Offer eller ansvarlig?

Grunnleggende sett er dette to måter vi kan definere oss på.  Ser vi oss som offer for urett-ferdighet, har verden en ugjerning å gjøre godt igjen overfor oss.  Da må vi få verden til å se det, erkjenne sin skyld i det og sone sin brøde.  Det krever en mobilisering av nødvendig støtte for vårt syn som kan lykkes, men ikke nødvendigvis gjør det.

Definerer vi oss derimot selv som ansvarlige for hva vi gjør ut av våre liv, betyr ikke det at utgangspunktet nødvendigvis har vært rettferdig.  Verden er full av utfordringer, og noen har fått en urettferdig mye større del av dem enn andre.  Man kan ønske og arbeide for at dette skal bli annerledes for kommende generasjoner.  Men for vår generasjon og oss som enkeltpersoner er utfordringene som de er – og vår skjebne i livet formes av hvordan vi etterhvert kan takle dem.

Den canadiske psykologen Jordan B. Peterson stimulerer unge mennesker til å ta ansvar for eget liv, og mener at det har skjedd i altfor liten grad tidligere – ja, at en slik orientering er blitt aktivt motarbeidet av sentrale strømninger i samtiden.  Hans budskap har provosert mange, men kanskje fascinert enda flere – og gjort ham til en hatet og elsket megakjendis på internett fra 2016.

Jordan B. Peterson er klinisk psykolog og professor i psykologi ved universitetet i Toronto i Kanada.    I september 2016 ble han nærmest over natten en internasjonal megakjendis på internett og i universitetsmiljøer etter å ha nektet å rette seg etter myndighetspålegg om å tiltale transseksuelle med det pronomen de selv ønsket.    I januar 2018 publiserte han «12 Rules for Life.  An Antidote to Chaos».  Den ble raskt solgt i 2 millioner eksemplarer, er under oversettelse til 40 språk og på lanseringsturnéen for boken har Peterson så langt holdt foredrag i 100 byer rundt om i verden for 250.000 tilhørere.

Nektingen

Jordan Peterson har ikke – sier han – noe imot å tiltale transseksuelle med det pronomen de måtte ønske, f.eks. de engelskspråklige variantene av «hen» i stedet for «hun» eller «han».  Men når myndighetene fremmer dette som et lovforslag, ser han det som et uhyrlig angrep på ytringsfriheten – og vil overhodet ikke rette seg etter det.

De krenkede og provoserte

Petersons nekting i september 2016 utløste et veritabelt rabalder.  Det ble mobilisert til demonstrasjoner mot ham.  Han ble kritisk angrepet i TV-programmer.  Og universitetet sendte ham brev om at dette kunne bli en oppsigelsesgrunn.

For å forstå hvorfor denne nektingen kunne utløse så mye oppstyr, er det nødvendig å se dette i en videre kontekst.  Vi kan starte i Norge.  I samtalen med Kaj Skagen refererte han til Dag Solstads kjente romanskikkelse Arild Asnes som skammet seg over å være norsk.  Som uavhengig intellektuell følte han at han var havnet på undertrykkernes side mot de under-trykte.  Hans løsning ble å bli marxist-leninist, dyrke Maos kulturrevolusjon og kjempe for å få den norske arbeiderklassen til å gjøre «væpna revolusjon».  Men noen revolusjon ble det som kjent ikke og heller ikke noen vesentlig tilslutning til ML-bevegelsen fra arbeiderklassen.  Da fulgte mange venstreradikalere i fotsporene til forfattere som Jean Paul Sartre og Jan Myrdal som skrev boka «En illojal europeers bekjennelser».  De undertrykte var ikke lenger den vestlige arbeiderklassen – det var de fattige i den 3. verden man nå solidariserte seg med.  Og vi fikk den såkalte 3. verden-ismen som også Terje Tvedt var inne på i vår samtale med ham.

Neste ledd i denne utviklingen har foreløpig slått sterkest igjennom i Nord-Amerika, selv om vi også kjenner strømningen i Europa.  Det er den såkalte identitetspolitikken.  Her går «undertrykt»-betegnelsen videre til minoriteter som har opplevd sin gruppe som diskriminert og utsatt for urettferdig behandling.  Den felles identiteten som identitetspolitikk bygger på kan være basert på etnisitet, kultur, religion, funksjonshemming, seksuell legning, kjønnsidentitet eller lignende. Et kjennetegn med identitetspolitikk er en holdning til at demokrati, universelle rettigheter og fritt marked ikke er tilstrekkelig til å sikre minoritets-gruppers rettigheter, respekt og egenart.  Noen hevder at de har spesielle behov og bør ha særrettigheter og kompensasjon for all den urett de har lidd.

Dette er spenningsfeltet Jordan B. Peterson beveget seg inn i da han nektet å føye seg etter de kanadiske myndighetenes krav om å tiltale transseksuelle med det pronomen de selv ønsket.  For de som identifiserte seg med de «undertrykte» transseksuelle ble han en representant for undertrykkerne – og kom inn i et moralsk felt hvor de gode (som følte de støttet den gode sak ved å støtte de svake) står mot de onde, uanstendige og umenneskelige (som ikke ville gi de svake det de følte de hadde krav på). 

Det fikk snøballen til å rulle.

De fascinerte som fikk et talerør

Oppstyret omkring hendelsen vakte bred interesse i media og på internett.  Dels skyldtes det sinnet mot Peterson fra de krenkedes side.  Men det skyldtes også at mange ble fascinert av at her var det endelig en person som sto opp, forsvarte ytringsfriheten og tok til motmæle mot identitetspolitikken.  Mange fordi det var holdninger de selv sto for, men ikke hadde villet eller turt å gå i bresjen for.  Andre som kanskje ikke hadde noen formulert oppfatning i utgangspunktet, men som opplevde at det stemte når de hørte hvordan Peterson argumentere.

Hva er så Peterson ståsted?

Krenkbarhet.  Han aksepterte ikke at man ikke skulle kunne komme med meninger noen kunne bli krenket av.  Retorisk spør han hvor grensen skal gå – må man holde tilbake syns-punkter som kan støte 1 av 10, 1 av 100 eller 1 av 1000?  Da blir det ikke mulig å snakke om noe kontroversielt i det hele tatt, sier han og ser slike krav som alvorlige angrep på ytringsfri-heten.  Grenser for hva man kan si offentlig må gjelde det faktiske innholdet i det som sies, og ikke hvordan noen kan komme til å reagere på det.

Peterson protesterer mot at man skal lage regler og lover for hvordan man kan unngå å krenke de krenkbare.  Det er ikke bare et angrep mot ytringsfriheten.  Det er også å belønne hjelpeløshet.  Kan man klare å definere seg som et offer og rette kritikk mot en motpart som kan framstilles som en overgriper, vil man som regel kunne få mediene på sin side.  Det passer som hånd i hanske inn i en utbredt holdning blant journalister: Man sparker ikke den som ligger nede, men retter i stedet det kritiske søkelyset oppover mot makthaverne.

I 2018 har vi sett mange utslag av denne holdningen i samtidskulturen.  Først og fremst i #metoo-bevegelsen hvor reelle overgrep mot kvinner ble blandet sammen med ganske uskyldige episoder som ble framstilt som overgrep.  F.eks. Gro Harlem Brundtland som for-talte i NRK om hvordan hun som ung lege ble tatt på skulderen av en kollega – og hun satt stiv av skrekk inntil han gikk videre.  At hun kunne ganske enkelt kunne bedt ham om å la være, var ikke en del av historien.  Medienes tilbakeholdenhet med å omtale etnisk bakgrunn for kriminelle er et annet eksempel.

Peterson gjør et mer allment poeng av dette.  «Vil vi ha trygge eller sterke barn?» spør han.  Det vi i Norge kaller «curlingforeldre», er opptatt av at barna skal være trygge – og forsøker å beskytte dem mot farer, ubehag og vanskeligheter så langt det er mulig.  Men det er å gjøre dem en bjørnetjeneste, sier Peterson.  Om barna ikke får møte utfordringene som melder seg tidlig i livet, så vil de heller ikke utvikle den mestringen som trengs for å takle dem når de uansett melder seg i voksenlivet.  Og dette er hans holdning ikke bare overfor barn, men også overfor andre grupper.

