”Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det” heter det. Gamle blir vi, forhåpentlig.
Like å bli gammel? … ikke jeg. Ikke de fleste andre heller, tror jeg. Men alternativet er verre, som Reagan sa, og vi bør være glade over å kunne bli det. Da må vi godta selve aldringsprosessen.
Jeg traff en mann som ikke taklet den på en god måte. ”Jeg er blitt usynlig” sa han ettertenksomt. Skarpt, våkent ansikt. Rundt de åtti.
Satt ved lunsjbordet, litt lut. Pent kledd, men litt uflidd, skjeggstubber og fettet hår, som om han hadde gitt opp litt. Usynlig? ”Ja, ingen legger merke til meg lenger”. Å? Depressiv, tenkte jeg, og spurte hva han hadde drevet med før. Ville konversere, avlede tunge tanker. Jo, han var professor emeritus i fysikk. Hadde hatt toppstillinger ved store og berømte institusjoner i utlandet.
Jeg ble forsiktig, dette var ingen lettvekter. Litt skamfull også, uvegerlig hadde jeg undervurdert han. Han var jo så gammel. Hvilket fagfelt han hadde vært i? ”Partikkelfysikk”. Han forklarte, jeg forstod ikke mye. Det handler om de
aller minste byggesteinene i naturen.
Han gjorde inntrykk på meg. For en sakkunnskap, for noen posisjoner! Men også medfølelse.
Så høyt oppe han hadde vært. En slik CV! Nå var han visst ingen ting – usynlig? Var ikke det han hadde vært og gjort godt nok?
Å bli gammel medfører smertefulle tap, det har jeg selv erfart. Å bli ufrivillig alene etter mange år er et sjokk. Venner dør. Vi mister jobb og posisjoner, slik som professoren. Inntekten går oftest ned. Ikke minst kommer sykdommer. Ikke noe å glede seg over!
Samtidig er samfunnet i konstant forandring.
Teknologi, tenkemåter og holdninger, ja språket også, ingen ting er slik det var før. Jeg føler meg egentlig litt fremmed i vår tid.
Hvordan skal jeg komme gjennom denne livsfasen uten å gi opp og bli passiv, negativ, defen-
siv og gretten? Kan jeg klare å akseptere alt det nye, samtidig som mitt eget liv uunngåelig og uvelkomment vrir og vrenger på seg?
... skrev den skotske forfatterinnen Alison Louise Kennedy i BBC’s ”Point of View” i 2013.
”Å akseptere tilværelsens foranderlighet med fornuftig fleksibilitet er den beste strategien for trivsel.En analyse av hva som gjør folk lykkelige, peker på evnen til tilpasning, til å omstille seg og til å kunne akseptere forandring” skrev hun.
Disse ordene tok tak i meg. Hun tenkte vel ikke spesielt på aldring, men jeg oppfatter dem som en nøkkel, en veiviser så å si. Jeg hører noe viktig for å kunne takle utfordringene som følger med å bli gammel, en oppskrift på å se litt mer proaktivt og fortrøstningsfullt på det. Andre synes ordene er svada, en lettvinthet, spesielt når det gjelder aldring. ”Embrace ageing”, liksom.
Jeg hører at jeg må lære å akseptere det jeg nå er; gammel. Kan jeg klare å tilpasse meg og finne gleder likevel? Kan jeg se alt det vidun-
Billie Eilish 19 år gammel Fra albumet Happier than ever derlige og vakre rundt meg, når mitt eget er på hell? Kan jeg lære å innse at her er jeg, slik ble livet mitt. Uansett hvilke forventninger jeg har hatt, nå vil det ikke skje. Kan jeg likevel lære å være fornøyd med meg selv? Det er en eksistensiell jobb, en krevende jobb.
Min personlighet er satt, den vil ikke forandre seg. Men perspektivet er foranderlig. Nå er tiden inne til å reflektere over hva mon meningen med alt sammen har vært, til å erkjenne og ”omfavne”. Det betyr vel ikke minst å søke forsoning. Forsoning med personer som har vært viktige. Forsoning med meg selv, med valgene jeg har gjort, spesielt de gale.
