etter katastrofer har man funnet at det er ønskelig å ha krisepsykiatere til stede for å
hjelpe folk til å bearbeide opplevelsen. Ikke bare det som har skjedd, men holdningen til hendelsen, har avgjørende
betydning for hvor langt ulykken skal få forme ens liv. Det er
likevel for langt fra meditasjon til den type ekstremsituasjoner
til at en sammenligning er naturlig. Nazistene og kommu nistene ga ikke folk nye etiske muligheter ved å sette dem i
primært en god opplevelse. utryddelsesleire eller Gulag. Man tok fra dem det liv andre Vanligvis vil Acem-meditasjon kan se som en utfordring til virkeliggjørelse. oppleves behagelig og opp Derimot er det store likhetstrekk mellom den holdning man friskende. Men dette er ikke kultiverer i Acem-meditasjon, og den man kan være tjent dens mest sentrale målsetting. med i en normal hverdag. Det som skjer med en, har man til Å meditere dreier seg om å dels liten kontroll med. Man kan ikke sette seg til for å handle slik at det som er i meditere og bestemme seg for ikke å skulle bli trett, rastløs sinnet, frisettes bedre. Den eller trist. Heller ikke kan man inngå ekteskap eller få barn gode meditasjon beskrives under den forutsetning at familien ikke skal utsettes for gjennom hva man gjør.
Kanskje er det gode liv også sykdom eller ulykker. Å leve er å inngå i en sammenheng der slik. Det kan være et liv der man en rekke faktorer er utenfor ens kontroll. Livet - som følte at det man gjorde var historien - er en serie uforutsigelige hendelser. Det man riktig. kan ha kontroll med, er hvordan man forholder seg.
Det som skjer, skjer. Men hvordan man møter det, er ikke Når det i teksten her tales om noe som "skjer". Det dreier seg om egne valg. De er der like at meditasjon kan hjelpe en til meget i hverdagen som i meditasjon. Man velger å forholde å bli bedre til å føle på sitt seg til naturen rundt seg eller ikke. Man kan ikke alltid velge eget, er ikke poenget å stimu å være ute i naturen. Men om man vil være i den, om man vil lere en stadig større interesse for meg og mitt. Det dreier seg se himmelen, kjenne vinden, varmen eller kulden, det er ens om a bli flinkere til å ta inn over eget valg. Tilsvarende kan man velge om man vil prøve å seg konsekvensene av egne oppleve de menneskene man møter, eller bare være i sitt handlinger - å bli mer følsom eget.
overfor seg selv, og dermed også i forhold til andre. Den virkelige smerten Tenker man tilbake på sitt liv, og kjenner på det man virkelig Et godt liv er et liv der man er til stede. er lei seg for, kan det kanskje overraske at det ofte kan være de valg man selv traff. At folk har behandlet en dårlig, kan svi. At man selv har oppført seg dumt i forhold til egne barn, foreldre på sykeleie, kolleger som irriterte en, kan
smerte langt mer. Mange henger mest fast i de handlinger I I man selv angrer på. ' tlf1 Ens handlinger er ens eget bidrag til virkeligheten. Man former sitt liv og sine omgivelser. De bilder man maler, og de tragedier man selv skaper, kan være det vanske ligste å forholde seg til.
Når det en gang nærmer seg slutten, og man eventuelt "'iop til ennå ikke føler seg ferdig med livet, kan det som gnager ikke bare være det ugjorte, men også det man ønsker omgjort. De mest hårdnakkede psykologiske rester, også «r*/i i eget sinn, kan være dem man skapte hos andre, ikke dem man selv ble utsatt for. Sokrates spissformulerte p. 3 poenget slik: Det er bedre at andre ødelegger for deg, Sokrates: Det er bedre at andre enn at du gjør galt mot andre. Den skade andre volder ødelegger for deg, enn at da deg, er de ansvarlige for. Selv er du bare ansvarlig for den gjør galt mot andre. Den skade skade du forårsaker. - Den moderne kamp om å erobre andre volder deg, er de ansvar offerrollen er vegring mot ansvarliggjøring. Det er en form lige for. Selv er du bare ansvar lig forden skade du forårsaker.
