Jeg har hatt et langt og meningsfylt yrkesliv som sivilingeniør i Det Norske Veritas, og store forventinger til hva jeg skulle bruke friheten til når jeg blir pensjonist.
Raskt blir dagene fylt opp med nye aktiviteter. Jeg kaster meg ut i seniortilbud som trim, yoga, turer, datakurs, slektsgranskning. Jeg tar tyskkurs og hører på interessante foredrag.
Jeg føler jeg tilhørte en privilegert gruppe. Jeg har mer tid til å se på TV, og tegner abonnement på Netflix. Og jeg tenker at dersom jeg kommer til å bli riktig gammel og skrøpelig, kan jeg sitte i en god stol utenfor hytta og se barnebarn leke, eller se ut over sjøen mot havet og reflektere over et langt og innholdsrikt liv.
Nyte livet og lese mye, som det ble for lite av mens jeg jobbet.
Men til tross for et høyt aktivitetsnivå, er overgangen overraskende brutal. Helseproblemer tar mye oppmerksomhet og gjør at jeg ikke får kjent så mye på hvordan det er å være pensjonist. Det tar tid før jeg klarer å forsone meg med redusert funksjonsevne på flere områder og innse at jeg ikke kan gjøre mye som jeg har sett for meg som pensjonist. Jeg må - og klarer gradvis å akseptere
- at jeg ikke er like vital som før.
Selv om dagene er fylt med aktiviteter, kan jeg likevel av og til kjenne en indre uro som jeg mistenker ikke bare har med helse og funksjonsnedsettelse å gjøre. Det er ikke lett å få tak på hva det dreier seg om. Men humørsvingninger forteller meg at noe skurrer. Jeg lurte på om jeg er i ferd med å bli en ”sur gammel gubbe”? Ytre sett virker alt så bra. Jeg har større frihet enn noen gang. Velsignet med kone, barn og barnebarn og økonomisk uavhengig. Stimulerende fritidsaktiviteter. Jeg har det jo så bra.
Jeg spør meg selv om jeg bruker tiden min riktig. Hva skal jeg prioritere, og hva skal jeg velge bort? Det er som å komme til et stort koldtbord, og jeg kan jo ikke forsyne meg av alt.
Jeg står overfor noen valg som jeg ikke i samme
grad hadde som yrkesaktiv. Da var mye av dagen min styrt av andre, av tidsfrister og forpliktelser. Nå må jeg i langt større grad ta ansvar for min egen hverdag. Like fullt føler jeg at jeg har rett til å nyte livet. Det synes jeg at jeg fortjener etter mange års hardt arbeid og forsakelse.
Men likevel, blir jeg for selvopptatt og opptatt av å nyte fremfor å yte? Tvilen er der.
Til tross for aktiviteter og valgmuligheter er det fremdeles noe som gjør meg urolig: Forholdet til min for lengst avsluttede jobb. Jeg tenker mye på den i mitt våkne liv, og i min søvn drømmer jeg ofte om jobb og tidligere kollegaer. Drømmene sier meg med all tydelighet at mitt yrke har vært viktig for meg. Hvem er jeg når jeg ikke er den jeg var da jeg jobbet? Hvor står jeg når jeg ikke lenger har den status og mening som yrkeslivet ga meg?
Etter hvert innser jeg at det å bli pensjonist er mer utfordrende enn forventet, og at dette har med min selvfølelse og identitet å gjøre. Jeg er selvfølgelig klar over at det vil være en stor overgang å ikke være yrkesaktiv lenger, selv om jeg hadde en gradvis nedtrapping over tre år etter min egentlige pensjonsalder. Etter mer enn 40 år er det likevel ikke lett å slippe taket og avfinne seg med at jeg ikke lenger skal arbeide som sivilingeniør og ha en lederrolle.
Lenge tenker jeg at det skulle vært morsomt å jobbe noen år til. Ikke nødvendigvis med det
samme, men med noe hvor jeg kunne bruke meg selv og være til nytte. Jeg savner jobben og den daglige kontakten med kollegaer og kunder.
Jeg savner energien og gleden over å skape noe, få ting til. Det er slutt på reisene og oppholdene under fjerne himmelstrøk. Borte er strukturen og rammene som gjorde at jeg var produktiv og brukte dagene godt. Jobben er definitivt slutt.
Det er ikke så lett å forsone seg med. Det er nesten som en skilsmisse, noe viktig er ubønnhørlig slutt, og jeg må skape meg et nytt liv og en ny identitet. Riktignok er ikke alle bånd kuttet, jeg holder fremdeles kontakt med noen tidligere kollegaer og møter fra tid til annen mange i pensjonistforeningen. Men jeg har ikke lenger den rollen jeg hadde, og må innse at det har gjort noe med meg.
Det tar tid før jeg innser at mine tanker om å gå tilbake til arbeidslivet er ganske urealistiske.
Ikke bare fordi arbeidsmarkedet forandrer seg, men ikke minst fordi mine forutsetninger for å gi min skjerv ikke er de samme lenger. Og egentlig er jeg ikke villig til å gi fra meg den friheten jeg har fått som pensjonist. Det er nå syv år siden jeg sluttet i jobben, og det er ikke lenge siden tankene på at jeg gjerne skulle ha holdt på lenger, endelig begynte å slippe taket.
Min rolle som betrodd medarbeider og etter hvert leder gjennom et langt yrkesliv har gitt meg en følelse av trygghet og status. Jeg fikk oppgaver å strekke meg etter, hadde stor frihet og ble vist tillit. Noen ganger ble jeg overrasket
over hvor stort ansvar jeg fikk, og desto mer tilfredsstillende var det å lykkes. Det var godt for selvfølelsen å bli sett og belønnet.
Selv om jeg jobbet med mange forskjellige ting, var det likevel en rød tråd i det jeg gjorde.
Et engasjement og en mulighet for å bruke det jeg hadde lært i en fase kunne brukes senere.
Ting hang sammen, også fra jeg var ganske ung.
Å pensjonere seg betyr en brå slutt på en lang rekke mer eller mindre sammenhengende hendelser gjennom livet.
Ser jeg tilbake, var det mye som bidro til at valget ble å studere til og senere bli skipsinge-
niør: oppvekst i en sjøfartsby med blikket mot havet og den store verden der ute, far som var skipsingeniør, sommerjobb til sjøs hvor turen gikk fra Norge til Sør-Amerika. Bøker av Thor Heyerdal og andre eventyrere som la ut på de syv hav.
Som utdannet skipsingeniør fikk jeg anledning til å jobbe på flere områder, - som fagmann innen offshoreteknologi, som prosjekt- og mellomleder, bedriftsrådgiver, forsker og som daglig leder i et oppstartsfirma. Det ga mye glede og bekreftelse at jeg kunne skape noe, være produktiv og til nytte. Jeg husker gleden da jeg for første gang kunne utfakturere mer enn det jeg kostet min arbeidsgiver. Det ble senere
en sterk motivasjon for å stå på i jobben.
Nå kommer utbetalingen fra pensjonen inn på konto uten at jeg behøver å gjøre et slag.
Jeg tilhørte et slags laug - sivilingeniør - og hadde en utdannelse som ikke var alle forunt å ha. Som studenter ble vi fortalt at vi var viktige for landets fremtid. Nå som pensjonist er jeg blitt en den av den store grå, uspesifikke massen, hvor man er eks-ett-eller-annet (i grunnen spiller det ikke så stor rolle hva det var).
Etter hvert som jeg blir mer fortrolig med pensjonisttilværelsen, merker jeg at det er noen aktiviteter som gir mer enn andre. Å være nær barnebarna - det er mer tid til det nå. Og å holde kurs for folk som skal eller har lært Acemmeditasjon. Ekstra tydelig blir det når jeg holder nettbaserte kurs for folk utenfor Norge. Koronapandemien gjør det paradoksalt nok lettere å komme i kontakt med mennesker i andre land.
Slike kurs er utfordrende, og jeg er flere ganger i tvil om jeg skal gjøre det. Det er stressende å lære seg å bruke Zoom og samtidig gi et akseptabelt pedagogisk tilbud. Men det er også svært belønnende. Jeg føler jeg kan være til nytte for folk som lenge hadde stått på venteliste eller som av geografiske grunner ellers ikke kan lære å meditere i Acem. Å lede kurs gir mening og minner meg om at å gjøre en ”skikkelig jobb” er viktig. Det føles riktig å
gi avkall på et pensjonistforedrag eller to for å kunne gi noe til andre. Selv om det koster mye, er det godt å ha en definert oppgave med klare tidsfrister. Kanskje nettopp fordi det koster. Jeg opplever at jeg kan være til nytte og er med på noe spennende.
Jeg tror erfaringen er viktig og har dypere ringvirkninger enn jeg opplever der og da. Forpliktende arbeid til glede for andre er kanskje en vesentlig årsak til at grunnstemningen blir bedre. Humørsvingningene blir i hvert fall betydelig redusert.
Pensjonistlivet gir tid til selvrefleksjon og avklaring, til å se det lille i det store. De nære ting blir viktige. Å være bestefar, en tilstedeværende ektefelle, en venn, til glede for andre som kanskje bare ønsker litt kontakt. Jeg dyrker noen grønnsaker og pusser min gamle robåt. Og setter meg og ser på utsikten. Og av og til holder jeg kurs i Acemmeditasjon. Dette er også et godt liv. Noe av den røde tråden gjennom livet er der fremdeles.