Likestilling.  Feminister er blant de mest kritiske til Peterson og mener han er i mot like-stilling.  Saken er at han skiller mellom å skape like muligheter for menn og kvinner, som han er for, og det å oppnå like resultater for menn og kvinner som han mener er urealistisk og heller ikke ønskelig.  I forbindelse med hans Norgesbesøk i oktober/november 2018 førte dette til diskusjon om det såkalte likestillingsparadokset: Når menn og kvinner får frihet til å velge, følger de i stor grad sine medfødte, kjønnsbestemte lyster – og vi ender opp med et av de mest kjønnsoppdelte arbeidsmarkedene.  Kvinner liker mennesker og blir sykepleiere og psykologer, mens menn liker ting og blir ingeniører.  Diskusjonen etterpå brakte fram nyanser.  Men poenget for Peterson er at hvis målet skal være å oppnå 50/50-fordeling i alle yrker, så vil man måtte tvinge menn og kvinner til å avvike fra hva de ønsker.  Og det ser han ikke som gunstig å gjøre.

Hvem har ansvaret?  Men alle har ikke de samme mulighetene.  Slik lyder en tilbakevendende venstreradikal kritikk av Peterson.  Dels kan man ha hatt en belastende bakgrunn hjemmefra – og dels kan man ha mer begrensede evner enn andre.  Uansett må det være et samfunnsansvar å hjelpe de svakeste som er hardest rammet. 

Ja, verden er full av lidelse – og den rammer oss ulikt.  Det er urettferdig og det er all grunn til å arbeide for å gi mennesker mer like muligheter.  Men det viktige er ifølge Peterson like-vel ikke startpunktet for livsferden, men at den går i en konstruktiv retning – ikke hvor dypt nede ferden oppover fjellet starter, men at den går oppover.  At man ikke gir opp og søker til offerrollen for å vinne sympati, men tar ansvar for sitt liv og møter utfordringene som best en kan.  Det er ut fra denne grunnholdningen har han skrevet boken «12 Rules of Life.  An Antidote to Chaos» - og med den posisjonen han hadde bygd seg fra 2016, var det et publikum som ventet da boka kom ut i 2018.

Rådene Peterson gir

Ta ansvar for ditt eget liv, sett deg konkrete mål du kan realisere og virkeliggjør dem steg for steg.  Gjør det du kan for dag for dag å gjøre verden til et litt bedre sted både for deg selv og dine omgivelser.

Rådene han gir, kan klinge som noe unge mennesker har hørt sine foreldre mase om utallige ganger før: Gå rakrygget, rydd rommet ditt før du kritiserer andre, snakk sant, skaff deg venner som vil deg vel og regn med at den du snakker med vet noe du selv ikke vet.  Men felles for alle rådene er at han gir det konkrete en videre metaforisk betydning.  Å rydde rommet er f.eks. å identifisere det i ditt liv du kan ønske annerledes og har mulighet til selv å gjøre noe med, og så gjøre det.  Det er å sette seg konkrete mål som gjør at du hver dag kan gjøre verden til et litt bedre sted for deg selv og dine nærmeste.

Det er også en markert selvhevdende dimensjon i dem.  Peterson er en gjennomført forsvarer av individets frihet til å fatte sine egne valg.  Men de bør helst være offensive og konstruktive.  Dystopien hos Peterson er å gi opp, slippe seg inn i giddeløshet og passiv aggresjon mot alt urettferdig i verden.  Hans imperativ er å ta seg selv og andre på alvor og gjøre det beste ut av sine evner og talenter. 

Han advarer mot å «feie monstrene under teppet» og la dem der vokse seg større og bli langt vanskeligere å takle senere.  Her nevner han underliggende irritasjon og begynnende konflikt i partnerforhold som eksempel.  Om man ikke kan snakke om det i en tidlig fase, vil det tilslutt ende i brudd når konflikten har fått bygd seg opp.  Et av hans poenger er også at det gjelder å vise tidlig at du kan bite fra deg, for da vil du vanligvis slippe å gjøre det.

Det har de siste årene vært sagt mye kritisk om «Generasjon Prestasjon» - at det stilles så høye krav til skjønnhet og skoleflinkhet på kvinnesiden.  Peterson peker for så vidt i samme retning med ganske andre konkretiseringer rettet særlig mot unge menn - og har tydelig nådd mange med det.

Kort sagt - Peterson forsvarer enkeltmenneskers frihet til å gjøre sine valg fritt - og tar konfrontasjonen med dem som stiller urimelige krav til resultatlikhet.  Den intensiteten han legger i dette, er trolig også en grunn til at han vekker så stor interesse.  Han er en fighter som tar konfrontasjonene med begrensningene - og det er noe mange unnlater der det bryter med det politisk korrekte.