for mediestollek for voksne der den sorte gryte venter den som ikke har klart å definere seg selv som offer. Taperen er den som kan holdes ansvarlig. På et eller annet tidspunkt i livet kan fokus hos mange skifte fra anklager mot ens egne foreldre for det de ikke ga en, over til selvbebreidelser og stille vemod over det man gjorde mot egne barn. Over tid kan meditasjon hjelpe en til å legge mer vekt på hvordan man tar det, og dermed øke bevisstheten overfor de av ens handlinger som skaper uforløste minner hos en selv.
Meditasjon kan bidra til at man forholder seg til det eksi stensielle ansvar for det liv man skapte. Det kan være tungt. Samtidig er det å si: Dette er mitt liv - på godt og vondt. Å ta ansvar for sitt liv er eksistensielt å erobre det.
Amerikansk lykketenkning og Evner man ikke å ta det ansvaret, slipper man kanskje unna kommunistiske utopier deler en del bevisst anger. Men prisen kan være høy: Tomhet en felles forestilling om at og følelsen av ulevd liv - av et liv som passerte revy, men mennesket kan nå frem.
som man ikke selv var en sentral og skapende del av. En "rask en" Acem-meditasjon stiller kontinuerlig utøveren overfor valg. Utførelsen blir aldri helt ledig. Igjen og igjen utfordres man til å justere utførelsen mot mer ledighet. Det er alltid noe som kan gjøres annerledes.
Amerikansk lykketenkning og kommunistiske utopier deler en felles forestilling om at mennesket kan nå frem. Det meditative perspektiv er ikke slik. Så lenge man er her, tar menneskets vandring aldri slutt. Et menneske vil alltid være underveis. Man lever uavsluttet; man dør uavsluttet. Ingen meditasjon representerer en siste endestasjon.
Når man likevel aldri når frem, er det mindre grunn til etiske "snarveier". Man kan ikke ofre ansvaret for nuet på morgendagens alter. Man kan ikke ta en "rask en" i dag for å sikre seg en større gevinst i morgen. Morgen dagen kan ikke representere et endelig og siste mål.
Meditasjon er en prosess som ikke avsluttes. Anleg ger man et tilsvarende prosessperspektiv på hverdag en, blir nuet desto viktigere. Morgendagen vil ikke representere en kvalitativt annen dimensjon enn den nuet står for. Til fremtidige meditasjoner kan man ha med seg den evne til å være i nuet som man utvikler under dagens meditasjoner.
uL Meditativ etikk er en nuets etikk. Det betyr ikke den impulsstyrte og insensitive tankegang å la "lev nå, Meditasjon er en prosess som glem fremtiden" eller den ikke-solidariske "etter oss ikke avsluttes. Anlegger man et tilsvarende prosessperspektiv på kommer syndfloden". Man handier ikke ut fra én side hverdagen, blir nuet desto av seg selv og skyver vekk de andre. Det dreier seg viktigere. om til enhver tid å forsøke å være helhetlig, å handle ut fra alle de sider som er aktive i en. Å være i nuet i meditativ forstand innebærer å forholde seg til de mange sammensatte krefter som til enhver tid påvirker en.
Kl Jo mer man blir bevisst de krefter som ubevisst har styrt en, desto større eksistensielt ansvar får man. Man skjønner bedre det psykologiske kraftfelt man er en del av, og kan derfor lettere forholde seg til det.
Fra selvsentrerthet til helhet Under meditasjon kjenner man etter hvordan ens handlinger virker på den indre helhet i sinnet medi V i tasjonsutførelsen er en del av. Man forsøker å være sensitiv for hvordan man skal ta det: Hvor handlingen fw! ' äfV virker frigjørende, og hvor ens egen gjentagelse av
.#!&&& lyden kjennes tung fordi man ikke er tilstrekkelig var < -> for hva man skal gjøre. Det blir en form for indre tilbakemelding på egen utførelse. Denne holdning kan man ta med seg i hverdagen: ( H. _ Hvordan virker ens handlinger på de sosiale felt man selv er en del av? Slik forstått er Acem-meditasjon det motsatte av en øvelse i selvsentrerthet. Når man medi terer, kjenner man etter "der inne" på konsekvensene ÉWBRmVMF' av egen måte å gjenta lyden. En tilsvarende sensitivi De som bare dør, raskt, sering bruker man i hverdagen til å registrere hvordan tilfeldig og lite heroisk, er det ens handlinger virker. Men nå dreier det seg om en vanskeligere å lage film om.
sosial sammenheng. Da forholder man seg til konse Filmskaperne trenger en "story". kvensene av egen adferd for andre. Man ser seg selv som del av en ytre og sosial helhet: hvilke konse-
kvenser det man gjør har for andre - hvordan man tar det. Opptatthet av hvordan man selv har det, er en psykologisk holdning som kan fremme selvsentrerthet. Fokus på hvordan man tar det, der egen handling er sentral, kan hjelpe til øket varhet for de konsekvenser ens handlinger har for andre. Den sensitivitet meditasjon kan utvikle, kan bidra til en form for radar i det daglige. Man kan kjenne etter hvordan ens handlinger virker - på en selv og på andre.
Plutselig gikk lyset I meditasjon blir det å utsette ikke riktig. Å meditere dreier seg om til enhvertid å handle mest mulig i samklang med egen spontanitet, med det som er her og nå.
I hverdagen er det lettere å falle inn i en livsstil der sentrale eksistensielle forhold utsettes. Med modeller fra litteratur og film kan man ha forest i11 i nger om livet som en helhetlig forte 11 ing med klar begynnelse og slutt. Bøker og filmer utformes slik at de gir en helhet og sammenheng.
Man får vite hvordan historien ender, og hva som skjer med de sentrale personer. Enkelte forholder seg kanskje halvbevisst slik til eget liv: Det er som om man alltid vil forstå når slutten nærmer seg og da ha tid til å avrunde. Man tenker nærmest på livet som en kinoforestilling. Om det ikke nødvendigvis har en happy ending, så har det i hvert fall en slutt.
I virkelighetens verden kan livet mer arte seg som en filmfremvisning der lyset plutselig går. Ingen har garanti for at livet får en naturlig og forberedt avslutning. Den tyske filmen Stalingrad skildrer hvordan Hitlers omringede styrker led sitt skjellsettende og brutale nederlag. Til tross for regissørens bevisste realisme fremhevet en del av kritikerne at filmen ikke var virkelighetsnær nok. Den hadde ski Id ret en gruppe tyske soldater som overlevde frem mot slutten. Men dette gjaldt ikke de fleste, sa kritikerne. Størsteparten ble bare borte underveis.
Egentlig kan man rette denne type kritikk mot de fleste krigsskildringer. Forfattere og produsenter skal lage en historie. Derfor må de følge noen hovedpersoner fra en begynnelse frem mot en slutt. De flestes liv kan arte seg ganske annerledes. Men de som bare dør, raskt, tilfeldig og lite heroisk, er det vanskeligere å lage film om. Filmskaperne trenger en "story".
Det er livsløgn å utsette det å leve ut fra en eller annen tenkt garanti om en avslutning dertrådene kan samles og det ugjorte fullføres. Man må forsøke å leve som man mediterer. Holdningen må være at det det virkelig gjelder, ikke kan utsettes. Man kan ikke utsette å leve i samsvar med seg selv, like lite som det er mulig å utsette å være til. Klokken går selv om man selv tror man kan utsette. Den som utsetter, velger å leve uegentlig. Man forsøker å sette seg på siden av livets strøm. Men tiden omfatter alle.
Nuet kan ikke utsettes. Å meditere kan hjelpe en til å forstå hvor viktig det er. I en viss forstand er nuet alt som er. Og det eneste som virkelig spiller en rolle, er hvordan man til en hver tid møter det - tar det.
Byline
Av Ole Gjems-Onstad