Vestens tilbakegang og nye utfordringer

Et blikk fra Kishore Mahbubani, Singapore

Hvordan kan 450 millioner aldrende europeere demme opp for 4,5 milliarder unge afrikanere med drømmer om en bedre framtid i Europa? Bør vi alliere oss med Kina i å stimulere næringsutviklingen der de er?

Ståstedet påvirker hva man ser og hvordan man fortolker det.  Geir Lundestad og Terje Tvedt har gitt oss to vestlige perspektiver på det tidsskifte vi står oppe i.  Lundestad om hvor lenge vi kan håpe på at USA både vil og kan holde sin beskyttende hånd over Europa – og Tvedt om våre forhåpninger om at alle skal «bli som oss» og gå for demokrati, toleranse og menneske-rettigheter.

 

Skifter ståstedet til Singapore, ser utviklingen annerledes ut.  I sin bok spør Kishore Mahbubani provokativt «Has the West Lost It?».  Hans fokus er ikke på demokrati og menneskerettigheter, men på styresett som kan fremme rask økonomisk utvikling – og på Vestens nye utfordringer i en verden hvor Resten blir jevnbyrdig.

 

Kishore Mahbubani er professor i Practice of Public Policy ved National University of Singapore.  Han har 33 år bak seg i Singapores utenrikstjeneste – deri-blant to lange perioder som Singapores FN-ambassadør i New York.  I 2018 kom han med boka «Has the West Lost It?  A Provocation”.

 

 

 

Historien har rundet et hjørne.  Resten har passert Vesten i økonomisk utvikling.  Men Vesten preges av fortidens arroganse og er treg i omstillingen til en ny og mer likeverdig verden.  Det straffer seg ved at Vesten - og særlig USA - gjør feilgrep med negative effekter både for Vesten selv og verden som helhet.  For så vel Europa som USA haster det å ta den nye verdensorden inn over seg og formulere nye strategier for en ny tid.

 

Dette er grunnperspektivet i boka.

 

Vestens gaver til Resten

Evnen til å resonnere er den største gaven Vesten har gitt til Resten av verden, mener Mahbubani - og mener med det «å tenke noe igjennom og utarbeide det på logisk vis».  Det har ført til tre stille revolusjoner.  Den første var politisk og innebar å gå fra en føydal asiatisk struktur med bl.a. kastesystem til å se politiske ledere som ansvarlige overfor folket.  Den andre var psykologisk: Å gå fra å se sin livsvei som skjebnebestemt til å ha tiltro til at man kan ta kontroll over sitt liv.  Den tredje handlet om samfunnsstyring - dagens ledere i Kina, India og Indonesia preges ifølge Mahbubani av en felles overbevisning om at god samfunns-styring er det som vil utvikle og løfte samfunnet.

 

Dernest har Resten adoptert det de har sett som Vestens «best practices» innenfor økonomisk utvikling.  Å kopiere andre gir raskere vekst enn å måtte utvikle alt selv.  Japan var først, så fulgte de «fire tigrene» - Sør-Korea, Taiwan, Hong Kong og Singapore.  I Kina kom veksten i gang etter Maos død med Deng Xiaopings fire moderniseringsbølger i 1978.  Og fra 1990-tallet har Kina og India hatt en formidabel vekst.  Mens USAs økonomi i 1980 var 10 ganger Kinas, var den i 2010 bare 2,5 ganger Kinas og i 2014 var Kina størst (kjøpekraftjustert – ppp).

 

Mange hendelser overskygget Restens vekst

Men det har tatt tid for Vestens ledere å oppdage at de ledende landene i Resten var i ferd med å passere Vesten.  Det skyldes begivenheter som skygget, mener Mahbubani.  Sovjets fall i 1989-92 brakte Vesten i seiersrus.  Massakren på den Himmelske Freds plass i 1989 ga inntrykk av at Kina aldri ville få orden på sin utvikling.  Og terrorangrepet mot World Trade Center 9/11 2001 tok oppmerksomheten fra alt annet. 

 

Dette overskygget den virkelig store hendelsen i 2001: Kina kom med i World Trade Organisation (WTO).  Det brakte en milliard arbeidere inn i det globale handelssystemet og ville åpenbart føre til massive «creative distruction» og tap av mange jobber i Vesten.

 

Vesten blendet av overmot

I disse årene gjorde Vesten en serie av strategiske feil, hevder Mahbubani.  Man blandet seg inn i muslimske land under «den arabiske våren», undervurderte Islam som religion og mislyktes i å takle roten til terrorproblemet.  Den største feilen, mener han, var invasjonen av Irak som hevn for Osama bin Ladens 9/11-angrep.  Ved å gjøre det fjernet man Saddam Hussein - en sterk sekulær leder som både var imot Osama bin Laden og en motvekt mot Irans makt i regionen.

 

Han mener også det var en strategisk blunder av Vesten å ydmyke videre det allerede ydmykede Russland ved å utvide NATO så langt østover.  Det skjedde i en periode hvor Russ-land var på sitt mest demokratiske og minst truende.  Dette måtte føre til et uunngåelig tilbakeslag og det kom også i form av valget av Vladimir Putin som autoritær hersker.

 

Den tredje feilen var innblandingen i «den arabiske våren».  Det ble gjort med intensjon om å styrke utvikling av demokrati i den muslimske verden.  Men det lyktes ikke og i Resten ble dette oppfattet snarere som en videreføring av Vestens tradisjonelle ekspansjonstrang.  Her var særlig USA alt for «trigger happy», mener Mahbubani.

 

USA og Europa har ikke lenger felles utfordringer

Helt siden 1945 har Europa levd med fred, vekst og velstand under USAs beskyttelse overfor Sovjet.  USA vil i de nærmeste tiårene fortsatt være verdens mektigste militærmakt og det er - ifølge Geir Lundestad - liten fare for noe brått brudd med NATO.  Men på lengre sikt er det høyst tenkbart at USA og Europa glir i fra hverandre.  For USAs største utfordring er den økonomiske konkurransen med Kina.  Derfor må vi regne med at USA med tiden vil vende seg mer og mer mot Stillehavet.

 

Hva blir da Europas situasjon?  Mahbubani mener at i motsetning til under den kalde krigen, representerer ikke russiske tanks noen betydelig trussel mot Europa i dag.  Det kan vi stille oss tvilende til etter Russland annekterte Krim og opprettholder konflikten med Ukraina.  Men han mener likevel at Russland er blitt en sekundær trussel – og at Europa derfor bør slutte fred med Putin.

 

Heller ikke Kinas interkontinentale rakettene utgjør noen fare for Europa.  Tvert imot mener Mahbubani at Kinas økonomiske utvikling er bra for Europa.  Resonnementet som leder fram til dette er interessant.  Europas store utfordring er innvandringstrykket fra Nord-Afrika og Midtøsten.  Det merket vi med flyktningebølgen særlig fra Syria, Somalia og Afghanistan fra 2015.  Det ble en stor innenrikspolitisk utfordring i de fleste europeiske land og førte til en oppblomstring av populistiske partier. 

 

Bør Europa samarbeide med Kina om å utvikle Nord-Afrika?

Dette kan være bare forspillet til en langt større utfordring noen år fram i tid.  I denne regionen har Vesten gjennom 200 år rotet situasjonen ettertrykkelig til ved å blande seg inn i indre forhold på en måte som har ført til stadige kriger og manglende næringsutvikling.  Mens Resten av verden gradvis er i ferd med å komme på nivå med Vesten, har Nord-Afrika og Midtøsten forblitt en tilbakestående region.  Og så lenge det er en kontrast mellom et rikt Europa nord for Middelhavet og et fattig Nord-Afrika sør for det, vil det alltid være en strøm av mennesker som ønsker å flytte til Europa for å bygge en bedre framtid for seg og sine.

 

Men dersom Europa kan hjelpe Nord-Afrika med å kopiere den suksess-fylte økonomiske utviklingen man har sett i Østen, vil Europa ha bygget et strategisk bolverk mot en ustyrlig innvandrerflom.  Det vil være i Europas strategiske interesse å importere Øst-Asias økonomiske suksesshistorier til Nord-Afrika.  Derfor bør Europa samarbeide med Kina - og ikke arbeide mot dem - i å bygge opp Nord-Afrika.  Mener Mahbubani.  Og han legger til at det lurer en enda større demografisk bombe lenger sør.  Afrikas befolkning vil innen 2100 være like stor som Asias.  Hvordan vil en aldrende europeisk befolkning på 450 millioner i 2100 klare å demme opp for eller integrere 4,5 milliarder unge afrikanere som ønsker seg en bedre framtid i Europa?

 

Ikke samme fokus på menneskerettigheter

Vestens kjernetemaer demokrati, toleranse og menneskerettigheter er praktisk talt ikke nevnt i Mahbubanis bok.  Hans fokus er entydig på hvilke styreformer og tiltak som er egnet til å fremme økonomisk utvikling - og for ham er det ikke selvfølgelig at demokrati er det beste verktøyet til å fremme det.  Men han berører temaet så vidt i forbindelse med eksplosjonen i global turisme.  Den gamle Østblokken hindret sine innbyggere i å reise til Vesten.  Fra China kommer det årlig 100 millioner turister.  De får fri anledning til å reise ut - og de vender tilbake etterpå, poengterer Mahbubani som - med rette eller urette - ser dette som et tegn på at kineserne ikke har det så ille i eget land som mange i Vesten vil ha det til.

Produkter

Dyade 2019/1 Vesten vs. Resten - fra overlegenhet mot likeverd

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2023-utgivelsene

4/23: Sannere enn virkeligheten

3/23: Intuisjon – føleri eller vei til viten?

2/23: Lyset: Dødens farge

1/23: Meditasjonsforskningen i en ny fase?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook