Stillheten i stormen – Ole Gjems-Onstad intervjuet av Halvor Eifring

Kontrastene er store: Ole Gjems-Onstads hovedinteresse har siden tidlig i 20-årene vært meditativ stillhet: den gode ro mange nordmenn har kjent i naturen, og som meditasjon kan forsterke. Samtidig har han flere årtier bak seg som pågående og tydelig, men humørfylt og annerledes samfunnsdebattant, ofte med temaer mange viker unna.

Oles produksjon innen juss er usedvanlig stor, men hans innsats med å bygge Acem som frivillig organisasjon er enda mer omfattende. Han fylte nylig 70, men er fremdeles svært aktiv både som debattant og meditant.

– Hvordan forklarer du kontrastene i din personlighet?

– Jeg kommer fra en familie med store motsetninger, en intens krigsveteran til far, og en mor som var dyktig karrierekvinne, men selvfornektende. Det har gitt klare sprik i meg. Meditasjon gjennom mer enn 50 år og tusenvis av timer med feedback og personlig kommunikasjon har hjulpet til en balanse.

Oppveksten rommet atskillige triste og ensomme stemninger. Men i enkelte bilder av meg selv som barn ser jeg også en stille glede jeg kjenner igjen i det meditative.

– Du fremstår til tider som en kampglad person, både på egne vegne og på Acems. Burde ikke en meditasjonsorganisasjon også utad være mer «meditativ»?

 – Det har ikke alltid vært vårt valg. Kraften i stillheten provoserer noen grupper ved å forstyrre et livsperspektiv, eksistensielt og metafysisk. For ti år siden drev Dagbladet en kampanje mot Acem. For fem år siden var det Adresseavisen. Da må man hente kraft i meditasjon til å ta til motmæle.

Acem har nytt godt av Oles pågående lynne, for eksempel da TM-bevegelsen (Transcendental Meditasjon) stevnet organisasjonen for retten på 1970-tallet, da norske biskoper i 1979 anså Acem-meditasjon som en form for panteisme og i 1979, da TONO holdt på å knekke de idealistiske nærradioene med skyhøye avgiftskrav for musikkbruk, samt ved flere intense mediedebatter i det nye årtusen. At Acem stort sett har kommet godt ut av disse konfliktene, har Ole mye av æren for. Under rettssaken med TM-bevegelsen forsøkte motpartens erfarne advokat å sette fast Ole som ung juss-student. Acems advokat smilte etterpå og sa: «Min kollega prøvde seg på feil mann».

– Det kan virke som du liker å gå inn i harde offentlige ordskifter?

– Ja, men det kan også være ubehagelig. Jeg husker en gang en kjent person på lederplass i en riksdekkende avis omtalte meg temmelig negativt da jeg hadde sagt noe vedkommende ikke likte. Are Holen sa ganske enkelt: “Tar du hensyn til sånt, er du død!” Det har jeg ofte tenkt på når det blåser som verst med personkarakteristikker.

I stormen må man holde seg på bena så godt man kan, og i ettertid reflektere over egen aggresjon. Man mediterer ikke når man debatterer - da debatterer man!

Og man gjør feil. Man må vedstå seg det som ble dumt, ikke bare for å lære, men også for å finne tilbake til seg selv. Det er som i meditasjon: Den ideelle utførelse finnes ikke.

     

Meditativ stillhet

I 2014 skrev Ole et Dyade-nummer om “Levende stillhet - styrken i det meditative”.

– Hva er meditativ stillhet?

­– Det er et vanskelig tema å snakke om – så fullt av floskler. Den indre stillheten er en kraft. Ikke spektakulær eller fantastisk, men inderlig, innsiktsgivende og eksistensielt dypt tilfredsstillende. Nærværende især i langmeditasjoner, når jeg lærer andre å meditere, og i meditasjoner sammen med andre. Stillheten kan være der også i stormen og støyen, og når livet er vanskelig.

Siden 1995 har Acem arrangert fordypelsesretretter med mer enn seks timer meditasjon hver dag. I 2001 begynte man med videregående fordypelse, kurs over to til tre uker, med noen meditasjoner på over et døgn eller mer.

