Fellesskap i øst og vest

I den pågående debatt mellom Østen og Vesten dukker begrepene individualisme og kommunalisme opp igjen og igjen. Individualisme handler om individer, enkeltmennesker, kommunalisme om grupper, kommuniteter. Begge ordene kommer fra latin: In-divid – noe som ikke kan deles, den minste helhet. Communitas – fellesskapet, det som er større enn de enkelte delene.

Asiatenes gruppeorientering settes ofte opp mot europeernes selvsentrering. Asiatene er autoritetstro, europeerne frihetselskende; asiatene dyrker lojalitet, europeerne uavhengighet. Har Kipling rett i at de to verdisystemene er uforenlige?

Alene med Gud

Individualismen kom først virkelig på dagsorden med kristendommen, med ideen om at hvert enkelt menneske har en verdi i seg selv, for Guds åsyn. Individet skal og kan ikke svare for annet enn seg selv og sine egne handlinger på den ytterste dag. Selv om kristendommen idag i mange intellektuelle miljøer er diskreditert var dette engang en revolusjonerende tankemåte, og ble oppfattet som en alvorlig politisk trusel av romerne.

Men dette var allikevel en idé om individet innenfor rammen av et fellesskap. Det var først med renessansen at idéen om individet som noe helt løsrevet fra alle sosiale bånd begynte. Man søkte tilbake i tiden, forbi den lange, mørke middelalderen, til den greske antikkens ideal om selvet. Idéen om at en mann må beherske seg selv før han kan tenke på å beherske verden. (Lloyd, 1990).

Med opplysningstiden kom suget etter rasjonell, objektiv kunnskap, og individet ble betraktet som en universelt gyldig kategori som gjaldt over alt og til alle tider. Det er denne definisjonen av individ vi bruker den dag i dag. Hvert menneskes verdighet skal respekteres, enten man er rik eller fattig, slik eller sånn. Dette er et av den vestlige verdens moralske aksiomer. Hovedpoenget er at den vestlige idéen om individet er en absolutistisk idé. Mennesket er noe absolutt og defineres i kraft av seg selv.

Denne tanken oppsto ikke i et vakuum. Den ble utmeislet i opposisjon til l’ancien regime, til enevoldsherskeren og føydalveldet som preget Europa. Tenkere som John Stuart Mill, John Locke og Adam Smith, som hver på sine måter bidro til utviklingen av individualismen som tankeretning, var alle politisk engasjerte. De politiske forholdene er ganske anderledes idag, men grunntanken om det frie, uavhengige individ har blitt bevart og ligger til grunn for mange av de politiske institusjonene vi har i vest, spesielt demokratiet og rettsvesenet.

Forfall og fellesskap

I dagens Vesten har imidlertid individualisme fått et innhold som ikke bare er koblet til menneskets rettigheter som borger eller moralsk vesen. Det økende antall skilsmisser, selvmord, ensomme gamle, rovdrift på naturen, bruk- og kastmentaliteten, statusjaget – alt dette sees som en konsekvens av en ekstrem individualisme hvor hver enkelt er sin egen målestokk og ikke lever for andre enn seg selv. En individualisme som oppløser alle sosiale bånd. Det er tildels for å hindre en slik utvikling i egne land, en prosess som i Asia kalles vestliggjøring, at begrepet kommunalisme har blitt tatt i bruk i Østen. En av Singapores vedtatte nasjonale verdier er f.eks community before self.

Men individualismen er ikke hele historien om Vesten. Selv om begrepet kommunalisme er nytt, er ikke idéen om fellesskap det. Lengselen etter fellesskapet har fulgt lengselen etter å være en hel og udelelig person hele tiden. Til enkelte tider som opposisjon til hverandre, til andre tider innenfor én og samme institusjon.

Munkeordnene, som det ble flere og flere av utover 1200- og 1300-tallet, var en levendegjøring av idéene om et fellesskap, og møtte i begynnelsen kraftig opposisjon fra moderkirken. Ordnene skal ha hentet sin inspirasjon fra India. De var kraftsentra gjennom hele den mørke middelalderen og levendegjorde idealet om communitas.

Som reaksjon på opplysningstidens vektlegging av den kalde fornuft kom romantikken. Romantikken var en søken etter den naturlige tilstanden, urfellesskapet der menneskene var i pakt med naturen, hverandre og seg selv. Og det er nettopp dette i pakt med som skiller kommunalismen fra individualismen. Det betyr at man ikke defineres som en enhet i seg selv, men som en enhet som er definert av sin relasjon til noe annet.

Det endelige fellesskap

Med evolusjonismen kom et forsøk på en vitenskapelig forankring og forståelse av menneskenes samfunn. Ideene om at menneskeheten beveget seg på en lineær utviklingslinje, fra urkommunismen eller paradiset om man vil, via noen nærmere definerte steg til et nytt paradis. Man kunne krangle om hvor verden nå befant seg i forhold til den anerkjente urkommunismen og hvor mange steg det var på stigen til et nytt og bedre fellesskap, men hele verden var på vei, styrt av historiens ubønnhørlige lov. Og man kunne alltids hjelpe historien litt på vei. Dette, blant mange andre beveggrunner, var noe av den idealismen som lå bak forsøkene på å etablere den sanne kommunisme, det endelige fellesskap, i tråd med Marx’ tanker.

En mindre absolutt variant var den retningen som idag kan gjenfinnes i sosialdemokratisk tankegods. Der fellesskapet er representert ved staten. Samtidig er respekten for individet ivaretatt gjennom grunnleggende politiske rettigheter. Det er jo en skjebnens ironi at vi i et land som Norge, hvor Staten aldri har hatt en sterkere posisjon enn idag, også ser det samme individualisme-baserte forfall som i andre deler av den vestlige verden.

Individualisme og kommunalisme er ikke uforenlige størrelser i vest, de er en problematisk dikotomi, men henger sammen. Hovedforskjellen mellom dem er at individualismen forholder seg til en absolutt størrelse, mens kommunalismen er en idé om at individene defineres av hvem de står i relasjon til. Så selv om det er mest vanlig å likestille vest med individualisme, vil jeg i det videre snakke om den vestlige kommunalisme, forstått som en særegen blanding av individualisme og kommunalisme.

Ikke Konfucius

Det er en gjengs oppfatning verden over at asiater er gruppeorienterte, mens europeere er individorienterte. Individualismen, slik den finnes i Vesten, har heller ingen direkte motpart i asiatisk filosofi. Ofte oppgis Konfucius som den asiatiske (les: kinesiske) kommunalismens far. Hans maksime om at en undersått skal være tro mot sin hersker, en sønn mot sin far og en hustru mot sin mann, brukes for å underbygge påstanden om at asiater er autoritetstro og lojale, og at de setter fellesskapets interesser fremfor sine egne.

Det påstås også at de konfucianske kulturelle verdiene kan forklare flere av de asiatiske landenes økonomiske mirakler. Dette har blitt svelget rått i Vesten, mens man i Asia har hatt et mer nyansert syn på påstandende. En singaporeansk antropolog skriver bl.a.:

Konfucius kan finnes som en gudestatue i enkelte templer, og hans verker har stor betydning i lærde kretser. Men han er en svært fjern skikkelse for de fleste asiater, kineser som ikke-kineser. En analogi ville være forholdet mellom Snorre og skandinaver. Alle i Skandinavia vet hvem Snorre er, mange har lest hans verker, ihvertfall i norsktimene på skolen. Derfra til å konkludere med at Snorrisme er en viktig forklaring på hvorfor velferdsstaten fikk så godt fotfeste i Skandinavia, er absurd. Forklaringen på de asiatiske landenes økonomiske mirakler må derfor søkes andre steder. Konfucianismen er imidlertid med på å legitimere asiatisk gruppeorientering.

Tradisjonelle asiater?

Hvis det finnes en egen asiatisk kommunalisme, må denne springe ut av andre forhold. Kanskje den skyldes at Asia ennå ikke er blitt like moderne som Vesten? At asiatiske samfunn fremdeles er mer tradisjonelle?

Et tradisjonelt samfunn er et samfunn hvor menneskenes kosmologi eller verdensbilde er delt av alle uten forstyrrende innspill utenfra. Hver og en trenger derfor ikke skape sin egen livsfilosofi, eller streve med å finne ut av meningen med livet. I et slikt samfunn omgås de samme menneskene i mange forskjellige situasjoner og kjenner hverandre og er gjensidig avhengig av hverandre.

De fleste landene i Asia har lang erfaring med kontakt med utenverdenen, både i form av utstrakt handel lenge før Europa oppsto eller Amerika ble funnet, og gjennom kolonimaktene. Idag er også de fleste integrert i verdensmarkedet. Det er svært få igjen av det vi ville kalle virkelig tradisjonelle samfunn. En og annen stamme i innlandet på Ny-Guinea, i jungelen i Malaysia, kanskje i fjellområdene ved Himalaya. Det er det hele.

Selv om andre områder i Asia kan ha større eller mindre grad av tradisjonalisme, gjelder det like mye mange områder i Europa: landsbyer i fjellene i Hellas, nord i Portugal, i fjerne daler i Norge. Den asiatiske kommunalismen kan ikke bunne i at de asiatiske samfunnene er mer tradisjonelle enn de europeiske.

Slekt og familie

Men det er ett grunnlag for fellesskap som fremdeles står sterkere i Asia enn i Vesten: slektskap. Det er opplest og vedtatt at slektskap ikke har noen særlig betydning i den vestlige verden, hverken som politisk eller økonomisk enhet. Men i et samfunn som Singapore sier fortsatt 70% av de unge at de ser det som sin plikt å ta seg av sine gamle foreldre. (Kuo, 1987). Forfedredyrkelsen er også en skikk som holdes i hevd i Singapore, selv om ritualene har gjennomgått praktiske forandringer. I avisen Straits Times er det på sidene for dødsannonser ikke bare annonser for de nylig avdøde, men også for mennesker som døde for flere år siden. Qingming er en offentlig høytidsdag hvor man besøker sine forfedres graver. Selv om mange ikke lenger har forfedrealter ved inngangsdøren, er det istedet et anegalleri av bilder.

Fra Malaysia kjenner jeg av egen erfaring hvor vanskelig det kan være for barn å få lekekamerater. De lokale barna er omgitt av søsken, søskenbarn og mer eller mindre fiktive slektninger som gjør det vanskelig for en utenforstående å finne noen plass. De har ikke tid til flere sosiale relasjoner. Innen forretningslivet er slektskap fortsatt viktig, spesielt innen en bedrift. I relasjonene mellom bedrifter er det blitt mindre viktig, men skal man velge en viktig strategisk samarbeidspartner, er det fremdeles foretrukket å samarbeide med en som man har noe til felles med: samme opprinnelsessted (i Kina), dialekt, fiktivt eller reelt slektskap (Tong og Yong, 1996).

Patron og klient

Dette fører til et annet særpreget asiatisk kommunalismetrekk, nemlig patron-klient-relasjoner. Dette er en type relasjon der en patron (en velgjører eller beskytter) knytter til seg en gruppe klienter, enten av økonomiske eller politiske grunner. Japanske firmaer viser en stor grad av patron-klient-organisering, der store firmaer inngår bindende relasjoner med en rekke underleverandører, hvor relasjonen er mye mer enn rent kontraktuell. De japanske bankene inngår også i disse nettverkene, slik at både finansiering, produksjon og distribusjon dekkes av ett og samme nettverk. Det samme er tilfelle innen bedrifter.

Både i Kina, Thailand, Indonesia og Vietnam må man kjenne noen for å kunne drive forretning. Det holder ikke å komme med gode planer, de beste produkter og ansatte eller nok av penger. Uten mellommenn som kjenner systemene av relasjoner lokalt, blir det gjerne både ekstraavgifter og forsinkelser. Man trenger en lokal patron.

Innen antropologisk etnografi finner man at patron-klient-relasjoner også er viktige i Afrika og Latin-Amerika, dvs. i alle andre deler av verden enn den vestlige. Patron-klient-relasjoner kan derfor sies å være et grunnlag for ikke-vestlige typer av felleskap. Det er snarere i kombinasjon med en rekke andre faktorer at den blir asiatisk.

Etnisk tilhørighet

Det siste grunnlaget for fellesskap jeg kan se som grunnlag for en særpreget asiatisk kommunalisme, er etnisitet. I Singapore og Malaysia er etnisitet innbakt i grunnloven. Singapores nasjonalsang er på malay, til tross for at 77% av befolkningen er etniske kinesere. Malaysias konstitusjon gir bumiputras (jordens sønner, dvs. malayer) spesielle rettigheter i forhold til de nesten 40% som kommer fra andre etniske grupper.

Dette har man klart uten de opprivende stridighetene man har sett i f.eks. det tidligere Jugoslavia, og det har ikke kommet av seg selv. Både i Singapore og Malaysia var det på 50- og 60-tallet blodige rasebetingede opptøyer. For å komme dette til livs har grunnleggende rettigheter tatt hensyn til etnisk tilhørighet og ikke som i Norge holdt på at en statsborger er en statsborger. I Norge har dette vært særlig problematisk for samene, som nettopp har villet ha sin etniske tilhørighet som grunnlag for politisk innflytelse. Altså rettigheter basert på gruppetilhørighet, heller enn individuelle rettigheter.

Øst møter vest

Fellesskapet er viktig i Asia, felleskapet som en helt særegen kombinasjon av etnisitet, patron-klient-relasjoner, slektstilhørighet og språk, som underbygger følelsen av tilhørighet. Fellesskapet er fremdeles viktig for å definere hvem man er, og for å være noen. Fellesskapene overlapper hverandre, men ideen om det hele, udelte individ som er friest når det er uhindret av sosiale bånd, praktiseres ikke. Jeg vil derfor påstå at det finnes en helt egen asiatisk kommunalisme, som er kvalitativt forskjellig fra den vestlige kommunalismen. Den er ikke filosofisk basert, men er basert i sosiale, stedbundne realiteter. Etter min mening har Kipling fremdeles rett i at øst er øst og vest er vest. Om de to aldri kan møtes, er jeg derimot ikke så sikker på.

I møtet mellom øst og vest ligger det til grunn en helt forskjellig epistemologisk forståelse av hva et samfunn er, og individets plass i det. Det er som å snakke forskjellige språk. Vi kan derfor ikke ta for gitt at en asiat vil forstå hva vi sier når vi snakker om individ, eller om fellesskap. På samme måte som vi heller ikke må ta for gitt at vi forstår hva de mener. Til det trengs en plattform av felles idéer og begreper, et minste felles multiplum av enighet. Og etter min mening er det der vi står idag. Vi har ennå ikke begynt å gjennomføre en reell diskusjon, men er iferd med å etablere den nødvendige plattform.

Litteratur:

Kuo, Eddie: 1987: Confucianism and the Chinese Family in Singapore: Continuities and Changes. Department of Sociology, National University of Singapore. Working paper No. 83.

Lloyd, M: 1990: Demystifying Mentalities, Basil Blackwell.

Tong, Chee Kiong og Yong, Pitt Kee: 1996: Guanxi Bases, Xinyong and Chinese Business Networks. British Journal of Sociology. Kommer.

Wee, Vivienne: 1988: What does Chinese mean? An Exploratory Essay. Department of Sociology, University of Singapore. Working Paper No. 90.

(Benedicte Brøgger)