Bråstopp for samtalen

Den amerikanske psykiater Irvin D Yalom skriver avslutningsvis i boken Staring at the Sun. Overcoming the Dread of Death: «My friends often inquire about my current project. I answer that I am writing about overcoming the terror of death. End of conversation. With only a few exceptions, no one asks a follow-up question, and before long we are on to a different topic.” Flere kan ha erfart døden som en absolutt samtalestopp og festbrems.

Yalom mener både terapeut og klient kan bidra til døden som ikke-tema. Terapeuter fanger ikke så lett opp emner utenfor deres komfort-sone. På eget initiativ synes de fleste pasienter det ikke er greit å snakke om døden, og vegrer seg for emner de merker terapeuten styrer utenom.

En nyere undersøkelse av ansatte på sykehjem der døden nesten er dagligvare, viser at pleierne sjelden snakker om døden, hverken med kolleger eller pasienter. Forskerne konstaterte til og med: «Dersom beboerne selv tar initiativet til å snakke om døden, sier informantene våre [pleierne] at de vil avlede dem, få dem til å tenke på noe annet.»¹ Funnet er bemerkelsesverdig, men bekreftes av andre beretninger fra helsevesenet i Norge og utlandet. Den død som stadig er der, unngås lett ut fra en tro på at de som er nær døden, ikke ønsker å forholde seg til den.

LA OSS SNAKKE OM NOE HYGGELIG!

Den britiske filmen Nothing Like a Dame fra 2018 kan ha vært mer tidstypisk enn de medvirkende forstod. Fire av Storbritannias mest kjente kvinnelige skuespillere 2 som alle hadde nådd 80 års-alderen (totalt 342 år gamle), reflekterte over sine liv. Etter de fleste konvensjonelle parametere hadde det vært rike liv: Berømmelse, spennende filmroller, nok menn og seksuelle erfaringer. Det var mye å se tilbake på. Men de maktet ikke å tenke fremover, på det som uunngåelig venter personer i 80-årene. Et spørsmål om livets avslutning utløste den vanlige vegring: La oss snakke om noe annet, noe hyggelig. Det ble bare et par-tre replikker før samtalen fant et mer komfortabelt leie. Ingen anmelder reagerte på unnlatelsen; den virket vel naturlig.

Man skal vokte seg for å attribuere masse klokskap inn i lerretets «stjerner». Berømte skuespillere portretterer ofte reflekterte personer, men behøver ikke selv være det. Man venter likevel mer enn det gjennomsnittlige når fire så kjente personer snakker om sine liv, godt planlagt og redigert.

Tomheten overfor døden kan kanskje delvis forklare at filmen ble populær. Den utfordret ikke.

«NOE DRITT Å BLI GAMMEL»

Den 80 år gamle norske forfatteren Tor Åge Bringsværd besværer seg over alderdom og død i boken Mens jeg har dere her, Om det å bli gammel. I nær Woody Allen-stil ironiserer Bringsværd: «Jeg har ingenting imot å bli gammel. Det er å dø jeg ikke liker. Men sånne ting henger dessverre ofte sammen.”

Bringsværd skriver: «De fleste er altfor positive når de snakker og skriver om det å bli gammel. Alderdommen skildres ofte så lyst og poetisk, at du nesten får inntrykk av at det er vår aller beste tid her i livet. Men selvfølgelig er det noe dritt å bli gammel. Det er en vandring fra den ene ydmykelsen til den andre. Jeg mener: Det er langt fra lyst og poetisk når du plutselig må innse at riktignok steg du opp i badekaret helt på egen hånd, men hvordan i helvete skal du greie å komme deg ut av det igjen?»

Bringsværds friske stil er befriende når han skjærer gjennom pludreprat om det å bli gammel. Det er ikke kjekt å bli redusert kroppslig og hjelpeavhengig. Men det er også en livsfase med mulighet for ro, tilbakeblikk og refleksjon over tilværelsens sentrale mysterier.

Forlaget omtaler Bringsværds bok som en eldre manns uslokkelige nysgjerrighet, men det er ikke lett å se at dette vitebegjæret gjelder døden: «Og ikke misforstå … jeg er ikke redd for å dø. Det er bare at jeg liker det ikke.»

HJELP TIL UKLARE TEMAER

Det er ikke enkelt å prate meningsfullt om grunnleggende eksistensielle dimensjoner uten en viss praksis. Et uvant emne kan gjøre en keitet.

I en TED-forelesning om dødsrelatert arkitektur uttrykte arkitekten Alison Killing (merk navnet) sin forbauselse over at selv blant amerikanere over 75 år hadde bare 45 % noen gang snakket om døden med andre.

Acem skiller seg fra andre meditasjonsorganisasjoner med sin vekt på samtalen. Meditasjonsveiledning hjelper til å formulere seg rundt uklare sider ved en selv. Det kan gi trening i hvordan nærme seg ukjente eksistensielle områder.

I flere år har Acem Senior arrangert refleksjonsgrupper om døden. En vanlig kommentar fra deltagere er at det er godt å dele noe man ellers ikke samtaler om, og ofte unngår å tenke på.

I boken The Experience of Death fremhever Paul Louis Landsberg at alderdommen begynner den frihetsinnskrenkning døden er. I yngre år kan man tenke over døden som et allment fenomen; når man blir eldre, er det mer naturlig å rette oppmerksomheten mot egen forestående død. For Landsberg inngår kontemplasjon over egen død i en modning der den enkelte tar inn over seg sin ensomhet og individuelle ansvar.

Ens forhold til egen død er et stille tema, personlig og lite egnet for intens argumentasjon. Det kan være utbytterikt å dele tanker med andre som ønsker å åpne det samme kontemplative rom. Der emnet avvises som uinteressant, kan det være best å styre unna. Dette er ikke en side ved livet man kan dytte andre inn i.

1. Ellen Ramvi og Marta Høyland Lavik i Birgitta Haga Gripsrud og Lisbeth Thoresen (red): Alt som lever, må dø. Spartacus 2019 s 45.
2. 2 Judi Dench, Joan Plowright, Eileen Atkins og Maggie Smith.