Hvis jeg ikke kan forsone meg med å bli gammel, da har jeg et problem, for den kampen vinner jeg ikke.
Supermodellen Jerry Hall har sagt ”The real fountain of youth is to have a dirty mind”. Det kan ha noe for seg. Har vi sexlyst, da holder vi oss bra.
For med alderen kommer også fysisk og mentalt forfall helt av seg selv. Jeg må gjøre noe
aktivt for å bevare helse og vett. Jeg må prøve å ta vare på meg selv, opprettholde funksjon og selvrespekt. Ikke å ligge andre til last. Så langt mulig.
Tabloid og ukepresse flommer over av gode råd for å holde alderen på avstand. Det perspektivet vil jeg ikke anvende. Men gjør jeg ingenting for å motvirke forfallet vil jeg måtte betale en pris. En enslig 74- årig mann kan ha dårlige odds. De vil jeg prøve å forbedre.
Fysisk fostring hører ikke bare de unge til.
Trening, kondisjon og styrke, er minst like viktig for oss gamle. Vi må finne aktiviteter, eller et program, som passer. Det trengs ikke så mye, og litt er alltid mye bedre enn ingen ting. Styrketrening slår faktisk sterkest ut av alt for å bevare helse og vett i seniet. Det hjelper også veldig til å beholde sinnets munterhet, og motvirker angst og depresjon. Det hjelper til å beholde godt utseende, og … sexlyst. Motstand mot styrketrening, som vi alle kan kjenne på, kan en instruktør eller personlig trener hjelpe oss av med.
Vi vet mye i dag om hva vi bør og ikke bør gjøre for å holde oss oppegående. Mye som vi ikke visste for bare få tiår siden. Det om røyking, for eksempel. Om kolesterolet. Vi vet mye mer om sunn ernæring. Om risikoen ved overvekt.
Jeg jobber fortsatt litt. Pensjonistjobb, seniorstilling, kalles det. To dager i uka. Da min kone ble syk, sa en lege ”Fortsett å jobbe så lenge du kan”. Det er viktig for mange eldre.
Det handler om å være med, holde hodet i gang, fylle en funksjon og bety noe. Tilværelsen kan være ”uutholdelig lett”, eller uutholdelig tung. Tomheten ville ikke vært til å bære, hadde jeg ikke hatt den lille jobben. Skal
vedde på at også professoren kunne ha funnet noe for å bli synlig igjen. Mange har genuine interesser de kan fordype seg i og dyrke.
Andre finner mening i og bidrar ekstremt mye i frivillig arbeid. Har vi etterkommere, er vi som regel viktige og meningsfulle for dem.
Venner er viktig hele livet, ikke minst som gammel. Det har jeg erfart til gagns, nå som jeg er blitt alene.
Da jeg var ung, lærte jeg Acem-meditasjon.
Nå i høy alder er det minst like viktig å holde fast på en slik enkel metode til avspenning og fornyelse. Acems prosjekt er faktisk helt synonymt med Kennedys ord. Meditasjon styrker evnen til forandring og fornuftig tilpasning til livets mange utfordringer. Vi øver fleksibilitet, unngår stagnasjon og blir mindre låst i mønstre som har røtter i fortiden. Mønsteret er monsteret, sier parterapeutene. Det gjelder sannelig også individuelt. Kan vi løsne på mønstrene, kan vi bedre tilpasse oss og gjøre det beste ut av enhver situasjon. Men uansett......TIL SLUTT... venter døden. Er ikke det også noe vi skal imøtese med forventning, noe å ”omfavne”? Vi fødes, vi dør. Livets to fundamentale hendelser. Hva er det som venter på oss? Jeg har lest beretninger fra folk som har vært klinisk død, og er gjenopplivet. De har opplevd lys, fred.
Det som videre skjer kan ingen fortelle. Det er superspennende, på en måte. Å imøtese det med rolig forventning, når tiden er inne, det håper jeg å kunne gjøre.