Et sted der ingen andre kunne være

Intervju ved Vilde D. Haakensen

En mann- karrieremann, ektemann og barnefar - fikk livet snudd på hodet da han fikk diagnostisert en alvorlig lymfekreftsykdom. Hva gjør det med en person å være svært syk og med døden som sannsynlig utgang?

De fleste lever livene sine uten videre tanker på at de skal dø. Og de gangene vi tenker på døden er det enten noe som angår andre eller noe som kan angå oss langt frem i tid. Noen har imidlertid vært gjennom erfaringer som gjør at døden har vært svært tett innpå dem. Det kan ha vært alvorlig sykdom der de var nær ved å dø, det kan ha vært ulykker eller krigserfaringer. Vi har snakket med en mann, karriæremann, ektemann og barnefar, som fikk livet snudd på hodet da han fikk diagnostisert en alvorlig lymfekreftsykdom i 2001. Hva gjør det med en person å være svært syk og med døden som sannsynlig utgang?

Behandlingen han gikk gjennom var forbundet med stor risiko og mange bivirkninger. Han fikk høydose cellegiftbehandling med beinmargstransplantasjon i 2002, der alle cellene i hans beinmarg ble drept og nye beinmargsceller ble satt inn for å erstatte de gamle. Som følge av bivirkninger sviktet leveren helt ett års tid senere og ble transplantert i 2007. I flere år svingte han mellom å være oppegående og å være dødssyk. Hvordan var det å være syk på en slik måte at livet var direkte truet?

I de verste periodene var jeg svært forvirret. Og det var kanskje den mentale ubalansen som var det verste der og da. På en måte var det full hyperaktivitet hjernemessig. Jeg leste svært fort, men oppfattet ikke hva som sto der. Det var veldig frustrerende. Til tider klarte jeg ikke å forklare de rundt meg det jeg hadde behov for å kommunisere. Det skapte en sterk som fortsatt sitter i meg som et kroppslig minne. I en lang periode led jeg av post-traumatisk stress-syndrom. De marerittaktige minnene kom som en film så snart jeg var alene, skulle sove eller det ble rolig rundt meg. Filmene gikk om og om igjen hele tiden. Det har heldigvis gitt seg med tiden. Nå er ikke sykdommen og minnene etter behandlingen lenger noe helt overskyggende i livet.

En gang var jeg i en såkalt organisk psykose. Jeg var så uttørket og det var store forstyrrelser i saltbalansen etter at jeg hadde gått ned 12 kg på 3 døgn at hjernen ikke fungerte normalt og jeg hadde vrangforestillinger. De artet seg blant annet som grandiose forestillinger som visst er vanlige når man er truet. Blant annet ropte jeg på den allmektige, jeg hadde samtaler med ham der jeg fortalte alt det jeg skulle gjøre dersom han lot meg bli frisk. Jeg skulle betale tilbake ved å gjøre store ting, så store at det var uttrykk for vrangforestillinger.  I en senere periode fikk jeg leversvikt og ble så dårlig at jeg lå i prekoma og stort sett ikke kunne snakke forståelig. Da var det kun en smal forbindelse fra meg til omverdenen, mens det føltes som om det var bredbånd til erindringer og den indre verden.

I de periodene jeg var dårligst fikk jeg heller ikke se barna. Det ville være en for stor belastning for dem. Det å se sin far utmagret, forvirret og med vrangforestillinger er ikke lett. Den eldste sønnen min, som da var 15 år, så meg en gang jeg var svært forvirret og preget av leversvikt  – og det var et stort sjokk for ham. Jeg var SÅÅ glad for å se ham, men jeg snakket vrøvl og det var nok en belastning for ham.  Jeg ville gjerne se dem, men min kone satte en stopper for det. Jeg var ikke enig da, men ser nå at det var det beste. Jeg var forvirret og skjønte ikke hvor belastende det var for dem. Og jeg ville så gjerne se barna. Jeg hadde bilder av dem på rommet og så på dem og tenkte bare på at jeg MÅTTE overleve.

En av de som besøkte deg mens du lå på sykehuset sa at noe av det som slo ham var hvor hjelpeløs du var der du lå bundet til slanger og avhengig av sterke medisiner. Samtidig virket det som om du ønsket kontroll over situasjonen og ville vite nøyaktig hva som skjedde og hvilke medisiner som ble gitt. Hvordan opplevde du det spriket mellom ønske og evne i kontroll over eget liv?

Etter beinmargstransplantasjonen tok det ni måneder før jeg blev noenlunde stabil. Jeg hadde uttallige infeksjoner og blodoverføringer. Noen måneder inne i denne lange perioden  ble jeg forferdelig lei av å være på sykehuset. Jeg følte meg så maktesløs! På mange måter følte jeg meg umyndiggjort og det var ekstremt krenkende. Og så kompenserte jeg med grandiose vrangforestillinger om alt jeg skulle utrette om jeg bare ble frisk. Så der var det en sterk kontrast. Mellom min maktesløshet der og da og min psykotiske storhet i hva jeg skulle utrettet etterpå.

Mitt fokus i månedene etter beinmargstransplantasionen var mye å holde min seng ren. Det ville for en stor del si å komme meg på do. Det ønsket jeg å ha kontroll over. Det var godt å ha et mål, ha noe å fokusere på. For jeg var ganske forstyrret i tankerekken. Særlig da jeg heller ikke klarte å snakke eller skrive forståelig. Noe måtte jeg ha som holdt meg oppe. Og da var det de helt grunnleggende gjøremål, som å komme meg på do når det var nødvendig. 

Når jeg så meg i speilet i den perioden lignet jeg på en konsentrasjonsleirfange. Nesen var så tynn, det så ut som om man kunne skjære papir med den. Og jeg var hulkinnet. Øynene sto ut. Da var jeg et sted der ingen andre kunne være. Kroppen og kroppens dysfunksjoner styrte meg, tankene mine og begrenset hva jeg kunne få til. Selv om jeg på mange måter da var fjern for omverdenen, var det så utrolig viktig at de kom og satt der sammen meg. Selv om det ikke ble sagt allverdens. Det betydde enormt mye.

Den nærmeste familien var viktig for at jeg skulle klare det. Jeg kan jo ikke vite, men jeg har en følelse av at uten barna og tanken på dem ville jeg ikke klart dette. Det var en annen hendelse som betydde mye for meg. En onkel av meg, som jeg alltid har satt stor pris på, sa en gang han var innom: ”Du er ok, du”. Det skrev jeg ned på en lapp og hang opp ved siden av bildet av barna. Og det hjalp meg til å holde meg oppe da det var som tyngst. De bildene og den lappen med de få ordene var i perioder den tynne tråden som bandt meg fast til livet.

Du har overlevt en alvorlig sykdom og du har vært gjennom en behandling og et behandlingsforløp som er nesten like alvorlig og truende. Hvor mye tenker du på muligheten for at sykdommen skal komme tilbake? Eller at du skal få en annen alvorlig sykdom?

Jeg har vært veldig oppmerksom på tegn på at noe er galt. Blåmerker for eksempel. Jeg kan fort bli mistenksom på om jeg får blåmerker for lett. Men det har roet seg ettersom tiden går. Jeg har en sterk magefølelse på at jeg har flere gode år igjen. Jeg var på en lengre meditasjonsretrett nylig, og da var det ikke denne sykdommen eller frykt for tilbakefall som var temaer som dukket opp, men heller andre tema fra livet mitt. Og det var godt å merke. Det var jo en 5-6 års tid da jeg var svært nær døden flere ganger og det opptok meg mye de første årene etterpå. Nå er jeg egentlig lettet over at dette ikke tar opp så mye oppmerksomhet lenger.

Har du endret deg noe grunnleggende etter denne sykdomsperioden? Og har relasjonen til jobb, familie og venner endret seg?

Et traume kan ofte gjøre at man endrer syn på seg selv og det har det også gjort for min del. Jeg måtte gi slipp på de høyeste ambisjonene karrieremessig. Selv om jeg fortsatt finner stor tilfredsstillelse i å få anerkjennelse jobbmessig. Likevel er det noe som har sluppet litt. Og man vinner noe ved å gi slipp. Jeg har nok et større nærvær overfor familien og barna enn jeg hadde før. Jeg er nok ikke like styrt av det jeg skal få til. Gevinsten er større nærvær i andre relasjoner, men det er jo også et tap. Jeg har fortsatt dilemmaer, men det var nok godt for meg å ha sluppet noe. Samtidig er det sårt å se de unge og lovende lederne fosse fram og å se at jeg ikke har fullt like stor kapasitet som før og som enkelte andre har.

Jeg er i en situasjon der jeg må prioritere å holde meg i god form både fysisk og mentalt. Så jeg har begynt å spille golf og piano, samtidig som jeg fortsatt mediterer. Dette er aktiviteter som krever en tilstedeværelse. Den tilstedeværelsen gjør all forskjell på om det blir bra eller ikke.

Mest av alt er jeg veldig takknemlig for at det faktisk er et liv her nå for meg sammen med familien.

Produkter

Dyade 2012/02: Med ansikt mot døden

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2020-utgivelsene

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

Tidligere utgivelser:

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.