– Du har ledet slike retretter en eller to ganger årlig siden 2005. Hva betyr disse retrettene for deg?

– Til å begynne med var det hardt for meg med mye rastløshet, og det er det tidvis fortsatt. Men jeg skjønte tidlig at denne intense motstanden er del av pakken, skal det lyse i sinnet få slippe til.

Lange meditasjoner kan være krevende, men kan gjøre en indre verden mer tilgjengelig selv for yrkesaktive familiemennesker som meg selv. Munker og eremitter har avstått et helt liv for å få kontakt med basale sider ved bevisstheten.

– I Acems begynnelse var det en del interesse for klostertradisjoner, særlig katolske, og du tilbrakte som student et par uker i et skotsk trappistkloster. Hvor kom denne interessen fra?

– I Acem har vi alltid prøvd å lære av andre. Hippiekulturen og New Age har vi opplevd som lite interessant, men de europeiske klostre med nær to tusen år lange tradisjoner vakte nysgjerrighet. Det var mer fysisk arbeid og mer jordbruksorientert enn jeg satte pris på. Jeg lurer på om klostrenes hjelpemidler er gode nok, og synes jeg er heldig som har hatt tilgang til Acems metoder, som har mye kraft. Som en slags bonus er det kontemplative i Acem nærmest integrert med et vanlig utadvendt liv som del av metoden.

– Du har vært opptatt av meditasjon og stillhet gjennom et halvt århundre. Hvordan arter lange meditasjoner seg i forskjellige aldersfaser?

– De eldre livsfaser er nok mer kontemplative. Men mange av oss som har fulgt hverandre gjennom et meditativt liv, må etter hvert redusere en del på lange meditasjoner. Man vil gjerne, men kroppen sier ganske enkelt nei til så mye sitting. Som yngre er det greiere for kroppen å sitte lenge. Å utsette det indre kan være risikosport. Det tikker en klokke.

– Du sa det var en del sprik i deg. Hvordan henger ditt Acem-engasjement sammen med din kritiske samfunnsprofil?

– Et uavhengig temperament kan ha blitt stimulert av meditasjon. Acem har arbeidet motstrøms. Skulle vi hele tiden spurt verden om meditasjon er viktig, ville vi kuttet ut for lengst.

En egen profil har også hatt sin pris. Jeg ble kastet ut av de såkalte morgenkåserier i NRK. En Arbeiderpartimann satte kaffen i halsen da jeg ironiserte over Thorvald Stoltenbergs mangelfulle innsats på Balkan. I Økonomisk Rapport hadde jeg nær to år en skattespalte. Der ble jeg parkert da eierne mislikte at jeg kritiserte Høyres skattepolitikk. Å befinne seg mellom forskjellige ideologier og tankeretninger uten egentlig å tilhøre et bestemt sted kan resultere i en form for fredløshet, eller kasteløshet, om du vil.

Jeg har takket nei til å være spaltist i dagspressen og heller forsøkt å bidra når jeg synes jeg har noe å skrive om, når noe er usagt. Norge har en smal konsensus, der medier og politikere ofte spiller samme plate. Innfallsvinkelen min kan være mediekritisk eller eksistensiell og etisk, som hvordan Norge håndterte terrorhandlingene på Utøya. Mange gjorde en viktig innsats, men politi og helsepersonell var for opptatt av sine rettigheter, og i ettertid har ingen egentlig tatt ansvar.

I skatteretten har jeg utfordret myter om økonomisk utjevning; forsøkt å vise hvordan det å «ta de rike» ofte går ut over folk flest og deres arbeidsplasser.

– Hvordan har du klart å forene disse to såpass ulike livsarenaer: meditasjonslæreren og skatteprofessoren?

– To forskjellige livsdimensjoner beriker. Etter teknisk skatterett gir det nye krefter å skrive om mer stille dimensjoner, små kontemplative templer i hverdagen. Det har også vært godt å veksle fra det meditative over i andre måter å se verden.

 I forhold til Acem-skriving har en akademisk bakgrunn hjulpet meg til å forholde meg til kilder; det skal være «skikkelig» før man bruker tid på å lese det. Omvendt har Acem hjulpet meg til å forstå psykologien i møter og samfunnsdebatt.

Jeg var heldig og ble professor ved Handelshøyskolen BI som 34-åring. Karrieremessig skulle jeg da ikke videre og har ikke behøvd å ta taktiske hensyn.

– Hvordan har det vært for BI å ha en profilert professor som mediterer?

– BI har vært nøytralt velvillig. Enkelte kolleger mediterer uten at det har så mye med meg å gjøre.

Sett med mine øyne kan BI ha nytt godt av mitt engasjement i Acem rent økonomisk. Før BI i 2005 flyttet til nye flotte lokaler i Nydalen, pågikk en intens dragkamp, utad om beliggenhet, men egentlig om økonomi.

Acems grunnprinsipp er at lokaler skal eies, ikke leies. Det er lettere å meditere der mange har meditert før, og det ikke sitter alkohol, rus og tobakk i veggene. Eieren får verdistigningen, mens leietager finansierer andres investering. Alle mine økonomiske instinkter ropte nei da BI ville inngå en skremmende dårlig leieavtale med leie over kr 100 millioner allerede første året. Da BIs styre var på vei til det avgjørende morgenmøte, argumenterte jeg i NRK Dagsnytt mot avtalen. Senere på dagen banket instituttlederen på døren. Han fortalte at ledelsen syntes han hadde dårlig kontroll med underordnede. Bare ved en akademisk institusjon kan man protestere så skarpt uten å forsvinne.

Ut fra uroen forhandlet styret frem en kjøpsrett for BI. Ingen trodde denne ville bli benyttet før rentenivået plutselig falt kraftig. Og BI handlet. Nå er BIs egenkapital i bygget minst en milliard, kanskje halvannen. Jeg er nok blant de få på BI som ser en linje fra Acem!

 

Prosjekt om døden

NTBs og Aftenpostens omtale av Oles 70-årsdag sa at han «arbeider med et aldersadekvat prosjekt om å forberede seg på døden for seminarer og artikler».

– Det kan høres ut som et dystert tema. Hva er bakgrunnen for denne spesielle interessen?

– Interessen for døden er sammensatt, som mye hos meg. Helt banalt er døden et naturlig tema når jeg nå er 70 og bør forsone meg med at det går mot slutten.

En artikkel i New York Times om Elisabeth Kübler-Ross ga en aha-opplevelse; hun er i moderne tid supereksperten på døden. Hun var døende og sa til journalistens sjokk at hun var rasende, ikke parat til å dø og syntes det var urettferdig. Da forstod jeg at noe av hennes engasjement i døden skyldtes egen angst. Det gjelder forbausende mange som har skrevet om døden. Det er nok tilfelle også for meg. En tid som ung var dødsangsten nokså fremtredende, og jeg er ikke helt ferdig med den.

Men døden er første og fremst et grunnleggende meditativt og filosofisk berikende tema. «Døden», «tiden», «bevisstheten», «Gud» og det «sjelelige» utgjør fem overordnede mysterier i våre liv. Moderne vitenskap er ikke nærmere et svar enn for tusener av år siden. Her er vi alle ganske enkelt troende. Ingen av oss har objektiv kunnskap.

Du kan ikke lese deg til avklaring; det må på en eller annen måte forstås innenfra, som en personlig erkjennelse. I den meditative stillhet, i dens kraft og lyse varme kan man kjenne seg delaktig i noe mer. Et felt der en materiell og absolutt ateisme oppleves fattig og uten oppklaringsevne. Man har ikke løst mysteriene knyttet til liv og død bare ved å si at når du er død, er du borte. Ateister forstår ikke selvmotsigelsen når de intenst påstår å fatte det ingen vet så mye om.

 

Produktiv igangsetter

De som tenker seg meditativ stillhet som en slags tilbaketrekning fra verden, vil overraskes over Oles imponerende livslange produktivitet – uten at han har virket så belastet av det. Sammen med Svein Løvås la Ole på 1970-tallet grunnlaget for Acems økonomi gjennom årlige loppemarkeder, senere også gjennom eiendom og utleie. Loppemarkedene ble etter hvert Norges største, og Røde Kors og andre kom til Acem for å lære. Ole ledet Acem Norge gjennom flere tiår og er i dag Acem Internationals president, i tillegg til all medieeksponering og mye annet. Ole var engasjert av juss-studiet, redigerte underveis to tidsskrifter og ble best på sitt årskull. Men han svarte en gang på en spørreundersøkelse at studiet ikke var hovedbeskjeftigelsen; det var Acem.

Ved overrekkelsen av et festskrift i anledning 70-årsdagen, pekte rektor Inge Jan Henjesand på at Ole har satt viktige spor etter seg ved Handelshøyskolen BI med bl.a. to sentrale masterstudier, doktorgradsstipendiater, etableringen av fagtidsskriftet Skatterett og en skattelovsamling han redigerte i 30 år, samt et elektronisk skattebibliotek. På LinkedIn omtalte en partner i et stort advokatfirma Ole som “kanskje tidenes mest produktive norske jussprofessor”. Tittelen på en av hans bøker på Dyade forlag, Personlig produktivitet, kunne også passe på hans liv, lik boken Studieglede, og ikke minst Bli hørt – tal bedre. Festskriftet har en oversikt over alle bøker og et utvalg av de artikler Ole har skrevet: 458! Og oversikten er ikke fullstendig.

– I 2018 ga du ut boken Menneskerettigheter - en verden uten helvete. Hva er galt med menneskerettighetene?

– Menneskerettighetene er viktige; nettopp derfor må vi ta vare på dem og ikke vanne dem ut. For sentrale verdier og livsvalg kan snakk om rettigheter forvirre. Ingen har rett til en god meditasjon, snille og takknemlige barn, en kjærlig partner eller god helse.

Solidaritet og fellesskap bygger ikke bare på rettigheter, men like mye på ansvar. Norge har satset atskillig på å bære en menneskerettsfane. Men vi gjør den alvorlige feil at vi i altfor liten grad bidrar til en kritisk diskusjon når begrepene trekkes for vidt, og når FNs menneskerettsorganer opptrer politisk og dobbeltmoralsk. Menneskerettigheter koster også når det gjelder; flere enn meg frykter at Norge ikke er villig til virkelig å fordømme Kinas menneskerettskrenkelser i Sikkerhetsrådet.

 

Omsorg for andre

Ved festskriftoverrekkelsen på BI betonet mange Oles vennlighet og hjelpsomhet. “Du tenker alltid på dem rundt deg”, sa en yngre kollega. “Det viktigste som kan sies om deg, er medmenneskeligheten og omsorgen du viser for andre. Den omsorgen du viser for familie, venner og kolleger, skal man lete lenge for å finne maken til.” I Acem kjennes denne siden ved Ole godt, men mange var ikke klar over hvor tydelig den også kom frem i hans yrkesliv.

Omsorgen kan henge sammen med Oles evner som menneskekjenner, til å oppfatte andre og se bak fasaden. Enkelte blir provosert av det, mens andre i Acems komm-grupper og meditasjonsveiledning har hatt stor glede av Oles innlevelse.

 

Pionerarbeid i Acem

Ole kjenner knapt et voksenliv uten meditasjon. Han lærte å meditere som 19-åring i 1969 og kom raskt med på ledersiden i den unge organisasjonen. Han hadde prøvd andre meditasjonsformer, men disse konsentrasjonspregede teknikkene var anstrengende og miljøene rundt dem hippie-pregede. Etter å ha reist i Nord-Afrika, Mexico og Israel, returnerte han til Norge. Egentlig hadde Ole planlagt å studere juss med begge foreldre, en besteforelder og tante foran i løypa. Litt impulsivt valgte han psykologi og lærte så Acem-meditasjon. Reflekterende samtaler i Acem gjorde at Ole skiftet til juss, et valg han ikke har angret.

– Jeg har på en måte fått i både pose og sekk; kunnet bruke et hode som passer godt til juss og samtidig kultivere det psykologiske gjennom Acem.

– Hvordan opplevde du Acems samarbeid med Mahesh Yogis TM-bevegelse, som tok endelig slutt sommeren 1972?

– Allerede da jeg kom inn i Acem, var samarbeidet med TM-bevegelsen mest en formalitet. I praksis var vi en uavhengig organisasjon. Men den eneste måten å bli meditasjonslærer var på kurs med Maheshi Yogi. Tor Hersoug og jeg deltok på et slikt TM-kurs på Mallorca. Det var som en helt fremmed organisasjon med mye persondyrkelse. Vi lærte TM-bevegelsens fullstendig mekaniske form for meditasjonsveiledning, som jeg aldri har benyttet. Ønsket om at Acem skulle være en organisasjon uten guru, ble forsterket.

Som meditasjonslærer og etter hvert daglig leder i Acem fikk Ole tidlig et stort ansvar. Knapt fylt 20 år holdt han forelesninger og lærte voksne i alle aldre å meditere.

– I bakspeilet hadde jeg selv og andre like unge meditasjonslærere virkelig spennende oppgaver. Men vi kunne bli nærsynt. Som 70-åring husker jeg ennå, med bismak, at jeg litt ut i tyveårene betonet overfor en gruppe deltagere over 35 år at også de var velkomne i Acem.

 

Acem som organisasjon

Bortsett fra Are Holen har neppe noen annen enkeltperson betydd mer for Acems utvikling og utforming enn Ole. Han har hatt mer enn én finger med i alt fra måten organisasjonen drives på, til utformingen av kurstilbud og mange skrifter. Hans allsidighet viser seg også i titlene på de mange Dyade-numrene han har skrevet, om alt fra skam til kommunikasjon, Shakespeare, tid, historie, nærkringkasting, juridisering og etikk, i tillegg til en rekke meditative temaer.

– Acem skiller seg fra de fleste frivillige organisasjoner. Hva kjennetegner måten Acem drives på?

– Årlig samles de av kurslærerne som kan, til en samling i mellomjulen hvor organisasjonssaker diskuteres. Flere har sagt at de aldri har sett maken: en så stor organisasjon der alle viktige veivalg drøftes, og alle kan si hva de tenker og få eierskap til det vi gjør. For Acems store beslutninger tilstrebes konsensus.

– Den senere tid har du årlig gitt et relativt stort pengebeløp til Acem. Hva er bakgrunnen?

– Ingen politiker og få andre i samtiden er opptatt av stillhet, og at den også må hjelpes frem økonomisk. Hvis ikke vi som har erfart hva dette kan bety, forsøker å gi litt, er det ikke mange igjen. Foreslo man det som TV-aksjon, ville man bli ledd av. Acem har utviklet en god kultur for å bidra gjennom frivillig innsats. Vi har ikke kommet like langt med rent økonomiske donasjoner. Det finnes et vakkert, men samtidsfremmed, jødisk ordtak: “De eneste pengene du tar med deg, er dem du ga bort.”

Acem har hos meg kultivert en vilje til å investere. Det kjennes naturlig å takke; familien er ivaretatt og vil igjen bli det når mitt kapittel er over.

– Hvordan ser du for deg Acems fremtid?

– Mange i den første generasjon kurslærere i Acem føler kanskje som meg: Vi fikk en port til stillheten, vi forsøkte å nærme oss og gjøre den tilgjengelig for andre. Vi gjorde feil, men også så godt vi kunne. Nå er det etter hvert opp til en fremtid vi ikke er en del av.

Acem kan virkelig vokse hvis personer med innsikt tar fatt i metodene. Kommende generasjoner må videreutvikle forståelsen og pedagogikken. Stillheten er levende og dynamisk og nås ikke gjennom tilstivnet dogmatikk og uforanderlige instrukser.

Men det blir som det blir. Mine samtidige er nå på vei mot den virkelig store stillheten, mot de begravelsestaler jeg er mest nysgjerrig på, men ikke får høre.

Så kan jeg bare håpe at de som i fremtiden engasjerer seg i Acem, vil ha de samme rike erfaringer i brytningen mellom stillheten der inne og oppgavene, tidvis kampene, der ute.

Det er sikkert sant. Men energien og produktiviteten er fortsatt imponerende. Og noen stormer og atskillige viktige bidrag kan det nok bli før stillheten helt tar over.

Produkter

Dyade 2021/1 Stillhetens kraft

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2023-utgivelsene

4/23: Sannere enn virkeligheten

3/23: Intuisjon – føleri eller vei til viten?

2/23: Lyset: Dødens farge

1/23: Meditasjonsforskningen i en ny fase?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook