Livet med barnebarna gjør det lettere å takle alderdommen. Det blir lysere og mer innholdsrikt. Fortid og nåtid veves sammen på en meningsfull måte.
Egentlig har jeg ikke så mye til overs for gamle mennesker. Slik har det alltid vært for meg.
Men minnene om mormor bærer jeg med meg som vakre bilder. Hvordan henger det sammen?
Mormor var ikke gammel. Hun var mormor.
Hun var jo i og for seg gammel, men det spilte ingen rolle. Jeg var ikke opptatt av akkurat det. Mormor stod meg nær og min beskrivelse av henne har et sterkt preg av barndommens idylliske slør. Hun var mild og vennlig. Hun var flott og hun hadde sans for detaljer, akkurat som jeg. Hun var en god person som var viktig for meg og vi hadde sterke bånd. Vi var nær hverandre på en måte som jeg kjenner igjen med mine barnebarn. Hun lyttet til meg og var interessert i det jeg var opptatt av. Mitt forhold til mine barnebarn er tuftet på relasjonen jeg hadde med min mormor.
Fra jeg var ganske ung var jeg opptatt av å sy og skape egne klær. Jeg la merke til at mormor
alltid var velkledd. Selv når hun lå og leste avisen på sengen, var hun flott. Da hadde hun på seg rosa sengehygge, hvite vanter og et klede som var lagt over dynen. Hanskene og kledet hadde hun fordi hun ikke ville ha trykksverte fra avisen på dyne eller hender.
Mormor var også litt skrøpelig og dårlig til bens. Hun gikk blant annet baklengs ned trappen når hun var på besøk hos oss som bodde i hus med trapper. Hun var engstelig for å snuble i trappen, derfor gikk jeg ofte foran henne. Det var kanskje meningen at jeg skulle ta henne imot hvis hun falt? Eller var det mest tryggheten at jeg var der. Hun var litt engstelig, men det var kanskje viktig at jeg var der for henne litt på samme måte som at hun støttet meg der jeg var utrygg. For meg var mormor en klippe i mitt liv. Jeg hadde en sterk følelse av at hun brydde seg om meg og det jeg var opptatt av. Hun var en alliert. Mormor er et fint bilde på det å bli gammel og være til stede, være der for barnebarna.
I forhold til mine barnebarn føles det lett å være gammel, fordi jeg er mormor. Jeg er en stolt og glad mormor som har et godt og nært forhold til barnebarna. Å være mormor har blitt en viktig del av min identitet som eldre. Det gir meg glede og mening i livet. Når jeg tenker på det er det kanskje like viktig for meg som for barnebarna å oppleve gode stunder der vi tenker høyt og filosoferer sammen over tema de er opptatt av.
Ganske tidlig ble barna fascinert av dinosaurer. Fantasien i guttas engasjement var spennende for meg å være med på. I lekebutikken hadde de hyller med små dyr som vi kjøpte. Her var alt fra kuer, hunder og løver i tillegg til dinosaurer og andre forhistoriske dyr. Jeg lærte både om de som var voldelige som Tyrannosaurus Rex, men de var også opptatt av Brachiosaurus som var planteeter. Kanskje var det ikke helt tilfeldig at de var opptatt av hvilke dinosaurer som var vegetarianere og hvilke som var kjøttetere. Men det viktigste var at de var sterke og kunne slåss og at de kunne forsvare seg. Vi så filmer og så på bilder og ikke minst fantaserte vi og lagde historier om hvordan dyrene levde. Således økte også kunnskapen om disse forhistoriske dyrene.
For meg ble dette å oppdage en ny verden gjennom deres intense iver. Jeg kan ikke huske at mine døtre hadde samme glødende interesse slik jeg så hos mine barnebarn. Er det min rolle som bestemor som gjør at jeg slipper meg inn i deres i verden? Kanskje det også påvirkes av at jeg har bedre tid, eller har tatt meg bedre tid til å være der de var. Min erfaring er at det har vært
godt å være en del av dette. Deres intensitet var ny for meg, den traff meg og inspirerte meg. Og vi kunne snakke om dinosaurer i ”timevis”.
Etter hvert kom det også løver. Hos barnebarna var det like stor begeistring når det gjaldt dem.
Mammaløver og pappaløver. Hvilke var viktigst? Hvem løp fortest? De var mest opptatt av mammaløver faktisk, noe jeg syntes var interessant. Vi kjøpte også løver i lekebutikken.
Etter hvert hadde vi en hel dyrehage med disse fine dyrene og vi skapte fantastiske historier der løver, dinosaurer og katter levde sammen.
Vi tok også med barna på kunstutstillinger og kjøpte litografier av både løver og andre kattedyr som barna var med på å velge ut. Favoritten var Nina Dues ”Kjærlighetsmøte”, som viser en jente som sitter på kne foran en pappaløve i dette tilfellet. Bildet ble delvis valgt av barnebarna. Deres engasjement var så enkelt og så tydelig. Jeg ble bare sugd inn i deres verden.
Fantasi og virkelighet gikk om hverandre. Både gode menneskelige egenskaper og de litt farlige dyriske ble knyttet til den fantasiverden de skapte. Vi snakket i evigheter, vi ble aldri lei. De lærte og forstod etter hvert stadig mer og delte kunnskapen villig med meg. Jeg syntes det var like fascinerende som dem. Kanskje var dette også et uttrykk for et engasjement jeg hadde i meg, men som jeg ikke hadde hatt kontakt med på mange år. En slags gjenopplevelse av min barndom der det var godt å være. Men dette ble
også viktig for tilknytningen til mine voksne døtre. De fikk se en mer leken og glad side av meg som kanskje var litt nytt for dem.
Nærheten til barnebarna skapte sterke bånd.
Og jeg var med når det dukket opp nye interesser. Lego var veldig viktig en lang periode. Vi bygget biler og etter hvert flotte brannstasjoner og politistasjoner. Jeg kan huske jeg hadde Lego da jeg var barn, men det var ingen som delte dette med meg, og min interesse for å sitte å bygge alene var ikke spesielt stor. Da legoperioden opprant med barnebarna, var det gøy å bygge sammen med dem. Nettopp det felles prosjektet ble viktig også for meg. Vi kunne sitte en hel dag og bygge opp, og så rev vi byggverkene ned, kontrollert og forsiktig og bygget dem opp igjen gang på gang. I en lang periode hadde vi både brannstasjon og politistasjon på hedersplass i stuen. Det var trivelig å se det vi hadde bygget sammen. Men gleden ved prosessen og fellesskapet var nesten viktigere enn det ferdige produktet.
For noen år siden flyttet vi til leilighet i byen for å leve et enklere liv. Uten snømåking og ansvar for eget hus. Rett ved Frognerparken. Da de vokste opp hadde ikke våre jenter interesse for fotball. Med barnebarna ble det fotball i parken.
For dem hadde fotballen blitt en del av hverdagen. Det var overraskende at det også var gøy
for meg. Jeg var ivrig med. Når jeg ble sliten fikk jeg stå i mål.
Den røde tråden i dette er at mitt engasjement fulgte deres. For meg et yrende ulevd liv, for dem en helt naturlig utfoldelse i sine interesser.
Det var godt for begge parter å kunne leve slik sammen med deres engasjement. Det skapte nye dimensjoner ved mitt liv og det var også en god måte å være sammen på som vi satte pris på alle sammen, både barnas bestefar, begge gutta og jeg.
I dag er de på vei inn i tenårene og interessene går litt forskjellige veier. De har blitt mer teoretiske, den ene med fokus på fotball og fotballspillere, den andre er mer opptatt av musikk, forskjellig musikkgenre og musikere. Men de deler fortsatt sine tanker og filosoferinger når vi er ute og går i parken eller sitter hjemme i sofakroken.
Gutta gir meg innsikt i en verden som er svært annerledes enn min var da jeg vokste opp. Jeg fascineres av deres verden. Deres engasjement er sterkt. Kunnskapen er etter hvert stor. Men dette gjør også noe for mine egne interesser, de blir mer tydelige for meg og jeg slipper meg mer inn i mine ting. Jeg påvirkes av guttas tydelige og likefremme måte å ta ut sine lidenskaper på.
På en måte er det som en ny verden har åpnet seg gjennom samværet med barnebarna. Ved at de har sluppet meg inn i sin verden. Og jeg slipper meg inn i deres verden. Jeg som gammel får kontakt med en glød som har ligget i dvale
i mange, mange år. På en måte er relasjonen jeg har til barnebarna også noe som er mer intenst og går langt utover det jeg hadde med min mormor. Mormor var ikke spesielt fysisk aktiv.
Men antagelig har nærværet hun hadde i mitt liv vært med på å påvirke gleden jeg i dag har i fellesskapet med mine barnebarn. Hennes nærhet og interesse for meg og mine ting ligger i bunnen for mitt sterke engasjement og liv med mine barnebarn.
I dag kan jeg fordype meg og ta det med ro på en annen måte enn jeg har gjort tidligere i livet. Jeg har alltid følt at jeg har hatt liten tid.
Jeg skulle alltid gjøre alt så fort. Ingen tid til å dvele. Jeg skulle dusje så raskt at jeg knapt rakk å bli våt. Når jeg sydde skulle plagget bli ferdig nesten før jeg hadde startet. I dag har jeg mer ro og glede i å fordype meg. Leve mer sakte.
Jeg kan sitte og holde på med et syprosjekt i lang tid før jeg blir ferdig. Jeg har lært av mine barnebarn. Jeg lever i en egen liten verden når jeg holder på. Om jeg må rette på ting når jeg syr og gjøre ting om igjen er det like viktig at det blir riktig som at ting blir ferdig. Når jeg har avsluttet et prosjekt henger jeg det i skapet og er innom og ser på det igjen og igjen. Gleder meg over det jeg har laget. Slik vi gjorde med Legobyggene som ble stående i stuen i lang tid.
Er det noe felles med det jeg husker fra samværet med mormor? Hun sydde lampeskjermer for
en interiørbutikk i Oslo. Hun satt møysommelig og surret bånd rundt spilene og sydde den vakreste, regelmessige håndsømmen på silkestoffene hun brukte til å lage fine små og store lampeskjermer. Dette er bilder som sitter igjen sammen med bilde av henne som leser avisen med hansker på. Hukommelsen har utviklet vakre bilder av lykkelige stunder fra disse situasjonene med min gamle mormor. Hadde hun det som meg da hun skapte disse lampeskjermene, slik jeg holder på når jeg nå sitter og syr?
Var det roen, estetikken og gleden ved å skape noe vakkert som styrte henne? Jeg vet ikke. Hun fortalte meg ikke så mye om akkurat det. Hun fortalte meg bare hva hun gjorde. Og jeg fulgte nøye med. I dag er det jeg som syr. Jeg syr de fineste sting og da tenker jeg på mormor. Da er det gleden over prosessen og videreføringen av mormors ånd som lever i meg. Og da spiller det ingen rolle at jeg holder på å bli gammel. Da behøver jeg ikke å tenke på at jeg har det meste av livet bak meg og jeg behøver heller ikke bekymre meg om det som må komme.
Dette er en viktig del i min alder. Jeg gjenopplever detaljer fra barndommen og erfarer at ringen er sluttet. Samtidig har ringen blitt utvidet av meg med mine barnebarn og mine interesser. Fellesskapet med dem og eget engasjement har gjort meg rikere, og livet har fått andre og større dimensjoner enn tidligere. Dette gjør det tross alt spennende å leve som gammel for meg. Da er jeg ikke bare en treig og selvopptatt gammel kjerring, men en levende engasjert og livskraftig eldre, jeg er mormor.